Olav Håkonsson Hauge (1908-1994)

Foto: Jens M. Haukaas

Olav H. Hauge var fra Ulvik i Hardanger. Han ble født den 18/8-1908 og døde den 23/5 1994, knappe tre måneder før sin 86. fødselsdag. Han debuterte "seint", som 38-åring med Glør i oska i 1946. Han var gartner av yrke, og gartnerutdannelsen var den eneste formelle han hadde, til tross for atskillige gjendiktninger både fra fransk, engelsk og tysk. (Selv er Hauge oversatt til ca 25 språk, så forskjellige som spansk, italiensk, russisk, engelsk, fransk, islandsk, ukrainsk og ungarsk.) P.g.a. nerveproblemer hadde han opphold ved Valen Sjukehus både på 30-, 40-, 50- og 60-tallet. Jan Erik Vold nevner dette, som Hauge kaller syrgjesoga mi, i et foredrag i 1992. Det var greit for Hauge, han skriver at det høyrer med, det òg. (Under Hauges ord, s. 385.) . Tidlig på 1970-tallet innledet han et forhold til billedveversken Bodil Cappelen, som han seinere giftet seg med.

Allerede som tolvåring begynte Olav Håkonsson Hauge å dikte, og i tjueårsalderen begynte han å sende dikt til aviser og tidsskrift, og etter hvert fikk han ting på prent, som han selv ville sagt det, i Gula Tidend, For bygd og by, Den 17. mai og Sogningen. Seinere: Syn og Segn, Fossegrimen, Vinduet, Basar m.fl. Diktergjerningen skulle i tur og orden føre til Kritikerprisen i 1961, Doblougprisen i 1969 og Aschehougprisen i 1978. Hauge ble kalt modernist og europeer, og ble hyllet av en ny generasjon på 1970-tallet. Han ga seg som (skrivende) dikter (en gang) etter nyutgivelsen av Dikt i samling i 1980, og i radioprogrammet Hauge på 85-årsdagen (1993) svarte han følgende på spørsmål om hvorfor han ikke skrev dikt lenger: Nei, det er likså lurt å ikkje.. å ikkje gjera noko, forsåvidt... Eg er redd for at det ville verta dårleg um eg laga noko.. ja, når eg ikkje absolutt kjenner at eg må gjera det. (Min transkripsjon.)

Hovedpersonen har selv også uttalt seg om de tidlige årene, her fra et intervju i Adresseavisen (13/6-1992):

- Hvordan fikk du din sterke litteraturinteresse?
Hauge: - Eg lærte no å lesa på skulen då, veit du. Det sto mykje fint i Rolfsens lesebok. (...) ...det var folk i familien som var upptekne av å lesa. Det var ein bonde inne på Syse, (...) Der var eg mykje. Han var god til å lesa. (...) Og far heldt Gula Tidend. (...) Eg byrja tidleg å vitja folkeboksamlingi og las alt mogleg. Romanar, indianarbøker. Bibliotekaren var norsk-amerikanar, og han var ein stor litteraturkjennar etter 37 år i Minneapolis. Magnus Hakestad heitte han.
- Når visste du at du ville bli dikter?
Hauge: - Det veit eg ikkje enno. Men eg skreiv noko allereie i 12-årsalderen. Gudskjelov kom det aldri på prent.
- Var det på grunn av din kjærlighet til naturen at du valgte å bli gartner?
Hauge: - Viss eg hadde kunna rekna, hadde eg fare til landsgymnaset på Voss. Eg kunne ikkje matematikk, så eg vart gartnar i staden. Det var dei harde 30-åri.

Samtidig som Olav H. Hauge ble, og blir, titulert som “europeeren i norsk diktning”, og på samme tid som han så langt utover vår egen verdensdel, så var han lokal. Hva som veier tyngst; om dét strides de lærde, jf. ovennevnte radioprogram, der professor i allmenn litteraturvitenskap, Atle Kittang og forfatteren Einar Økland er mildt uenige om dette. Hauges lyrikk har nettopp dette ved seg - mangetydigheten; at den kan leses på flere plan, hvorav det konkrete og lokale viser vei inn i universell og tidløs allmenngyldighet. Hauge hadde kjennskap til de gamle grekere såvel som kinesere og japanere, og var ellers en som hadde lest mer av eldre og nyere verdenslyrikk enn de fleste, i flg. Norsk litteraturhistorie (Beyer, s. 454). Den norrøne arven; eddakvad og folkediktning var en del av hans kulturelle habitus, og uten gartneren, Ulvik og Vestlandet - heller ingen Olav H. Hauge, dét må i alle fall kunne slåes fast.

I sin artikkel Eit vern om draumen - analyse av eit biletmønster og eit dikt hos Olav H. Hauge skriver Atle Kittang om det lyriske jeg-et i diktsamlingen På ørnetuva (1961) at det som preger det er einsemda, mangelen på umiddelbar kontakt med menneska og med naturen omkring, og forteller videre: Vi rører her ved ein situasjon som eg trur kan kallast fundamental i Hauges verd. (Møtestader, s. 37, 1988.) Denne situasjonen er nærmest vedvarende, fra Glør i oska (1946) og utover hele forfatterskapet. Det er imidlertid en stadig mindre bitter mann vi møter; en som - tidvis mer og mindre pessimistisk, men dog - har forsonet og avfunnet seg med livets gang, og som så dumper opp i kjærligheten, seint i livet. Ikke desto mindre: Også kjærligheten får til slutt sette sitt preg på Hauges etterlatenskaper, og i Janglestrå (1980) finnes noen underskjønne, livsbejaende kjærlighetsdikt; en annen, men umiskjennelig Olav H. Hauge.

Hauge ble kalt modernist. Hva betyr det? For hans del betydde det først og fremst eksperimenteringen med, og siden overgangen til, frie vers. Det betyr konkretisme og avstandstagen til de romantiske idealer. I tillegg var han på linje med mange samtidige diktere rundt omkring i den store verden. Det de gjorde hadde lange tradisjoner, men i en ny kontekst blir det modernistisk. Legger man i modernisme en betydning som noe som formidler et virkelighetsbilde som er sprengt, kaotisk og uforståelig, et sted hvor diktet består av fragmenter uten logisk sammenheng (Åsfrid Svensen: Tekstens mønstre, s. 77), ja, så er ikke Hauge modernist. I allefall ikke utpreget; som regel finner vi normalsyntaks i Hauges diktning; dvs. at tekstens forløp følger en tradisjonell, ikke oppbrutt, setningsoppbygning, og Hauge satte komma, punktum, store bokstaver osv. der hvor det skal være slik etter tradisjonell rettskriving.

Hauge om modernisme (oktober 1977):

Sume tider har eg tenkt på kvifor modernismen slo so seint igjenom hjå oss. Me har mange tilsprang til modernisme i eldre tid, me like so vel som andre folk i Europa - me kan nemna Wergeland, Obstfelder, for ikkje å snakka um alle reglone og rimi i folkediktingi, som Georg Johannesen har peika på. Og med modernisme meiner eg no den frie verseskrivingi som kom ute i Europa rundt 1910, i Tyskland under namnet ekspresjonisme. Her fylgde me ikkje med. Bull, Wildenvey, Alf Larsen og Øverland, Ørjasæter, Nygard og Aukrust, som debuterte på denne tidi, dyrka alle den tradisjonelle versekunsten. (...) berre ein av dei, Uppdal, var open for det nye, (...)
(Under Hauges ord, s. 87.)

Kritikkene var varierende i begynnelsen; noen anmeldere så et udiskutabelt talent helt fra starten, andre umodenhet. Lesere, enten de er kritikere, forfattere eller litteraturvitere leser også med de brillene som passer dem best. Arnljot Eggen så på Hauge ut i fra en marxistisk synsvinkel i artikkelen Styrken hos dei hardt røynde. (I: Tankar om dikting, 1978.), og fikk støtte av Halvor Fjermeros i Klassekampen (22/8-1988), der han påsto at Hauge må være det nærmeste en kommer Karl Marx' visjon om det nye kommunistiske idealmennesket: Arbeider om formiddagen, intellektuell om kvelden - og dikter hele tida. Sigrid Bø Grønstøls artikkel Olav H. Hauge og den kvinnelege lesaren viser eksempel på en feministisk lesemåte. Hun refererte bl.a. til dekonstruksjonisten Jaques Derrida, og fortalte om det å skriva tekstane inn i ein annan og ny kontekst (...) ein feministisk litterær kontekst på tidleg norsk nittital. (I: Tunn is, 1994.) Mens mange påpeker sorgen i Hauges dikt skrev den skotske oversetteren Robin Fulton bl.a. dette i Poesi Magasin (1/1983): Jeg vil gjerne understreke at Hauge er en av de få poetene jeg kjenner som både kan og er villig til å skrive enkle dikt om lykke.

Tekstansvarlig: Trond Blom , Musikkavdelingen

©Bergen off. bibliotek