Welhaven og Wergeland

Fra Tore Vassdals bok "Bastian", Sigma forlag 2006

Hvor lenge vil du rase mot fornuften...
En frustrert anklage, et rop mer enn et spørsmål, var det som innledet ordstriden mellom de to teologistudentene i Christiania høsten 1830. Adressen sto i overskriften: Til Henrik Wergeland. At avsenderen het Johan Sebastian Welhaven, var ikke like opplagt for leserne av Morgenbladet denne augustdagen, for i avisen var han anonym, slik det ofte ble gjort på den tiden. Men forfatteren ble snart kjent for de fleste, større var ikke kretsen av avislesere og kulturinteresserte i hovedstaden.
Innlegget var Welhavens umiddelbare reaksjon på Wergelands Skabelsen, Mennesket og Messias, et kolossalt diktverk på hele 720 sider. I åtte bitende vers hånte Welhaven formløsheten og de kaotiske bildene, stemplet innholdet med ord som ”ville dunster” og ”mørke feberdrømmer”, og fastslo at Wergeland som dikter hadde gjort seg fortjent til en plass ”blant dårekistelemmer”, blant idioter. Tonen var overlegen, nesten trakasserende.
Angrepet på Wergeland ble Welhavens offentlige debut som dikter. Selv slapp han heller ikke billig fra de hånlige ordene sine; det ble nye, harde feider, og to år etter finner Welhaven grunn til å utdype kritikken. Denne gangen analyserer han motstanderens diktning i en hel bok: Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik.
Igjen reagerte mange sterkt mot Welhavens voldsomme kritikk og den arrogante tonen bak. Henriks far Nicolai Wergeland var blant dem som stilte til forsvar, og han gjorde det utførlig, i et anonymt motskrift, en hel liten bok det også. I innledningen stiller han seg nøytral og gir begge de unge en skrape for å møte hverandre med for stor selvfølelse og for liten beskjedenhet. Deretter refser han Welhaven og hans tilhengere for å sette formen over alt annet og oppføre seg som et estetisk politikorps som har trengt seg inn i dikterlivets private helligdommer for å straffe uordener; petimetere som reagerer med sykelig vemmelse på alt som avviker en hårsbredd fra deres egne moter og fordommer.

De to prestesønnene var omtrent jevngamle, og de var kommet til hovedstaden samtidig for å begynne på universitetet. Trangen til å skrive hadde de felles, men ellers var de nokså ulike. Henrik var himmelstormeren med stor livslyst og energi – iallfall i perioder –, men med liten sans for å la seg hemme av formelle krav. Oppvokst på Eidsvoll og med en far i Riksforsamlingen i 1814, følte han seg som bror til Grunnloven; tanker om norskhet og nasjonal frihet hadde festet seg tidlig. Navnet hans kom fra Verkland i Gulen og fortalte om slektsrøtter i norsk gårdsjord. Politisk ble det naturlig for Henrik å stille seg solidarisk med bøndene.
Johan Sebastians solidaritet gikk til embetsstanden. Med språkidealer som via Bergen var tatt i arv fra Københavns litterære elite, sto han plantet i klassisk, europeisk kulturtradisjon. Der hvor Wergeland sprengte grenser med sine språkbilder, hadde Welhaven sin styrke i det formelle. Mens den ene var utadvendt, var den andre reservert.
Da Johan Sebastian fikk se sine første, odiøse vers på trykk i Morgenbladet, hadde studiekameraten alt en hel litterær produksjon bak seg med fire teaterstykker og en diktsamling i tillegg til ”Skabelsen”. Mye av det Wergeland skrev, bar preg av den oppfatningen at norsk språk skulle ha lov til å utvikle seg bort fra dansk norm – mot et selvstendig språk, og at det kunne skje gradvis ved å ta i bruk særnorske ord inn i det dansk-norske skriftspråket. Dette var ikke noen ny tanke på den tiden. Andre hadde spådd en slik utvikling allerede 20 år før, og selv biskop Brun hadde brukt norske ord i sin diktning for å ”berike” språket, som han sa.
Men i 1830-årene spisset språkdebatten seg i kampen mellom de to kulturpolitiske fløyene. Wergeland forbeholdt seg å kunne velge ...”de uttrykkene som friest og mest bekvemt kunne gjengi og meddele tankene”... uten å spørre om de sto oppført i danske ordlister – og selvsagt gjorde han akkurat det. Og Welhaven la imot. I kjent stil skriver han om ...”den makeløse tåpelighet å ville omstøpe vårt skriftspråk og således ville fremtvinge et eget tungemål.”

Det meste av ordbataljen mellom Wergeland og Welhaven foregikk internt i Studentersamfundets møter og sammenkomster, og i samfunnsbladet. Blant studentene hadde begge sine tilhengere. Wergeland sto i spissen for en flokk radikalt fedrelandsbevisste ”patrioter” i opposisjon mot det bestående. Ordrikt og freidig utfoldet han seg i nasjonal begeistring, uredd gikk han foran og ville tråkke nye spor inn i fremtiden. I språk og annen kultur måtte det nye Norge finne igjen sine egne røtter og frigjøre seg fra dansk påvirkning fra fortiden, mente han. Politisk utfordret han både kongedømmet, unionen med Sverige og embetsmennenes dominerende stilling i statsstyret. Men tidvis var han en vill student som drakk mye og tålte det dårlig, og som lett kom opp i slagsmål og annet trøbbel.
Welhaven utfoldet seg i en gruppe som nærmest var blitt til i opposisjon mot opposisjonen, selvbevisste nok til å kalle seg ”intelligensen”. Etter hvert brøt de ut av Studentersamfundet og dannet sitt eget forbund med bladet Vidar som sitt organ. Medlemmene besto av standsbevisste unge akademikere med forakt for middelmådighet. De var selv en elite og mente at de hadde en forpliktelse til å lede arbeidet for å skaffe fedrelandet en materiell og åndelig kultur som holdt mål i europeisk sammenheng. Til gjengjeld krevde de at den eliten de selv tilhørte, skulle ha ubetinget og varig autoritet i kulturelle og politiske spørsmål.
I språkspørsmålet ville de at dansk fortsatt skulle gjelde som skriftspråk i Norge, uten å gi plass for særnorske ord.
I det nye forbundet la de om den sosiale stilen og erstattet punsjebollen og brennevinet og pøbelslagsmålene med lettere vin, måtehold som etter hvert ble til avhold – og med mer kultiverte omgangsformer. Solosang og flerstemmighet ble alternativer til skrålende allsang.
Selv om A.M. Schweigaard og P.A. Munch trolig hadde størst tyngde og innflytelse internt, var Welhaven den som profilerte intelligenspartiet sterkest utad gjennom sin kritiske skriveaktivitet. Slik sett påtok han seg en lederrolle og ble den som fikk mest pepper igjen.

Det som kunne se ut som en valpete ordfeide mellom to studenter til å begynne med, ble skillet mellom de to hovedretningene i politisk og kulturell utvikling gjennom hele 1800-tallet og kom til å påvirke byggingen av Norge som nasjon. Welhavens og intelligenspartiets linje fikk størst oppslutning de første tiårene. Men i tilbakeblikk ser vi at den utviklingslinjen som vant frem over tid, og de reformene som fikk gjennomslag mot slutten av århundret, var mer i pakt med Wergelands visjoner. De var det som førte frem til unionsoppløsningen og Norges selvstendighet i 1905.

Oppdatert 27.09.07

Tekstansvarlig: Elin Huseby, Hovedutlånet