|
A- oppgave, LISA 10, Høgskolen i Oslo, Avdeling for Journalistikk,
Bibliotek- og Informasjonsfag, 1996-1997.
Vibeke Mowinckel Lorentz
Innhold:
Innledning:
I år er det 200 år siden den første barneboken
kom ut i Norge, og i den anledning vil jeg prøve å
gi et overblikk over norsk barnelitteratur fra 1798 til 1998.
Jeg vil dele stoffet i perioder og bruke Torben Weinreichs teori
om didaktikk i barnelitteraturen som en tråd i gjennomgangen.
Jeg vil trekke frem noen bøker og trekke linjer gjennom periodene.
Slik vil jeg dele opp periodene:
1798 - 1890 (Begynnelsen)
1890 - 1918 (Gullalderen)
1918 - 1940 (Mellomkrigstiden)
1940 - 1945 (Annen verdenskrig)
1945 - 1970 (Etterkrigstiden)
1970 - 1998 (Nye retninger)
Periodene vil bli gjennomgått slik.
a) Presentasjon med bøker som eksempler
b) Vurdering opp mot Torben Weinreichs teorier
Det kan bli vanskelig å behandle periodene i forhold til
hvor betydningsfulle de er. I perioder hvor der er forholdsvis liten
produksjon, er det enklere å få med det vesentlige,
fordi det er lettere å få oversikt over stoffet.
Spesielt siste periode (1970-1998) kan det bli vanskelig å
få det store overblikket over. Det har skjedd mye i norsk
barnelitteratur i de tre tiår hvor jeg har forholdt meg til
nye bøker hvert år.
Jeg er enig med Tone Birkeland når hun i Norsk barnelitteratur
historie (1997) sier: Bildet kan lett bli nærsynt og perspektivlaust,
fordi det er så nær.
Torben Weinreihs teorier
Før jeg tar for meg de oppsatte periodene, vil jeg kort
beskrive de teoriene jeg vil gjøre bruk av.
Torben Weinreich, født 1946 , er dansk barnelitteraturforsker
og forfatter.
Han har skrevet skjønnlitteratur og redigert og skrevet faglitteratur.
I sin bok Skråt nedad, Høst & Søn, 1994, sier
han : Barnebøker er i de fleste tilfeller skrevet av voksne,
som vil noe med barn, for barn.
Derfor er barnelitteratur noe annet enn voksen litteratur. "Noe
annet" begynte barnelitteraturforskningen å beskjeftige seg
med på midten av 1960-tallet.
De to tyske forskerne Theodor Bruggemann og Malte Dahrendorf, fulgt
opp av svenske Gøte Klingberg, introduserte begrepet adaptasjon.
Det vil si tilpasning av tekst til barn i egenskap av at de er barn.
All forskning på forskjellen mellom barne- og voksen litteratur
har siden da ved bruk av forskjellige innfallsvinkler kommet frem
til stort sett samme resultat:
Barnelitteratur er adaptert både når det gjelder form
og innhold.
Litteratur for mindre barn er adaptert i større grad enn
for større barn.
Torben Weinreich sier også at barnelitteraturen er preget
av didaktisering og purifikasjon.
Adaptasjon: Tilpasning av tekst til barn i egenskap av
at de er barn.
Didaktisering: Bevisste forsøk fra forfatterens
side på å belære og påvirke leseren gjennom
teksten.
Purifikasjon: Å tilpasse teksten til barnets eller
f.eks. den voksne formidlers formodede normer.
Norsk barnelitteratur 1798 - 1998
1798 - 1890 (Begynnelsen)
Barnelitteratur som egen litteraturtype i betydningen skrevet
for barn var resultat av opplysningstidens interesse for undervisning
og oppdragelse. Formålet var å lære og more samtidig.
Utviklingen i Norge fulgte samme mønster som ellers i Europa.
Lommebog for børn, (1798) regnes som første norske
barnebok fordi den er trykt og utgitt i Norge av en navngitt person,
Willum Stephanson, (1762-1816).
Samlinger med moraliserende fortellinger ble utgitt anonymt i små
hefter med titler som f.eks Gavnlige og morende Fortællinger
for børn (1824)og Nyttårsgave for gode og flittige
børn (1843). Titlene understreket det dobbelte siktemålet.
En vanlig boktype på den tiden var den pedagogiske samtaleboken
der naturfag og moralsk lærdom ble formidlet gjennom samtale
mellom en voksen , ofte far eller lærer og ett eller flere
vitebegjærlige barn.
Hanna Winsnes(1789-1872) bok Aftnerne på Egelund (1852 )
er et sent eksempel på samtalefortellingen. Den føyer
seg helt inn i det didaktiske mønsteret:
Om kvelden samler fru Lind de unge pikene som er i pensjon på
Egelund. Hun forteller gåter og eventyr mens de unge pikene
strikker. Det fru Lind forteller er utgangspunkt for samtaler om
moral.
Boken er et eksempel både på adaptasjon, didaktisering
og purifikasjon.
Skillet mellom gutte og jentebøker ble tidlig markert. Jentene
var knyttet til hjemmet og det nære, mens guttene var tiltrukket
av det eventyrlige og fjerne. De fikk både eventyr og dannelse.
Begrepet utviklingsroman, dannelsesroman for voksne skildrer et
forhold der hovedpersonen gjennomgår en utvikling. Det er
nettopp det som foregår i de fleste barnebøker fra
denne tiden, så mange av dem kan plassseres her. Målet
for oppdragelse er klart, og med forventninger om en lykkelig slutt
som ligger i handlingen, blir utviklingsprosessen fullført.
Den mest kjente forfatteren av eventyrromaner for gutter i den norske
barnelitteraturens første tid var Oluf- Vilhelm Falck-Ytter
(1832-1914). Hans mest kjente bok Haakon Haakonson. En norsk Robinson
kom i 1873, tydelig inspirert av Daniel Defoes Robinson Crusoe(1719).
Haakon Haakonson er helt i tråd med genren. En norsk gutt
opplever spennende og dramatiske ting, og det ender med hjemkomst.
Ut i verden og hjem igjen.
I denne boken er ikke den belærende tonen så åpenbar
som f. eks. i Afterne på Egelund, men den er der for helten
gjennomgår en synlig utvikling gjennom prøvene han
settes på og mestringen av dem.
Romantikkens syn på diktningen og på barnet fikk etterhvert
betydning for det som ble skrevet for barn.
Flere forfattere kom med bidrag til barnebladene. De fikk gjennomslag
midt på 1800-tallet.
Mauritz Hansen (1794-1842) best kjent som forfatter av voksen litteratur
og lærebøker, markerte seg som barnebokforfatter.
Fortellingen Lille Alvilde som kom på trykk i Den norske
Husven i 1829 er preget av romantikken. Den har idylliske, rørende
og fromme elementer, helt i tidens ånd. Både didaktikk
og purifikasjon er åpenbare i Lille Alvilde.
Henrik Wergeland (1808-45) skrev lite direkte for barn.
"Vinterblommer i Barnekammeret" (1840) som inneholdt dikt, eventyr
og fortellinger var hans eneste skjønnlitterære barnebok.
De fleste av tekstene her er oversatt fra Des Knaben Wunderhorn
(1806) av Achim von Arno og Clemens Brentano.
Tekstene fra Vinterblommer i Barnekammeret kommer ofte i nye utgaver.
Siste utgave er fra 1993, Barnas Wergeland hvor bl.a. Småguttenes
nasjonalsang og Vesle Hans' eventyr er Henrik Wergelands egne
produkter.
Heller ikke Henrik Wergeland var fri for belæring i det han
skrev for barn.
Diktene Norges konger og "Regning" f. eks. er åpent didaktiske.
Her skulle lærdom mores inn.
Poesi for barn i Norge har på mange måter utviklet seg
i takt med prosalitteraturen. De første diktene var ofte
gjendiktninger av utenlandske. De kunne forekomme i samlinger ved
siden av norske, som f.eks. hos Henrik Wergeland.
Hanna Winsnes skrev også dikt for barn. Diktene var som prosaen,
svært didaktisk.
Den diktsamlingen som regnes for være den første norske
var Norsk Billedbog for Børn, (1888) av Elling Holst (1849-1915)
og Erling Nielsen (1864-1939). Deres hensikt var først og
fremst å ta vare på og videreføre en levende
og muntlig barnepoesi.
Diktsamlingene var samtidig bildebøker, illustrert av kjente
norske kunstnere.
I 1899 ga biskop Bernt Andreas Støylen (1858-1937)ut "Norske
barnerim og leikar" som inneholdt rim, regler, melodier og leker.
Begge disse samlingene har kommet i nye utgaver frem til i dag.
Margrethe Munthe (1850-1931) var den som i begynnelsen av 1900-tallet
og et godt stykke inn i århundret, preget lyrikktradisjonen
for barn. Kom skal vi synge kom først ut i 1905, og har
senere stadig kommet i nye opplag.
Margrethe Munthes dikt har i nyere tid blitt kritisert for sin didaktiske
form, men de har uten tvil betydd mye for norsk barnepoesi.
Den boken fra norsk barnelitteraturs første periode som har
satt størst merke etter seg er I Brønden og i Tjernet,
(1851) av Jørgen Moe.(1813-82)
Sammen med vennen , Peter Christen Asbjørnsen (1812-85) samlet
han de norske folkeeventyrene, første samling (1841) Disse
eventyrene fikk stor betydning som barnelesning.
I Brønden og i Tjernet skilte seg ganske klart fra Mauritz
Hansens Lille Alvilde. Fortellerstemmen trenger seg ikke på,
barna får utfolde seg på egne premisser. Den åpne
moraliseringen er borte. Jørgen Moe viser stor respekt for
barn, og han skildrer dem med psykologisk innsikt.
I Brønden og i Tjernet vil jeg la føre linjen videre
frem mot gullalderen.
1890-1918 (Gullalderen)
Det er først i den såkalte gullalderen det ble
fart i norsk barnelitteratur. Mange forfattere som skrev for voksne
skrev også for barn.
Realismen som skulle bli betegnende i norsk barnelitteratur langt
inn i det 20. århundre, har sitt utspring i denne perioden.
Barnebøkene var ikke direkte kritiske og avslørende
som den samtidige voksenlitteraturen.
Barnebøkene skildret barns oppvekstvilkår og plass
i familie og samfunn.
Særlig landsmålsforfatterne skrev om barn som ikke hørte
til overklassen. De som før ble beskrevet som fattige naturbarn
i periferien , ble nå hovedpersoner og helter hos Per Sivle
(1857-1904) og Rasmus Løland (1861-1907).
Hos Bernt Lie (1869-1916) og Dikken Zwilgmeyer (1853-1913), som
skrev om barn fra embetsmannsmiljøet, kom det frem at også
de måtte kjempe for sine posisjoner.
Sogor (1887) av Per Sivle var egentlig ikke beregnet for barn,
men fortellingene Berre ein hund, Fante Nils og Triskillingen
har satt merker etter seg. Spesielt Berre ein hund har appell
til barn også i våre dager.
Rasmus Løland var redaktør av Norsk Barneblad fra
1902. Dette bladet var en viktig kilde for både norsk og oversatt
barnelitteratur.
De mest kjente bøkene til Rasmus Løland er "Det store
Nashornet" (1900) og Kvitebjørnen (1906). Dette er delvis
sammenhengende fortellinger om de samme guttene. De spiller rolleleker
med utgangspunkt i folkeeventyrene. Det religiøse normsystemet
i guttenes nærmiljø spiller en viktig rolle, og grensene
mellom barne- og voksenverdenen er markerte.
Hverken hos Per Sivle eller Rasmus Løland er didaktikken
fremtredende. De lar barn være barn ut fra egne forutsetninger,
så i likhet med Jørgen Moe brøt de med lære
og more tradisjonen.
Hans Aanrud (1863-1953) skildret østlandsk bondesamfunn med
husmenn, bønder og legdefolk. "Sidsel Sidserk og andre kjerringemner"
(1903) er en kulturhistorie fra et patriarkalsk bondesamfunn. Takket
være muligheter og god hjelp utenfra, arbeider den pliktoppfyllende
og rettskafne Sidsel seg frem mot det mål hun har satt seg.
I denne boken gjør Torben Weinreichs teorier seg mer gjeldende
enn hos de to tidligere nevnte vestlandsforfatterne.
Barbra Ring(1870-1955) hørte til en tradisjonsrik embetsmannsfamilie,
og bøkene hennes bygget ofte på kontrasten mellom godseiere/embetsmenn
og vanlige bygdefolk. Hennes mest kjente bøker er Peik(1909)
og Fjeldmus(1907). Begge disse to er morløse embetsmannsbarn
som har fordel av at de er blitt oppdradd av sympatiske kvinner
fra en lavere klasse enn deres egen. De blir selvstendige og veslevoksne
i tidlig alder, og de er solidariske med alle sine sambygdinger.
De forfatterne som skildret barndomsopplevelser i småbymiljø
var Dikken Zwilgmeyer og Bernt Lie. De bygget begge på egne
barndomsopplevelser.
I Dikken Zwilgmeyers Inger Johanne-bøker er humoren mer til
stede enn i f. eks. Anniken Prestgaren (1900), men alt er ikke
bare lys og glede for Inger Johanne heller.
Didaktikken er mer synlig i Svend Bidevind med undertittel Skolehistorier
(1913-1915) av Bernt Lie. Dette er først og fremst en fortelling
om angst og skam, og frykten for konsekvensene når en må
stå til rette for det en har gjort eller unnlatt å gjøre.
Gabriel Scott(1874-1958) skrev barnebøker tidlig i forfatterskapet
sitt, delvis realistiske fortellinger som bygget på minner
fra egen barndom. Mange av Gabriel Scotts bøker kan nevnes,
f.eks. Hollender Jonas(1910), Kari Kveldsmat(1913), og ikke
minst Sølvfaks som reiste ut i den vide verden(1912) om
en katt som drar ut i verden fordi den er misfornøyd med
menneskene sine. Sølvfaks tenker og snakker som et menneske,
ellers forholder den seg til sin dyreart.
Johan Nordahl Brun Rolfsen (1848-1928) som også selv skrev
skjønnlitteratur for barn , fikk gjennom barnebladet Illustrert
Tidende for Børn(1885-94) nye norske forfattere til å
skrive. Mange av disse ble tatt med i hans Lesebøger for
folkeskolen som kom ut fra 1892, så de var rike kilder å
øse av når barn skulle lære litteraturen å
kjenne. Redaktører av norske leseverk helt frem til i dag
har båret arven fra Nordahl Rolfsen videre ved å bruke
både klassisk og nyere skjønnlitteratur i lesebøkene
sine.
1918-1940 (Mellomkrigstiden)
Det som i første rekke preget mellomkrigstiden var kontinuitet
og mangfold. En del forfattere fulgte linjene fra gullalderen.
Barnelitteraturen fikk egne forfattere og egne genrer, og den ble
etterhvert omtalt og debattert på egne premisser.
Speiderbøker, feriebøker, sjøfortellinger ,
gutteklubb og ungpikebøker gjorde seg for alvor gjeldende.
Skillet mellom gutte- og jentebøker, som ikke var ukjent
på slutten av 1800-tallet, ble nå mer synlig og satt
i system. Bøkene ble utgitt i serier for bestemte leser og
aldersgrupper.
I serien Aschehougs Ungdomsbibliotek ble der gitt ut mange reiseskildringer
, sjøfortellinger og villmarksfortellinger for gutter.
Speiderbøkene skildret speiderlivet samtidig som de kunne
være spennings og villmarksfortellinger.
Bøker om hemmelige klubber var populære blant gutter.
Klubbene symboliserte kameratskap og samhold blant medlemmene, og
de løste ofte mysterier.
De mest sentrale forfatterne innenfor speiderlitteraturen var Wilhelm
Winsnes Stabell(1904-51) og Erling Hauger(1899-1993).
Sverre D. Husebye(1903-77) og Vidar Wexelsen(Per Kvist)(1890-1947)
var de mest produktive innenfor gutteklubb genren. De skrev også
sjøfortellinger som Einar Spang (1882-1936 ) var den fremste
representanten for på 1920- og 30-tallet. IRudolf Engelskmann
(1922) får leseren følge Rudolf fra hans første
erfaringer med sjølivet langs bryggekanten i hjembyen til
han får hyre på en skonnert.
De fleste av Emil Herjes (1894-1969) bøker er lagt til kystmiljø
og arbeid på fiskebåter. De samme personene går
igjen i flere av bøkene hans.
Trygve Hjorth-Johansen (1892--1959) skrev også sjøfortellinger,
men Kaschimir(1930) som er av en helt annen type er mer bemerkelsesverdig.
Her er tempoet langsommere, og persongalleriet er mindre. Foreldreløse
Kaschimir begir seg på vandring langs landeveien, og alt sees
og oppleves gjennom ham.
Bernhard Stokke(1896-1978) var en svært produktiv forfatter
som var innom mange av tidens temaer, men de bøkene han huskes
best for er Bjørneklo. Fortelling fra norsk steinalder
(1938) og fortsettelsene fra bronsealderen og folkevandringstiden.
Den forfatteren jeg vil nevne når det gjelder villmarksfortellinger
er Håkon Evjenth (1894-1951), naturverner og utforsker av
dyre og planteliv. Han skrev mange bøker om gutters opplevelser
i naturen der de blir utsatt for prøvelser for å vise
at de duger.
Jentebøkene ble som oftest sett på som ren underholdning
og gitt ut utenfor serier. De fleste av dem hørte til innenfor
dannelsesromangenren. De unge heltinnene gjennomgår en utvikling,
ofte gjennom en eller annen form for forviklinger eller prøvelser
før det hele ender lykkelig.
Gunvor Fossum(1893-1958) skrev bøker for jenter og unge piker
gjennom 25 år. Det var jentebøkene hennes som hadde
størst suksess. Politimesterens Katrine(1929) Vesle Petra(1933)
og Smilie (1949) ble mye lest også etter krigen. Jentene
i Gunvor Fossums bøker er godhjertete og kan snakke for seg.
De mestrer motgang, og de får sin belønning.
Eugenie Winther /1901-75) var også en produktiv forfatter
av jentebøker. Trollungene(1927-29) og de fire om Frøken
Tankeløs(1934-37) kom i nye utgaver etter krigen. Det oppdragende
elementet er mindre fremtredende hos Eugenie Winther enn hos Gunvor
Fossum, men det er tilstede. De viltre og aktive jentene går
ofte på tvers av de voksnes normer, men de mener ikke å
gjøre noe galt, så de blir som regel tilgitt.
Jentebøkene i denne perioden hadde Dikken Zwilgmeyers Inger
Johanne som forbilde. Det kommer spesielt til uttrykk hos Signe
Pedersen (1918- )hvor hovedpersonene henvender seg i jeg-form til
jevnaldrende kamerater.
Romanen Ragne(1914) av Julli Wiborg(1880-1947) var et representativt
eksempel på hennes bøker som hadde en tydelig pedagogisk
hensikt, og på ungpikebøker generelt.
Margit Ravn(1885-1960) hadde mer moderne holdninger enn de andre
ungpikebokforfatterne. Hun skrev bøker i samme mønster
som dem samtidig som hun tok opp nye temaer; arbeid, yrke og selvrealisering.
Her er titler som Berits hybelår(1932) og Åse flytter
til Vestkanten(1939).
De to forfatterne av ungpikebøker ved siden av Margit Ravn
som ble lest, også etter krigen, var Evi Bøgenæs
(1906-85) og Annik Saxegaard(1905-90).
Evi Bøgenæs holdt seg stort sett til den tradisjonelle
ungpikeboken, mens Annik Saxegaard også var opptatt av unge
kvinnners yrkesliv.
Gutte og jente/ungpikebøkene var med på å skape
mangfoldet i mellomkrigstidens barnelitteratur, mens Halvor Floden(1884-1956)
og Ragnvald Vaage(1889-1966) var de som i første rekke fulgte
opp landsmålsforfatterne i gullalderens realistiske tradisjon.
Blant de kvinnelige forfatterne var Halldis Moren Vesaas (1907-1995)
en viktig representant. I Du får gjere det du (1935) og
Den grøne hatten (1938) la hun vekt på de positive
verdiene ved gårdslivet. Den mest kjente av Halldis Moren
Vesaas ungdomsbøker kom etter annen verdenskrig: "Tidleg
på våren" (1949). Her er det medmenneskelige konflikter
og problemer det dreier seg om.
En annen kvinnelig forfatter som hørte til samme tradisjon
som Halvor Floden var Sigrun Okkenhaug.(1889-1939).
Disse to viste bygdebarns kår i mellomkrigstiden. Foreldreløse
barn bekjemper vanskeligheter de møter i et undertrykkende
miljø.
Det var Ingeborg Riefling Hagen(1895-1989) som bragte de fattige
arbeiderbarna inn i norsk barnelitteratur med bøkene om barna
fra Moestua, som kom ut i samlet utgave(1967-70). Det er ikke er
fritt for at hun idealiserer arbeideren.
Kåre Holt(1917-97) skrev samtidsromaner fra samme miljø
som Ingeborg Riefling Hagen, et bygdemiljø hvor fattigbarn
blir grovt utnyttet av bøndene.
Didaktikken fra barnelitteraturens begynnelse sto fremdeles sterkt
i bøkene i mellomkrigstiden.
Realismen fra gullalderen kom mest til uttrykk hos Halvor Floden,
Sigrun Okkenhaug , Halldis Moren Vesaas og de andre landsmålsforfatterne.
De hadde som sine forgjengere et dobbelt siktemål, for de
ville også gi bygdebarn litteratur på deres eget språk.
I de nye typene bøker for gutter og jenter i mellomkrigstiden
behøver en ikke å lete lenge etter didaktikken. Intensjonene
om å more og lære leserne noe samtidig, var tilstede
hos de fleste forfatterne.
1940-1945 (Annen verdenskrig)
Mange av de forfatterne som hadde begynt å skrive like før
krigsutbruddet skrev ingenting under okkupasjonen.
Der var lite nazistisk ideologi i det som ble gitt ut. De forfatterne
som var nye i krigsårene ble ikke særlig kjente, bortsett
fra en, Thorbjørn Egner, som debuterte som barnebokforfatter
i 1940 med Barneboka. Frem til 1943 ga han ut flere bilde- og
malebøker.
Mange forlag ble nazistiske. Den positive tendensen i norsk barnelitteratur
som hadde gjort seg gjeldende frem mot 1940 stoppet opp, for barnelitteraturen
ble i likhet med den voksne sensurert.
Om der var lite nazistisk propaganda, var der tilløp til
nasjonalisme og førerdyrkelse.
Erling Hauger som skrev speiderbøker før krigen, fortsatte
under okkupasjonen. Han ga ut nasjonalromantiske guttefortellinger
på flere forlag, også nazistiske.
Eli Quisling Nordvik(1897-1982) var den mest kjente naziforfatteren
som i likhet med Erling Hauger hadde skrevet før krigen.
Hennes bøker var harmløse og uten propaganda.
På motstandssiden kunne en finne kamuflerte budskap til leserne
i en del barnebøker.
Aimee Sommerfelt (1892-1975), som for alvor gjorde seg gjeldende
etter krigen, ga i 1941 ut Lisbeth. Den handler om den svensk-
norske krig(1807-1808), og kunne tolkes som et kamuflert budskap
om fedrelandskjærlighet og motstand mot okkupanter.
Odd Brochmann (1909- ) og Zinken Hopp(1905-87) skrev Et eventyr
om Norge(1943-44), som også hørte til den kamuflerte
motstandslitteraturen.
Dissse bøkene slapp gjennom sensuren , men det gjorde ikke
Frithjof Sælens (1917- ) Snorre Sel. En fabel i farger for
voksne og barn (1941). Da de tyske myndighetene gjennomskuet satiren
i den tilsynelatende uskyldige fortellingen om den lille selungen
, Snorre, og hans omgivelser langt der oppe i Nordishavet, ble den
beslaglagt. Snorre er blitt selve symbolet på beslaglagte
bøker i Norge.
I 1972 kom den ut med Reidar Johan Berles illustrasjoner, og siste
utgave med Sælens egne bilder ble utgitt i 1988.
Anes eventyr av Johan Borgen (1902-79) illustrert av Reidar Aulie(1904-77)
har også hentydninger til okkupasjonen.
Evy Bøgenæs skrev trilogiene om Kitt og Sven og Tove
i krigsårene og like etter. Det er hverdagsfortellinger og
beskrivelser av illegalt arbeid.
I Ung front skrev Aimee Sommerfelt mer realistisk om ungdoms utvikling
i krigshverdagen enn Evi Bøgenæs gjorde.
I bøkene fra krigstiden ligger didaktikken mer og mindre
skjult, men den er der både hos de nazistiske forfatterne
og hos de andre.
1945-1970 (Etterkrigstid)
Like etter annen verdenskrig kom der en flom av bøker for
voksne fra okkupasjonstiden, men få for barn.
I 1945 kom Lisemor i krig og fred av Ragne Breda med illustrasjoner
av Runa Førde , som den gang var på alder med den unge
hovedpersonen. Boken gir en levende beskrivelse i tekst og bilder
av hvorledes Lisemor og familien hennes opplever okkupasjonen i
Oslo.
Først i begynnelsen av 1970-tallet ga Alf Kvasbø(1928-
) ut bøker som bygget på egne opplevelser fra krigen
i Finmark hvor unge gutters indre liv setttes i relieff til krgshandlingene.
Her er titler som Nærkamp(1974) og flere. Alf Kvasbø
har en spesiell, knapp og utradisjonell skrivemåte, og hans
bøker er eksempler på det Torben Weinreich sier om
at personene søker løsninger på problemene i
sin egen psyke.
Ved 50-årsmarkeringen for frigjøringen i 1945, kom
der flere barne-og ungdomsbøker med stoff fra annen verdenskrig,
Nå var de vonde opplevelsene blitt historie som ikke måtte
glemmes.
Noen år tidligere begynte Grete Haagenrud(1938- ) en opplesningserie
i barnetimen for de minste om egne opplevelser fra krigen i Finmark
som resulterte i fem bøker om søstrene Sofie og Katrine.
Den første kom i 1991.
Den viktigste årsaken til at der kom få barnebøker
med krigsinnhold var at formidlerne mente at barn som hadde gjennomlevd
fem års krigstid, trengte trygghet og harmoni, også
i litteraturen.
En hel del masseproduserte utenlandske bøker av blandet kvalitet
flommet inn over det norske barnebokmarkedet.
Bildebøker for de minste og langserier med spennings- og
yrkesskildringer for større barn og ungdom kom der mye av.
I tidligere tider skulle barn hjelpes til å bli veloppdragne
gjennom lesning. Nå skulle de passe seg i trafikken og ta
vare på helsen, så didaktikken hadde bare fått
et litt annet perspektiv.
Sammen med Alf Prøysen (1914-1970), Anne-Cath Vestly (1920-
), Berit Brænne (1918-76) og flere andre, ble Thorbjørn
Egners bøker og oversettelser kjente gjennom lørdagsbarnetimen
og barnetimen for de minste.
Barnetimene hadde uvurderlig betydning for etterkrigsbarna. Gjennom
dem ble både norsk og utenlandsk barnelitteratur formidlet
ved opplesning og hørespill.
I 1957 kom Toya , den første av barnetimebøkene.
De utgis fremdeles, om enn i en litt annen form.
Anne-Cath Vestly var den forfatteren som førte bybarn inn
i norsk barnelitteratur igjen.
Hennes Ole Aleksander-bøker ble begynnelsen til et forfatterskap
som fra 1950-tallet og frem til i dag skildrer en hverdag som hele
tiden har fulgt med tiden. Her lever voksne og barn i et moderne
samfunn. Er der problemer så løses de i fordragelighet,
svært ofte av kloke og fornuftige barn, eller mormor, som
i likhet med mange av A. C. Vestlys personer, går igjen i
flere av seriene hennes.
Så uskyldige som Anne Cath Vestlys bøker virker i dag
, er det ganske utrolig å tenke seg at det ble et ramaskrik
da hun i barnetimen for de minste fortalte at Ole Aleksander skulle
få en liten bror eller søster som lå inni mammas
mage. Anne Cath Vestly ble rett og slett angrepet av indignerte
foreldre. Noen år senere svarte hun de voksne med den lille
satiren Barnetime for de voksne.
Ensomhet og søskensjalusi var noen av årsakene til
at fantasivenner dukket opp i norsk barnelitteratur hos f.eks. Anne-Cath
Vestly i Knertenbøkene.
Hos Alf Prøysen er ikke didaktikken så tydelig som
hos de fleste av etterkrigsforfatterne.
I bøkene om Teskjekjerringa (1957-67), Den grønne
votten (1964)og alle småstubbene og visene, forteller han
bare om at slik er det nå en gang enten det skjer i en virkelig
verden eller i eventyret. Hos Prøysen , finner vi fantastiske
elementer i hverdagen som der er mange eksempler på i 80-
og 90-tallets barne - og ungdomslitteratur.
Ved siden av alle de nye forfatterne som begynte å skrive
etter krigen, fortsatte Eugenie Winther, Annik Saxegaard og Evi
Bøgenæs å skrive for mindre barn og unge piker.
Etterkrigstiden ble perioden hvor internasjonal forståelse
ble et viktig tema.
For mindre barn var Berit Brænne en ivrig talskvinne i trilogien
om Tamar og Trine. (1958-60). Hun forteller om en sjømannsfamilie
som henter adoptivbarn fra ulike kanter av verden.
For større barn og ungdom var Aimee Sommerfelt den mest markante
av dem som kjempet mot fordommer og diskriminering. I Miriam (1950)
handler det om diskriminering av jøder i Norge, og i Veien
til Agra (1959) og fortsettelsen Den hvite bungalowen (1962)
er det barn i u-land det dreier seg om.
I Den farlige natten (1971) er Aimee Sommerfelt den første
som tar opp innvandrer- problematikk, og i Veien til ingensteder(1974)
er det sigøynerne i Norge hun går i bresjen for.
Leif Hamre (1914- ) skrev for gutter om flygere og flyging. Otter
tre to kaller(1957) innledet en rekke bøker om de samme
voksne personene i et flygermiljø. I Operasjon Arktis(1971)
er hovedpersonen, som ufrivillig havner i isødet og må
vise både mot og tapperhet, en del yngre.
Finn Havrevold (1905-88) som også skrev for voksne, går
mer inn i personenes tanke og følelsesliv. I Viggo, (1957)
er det gjeng- og førermentalitet han tar for seg, og i Grunnbrott
er det spørsmål om lojalitet det gjelder.
Leif Hamre underholder samtidig som han lærer leserne mye
om flyging og flyteknikk. Hos Finn Havrevold er didaktikken mindre
synlig, men den er der, for forfatteren ønsker å synliggjøre
problemer leserne skal ta lærdom av.
Kari rbech (1902-97) er også opptatt av menneskenes indre
liv . I Hun som fikk navnet Loretta (1952) reflekterer 14-åringen
Loretta, som har en voksen kvinnes oppgaver på et lite småbruk,
over menns og kvinners ulike betingelser.
Hos Babbis Friis-Baastad (1921-70) og Marit Kalstad (1931- ) er
det lojalitet og medmenneskelighet det dreier seg om. De kjempet
også for de svake og de som var annerledes.
Reidar Brodtkorb(1908-81), som var en svært produktiv forfatter,
skrev både realistisk og brukte momenter fra eventyrene i
bøkene sine, f.eks.i Rokkesteinen (1967) og Tisledevollen
(1968). I Sorte bror (1964) skriver han om en afrikansk gutt som
blir adoptert i Norge, så han er også med på utvide
det globale perspektivet.
Nonsens og fantastisk litteratur konkurrerte ikke med den realistiske
tradisjonen innenfor norsk barnelitteratur på 1950 og 60-tallet.
Jo Tenfjord spør i sin artikkel Norske barne-og ungdomsbøker
gjennom vårt århundre i Nordistika Tamperensia A 1,
1995, om folkeeventyrene var fantasiflukt nok?
Zinken Hopp, norsk oversetter av Lewis Carrolls Alice' Adventures
in Wonderland(1946) var et unntak. Hun var den som i dobbel forstand
innførte nonsenselitteraturen for etterkrigs-barna i Norge.
Med Trollkrittet (1948) og fortsettelsen Jon og Sofus , elleve
år etter, (1959) fører hun leserne inn i et ønskeland,
fullt av overraskelser og eventyr. Boken som brøt fullstendig
med alle former for didaktikk, ble hilst jublende velkommen både
av barn og voksne.
Barnelyrikken fulgte stort sett de samme spor som prosaen inntil
Inger Hagerup (1905-85) og Andre Bjerke(1918-85) brøt med
mange former. De la vekt på muntlige overleveringer med lyd
og rytme, men fornuftig handling var ikke nødvendig.
Jan Magnus Bruheim (1914-88) var nærmere den folkloristiske
formen i sine dikt. De er ofte alvorlige, men der finnes også
humor.
Både Thorbjørn Egner og Alf Prøysen ga sine
bidrag til lyrikken med mange viser og vers.
Det sto dårlig til med originale norske bildebøker
i denne perioden, så barnedikt- samlingene fungerte også
som bildebøker illustrert av bl.a. Paul Rene Gauguin i Inger
Hagerups diktsamlinger, Mette Borchgrevink i Andre Bjerkes og Reidar
Johan Berle i Jan-Magnus Bruheims.
Barnedramatikk har alltid falt litt på siden av poesien og
prosaen, men den har vært der beskjedent i bakgrunnen. Både
Margrethe Munthe og Barbra Ring skrev skuespill for barn.
Skuespillene ble oppført som juleforestillinger på
de store byteatrene. De ble også etterhvert brukt som hørespill
i lørdagsbarnetimen.Torbjørn Egners skuespill ble
kjente her.Det samme ble Edith Ranums(1922- )
Klaus Hagerup startet sitt forfatterskap for barn med høre-og
skuespill, og Tor Åge Bringsværd har laget dramatiseringer
av flere av sine bøker.
Torben Weinreichs teorier viser seg å gjelde i mange av bøkene
i denne perioden. Problemer presenteres, og forfatterne ønsker
at leserne skal engasjere seg og ta lærdom av dem.
(1970-1998) (Nye retninger)
I likhet med litteraturen i mellomkrigstiden er det som skrives
for barn og ungdom fra 1970 og frem til i dag preget av mangfold,
nå ikke bare i innhold, men også i form.
I Skråt nedad gir Torben Weinreich følgende karakteristikk:
1970 er hverdags og problemrealismens ti-år med utallige rettledende,
emneorienterte og klart holdningsskapende bøker. Alle tabuer
er ryddet bort, og alle problemer taes opp. Bøkene blir også
debatttert i alle slags medier.
I 1980-årene kommer en motreaksjon i form av eventyrromaner,
fantastiske fortellinger, sciencefiction , historie, humor og forelskelse.
I de samtidsorienterte bøkene som kommer nå, søker
man forklaringer på problemene mer i enkeltindividenes psyke
enn i samfunnet.
Nå kommer også kvalitetsdiskusjonen inn barnelitteraturdebatten.
I 1990-årene finnes stadig etterdønninger av 1970 og
80-årenes diskusjoner.
Den nyrealistiske ungdomsboken er frigjort fra 1970-tallets voldsomme
trang til belæring, dvs. frigjort fra mye didaktisering og
purifikasjon.
I de fantastiske fortellingene, spiller det fantastiske og magiske
sammen med det realistiske, og blir til magisk realisme.
90-årenes svar på 1970-tallets politiske barnelitteratur,
blir den etiske barnebok hvor man diskuterer emner som liv og død,
og betydning av innføring av ny teknologi med en tendens
til vel tilrettelagt belæring og påvirkning, og slik
vil det fortsette, mener Torben Weinreich.
I norsk barnelitttertur finnes de samme trekkene som i den danske,
selv om de norske forfatterne er litt på siden av de internasjonale
trendene, de holder på sin egenart. Det er nok mye av årsaken
til at norsk barnelitteratur blir spesielt lagt merke til i utlandet.
Bildebøkene ble først lagt merke til. De har i likhet
med den øvrige barnelitteraturen begynt å løsrive
seg fra det didaktiske nytteperspektivet. Det er kommet støtteordninger
til, slik at norske kunstnere får anledning til å vise
hva de står for. De eksperimenterer mye bildemessig.
Kunstnerne har bl.a fått mulighet til å eksponere seg
ved å illustrere bildeutgaver av folkeeventyrene og Tor Åge
Bringsværds 12-bindsverk om norrøn mytologi.
Mange bildekunstnere kan nevnes, men det tillater plassen dessverre
ikke.
Wenche yen(1946 - ) har gjort seg bemerket med sine vakre, følsomme
barneportretter og landskaper, mens Fam Ekman(1946 - ) og Iben Sandemose(1950-
) har funnet frem til originale og spesielle formspråk.
I Hva skal vi gjøre med lille Jill?(1976) forteller Fam
Ekman(1946- ) i tekst og tegninger om et lite barn som ikke har
kontakt med foreldrene sine. Ved å følge lille Jill
på vandring i et kunstmuseum for å utføre et
oppdrag hun har fått, oppdager leseren flere dimensjoner i
fortellingen.
Iben Sandemose tar for seg temaer som sorg, vennskap og ensomhet,
som i hennes spesielle tekst og tegninger gir et fascinerende og
sorgmuntert inntrykk.
Skillet mellom gutte- og jentebøker som har vært markert
siden slutten av 1800-tallet, og som ble forsterket i mellomkrigstiden
ved å gi bøkene ut i serier merket med koder for alder
og kjønn, ble utvisket på 1970-tallet. Nå kom
de i serier, som Ung i dag, Alle vi, osv. Det ble poengtert
at bøkene skulle være like interessante for begge kjønn.
Innenfor de sosialrealistiske ungdomsbøkene var ikke de norske
forfatterne så sterkt representerte. Den mest bemerkelsesverdige
var Dag Coucherons Fra en ung manns dagbok, 1974, som tar for
seg narkotikaproblemet.
Der kom få virkelig krasse samfunnskritiske barnebøker
i Norge, så reaksjonene var ganske sterke på Lita grøn
grasbok (1972) av Rasmus Lie, pseudonym for Hans Sande(1946- )
hvor han går temmelig rett på sak i enkelte av diktene,
som f.eks. at "Lille Fille Sprett som aldri åt seg mett blir
kastet i fengsel fordi han stjal en kake fra fru Pengerud sitt nett,
mens herr Nixon President som alltid åt seg mett, og bombet
et land han aldri hadde sett, fikk digre kaker, fordi han aldri
hadde rett."
De fleste av diktene i samlingen er ganske harmløse, og Tonje
Strøm Aas vakre akvareller gir boken et uskyldig inntrykk.
I tre bildebøker om Det blå folket illustert av Thore
Hansen, med tekst av Tor Åge Bringsværd (1939 - ) er
kritikken mot forurensing og kapitalmakt klar og konkret. Både
i trilogien om Ruffen-sjøormen som ikke kunne svømme(1973)
og i bøkene om Det blå folket og karamellfabrikken(1974)
med fortsettelser, bruker Tor Åge Bringsværd en billedlig
fremstilling i sin samfunnskritikk, som særlig kommer tilsyne
i bøkene om det blå folket.
I Farmen ved Nakal Prazim av Reidar Brodtkorb (1972) er det ganske
klart hvilken side forfatteren vil leseren skal velge i Midt-sten
konflikten, for her er budskapet ganske klart og tydelig.
Science fiction ble en svært populær genre i perioden,
og den norske forfatteren som åpnet denne porten for ungdom
var Jon Bing (1944- ) med Azur - kapteinenes planet (1975) etterfulg
av flere bøker om stjerneskipet Alexandria , lastet med kunnskap
og bemannet med bibliotekarer på vei til planeter som er kolonisert
fra jorden.
Jon Bing var i likhet med Tor Åge Bringsværd med på
å innføre fantastisk litteratur for barn og ungdom.
De ble etterfulgt av bl. a. Bente Lohne (1953-) som følger
tradisjonen fra C.S.Lewis og J.R.R. Tolkien innenfor genren. I Julias
reise1982) og fortsettelsene er handlingen lagt til et middelaldersamfunn
etter en atomkrig. Opprør mot undertrykkende krefter griper
om seg, og Julia og broren hennes får en sentral rolle her.
Kampen mellom gode og vonde krefter som karakteriserer den fantastiske
litteraturen er bærende temaer i bøkene.
De norske barne og ungdomsbokforfatterne har fortsatt den realistiske
tradisjonen fra gullalderen, men utover på 1980 og 90-tallet
er der trukket inn fantastiske elementer i hverdagsskildringer hos
forfattere som Tormod Haugen(1945- ) og Ragnar Hovland (1952- ).
De bruker denne formen bl.a. for å hjelpe sine personer til
å mestre problemer, i henholdsvis Dagen som forsvant(1983
)og Jakta på Salamanderen(1983).
Tor Fretheim (|1946 - ) er en forfatter, som i likhet med Tormod
Haugen søker løsning på problemene mer i personenes
psyke enn i samfunnet. Han skildrer ofte gutter som må velge,
og som tør å erkjenne følelsene sine.
I Krigen, freden og sommerfuglene (1992), og i to etterfølgende
bøker om Emil Alm, skildrer han et konfliktfylt far-sønn
forhold i krigens skygge.
Hos disse to forfatterne i likhet med hos Ragnar Hovland er der
ikke mye didaktisering å spore.
Johannes Heggland (1919- ) og Torill Thorstad Hauger (1943- ) er
de mest produktive arvtakerne etter Bernhard Stokke innenfor det
historiske feltet.
Etter Folket i dei kvite båtane(1962) har det kommet en
rekke historiske fortellinger av Johannes Heggland for barn og ungdom.
Røvet av vikinger(1978) innleder Torill Thorstad Haugers(1943-
) forfatterskap for barn. Hun har også skrevet en serie om
norsk emigrasjon til USA.
Mette Newth (1942 - ) og Stig Holmås (1946- ) er opptatte
av kulturkollisjon og overgrep mot urbefolkning rundt i verden.
Bortførelsen(1987) er en av flere bøker om inuittene
på Grønland av Mette Newth.
Stig Holmås taler indianernes sak i Vinterhauk og ildvannet(1982)
og i Tordensønnen(1985), begge med flere fortsettelser.
Humor var en etterspurt genre etter all den triste sosialrealismen
på 70-tallet, så Rune Belsvik(1956- ) med sin underfundige
og direkte skrivestil ble hilst hjertelig velkommen med bøker
både for barn og ungdom.
I debutboken ...ingen drittunge lenger (1979) forteller han åpent
og ærlig om oppvekst på et vestlandsk tettsted. Dustefjerten
(1991) er en fortelling om å lage en fortelling for de minste.
Med Dustefjerten og flere fortsettelser kan linjene trekkes tilbake
til Alf Prøysen og flere, for det første bekjentskapet
med Dustefjerten, Andungen, Kavringreven og alle de andre, ble stiftet
gjennom barnetimen for de minste.
Klaus Hagerup (1946- ) kom også inn i barnelitteraturen med
en befriende humor.
Høyere enn himmelen(1990), ble fulgt av bl. a. Markus
og Diana. Lyset fra Sirius(1994) og fortsettelsen "Markus og jentene"(1997)
der fryktsomme og generte Markus viser både vennen, den suverene
Sigmund, og far Mons, som er svært lik sønnen Markus
av gemytt, at når det virkelig gjelder er det han som bevarer
fatningen.
Vigdis Hjorth(1959- ) viser med Jøregen+Anne=sant (1984)
at det går an å forelske seg inderlig når en er
ti år. Denne boken åpner for flere med samme tema. Siste
skudd på stammen er Anne Grete Hollups (1957- ) Elsker, elsker
ikke(1997) hvor hun virkelig går under huden på jenter
i førpubertet. Hun beskriver hva de tenker og hvorledes de
snakker med hverandre om det som er viktigst i livet akkurat nå.
Tormod Haugen viser med Georg og Gloria (og Edvard) (1996) og
i to fortsettelser at kjærligheten ikke er en enkel sak.
Modernismen gjør seg gjeldende i norsk barnelittteratur i
denne perioden med mange sprelske og utradisjonelle uttrykksformer.
Inger Hagerup startet i poesien med Den sommeren(1974) og Einar
kland (1940- ) er modernist både i poesi og prosa, tett fulgt
av bl.a. Arild Nyquist.(1937 - ), Ragnar Hovland og Hans Sande.
Sidsel Mørck(1939- ) bruker en mer tradisjonell og didaktisk
form i sine barnedikt.
Didaktikken er helt åpenbar i to bildebøker av Bjørn
Sortland (1968- ) og Lars Elling: Raudt, svart og litt gult(1993)
og Forteljinga om jakta på forteljinga(1995). Her formidles
kunst og litteraturhistorie på en spesiell måte i grenselandet
mellom fag og skjønnlitteratur.
Det samme gjelder Jostein Gaarders (1952 - ) Sofies verden (1991)
og Helene Uri s(1964- ) Anna på fredag (1996) hvor filosofi
og språkhistorie blir formidlet med en realistisk rammefortelling
rundt en fantastisk fortelling.
Jostein Gaarder tar for seg filosofiske og eksistensielle spørsmål
i bøkene sine. Svært ofte beveger handlingen seg frem
og tilbake mellom en realistisk og en fantastisk verden.
Innenfor genren spenning har norske forfattere også gått
nye veier. Tor Edvin Dahl(1943--) og Ingvar Ambjørnsen (1956-
) har plassert sine helter i et realistisk lokalmiljø. Hverken
Groruddalens gribber eller Pelle og Proffen er superdetektiver som
overgår de voksne.
Sakene de unge detektivene engasjerer seg i har et sosialt aspekt,
som gjør at handlingen får et videre perspektiv.
Der er mange kjedelige og didaktiske eksempler på lettleste
bøker, men tilstanden er blitt bedre med årene. Mange
etablerte forfattere har gitt fine bidrag.
Teologen og filosofen, Paul Leer-Salvesen(1951- ) er en allsidig
forfatter som begynte å skrive om unge lovbrytere.
I sine bøker om den lille runde prestesønnen Paul,
har han en humoristisk vinkling på egen barndom. Disse bøkene
er utgitt i Leseløve-serien for barnetrinnet, mens Kain
og Abel(1993) og Adam og Eva, (1996) kommer i Janus-serien for
ungdom.
I alle disse bøkene viser Paul Leer-Salvesen at det går
an å skrive godt og enkelt samtidig. De to bøkene med
bibelmotiver hører til høydepunktene i et forfatterskap
hvor det spilles på mange strenger.
Mange flere forfattere og deres verker ville jeg gjerne fremhevet
, men det er ikke mulig i en slik kort fremstilling.
Oppsummering:
I denne gjennomgangen har jeg forsøkt å gi en oversikt
over norsk barnelitteratur gjennom 200 år.
Fra norsk barnelitteraturs spede begynnelse og frem til idag har
der skjedd mye.
Linjene gjennom periodene er lette å få øye på.
Den norske barnelitteraturen har fulgt strømningene utenfra,
spesielt fra andre Europeiske land, samtidig som den har bevart
sin egenart.
Realismen fra gullalderen har vært der hele tiden, samtidig
som flere forfattere har våget å eksperimentere både
i form og innhold.
På den måten har norsk barnelitteratur utviklet seg
til å bli så nyskapende og interessant at den har vakt
interesse også utenfor landets grenser.
Barnelitteratur er blitt forskningsfelt på linje med voksenlitteratur,
og det har gjort sitt til å skape interesse for feltet.
Torben Weinreihs teorier om didaktikk i barnelitteraturen har gjort
seg gjeldende gjennom alle periodene jeg har gått igjennom,
men der har vært unntak, og dem har jeg trukket frem.
I gleden over at barnelitteraturen når frem på nye områder,
må vi ikke glemme det viktigste, og det er at denne litteraturen
først og fremst skal nå frem til barn og ungdom og
gi dem gode leseopplevelser.
Hjelpelitteratur:
Bache-Wiig, Harald: Norsk
Barnelitteratur - lek på alvor, glimt gjennom 100 år,
Cappelen, 1996
Birkeland, Tone, Risa, Gunvor, Vold, Karin Beate: Norsk
barnelitteraturhistorie, Samlaget, 1997
Birkeland, Tone, Storaas, Frøydis: Den
norske biletboka, Samlaget, 1993
Breen, Else: Slik skrev
de. Verdi og virkelighet i barnebøker 1968-1990, Ashehoug,
1995
Hagemann, Sonja: Barnelitteratur i Norge, bind
1, 2, og 3,
Ashehoug, 1965-1974
Meer grønt er
Græsset. Norsk barnepoesi fra Claus Frimann til Lillebjørn
Nilsen, Cappelen, 1980
Nordistica Tamperensia
A 1, Tampere, 1995
Weinreich, Torben: Skråt
nedad, på vej mot en barnelitterær poetik, Høst
& søn, 1994
Forfattere og illustratører som er nevnt i teksten:
Ambjørnsen, Ingvar
Arnim, Achim von
Asbjørnsen, Peter Christen
Aulie, Reidar
Belsvik, Rune
Berle, Reidar Johan
Bing, Jon
Bjerke, Andr
Borchgrevink, Mette
Borgen, Johan
Breda, Ragne
Brentano, Clemens
Bringsværd, Tor Åge
Brochmann, Odd
Brodtkorb, Reidar
Bruheim, Jan Magnus
Brænne, Berit
Bøgenæs, Evi
Carroll, Lewis
Coucheron, Dag
Dahl, Tor Edvin
Defoe, Daniel
Egner, Thorbjørn
Ekman, Fam
Evjenth, Håkon
Falck-Ytter, Oluf Vilhelm
Floden, Halvor
Fossum, Gunvor
Fretheim, Tor
Friis-Baastad, Babbis
Førde, Runa
Gauguin, Paul Rene
Gaarder, Jostein
Hagen, Ingeborg Riefling
Hagerup, Inger
Hagerup, Klaus
Hamre, Leif
Hamsun, Marie
Hansen, Mauritz
Hansen, Thore
Haugen, Tormod
Hauger, Erling
Hauger, Torill Thorstad
Havrevold, Finn
Heggland, Johannes
Herje, Emil
Hjorth, Vigdis
Hjorth-Johansen, Trygve
Hollup, Anne Grete
Holmås, Stig
Holst, Elling
Holt, Kåre
Hopp, Zinken
Hovland, Ragnar
Husebye, Sverre D
Kalstad, Marit
Kvasbø, Alf
Leer-Salvesen, Paul
Lewis, Clive Staples
Lie, Bernt
Lohne, Bente
Løland, Rasmus
Munthe, Margrethe
Moe, Jørgen
Mørck, Sidsel
Newth, Mette
Nielsen, Erling
Nordvik, Eli Quisling
Nyquist, Arild
Okkenhaug, Sigrun
Pedersen, Signe
Prøysen, Alf
Ranum, Edith
Ravn, Margit
Ring, Barbra
Sande, Hans
Sandemose, Iben
Saxegaard, Annik
Scott, Gabriel
Sivle, Per
Sommerfelt, Aime
Spang, Einar
Stabell, Wilhelm Winsnes
Stephanson, Willum
Stokke, Bernhard
Støylen, Bernt Andreas
Sælen, Frithjof
Tolkien, J R R
Uri, Helene
Vestly, Anne-Cath
Vesaas, Halldis Moren
Vaage, Ragnvald
Weinreich, Torben
Wergeland, Henrik
Wexelsen, Vidar
Wiborg, Julli
Winsnes, Hanna
Winther, Eugenie Zwilgmeyer, Dikken
kland, Einar
rbech, Kari
Aanrud, Hans
Aas, Tonje Strøm
|
