"Glemte"
Bergensforfattere
Bergen i skjønnlitteraturen er et stort emne. Boken ”Bergen
forteller” redigert av Willy Dahl gir mange gode smakebiter
av skjønnlitteratur med Bergen som bakteppe. Det er forståelig
at Bergen er brukt som bakgrunn for mange romaner og fortellinger,
bymiljøet burde også egne seg glimrende for film. Ikke
alle forfattere opplever suksess som Gunnar Staalesen, noen blir
både glemt og oversett av litteraturviterne.
Vi presenterer her tre forfattere som skrev bøker med vidt
forskjellige emner, oppbyggelig folkelitteratur, kritiske samfunnsskildringer
og humor. Felles skjebne er liten eller ingen plass i det gode litteraturselskap.
Hilda Dahl skrev i årene 1896-1902 syv romaner,
alle utgitt på E. Olsens forlag i Bergen. Det var såkalte
oppbyggelige bøker, flere av bøkene hadde forord av
pastor H. Nøklebye og det skulle vel garantere for at dette
var bøker man trygt kunne lese. Hilda Dahl har nok hatt et
stort publikum for flere av bøkene kom i nye opplag. I bibliotekets
gamle samlinger har vi fire av hennes romaner: Agnes Hjelm, Løste
livsgaader, Elisabet Smith og Solveig Tormodsdatter Birkeli.
Forfatteren og personen Hilda Dahl har vært ukjent for biblioteket
i mange år, men i 1986 utgav Elisabeth Aasen boken ”Kvinners
spor i skrift”.
Her har hun drevet et virkelig detektivarbeide og avslører
endelig sannheten om Hilda Dahl. Hilda Dahl var psevdonym for Hilda
Margrethe Monsen (1862-1949) som hadde egen systue i sitt hjem i Bergen.
Hun var en av de få forfatterne som ikke kom fra borgerskapet.
Som en artig avslutning på beretningen om Hilda Dahl kan nevnes
at en dag sendte en låner en e-post med forespørsel om
forfatterinnen. Etter at han hadde fått våre opplysninger
fikk jeg et gledestrålende svar: Nå hadde han fått
bekreftet at han var i familie med Hilda Dahl!
Kåre Fasting (1907-1983)
var journalist og forfatter. Han var født i Østre Aker,
men vokste opp i Bergen. Fasting skrev mange bedriftshistorier og
dokumentarer om lofot- og sildefiske, også romaner med stoff
om kystfolkets liv. Her skal vi nevne to av hans Bergensromaner: ”Solen
blinker i sladrespeilene” og ”Det
gode kjøbmannskap”. Titlene er glimrende, de kan
forlede leseren til å tro at man skal lese om Jan Herwitz by,
men det er Bergen etter brannen i 1916 som skildres. Bakgrunnen er
priskrigen mellom hermetikkfabrikkene i 1930-årene, og Fasting
er nådeløs i sin skildring av maktkampen mellom næringslivets
menn og deres metoder. Ikke uten grunn er bøkene karakterisert
som en bergensk ”Dynastiet” og det er påpekt at
bøkene egner seg glimrende som grunnlag for en TV dramaserie.
Det er egentlig bare Willy Dahl som flere ganger har påpekt
Fastings betydning som skjønnlitterær skildrer av folkelivet
på Vestlandet og næringslivet i Bergen.
Sofie Bjørhovde (1891-1956)
ble meget populær i sin hjemby Bergen , men ellers er hun
ikke nevnt i noe oppslagsverk. I Kåre Fastings bok om Bergens
Tidende er hun nevnt med et sitat fra en av de populære bøkene:
”Gud velsigne Sunnfjordingen for det han har funnet opp smaleribben”.
Det var i Bergens Tidende hun skrev sin lørdagsserie om Abelone
og Kanutta under psevdonymet S.Bj. i årene 1927-1937 og de
ble meget populære. Dette resulterte i at Eide forlag utgav
fortellingene ”Abelone
og Kanutta” og ”Jette
på trappen ” i årene 1949-1951, en utgave
med stoff fra begge bøkene
”Gå hem og vogg” kom i 1962. Hetlands illustrasjoner
til bøkene bidro til suksessen, men det ekte og muntlige
bergensspråket gjorde også at bøkene snart fantes
i alle bergenshjem. Vi som har levd en stund minnes også med
glede Sverre Erichsens opplesninger i radioen. Erichsen som var
kjent fra radioens barnetime som ”Kallemann og Amandus”
hadde en bergensk tone som egnet seg glimrende til Bjørhovdes
fortellinger fra Bergen. Fremdeles er bøkene etterspurt på
biblioteket, og jeg tror nok at de har vært grunnlag for mange
opplesninger i de bergenske hjem.