Den 24. april 1895 letter den 36 ft store seilbåten Spray
anker i Boston. Den 27. juni 1898 lar Spray ankeret gå i
samme havn. Skipperen er Joshua Slocum, tidligere seilskuteskipper.
Han er alene om bord.
Joshua Slocum har som første mann seilt jorden rundt alene
i en liten seilbåt. En fantastisk prestasjon. Fra behagelige
passatseilinger og romantiske opplevelser, har det også
vært kamp på liv og død, ikke bare på
havet, men også på land. Likevel, han tenkte ikke
på rekorder. Det var et poetisk foretagende, og hans bok
om ferden er noe av det ypperligste i sjølitteraturen siden
Melville stadfestet vårt nye, romantiske forhold til havet
med Moby Dick.
Kanhænde Du sejler din skude på Grund.
Men saa er det dog dejligt at fare.
I Ästen stiger solen op og spreder guld på sky...
Mange ble "smittet" av å
lese Slocums bok. Men en kopi er alltid dårligere enn originalen.
Dermed begynte man å skulle gjøre de mest spektakulære
reiser.. Rekordjaget var i gang.. Engelskmannen Francis Chichester
begynte. Han var ikke spesielt glad i å seile, men glad i
rekorder. Målet var å seile jorden rundt uten stans.
Han forlater England sommeren 1966. Er tilbake året etter.
Han greidde det nesten, i Australia måtte han ha en stopp.
Da han er i Tasmaniahavet, fyller hans kone hjemme i England 60
år. Dårlig vær forhindrer han i å kle seg
i smoking. Han blir trist og feller en tåre. Noe, som han
selv bemerker, var meget ubritisk. Forresten ett av de få
sympatiske trekk ved mannen.
Den 22. april 1967 seiler 32ft
store Suhaili inn i Falmouth havn. Om bord står Robin Knox-Johnston.
Som første mann har han seilt jorden rundt alene uten stans
Alle hadde til nå seilt den såkalte klipperruten. Namnet
har den fått etter de store engelske klipperne som konkurrerte
om å bringe hjem sesongens første telast fra Kina,
dvs. de hadde seilt fra vest mot øst for å kunne utnytte
passatvindene. Engelskmannen Chay Blyth ville vise at det umulige
var mulig. I en spesialbygget stålbåt seiler han i motvind
jorden rundt uten en eneste stopp.
Til da har seiling vært en rendyrket mannfolksport. Men den
8. juni 78 faller skansen. Naomi James har som første kvinne
seilt jorden rundt alene. Av alle ting var hun født og oppvokst
på et gardsbruk på New Zealand. De som mener å
vite, hevder hun er den siste i den eksklusive klubben av "jorden-rundt-
aleneseilere."
Tider skal komme, tider skal henrulle...
Sail
-
navigates
river,
Your life that goes by,
that flows...
I dag er rekorden tre ganger jorden
rundt uten stans. Den minste båten som har vært brukt
til en slik reise, var 3,6 meter. Slik kunne man fortsette å
ramse opp rekord etter rekord.
Hvem er så desse personene som frivillig gir seg ut på
slike halsbrekkende reiser.? De kommer fra alle yrker. De er rike
og fattige og i alle aldre - nær sagt. Den yngste jeg vet om
var en amerikansk gutt på 15 år. Den eldste en pensjonert
dansk overlege på 72 år. Han fikk forresten god hjelp
av sin 25 år yngre sekretær. En ble undersøkt av
en psykiater både før og etter reisen. Han fikk diagnosen
"sørgelig normal". I dag er det Whitbread-seilasen
4. hvert år som får størst oppmerksomhet. Det er
spesialbygde båter til formålet. Alt utstyr om bord er
det beste på markedet. Mannskapet er spesialtrente. Posisjonen
blir oppdatert med få sekunds mellomrom.
De har hele tiden kontakt med land. I praksis er de sikret mot alle
eventualiteter. Vi går tilbake til Joshua Slocum. Til å
bestemme sin posisjon med hadde han bare en sekstant og en dårlig
klokke, men han bommet aldri på målet. Områder han
seilte i, var ofte dårlig kartlagt. Han hadde ingen mulighet
til å få kontakt med omverdenen så lenge han var
på havet,og han viste ikke en gang om det var mulig å
gjennomføre det han hadde satt seg fore.
De barske Whitbreadjentene- og guttene har fremdeles mye å lære
av Joshua Slocum..
Dette er klassikeren blant
norske "reiseseileskildringer". 2 unge menn drømmer om å
seile på de store hav og å oppleve eksotiske steder.
De gjør begge deler - i rikt monn. De viser en glede, livslyst
og pågangsmot jeg ikke har funnet i andre bøker.
Bare kampen de fører for å komme over Nordsjøen,
hadde tatt motet fra de fleste. Kanskje det mest imponerende: på
hele turen, som varte i nesten 3 år, var at det ikke faldt
ett hardt ord mellom dem. Som den ene tørt bemerket: "Vi
hadde ikke tid til denslags."
Begge seiler fremdeles, men gjør det mer etter Odd Børretzens
motto: "Jeg elsker å seile, og seiler så seint det går
an, for turen er slutt når jeg kommer i land." Boken er glimrende
skrevet. Advarsel: Starter du med denne boken, spiser du desserten
først.
Et legeektepar bryter opp fra gode jobber
på Haukeland sykehus. De bygger sin egen båt, og med
to små barn stikker de til havs. Reisen varer i fem år.
Det blir fem eventyrlige år. De opplever mer på disse
årene, enn de fleste av oss gjør gjennom et langt liv.
"Barn ingen hindring".De beviser ihvertfall det. Hver gang de forlater
en havn med kurs for en ny, gler barna seg, men med ett unntak,
de gråter da de skal forlate Pitcairn - Bounty-mytteristenes
øy. En digresjon, en av mytteristenes etterkommere er gift
med en norsk jente.
Da de kommer tilbake til Bergen, har de fått et barn til -
Robert. Han kjenner bare sjølivet og roper land, land de
første dagene han ser ut gjennom vinduet fra leiligheten.
NB. Stein Hoff rodde over Atlanterhavet sammen med en kamerat
sommeren 1997.
Man fornekter seg ikke.
Nordahl Grieg forbinder nok
de fleste med fedrelandskjærlighet, patriotisme og idealisme.
Mindre kjent er debutsamlingen hans "Rundt Kap det gode haab, vers
fra sjøen. Det er dikt fra hans år til sjøs.
Det er en blanding av romantiske, vare og lengtende dikt til usminket
og "naturalistiske". Man skjønner straks at dette er dikt
av en god forfatter.
Mens Joshua Slocum seiler
Spray på den første jordomseiling, gjør to norskamerikanere
en bragd som ikke står til atters for Slocums prestasjon.
I juni 1896 forlater Georg G. Harbo og Gabriel Samuelsen New York
i en robåt på 18 fot. Ca 8 uker senere er de framme
i Le Havre. De har rodd over Atlanteren. Ingen har gjort det før.
Pressen i London og Paris slo nyheten stort opp.Men kanskje det
mest utrolige, i Norge ble de stort sett møtt med en kald
skulder. For 30 år siden rodde Ragnar Thorseth over Nordsjøen
til Shetland. Det skapte et voldsomt oppstyr.
Redningsselskapet truet til å med å la vere å
redde ham. Det er tydeligvis ikke alltid like lett å holde
rede på proporsjonene. Boken om Atlanterhavsroerne er ingen
stor lesning., men de to norsamerikanerne fortener å bli husket..