Beatgenerasjonen - Nils-Øyvind Haagensen - om beatgenerasjonen

Nils-Øyvind Haagensen - om beatgenerasjonen Av Henning H. Bergsvåg Boktips

Du vokste opp i den lille kystbyen Ålesund. Hvordan i alle dager kom du i kontakt med disse beatforfatterene?

Det skjedde tilfeldig. Jeg gikk omkring på det lokale biblioteket da jeg fikk øye på en bok jeg syntes så kul ut. Et bilde av en bensinstasjon i ørkenen. Det var ”Joual”, en norsk oversettelse av Jack Keroauc-dikt. Jeg fikk sjokk. Det lignet ikke på noen dikt jeg hadde sett før. La vekt på helt andre greier. Mye mer privat. Notater, dagboksfragment. Som ble til små dikt. Helt ulikt oppfatningen av dikt jeg hadde fått på skolen. Der var dikt høytstående greier. Forfatterne var opphøyde genier.

Og så var du i gang? Men det var vel ikke så mye oversatt den gangen?

Nei, det ble Kerouacs ”On the road” i dansk oversettelse. (Vejene). Fortvilende at jeg ikke fikk tak i mer. Men det ble også besettende. En lokkelse. Det ble et sjokk da jeg kom til Bergen og fant universitetsbiblioteket. Alt jeg bare hadde hørt om, drømt om. Alle de mystiske titlene. Nå var de der, rett foran meg. Klar til å bli båret ut, i store bunker. Kerouac, Burroughs, Ginsberg, Snyder. Låne alt jeg fikk tak i av Richard Brautigan.

Jeg husker også hvor vanskelig de var å få tak i. Hvordan jeg måtte lyge på meg et hovedfagsbevis for å få ut bøkene derfra. Jeg tror vi konkurrerte om de biblioteksbøkene i samme periode. De var mye utlånt!

Kan stemme det.! Jeg var begynt å skrive da. Etterlignet, en del. Dikt og setninger. Det åpnet seg muligheter. Veier å gå. Muligheter innover i det private. En vilje til å forandre! Men disse bøkene er ikke lenger så viktige for meg nå lenger. De var viktige ved at de åpnet opp dette enorme rommet for meg. Leste alt. Samlet på forfattere. Leste om Kerouac. Skrev mellom- og hovedfagsoppgave om ham. Han lærte meg å være ærlig overfor sitt talent. Han virket ærlig. Holdt på i samme gir i alle år, før det endelig klaffet for ham. Det gikk 7 år mellom debuten og oppfølgeren. Som altså ble ”On the road”. Han nektet å tilpasse seg forlagstenkningen. Ble refusert. Igjen, igjen og igjen. Men på en eller annen måte må det ha virket befriende på ham å være på det stedet i alle de årene.

Overgangen til de andre beatforfatterne kom altså igjennom Kerouac?

Ginsberg ble viktig også, naturligvis. Gjorde meg urolig. Og Burroughs. Dette er jo de tre mest kjente. Ved siden av Gregory Corso og Gary Snyder. Det var spennende å utforske disse feltene. Følte meg helt alene i det. Hadde funnet noe som få andre var opptatt av. Fant blant annet fram til Phillip Lamantia. Et navn jeg følte meg helt alene om. Men som talte til meg. Å finne et hemmelig rom. Tidsskrifter betydde også mye for meg i denne utforskningen. Det var da også svært viktig for beatlitteraturen.

Hvor anbefaler du folk å begynne?

Der jeg selv startet. Les ”On the road”, som på norsk har fått den mindre lokkende tittelen ”På kjøret”. Av Kerouac vil jeg også nevne ”The Dharma bums” og ”Tristessa”. ”På kjøret” er en imponerende ordstrøm, og en fin inngang. Kerouac skriver uten stopp, etter prinsippet ”First thought, best thought”. Det sies at det var redaktøren til hans som ”bestilte” ”The Dharma bums”. ”Skriv en bok der du skriver slik at vi firkant folk skjønner hva du driver med!”. Litt annerledes. Mer punktum. Mer velfundert. Men ustrukturert og vill, som alt av denne mannen!

En fantastisk fin bok av Kerouac!

Ja, en fin skildring av møtet med poeten Gary Snyder og Zen-filosofien. Ville historier om fjellklatring og mystikk. Vakker!

Og ”Tristessa”?

En lydroman. Den bør nesten leses høyt. Den er så vakker! Handler om Kerouacs forhold til en prostituert heroinist i Mexico. De har en affære. En tragisk historie. Som alltid tatt ut av Kerouacs biografi. Det sies at Kerouac stadig truet kona si, med at hvis ikke hun skjerpet seg så skulle han dra fra henne og oppsøke ”Tristessa”.

I hvor stor grad er du selv preget av Kerouacs poetikker og ideer?

Vi deler mye av disse tankene. En idé er mest kraftfull før den bearbeides. Men den må nødvendigvis også bearbeides! Dette er et paradoks. Som mye av skrivingen kretser omkring. Hvorfor er alle dikt så gode i starten. Så dabber de av etter hvert? Slutten på dikt bærer ofte preg av en dikter som produserer et dikt. Mens starten ofte er mer kraftfull. En vilje! Jeg tror det gjelder å ligge midt imellom. Balansere der!

Ikke så ulikt prinsippene i zen-buddhismen som mange av forfatterne var inspirert av?

Men Kerouac var en dårlig zen-student. Ikke så dedikert som Gary Snyder og Allen Ginsberg. Kerouac valgte å ikke fiksere disse tankene. Han skrev stadig om noe uklart, en uendelighet. Det gjennomstrømmer det han skriver. Men han definerer det aldri. Allen Ginsberg var mye mer strukturert. Og en tydelig poet! Litt sånn Jan Erik Vold-aktig. Systematisk produksjon. Ginsberg er dikter, ingen tvil om det.

Og han skriver i forlengelsen av bekjennelsepoesien fra Walt Whitman?

Jeg liker så godt diktene han skrev på 80 og 90-tallet. De halvlange, nydelige prosaiske, private tilståelsene. Jeg henter selv mye inspirasjon derfra. Fra perioden hans etter Howl og Kaddish. Etter strømmen av raljering. Han finner det private. Skriver dikt om rumpa si.

Uten at diktene blir mindre viktige av den grunn?

Nei, visst! Jeg husker spesielt et tre-delt dikt om faren på dødsleiet. Ginsberg leser Wordsworth for ham. Faren ser på ham og sier: ”That´s beautiful, but it´s not true”. Troen på at dersom det er sant, så er det skjønt! Det er det sanne som skal gjøre det vakkert!

Opplever du Burroughs som sann?

Burroughs er skummel! Mer maskert enn de andre. Det kan ha med sjanger å gjøre. Han beveger seg inn sci-fi-sjangeren innimellom. Fikk aldri helt taket på ham. Men jeg plukket de alltid opp. Kjøpte de. Tok vare på de. De utstråler ett eller annet viktig.

Jeg opplever selv Burroughs som den ypperste av dem, den skarpeste. Og farligste! Alt lyser av mening og sammenheng. Alt sammen fortalt på i et lakonisk, oppkuttet, humoristisk, grotesk og sterkt poetiske språk! Det er storartet.

Jo, jeg kan kjenne det, men jeg har vanskelig for å få tak på det. Det virker fremmed. Jeg heller mer mot poeter som Philip Lamantia. Ikke så lett å si noe om. Jeg liker ham, rett og slett. En streit surrealist, men ofte kombinerer han dette med emosjonelle innsikter som gjør at det gløder. Kan minne litt om Rune Christiansen her til lands.

Hvis du skal anbefale noen flere bøker?

Folk må lese Ginsberg. ”Howl” og ”Kaddish!”. Men også de senere bøkene. Alt fins forresten i ”Selected writings”. Der han har funnet fram til den endelige formen sin. ”Cosmopolitian greetings”, ”New poems” osv.

En mann vi begge er store fan av er Gary Snyder! Jeg debuterte faktisk på trykk med et dikt dedikert til ham i Signaler!

Han er fabelaktig! Veldig ulik de andre, i ordvalg og innslag av kule vendinger. Veldig lite kul. Langt inni religion og natur. Zen. Men bruker også egen biografi mye. Hever minnet og gir det evig litterær verdi. Kerouac holder det mer nede på jorden. Snyder er mer tradisjonell: ”dette er poesi, fordi jeg sier det”. Kerouac velger et ikke-sted som åsted for poesien.

Beatfolka er i det hele tatt svært ulike!

Det er lite felles. Men de vokser alle ut i fra det samme samfunnet. Paranoiaen. Et samfunn som avskydde avvik. Konformiteten, materialismen. Forfølgelsen av venstresiden. Redselen for atomkrig. Det ble viktig å skrive godt. Annerledes. Avgjørende.

Takk for praten Nils Øyvind!

Og takk for at biblioteket nå gjør alle disse bøkene tilgjengelige for folk! Jeg skulle ønske at det var sånn da jeg sjøl gikk rundt i byen sulten.

Boktips:

Nils Øyvind Haagensen anbefaler beatlitteratur:

Jack Kerouac: På kjøret
Jack Kerouac: The Dharma bums
Jack Kerouac: Tristessa
Philip Lamantia: Bed of sphinxes
Allen Ginsberg: Selected writings 1947-1995