Forfattere anbefaler poesi

Kristine Næss skriver:

En morgen i 1984, jeg var rundt 20, våknet jeg og kjente at jeg "måtte ha noe", det var et sug der, som hverken sjokolade, skolebrød eller sex kunne tilfredsstille. Ikke visste jeg hva det var, men ettersom jeg frekventerte biblioteket på den tiden, dro jeg uansett dit (etter sjokolade- og skolebrødspisingen - sex hadde jeg dessverre ingen tilgang på). På biblioteket gjorde jeg som jeg pleide: dro bøker ut av hylla på måfå, bladde, leste. Der sto jeg altså, på Deichmanske bibliotek i Oslo, ved dikthylla, og det var da jeg fant min første "smale" bok, lang, smal og blå: Mammy, blue (1977) av Eldrid Lunden. Først leste jeg:
Eg er Anna. Og igjen eg er Anna, eg er Anna ... De tre ordene alene var nok til å gripe meg: Jeg er - noe, noe med navn. Og så kom jeg til side 46:

Ho vil ut av dette, ho
vil gå strake vegen ut, det
blir den strake vegen heim, der
dumpar ho ned på eit laust
punkt i sofaen

Dette lignet ikke noe annet jeg hadde lest, det traff meg akkurat der jeg var: eg er Anna, jeg er annet, en annen (enn den jeg hadde ord for akkurat da). Og denne andre var motsetningsfull, vanskelig: det var en som ville ut, men gikk hjem. Jeg følte meg truffet. Og sett. Jeg ble sett, med ord, som i sin tur fikk meg til å se, og på den måten fikk suget i kroppen mening.

Og hjem er et sted i et lite sovjet. Det må ha vært omkring ti år seinere. Jeg var på poesiopplesning, og konferansieren, Thorvald Steen, presenterte lyrikeren Tone Hødnebø på en måte som fikk meg til å forstå at dette var en forfatter utenom det vanlige. Hun leste fra boka Mørkt kvadrat (1994), som jeg senere har lest mange ganger, og som er en av mine favorittbøker. Men fra opplesningen husker jeg bare Og hjem er et sted i et lite sovjet. Hva er det med den setningen? Jo, den får alt til å "løsne", tankemessig: det store er lite, og hjem er et hvilket som helst sted. Men samtidig uttrykker den, synes jeg, at det finnes en tilhørighet i tenkningen, i språket: der finnes det som ligner hjem, og der finnes det som er forskjellig fra det, det andre. Om jeg nå ikke skulle finne tilbake til det som var mitt første hjem - og det gjør jeg ikke, det er umulig - , så er ordene der, diktningen, som gjenoppretter verden (hjem) og beveger den samtidig.

SE PÅ meg og her er jeg
her er jeg med de store øynene
her er jeg med det gapende ansiktet
som snur seg etter alt som beveger seg
og som blir beveget av alt som snur seg/
(...)

Slik skriver Geir Gulliksen i Se på meg nå (2005). Ikke bare er dette dikt som får leseren til å føle seg sett, men de omslutter også, byr fram et allstedsnærværende blikk. Dette er dikt om å være en blant alle andre. Men dypest sett handler de om å være jeg - og du. Jeg og du i verden, som ser hverandre, og handler.

For meg representerer disse tre bøkene en reise på mer enn 20 år: en reise som handler om løsrivelse, søken og tilhørighet. Diktene har tilfredsstilt - og tilfredsstiller - et sug etter mening, tenkning, etter å få se, og å kunne handle, greie å snakke, si - etter å kjenne seg selv. Poesi er noe jeg bare må ha.

Siri Amalie Oftestad anbefaler:

Jeg vil anbefale Paul Celans dikt i boka Etterlatt, dikt og prosa i utvalg og gjendiktning ved Øyvind Berg.

Paul Celans dikt er flagrende, rike, svulmende, tunge, skiftende, de er briller som du ser morsomt igjennom med. De er en slik vifte fra Spania som er eksotisk, litt vanskelig håndterlig, men gir en deilig vind som vekker deg opp.

Hilde Myklebust anbefaler:

Endre Ruset: Kims lek

Stundom råkar ein på diktsamlingar som går heilt nær deg, stirar deg i auga, eller skubbar deg uforvarande i skuldra. Sjeldnare er det å finne ei diktsamling som på forunderlig vis tek seg heilt inn i kroppen, reiser på vegane der; flyttar fjell i hovudet, plantar skog langs ryggrada og nakken, og som i tillegg finn denne kronglete vegen til det mørke raude hjartet, for så å legge seg der, krølle seg saman og verte liggande, ruge, - som var det ei meis i eit reir i ei lun kasse.

Ole Halvorsen skriver:

Dette var et vanskelig valg. Jeg kunne valgt hundrevis av bøker.
Men jeg datt ned på de som først åpna poesien for meg:

Tor Ulven: Søppelsolen. En av de første diktbøkene jeg leste, og jeg tenkte at iallverden
er det lov å skrive på den måten. Det var så utrolig befriende å lese noe sånt.

Juan Gelman: Bein og bebudelser, gjendiktet av Inger Elisabeth Hansen.
Argentinsk poet som måtte gå i eksil. Fantastiske dikt. En perle av en bok.

Per Højholt: Dikt 1963-1989, gjendiktet av Øyvind Berg. Den frodige dansken har en fantasi
vi andre bare kan drømme om. Mye rart og deilig snadder her.

René Char: Raseri og mysterium, gjendiktet av Tor Ulven. Nydelige dikt og aforismer fra en av Frankrikes største. Et must for poesielskere.

Dette var vanskelig, og det er rart å ikke nevne mine kanskje største favoritter som Paul Celan, Katarina Frostenson, Tranströmer og haugevis av andre.

Arne Ruset anbefaler:

Olav H Hauge: Spør vinden (1971)

..... fordi desse dikta viser oss det geniale i det enkle i det geniale.

Tomas Tranströmer: För levande och döde (1990)

..... fordi naturen, musikken og draumen i denne samlingas dikt får deg til å kjenne deg i kontakt med universets midtpunkt.

Tone Hødnebø: Et lykkelig øyeblikk (2005)

..... fordi det er ein poetisk sporsans og eit poetisk gehør i dette forfattarskapet som gir lesaren stimar av lykkelege øyeblikk.

Det er så uendeleg mangt ein kunne ha tilrådd, men eg stogga altså ved desse tre.

Pål Gitmark Eriksen anbefaler:

Jeg vil gjerne anbefale Alfabet av Inger Christensen - fordi den tar inn
verden, registrerer tingene og gjør det hele til en slags merkelig musikk
underveis. Samlingen er enkelt komponert, men fremstår i med en filosofisk
dybde, og viser således frem noe av poesiens styrke på en inspirerende måte.

Jon Fosse anbefaler:

Olav H. Hauge: Dikt i umsetjing

Ei samla innføring i mangt viktig frå all verdsens poesi. Og alt gjendikta slik at det også blir svært gode norske dikt. Særleg har eg sans for gjendiktingane frå tysk.

Truls Horvei anbefaler:

Her kommer noen dikt-anbefalinger av en forfatter og poet som har hatt stor glede av å lese poesi, og som har en ganske omfattende og bred lesing bak seg. Jeg tilstår at jeg i perioder har foretrukket tynne, men likevel rike diktsamlinger, framfor tykke og ofte uinteressante romaner.

Mine 7 anbefalinger:
Haiku – 200 norske versjoner ved Paal-Helge Haugen.
Et fint utvalg av de store haikumesterne Basho, Issa, Buson og andre. Korte, konkrete dikt med lang levetid. Den første versjonen, ”Blad frå ein austleg hage” gjorde at jeg etter hvert gikk løs på denne krevende diktformen.

Nils Yttri: Bokserens blod.
Yttri er en av de unge døde i norsk poesi. Ekspanderende og billedrike dikt sett fra outsiderposisjon. Jeg er ikke av familie/ Jeg er fortsatt elev/ Av de uheldige omstendigheter
Slik åpner samlingen, dikt med stor hjertevarme og humor.

Nicanor Parra: Dikt og antidikt. I gjendiktning av Kolbein Falkeid.
Lett tilgjengelige dikt, med mye ironi og svart humor. Chilener som er lite kjent i Norge, men forbilledlig oversatt av Kolbein Falkeid. Viktig poetisk bagasje.

Øyvind Berg: Totschweigetaktiken.
Øyvind Bergs uærbødige antidikt kan du finne i flere bøker. Vil trekke fram denne fordi den slo ned som torden og lyn i hodet mitt første gang jeg leste samlingen. Mindre filosofisk enn andre Berg-bøker. Vittig, nådeløs, blasfemisk, skitten og fin.

Hilde Myklebust: Berre dagar seinare.
Debutant fra 2005. Enkelt og konkret beskriver hun et bygdelandskap, og forholdet mellom far og datter. En bok om å drive en gård, med glimt av sorg.

Brit Bildøen: På visse tider av døgnet.
Bildøen er mest kjent for romanene sine, men er også en fin poet. Du finner sanselige dikt om kvinners erfaringer både i denne og hennes første diktbok, Bilde av menn.

Richard Brautigan: Å føre krig mot den gjengse maratonprosa.
Jan Erik Vold har gjort mye for poesien, blant annet som gjendikter av Richard Brautigan og mange andre lyrikere. En best of-samling med leken, underfundig poesi. Om kjærlighet, om å vandre i Tokyo, om Hamlet og Ofelia skrevet med et skeivt smil.

Kjartan Hatløy anbefaler:

Eg tilrår heile forfattarskapen til Johannes Bobrowski. På norsk finst blant anna: Grannelag Sarmatia - Utvalde dikt. Dei er omsette av Knut Ljosland. Utgjeve på Forlaget Oktober 1984. Kva kan eg seie om slike dikt? Har ikkje møtt nokon som til dei grader råkar meg mentalt. Eg må ved lesinga av B. berre bli med inn i hans oppdagande "sakte dans" med dette vi kallar: Naturen. Lukke til med å treffe eit flogvit som gjer det enno større å vere menneske.

Ismet Januzaj anbefaler:

Jeg anbefaler: Lars Saabye Christensens poesi, Georg Johannesens poesi, hans Ars moriendi er en av bøkene jeg mener er i verdensklasse, Stein Mehren, Arne Ruste, Tor Ulven, Erling Kittelsen og for dem som vil vite om det går an å skrive på norsk selv om man kommer til Norge som 30 år gammel, min diktsamling på norsk Smilets rygg, Aschehoug 2004.

Jeg vil legge til et navn, nemlig: Inger Elisabeth Hansen. Jeg liker hennes poesi og særlig Trask.

Ingvild Burkey anbefaler:

Peter Waterhouse, Blomster (Biblioteket Gasspedal, gjendiktet av Arild Vange)

”Er det en bok? Den er ti centimeter bred og femten centimeter høy, heftet, og har ikke mer enn trettito sider, kolofonen og intervjuet med forfatteren inkludert. […]Tittelen er ”Blomster”. Forfatteren selv, østerisksk-engelske Peter Waterhouse, kaller den Blomsterdiktet, i en sjeldent lesverdig samtale med forfatterkollega og musiker Martin Kubaczek, trykt bakerst i boka. Som altså er et langt dikt, på (i den norske utgaven, troverdig gjendiktet fra tysk av poeten Arild Vange og utgitt av Biblioteket Gasspedal) tjueto sider i jakkelommeformat. Så kunne jeg ikke like gjerne, eller heller […] trykket selve diktet [her]? For hvordan skal jeg formidle skjønnheten og tankerikdommen i dette assosiasjonsrike og provoserende diktet som taler med så mange og vekslende stemmer, som ikke for noen pris vil la seg spikre fast, og som for sin ubestemmelighets skyld har vært min følgesvenn på utallige buss- og trikketurer gjennom Oslos elektrisk opplyste gater i vinter?”
(Fra artikkelen ”Som blomsten på marken” i Klassekampens God Bok serie 19. mai 2006)

Peter Waterhouse, Mennsk (Oktober, gjendiktet av Arild Vange)

Kristine Næss, Obladi (Tiden)

Torgeir Schjerven, I anledning dagen (Gyldendal)

Espen Stueland, Å si om seg selv (Oktober)

Stein Mehren, Imperiet lukker seg (Aschehoug)

Henrik Nordbrandt, Drømmebroer (1998, danske Gyldendal og 2000, Cappelen)

og selvfølgelig, alltid,

Inger Christensen, Det (1969) finnes i Samlede Digte, danske Gyldendal.

Sigmund Doksum anbefaler:

Disse to dikterne ga meg på tidspunkter jeg minst av alt regnet med det store opplevelser jeg slett ikke gikk og ventet på: Som 24-åring i 1973 slo jeg tilfeldig opp i Arne Rustes debutbok Askeladd, det var på side 43, og der sto det helt alene øverst på siden:

Tidlig
gikk det
opp for ham at
katta i sekken
bestandig er
en prinsesse

Jeg var tatt til fange av en bok. Jeg var nødt til å lese hva som sto både før og etter side 43. Og slik har det vært siden med diktene til Arne Ruste.

Når det gjelder Lars Saabye Christensen er oppfordringen den aller enkleste. Kjære jeg-leser-bare-romaner-person: tenk om igjen! Livet ditt kunne være enda rikere! Niels Fredrik Dahl har for eksempel gjort et utvalg av Lars Saabye Christensens dikt: Under en sort paraply. Jeg sto med den i hånden i en bokhandel en tilfeldig dag og slo opp på - men jeg vil ikke fortelle deg her hvilket dikt jeg fant eller hva som videre skjedde.

Les diktene til Arne Ruste og Lars Saabye Christensen.

Hanne Bramness anbefaler:

I disse dager ønsker jeg å slå et slag for DIKTBOKA. En diktsamling er mye mer enn en samling enkeltstående dikt, den er i beste fall en komposisjon som tilfører den enkelte teksten mye, et rom, et univers. Derfor bør vi kanskje nå døpe diktsamlingen om til diktbok?

James Sacré: Noe som ikke er godt fortalt (2000)
Thomas Lundbo har gjort en flott gjendiktning av denne diktboka i Oktobers gjendiktningsserie. Denne serien består bare av enkeltstående verk, dermed er den den eneste som ivaretar ideen om at diktet hører hjemme i sin opprinnelige kontekst. En konkret, fantasifull, inspirerende samling om erindring og skjørhet der det franske barndomslandskapet og landskapet i New England hvor han befinner seg i eksil, blander seg med hverandre.

Lorine Niedecker: Nord sentralt (2003)
Denne amerikanske diktboka av objektivist-poeten fra de en øy i de store sjøene i nord, er blitt viktig norsk lyrikk i Lars Amund Vaages gjendiktning. Også i Oktobers serie. Sjøenes ebb og flo er til stede i diktene, årstidene og mytologisk tid. Til å være en tingenes dikter hadde hun et viktig budskap: ”throw things to the flood”.

Inger Christensen: Brev i april (1979) i Samlede digte
En kunne selvfølgelig nevne andre diktsamlinger av denne store danske poeten også, som Alfabet (1981) og Sommerfugldalen (1991), ovennevnte samling er litt mindre kjent men stor om den er liten. Her blir verden satt sammen igjen etter en stor rystelse, de første skrittene og åndedragene tatt. Samtalen med de enkle tingene er komplisert og gripende.

Lyn Hejinian: Slowly (2002)
Er en bok som består av ett langt meditativt essayistisk dikt, krevende og spennende. Det gjør det tittelen lover; setter ned farten hos leseren. Alle gode dikt gjør det, men kanskje ikke så bokstavlig og ureint som dette.

Bjørn Aamodt: Knuter, Mulm og andre dikt (1980)
En bør ikke velge blant denne lyrikerens samlinger, men lese alle sju. Når jeg likevel nevner denne tidlige boka spesielt er det fordi den rommer innganger til diktene som kommer seinere, vakre utfordrende dikt, presise og håndgripelige og uforklarlige. Det er forferdelig trist at Bjørn Aamodt ikke lenger er blant oss, men diktene hans vil fortsette å lyse.

Øyvind Berg anbefaler:

Og jeg anbefaler Bashos Den smale sti mot det høye nord, fordi den viser oss hvor menneskene bor.
Den bør leses i minst fem forskjellige oversettelser, det fins for eksempel en ganske fersk svensk.

Og jeg sier med Kurt Schwitters:

Ett to, ett to, fem sju ni,
snart er alt gått hus forbi.
Ett to, ett to, fem sju ni,
kommer ordenspoliti.
De må rydde gaten fri
for et ordenspoliti.

Eller

Gasellen flykter,
bare løven brøler.
Hyenen frykter.
Bare KUNSTEN FØLER.

so la so mi
so la so mi
re re si
do do so
la la do si la
lo la so sai
la la do si la

Casper André Lugg anbefaler:

Göran Sonnevi - hele forfatterskapet. Dette er en poet som bør leses av mange; lesere med forskjellige erfaringer, også lesere med liten erfaring. Spørsmålet, og viljen i det ubesvarte, som danner nye spørsmål, kretsingen rundt egne utsagn, ikke som tigeren rundt et bytte, men som menneske rundt menneske - samtalen med seg selv og leseren, den språklige lettheten og bildenes tyngde. Sonnevis poesi er generøs og åpen.

Gunvor Hofmo - hele forfatterskapet. Gudsanropelse, derav fortvilelse og sorg, derav glede og utvitenhet. Savn og menneskeanropelse. Hennes prosjekt kan virke pompøst, men tradisjonen strekker seg lengre enn øye kan høre. Hennes poesi er en avgjørende menneskelighet.

Tone Hødnebø - om henne kan jeg ikke si noe annet enn at det lille jeg har lest har resultert i et stadig sterkere savn etter å lese mer.

Cornelius Jakhelln anbefaler:

Jeg anbefaler Titanporten (Aschehoug, 2001) av Torild Wardenær, den har et rikt ordtilfang som alene utvider betydningsrommet i norsk samtidslyrikk, og magiske stemninger ingen kan forbli uberørt av.

Freddy Fjellheim anbefaler:

Per Jonassen er norsk litteraturs store hemmelighet. Jeg vet ingen norsk lyriker som så fullkomment kombinerer det vi kaller folkelighet med poesiens mer sublime behandling av språket. I en opplyst offentlighet ville hans dikt vært folkeeie.

Arne Ruste anbefaler:

Jeg fikk ganske nylig i hus en flunkende ny diktsamling som gjorde meg glad, ja bortimot lykkelig. Fordi diktene er så forbasket bra! Det gjelder Mona Høvrings diktsamling Helt vanlige mirakler, utgitt på forlaget OKTOBER nå i vår.

Vet ikke riktig hvorfor, men jeg fikk en fornemmelse av å møte Edith Södergran, om hun hadde fått leve. Ikke en Södergran som er blitt hundreogxx år gammel, men en Edith som fikk lov til å leve. Foranskutt inn i påfølgende hundreår, en sibylle som sam-ser med Fellini, Bergman og Bukowski. Denne kombinasjon av sanselighet og klarsyn. Intellekt og lidenskap. Det hvasse blikket for tilstander og situasjoner. Galskapen. Presisjonen. Jeg tillater meg å være noe så aparte som imponert. Og glad, som sagt.

Marit Kaldhol anbefaler:

Joyce Mansour: Aldri fortelle sin drøm (dikt)
Utvalg og gjendikting ved Karin Gundersen og Sissel Lie
Gyldendal, 1996

Jeg åpnet hodet ditt
for å lese tankene dine
jeg knasket i meg øynene
for å smake på det du ser
(...)

(Frå Joyce Mansours første diktsamling Cris (1953))

Eit usentimentalt kvinneleg diktarblikk, ei stemme som er både rå og øm, aggressiv og hjelpelaus, kroppsleg og analytisk – der har du Joyce Mansour (1928-1987).
Mansour kom til Paris frå Egypt, vandra gatelangs i lag med Breton, men ville meir enn å vere muse for dei mannlege surrealistane. Ho overtok deira stereotype kvinnebilde, dreiv det (skreiv det) ut i det hysterisk ekstreme. Som kvinneleg surrealist retta ho opprøret sitt også mot mennenes harmonisering av kjærleiken og seksualiteten. Ho var tøff! Desse dikta er så friske så ein skulle tru dei var skrivne i går! Lån og les!
Når du først har fått smaken på Joyce Mansour, kan du lese deg vidare til fleire kvinnelege surrealistar i den flotte samlinga Kvinner i surrealismen (Solum, 1978), også den ved Karin Gundersen og Sissel Lie.

Øystein Hauge skriver:

Å anbefale ein poet...
Det må bli Bjørn Aamodt.
Han skriv om TID på ein måte ingen andre har gjort før han.
Og nå er han jo sjølv gått ut av tida.

Det må bli Bjørn Aamodt.

Hanne Aga anbefaler:

Eg har funne fram til De tyve landskaper av Astrid Hjertenæs Andersen fra 1980. Denne boka vil eg anbefale. Her er jord og ånd og pusten av det evige. Astrid Hjertenæs Andersen har ei rekke utgjevingar, både poesi og prosa.

Terje Hellesen anbefaler:

Trur eg velger meg "The Crow. From the life and songs of the Crow" av Ted Hughes. Då kan ein jo ty til Arne Ruste si omsetjing Kråke på Tiden Norsk forlag frå 1994.

Med "Kråke" skriv Hughes fram ein kosmogoni; ei poetisk framstilling av skaping, utvikling og destruksjon.
Ein hyllest til det kretsløpet av fødsel, forbrenning og død som vi alle er kasta inn i ...

Til dømes kan vi nemne diktet "Kjærlighetssang" på side 87. Diktet får fram desperasjonen i kjærleiken. Krigen mellom vitalitet og død. Slikt som ikkje kan iscenesetjast, men er ei sanning der og då. Bunde til tid og stad, men likevel universelt. Noko umogleg, men likevel mogleg, som rammer oss, opner oss.

Hildegunn Dale anbefaler:

Juliana Spahr, This connection of everyone with lungs, california, 2005
ei samling som foreinar politikk og privatliv i dikt skrivne etter 11. september 2001.
om å ta inn over seg andre si liding som etterkvart viser seg å vere alle si liding,
i det alt heng saman. Gjennom aviser, radio og tv, fylgjer det kvinnelege eg-et
usa si opptrapping mot og invasjon av irak, dag for dag, i lange repeterande,
reflekterande, sorgfulle og tilstadeverande syklusar fulle av poesi.

Göran Sonnevi, Oceanen, Albert Bonniers forlag, 2005.
om boka; Sonnevi er svenskenes konge! denne siste boka har det teke han sju år å skrive så da kan du gjerne bruke eit halvt år på å lese den, berre hugs å fornye!

Aasne Linnestå anbefaler:

Tone Lie Bøttinger: Nåden sover, Aschehoug 1999.
Sterke, klare dikt som tematiserer krig og kjærlighet. En form for poetisk virkelighetsforankring, en bok som fikk for lite omtale da den kom, og som fremdeles fortjener mange lesere.

Henning Kramer Dahl: Hundehymner; benhuspoesi, Solum, 2000
Lekent, beksvart alvor preger denne boka som brekker opp språket, utnytter språket og setter frem tablåer for det vi kanskje ikke ønsker å se.

LØP&LÅN

Ingrid Storholmen anbefaler:

Ettersom jeg fortiden befinner meg på Gotland vil jeg anbefale øyas store poet, Sonja Åkesson (1926-1977). En dikter som har hatt stor betydning for meg personlig og ikke minst for arbeidet med min siste bok "Skamtalen. Graceland". Og jeg vet at Åkesson også har vært veldig viktig for andre nordiske poeter som Mette Moestrup og Jenny Tunedal for bare å nevne noen. I anledning Sonja Åkessons 80-års dag i april i år utga Norstedts en samling med hennes dikt som heter Vara vit mans slav. Jenny Tunedal sto for utvalget og i forordet skriver Jenny: "Jag vil visa en Sonja Åkesson som varken är bara kvinnokempe, eller bara ironiker, eller bara nyenkel, skojig eller nattsvart. Istället har jag försökt ge en bild av en sorgsen, rolig, briljant poet som hela tiden fortsätter vidga och vidga diktens rum."

Dette er din skål, Sonja!

Endre Ruset anbefaler:

Bjørn Aamodt: ABC. Assosiasjonsrikt om både gutta på gølvet og "stoffet
ingenting er spunnet av". Han får leseren til å se sammenhenger mellom det som
tilsynelatende er tema som utelukker hverandre.

Anna Hallberg: Friktion. En skarp bok, bokstavelig talt. Lyden i denne boka er unik, mummel og virvel er erstattet med vodka og knekk. Den er på grensen til
det irriterende, og det liker jeg. Den fikk meg til å tenke poesi på en annen måte.

Hildegunn Dale: Sea, say and see. Diktene er mer insisterende og postulerende
enn i de to forrige diktsamlingene, men uten å virke snusfornuftige. Dale
lykkes både i å "Skrive og tenke" som Arvid Torgeir Lie kalte en av
diktsamlingene.

Rune Christiansen anbefaler:

… italienske Nanni Cagnones siste bok Index Vacuus (Forlaget Oktober), og franske Emmanuel Hocquards En prøve på ensomhet (H press), begge foreligger på norsk ... og når det gjelder "Poesi er..." så kan man jo omskrive nettopp Cagnone ørlite grann og uttale følgende: "Poesien er noe potensielt, en anelse om hva som følger. Noe som kan komme til å bli." Og øverst på side 65 i Cagnones Gangart (Forlaget Oktober), også anbefalt, kan man under punkt 8 lese

Poesi er, slik jeg oppfatter det, ikke å si noe om noe "på vers": det er den poetiske sjanger, ikke selve poesien, eller så er det en poesi som hengir seg til parafrasen, som ser med misunnelse på tilværelsen. For meg dreier det seg om den fåfengte oppgave å komme til en forståelse med det uforståtte, det ironiske ved at noe utsagt ikke lenger er hva det var.

Og http://www.nannicagnone.net anbefales også

Geir Pollen skriver:

Uten poesien hadde jeg ikke vært forfatter i dag, det er helt sikkert. Min vei til språket, også romanens, gikk gjennom diktet, ikke romanen.
I mange år leste jeg ikke noe annet. Jeg tror jeg må ha vært en av Norges mest systematiske, fundamentalistiske poesilesere fra, la oss si, 1970 til 1990. Jeg orket knapt å ta ordet ”roman” eller ”prosa” i min munn. Jeg tror ikke det kom ut en eneste diktsamling i de årene, som slapp ulest ned i Deichmanske Bibliotek. Og smurte man seg med tålmodighet, kunne de jo kjøpes for en slikk og ingenting på neste Mammut-salg. Forunderlige verden!

Fryden da Gunvor Hofmo gav ut sin første diktsamling på seksten år, Gjest på jorden, i 1971. En stor begivenhet! Jeg kjøpte boken på bokhandleren på Blindern, skulket forelesningen i filosofi og var tapt for akademia en hel dag.

Eller den første forelskelsen og Jan Erik Volds gjendiktning av William Carlos Williams’ uforliknelige dikt i LOVE! Jeg kan ennå ikke lese en linje i den boken uten å sitte i sofaen på rommet hennes igjen, med bankende hjerte og klamme hender! Går det an å snakke med halsen full av forelsket hjerte? Jo, men det er vanskelig, på grensen til det umulige … Så kan man lese dikt i stedet.

Eller da Ellen Einan debuterte med Den gode engsøster i 1982, det året VM på ski gikk i Oslo. Jeg satt i bilen og gledet meg til å komme hjem og kunne åpne den nyinnkjøpte boken. Det var samme dag Oddvar Brå brakk staven på oppløpssiden i stafetten; jeg husker svakt hylingen på tv. Han kunne gjerne brukket begge skiene og den andre staven også, for min del.
Det burde heller hete: ”Hvor var du da Ellen Einan debuterte?” enn ”Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?”

Eller alltid, i allslags vær, til alle årstider: Wergelands ”Til min Gyldenlak”, det vakreste diktet – kanskje det vakreste stykke litteratur overhodet – som er skrevet på norsk.

Einar Økland skriver:

Poesien er absolutt og relativ og ennå ikkje definert. Den kan syne
seg for dei som ikkje trur den finst, og den kan forsvinne når den
blir framsynt av dei truande. Poesien er ei side ved livet til det
levande mennesket, men i motsetnad til oss mennesket kan poesien leve
vidare sjølv om den blir partert, dissekert eller obdusert.

I boka POESI 14 x 14 (1971), redigert, illustrert og kommentert av
Jan Erik Vold, kan ein lesar få eit godt inntrykk av kor mangfaldig
poesien er og kor nær knytt den er til det konkrete livet og til det
einskilde individet. Eg er sjølv ei av dei fjorten poetiske røystene
i denne boka, og vil gjerne slå til lyd for at dei tretten andre -
som alle er så ulike og annleis enn mi - likevel snakkar eit språk eg
forstår og at eg difor kjenner meg mellom stammefrendar. Ja, eg tar
for gitt at også kvar av dei hine kunne sagt noko tilsvarande. Altså
ei bok som lystig og overtydande demonstrerer poesiens
variasjonsbreidd og vitalitet.

Hege Woxen anbefaler:

Jón Sveinbjørn Jónsson, Omriss: "Her er ingen drønn fra storbyen. /
Bare bussens forrykte timeplan, / to over hel, to over halv." Også
dette kan poesien handle om: bussen og bensinstasjonen der jeg vokste
opp (kanskje var det derfor jeg ble så glad i denne boken), "og
bikkjer og barn på vei til skolen".

Lyn Hejinian, Mitt liv (oversatt til svensk av Niclas Nilsson,
Modernista, Stockholm, 2004): Selvbiografiske tekster, som kanskje er
prosa, kanskje prosadikt. Setning legges til setning, og kanskje
oppstår det en fortelling, eller kanskje det er jeg som leser fram
fortellingen; det er ikke sikkert setningene hører sammen, bare fordi
de står etter hverandre.

Anna Rydstedt, Dikter (samlede dikt 1953–1994, Albert Bonniers Förlag,
2001. En fin svensk poet, som også burde finnes på norske bibliotek!):
"Jag också är född och / vuxen till det enda: / att vara Anna i
världen." Det kantete jeg'et, og de enkle tingene; en appelsin, og en
helt vanlig frokost: "Kom sol, så skall du få en apelsin."

Virginia Woolf, The Waves (på norsk Bølgene): En roman, eller et langt
prosadikt, det er blitt sagt om V.W. at hun er poeten som skriver
prosa; hun skriver fram alle de inntrykk, tanker og fornemmelser som
oppstår og forsvinner igjen, og gjør oss til den vi er, det handler om
bevissthetens og kroppens opplevelse av å være til stede i verden.

Eldrid Lunden, alle bøkene, f.eks. Til stades: "Svala stuper i vår
erindring". Å være til stede i verden, den langsomme betraktningen som
gjør at man virkelig ser; men det har kanskje også å gjøre med hvordan
jeg selv har sittet på balkongen i fjerde etasje og sett på svalene
som stupdykket i luften, jeg husker det som om jeg satt der hver kveld
den sommeren, og så på bysvalene over hustakene.

Finn Øglænd skriver:

Her er 30 diktsamlingar ordna alfabetisk, alle på norsk, svensk eller dansk, som er mellom dei ein bør lese for å vere nokonlunde oppdatert på poesien dei siste 100 åra. Sjølvsagt
må ein lese mange hundre til, men start gjerne her:

1. Ashbery, John: Självportrett i en konvex spegel (gjendikta av Göran Printz-Påhlson)
2. Bly, Robert: Odin House, Madison, Minnesota (gjendikta av Olav H. Hauge, Paal-Helge Haugen, Tor Obrestad, Einar Økland).
3. Bonnefoy, Yves: Ein eld går føre oss (gjendikta av Geir Pollen)
4. Celan, Paul: Lila luft (gjendikta av Anders Olsson og Håkan Rehnberg)
5. Christensen, Inger: Alfabet
6. Ekelöf, Gunnar: Dikter 1927-1962
7. Eliot, T.S: Det golde landet og andre dikt (gjendikta av Paal Brekke)
8. Fosse, Jon: Nye dikt
9. Frostenson, Katarina: I det gula (i utvalg i Från Rena land til Korrallen)
10. Grünbein, Durs: Biologisk vals (gjendikta av Aris Fioratis)
11. Guillevic, Eugène: Bröd och stenar (gjendikta av Lars Gustafsson)
12. Haugen, Paal-Helge: Steingjerde
13. Heggelund, Kjell: Samlede dikt
14. Højholt, Per: Digte 1963-79 (i Samlede digte)
15. Lunden, Eldrid: Gjenkjennelsen
16. Majakovskij, Vladimir: Jag! (gjendikta av Gunnar Harding og Bengt Jangfeldt)
17. Mandelstam, Osip: Rosen fryser i snön (gjendikta av Hans Björkegren)
18. Michaux, Henri: Pollagoras’alderdom og andre digte (gjendikta av Per Åge Brandt og Merete Nissen)
19. Mjelve, Sigmund: Jeg er ikke. Dikt i utvalg
20. Nordbrandt, Henrik: Egne digte
21. Norén, Lars: Dagbok augusti-november 1975
22. O´Hara, Frank: Solen ute på Fire Island (gjendikta av Jan Erik Vold)
23. Pessoa, Fernando: Alle kærlighedsbreve er latterlige (gjendikta av Peter Poulsen)
24. Pound, Ezra: Dikt i utvalg (gjendikta av Paal Brekke)
25. Rilke, Rainer Maria: Duino elegier (gjendikta av Thorkild Bjørnvig, i Udsat på hjertets bjerge)
26. Saarikoski, Pentti: Den gale mands hest og andre digte (gjendikta av Hilkka og Bent Søndergaard)
27. Thomsen, Søren Ulrik: Ukendt under den samme måne
28. Tranströmer, Tomas: Dikter 1954-1978
29. Ungaretti, Giuseppe: Glæde ved skibbrudd og andre digte (gjendikta av Annemette Kure Andersen)
30. Einar Økland: Bronsehesten

I tillegg vil eg anbefale to diktantologiar med moderne norsk poesi, begge redigerte av Jan Erik Vold:
Poesi Pluss
Poesi 14 X 14

Eg er er ein intuitiv lesar og bryr meg lite om "grunngjevingar". Eg liter heller på autoriteten til dei som legg fram ei anbefalt liste. Om eg sjølv har ein slik autoritet får andre dømme om.

Lista mi er ikkje er meint som nokon "kanon" - då ville nok ein del andre norske poetar vere med, slik som Tarjei Vesaas, Olav H. Hauge, Rolf Jacobsen, Claes Gill, Inger Hagerup, Jan Erik Vold, Tor Ulven osv. Men sidan desse (og andre) alt er så godt og grundig kanoniserte her i landet valde eg nokre andre, som nok også er "kanoniserte", men kanskje ikkje (alle) så openberre.

Gunnhild Øyehaug anbefaler:

Catharina Gripenberg skriv morosamt og "forståeleg" - trass i at dikta oftast er absurde og surrealistiske - om allmenmenneskelege ting. Ho har sjølv sagt at å skrive er å føre ein "magisk protokoll" over verda, for slik å forstå verda betre. Ein forstår også verda betre etter å ha lese Catharina Gripenberg, og ein må både le og grine over dei ulike dikt-karakterane sine forsøk på å nå fram til kvarandre. Dikta til Gripenberg er ikkje "fotografiske", dei har tvert om ein særskilt og imponerande integritet i det "fantastiske". Her kan ein til dømes møte svograr som ikkje har vanlege hjarte: "I deras hjärtan glödde et litet våffeljarn / dit en stor kärlek kunde stoppas in". Dette er ei lesaroppleving av dei sjeldne!

Kristian S. Hæggernes anbefaler:

En diktsamling jeg vil anbefale, er Lavinia Greenlaws andre bok, A World Where News Travelled Slowly fra 1997. Som tittelen antyder, handler det mye om kommunikasjon og historie, både det verdensomspennende og det personlige. Greenlaw (f.1962) kommer fra en familie av forskere, og hun skriver med en vitenskapelig presisjon, men likevel lettfattelig og uten store gester eller språklige eksperimenter. Hun har også utgitt diktsamlingene Night Photograph (1993) og Minsk (2003), som avsluttes med en sekvens dikt fra Lofoten, og romanene Mary George of Allnorthover (2001) og An Irresponsible Age (2006).

Frank Hiis anbefaler:

Tor Ulven

- Den beste norske poeten jeg har lest. Diktene har en
slagkraft og et klarsyn som griper tak i leseren med
styggvakre embryosmil og kranier med latterkrampe.
Poesien er lett tilgjengelig og konsentrert, med mørke
undertoner. Tor Ulven fortjener absolutt en status på
høyde med de viktigste forfatterne Norge har hatt å
by på.

Helge Torvund anbefaler:

Robert Bly
Odin House, Madison, Minnesota.
Til norsk ved Olav H. Hauge, Paal-Helge Haugen, Tor Obrestad og Einar Økland.
Med etterord av Odd Martin Mæland.
Samlaget 1972

Eg vil gjerne trekkja fram ei gammal gjendikting.
Dette fordi ei slik bok som har betydd veldig mykje for meg, og for mange andre, veit eg,
set fokus på dei utgjevingane som kanskje er mest utsett av alle, det har eg alt merka
på forlagshald. Vert innkjøpsordninga for lyrikk kutta ned, vil det fort gå ut over
forlaga sin vilje til å gje ut gjendikta poesi. Eg ser det som eit stort tap for vårt eige språk.
Eg er av dei som ivrar for at poesi bør gjendiktas sjølv om det er umogeleg.
Eg har sjølv merka at det skjer noko med mitt indre språktilfang når eg les god utanlandsk
poesi på nynorsk. Denne boka er eit oppkome av leseopplevingar og nære, perspektivopnande dikt i beste omsetjing.

Tormod Haugland skriver:

Eg vil gjerne slå eit slag for Ole Halvorsen si bok Bli kommune frå 2000. Legg merke til at dei tre o´ane i forfattarnamn og tittel stemmer i talet med nullar i utgjevingsåret. Tittelen er god og eit dikt går slik: I lomma; lommekalkulatoren / Myr // smiler

Frå denne samling assosierer eg over til ei heilt anna bok, nemleg Den kommunala kroppen (1979) av Erik Beckman. Denne samlinga har nokså lange dikt, men dei har sine inndelingar, tematiseringar, som t.d. i MITT SPORTSLOV del 4. (poänger):
Här tänkte jag mig åtta riktigt bra poänger.
En rolig. Eg politisk (mycket kort). En alluderande
på nogot större klassiskt tema, t ex mytens sanning.
Ett barn som sparkats dött i någon diktatur.
En bluff på marknaden (kommersialism).
En gliring om television. Och en Hur fet
jag tycker Ericson, Transportarbetareförbundet, är.
Den åttonde poängen skulle vara hur jag är.

Men det var eigentleg noko anna eg ville fram til. Mitt poeng er at Erik Beckman er død. Han døydde i 1995, i mai. I august danna nokre vener av han eit selskap dei kalla Erik Beckman-sällskapet. Dei tok til å gje ut bøker i ein skriftserie, og i tredje bok i denne finn ein under tittelen "känner vi igen oss" ein serie med dialogar. Desse er skrevne som tekstbobler for teikneseriar, eit medium Beckman var svært oppteken av. Dialogane vart aldri publiserte medan han levde, men i denne boka finst fem dialogar under fellestemaet Rätt och fel:

1.
-Vad lever vi i?
-I en svår tid.
-Du är ju dum i huvet.
-I en orostid.
-Fel.
-I en svår orostid.
-Rätt.

2.
-Säg ett fel.
-Kommersialism.
-Rätt. Vad gör den?
-Fel.
-Rätt. Vi, däremot, vad vill vi?
-Precis det vi vill.
-Och vad är det?
-Göra affärer.

3.
-Säg ett fel.
-Rasism.
-Säg två fel.
-Rasism och utsläpp.
-Ja, och vad måste vi därför för att det skal bli rätt?
-Vi måste ha rätt. Vi måste ta vår rätt.
-Ja, och att arbeta för att få rätt, vad är det?
-Rätt.

4.
-Nu argumentationsanalys. Varför har vi argumentationsanalys?
-För att få rätt.
-Och vad är rätt?
-Demokrati.
-Och vad är demokrati?
-Det är att få rätt.
-Efter vadå?
-Diskussion.
-Och varför måste man diskutera?
-För att få rätt.
-Och nu Arabien.
-Olja.
-Jag menar inte så. Vad menar jag?
-Odemokratiskt.
-Rätt.

5.
-Vad säger ni flickor om Islam?
-En religion. Med Allah som gud och Mohammed som Jesus.
-Precis.
-Muhammed var i Mecka 632 efter Kristus.
-Fy. Död, meningslös kunskap. Korvstoppning. Tänk själva i stället. Det värsta med Islam är inte Muhammed. Vad är det värsta?
-Könsroller.
-Högre! Ni måste göra er hörda, tjejer!
-Islam har flickförtryck. Kvinnlig omskärelse. Slöja på näsan. Inget hår.
-Inget hår?
-Nej inte nånstans.
-Rätt. Kanske inte det där om håret, men annars rätt tror jag.

Terje Dragseth anbefaler:

Den amerikanske New York-poet Laura (Riding) Jackson (1901-1991) har på mange måter vært en selvmotsigelse i liv og skrifter. Men hennes åpenbare fascinasjon og talent for språkets muligheter og begrensninger, har gitt henne ettermæle, som en poet med knivskarp poesi, en sær og original stemme, og som lik hennes samtidige Gertrude Stein, ønsket å ta i bruk nye virkemidler i sin diktning. Feministisk poesi? Hva skulle nå det være? Nei, direkte forvandlende poesi med humor og surrealistiske bilder, hvor hun vrir og vrenger på språket og får det til å leve, til å virke bevissthetsutvidende.

Samlingen Tid for helvete, Tiden norsk forlag 2004, er den første samling av Ridings poesi på skandinavisk språk.
Her har man muligheten til å møte en kvinnelig poet med en autoritet i stemmen, som gjør henne til en bemerkelsesverdig poet, og kanskje en av modernismens glemte klassikere.

Vinden har endelig gått i klokka,
klokka har endelig gått i vinden,
verden har endelig gått ut av seg selv.

Utvalg og gjendiktning ved Terje Dragseth.

Morten Wintervold skriver:

Det andre hodet

Fødselen er dobbel når den tematiseres i diktet.
Ytre: som kjøtt, av kjøtt.
Men alltid også indre: som språk, av språk.
Dette er en dobbelthet som Øyvind Berg ivaretar i diktet ”Det største i livet”, som står å lese i samlinga Kunngjøring fra 1992. Diktet igangsettes av et lite erotisk utbrudd: ”Jo! Jeg er litterær”, og avsluttes på stedet hvor konsekvensen av fortidig vellyst tar form for alles øyne – på fødestua.
Da jeg som teenager leste diktet for første gang, hadde ingen fortalt meg hvilke harde prøver det poetiske språket var satt på i det som nå er vårt foregående århundre. Historielausheta medførte den fordelen at jeg virkelig kunne oppleve lesinga av ØBs dikt som sjokkerende og pirrende på en måte jeg neppe ville oppleve igjen, ever. Særlig husker jeg siste verselinje, som stadig er ei kostelig apostrofering til den fødende mammaen, som pustfrastjelende: ”Ingrid, nå har du to hoder!”.
Det første hodet sier seg selv, det er det man har på skuldrene.
Men det andre…
Det andre hodet tok jeg med meg da jeg seinere selv kladda noe som liksom skulle være dikt, da. Fødselen som preferert motiv: slekta sprutes utover arket.

Cathrine Grøndahl anbefaler:

Jeg anbefaler hvilke som helst utgivelser av

Geir Gulliksen: Diktene hans er personlige og gode oppholdsrom, med linjer som følger deg langt ut på gaten.

Øyvind Berg: Han er uforlignelig med sine forfriskende groviser, skarpe eller vakre linjer, men mange har forsøkt å etterligne ham – meg inkludert. Gå heller til originalen!

Eldrid Lunden: Karin Moe mente hun rolig kunne ta seg en skrivepause, så lenge Eldrid Lunden stadig utgir dikt. Jeg er enig.

Liv Lundberg anbefaler:

3 poeter som alle har skapt ambisiøse poetiske verk og gitt sine bidrag til en større poetisk praksis fra sine personlige poetiske verksteder.

Steinar Opstad fikk Tarjei Vesaas debutantpris for diktsamlingen Tavler og bud (1996), og har seinere mottatt viktige litteraturpriser, som Bjørnsonstipendet (2001) og Aschehougprisen (2003). Han har utgitt 5 egne diktsamlinger og redigert to diktantologier, bl.a. et utvalg av Cecilie Løveids dikt.

Hans nyeste bok, Samle øksene inn for kvelden (2005), er hans formmessig mest gjennomførte bok, alle diktene består av tre 4-linjers strofer. Formen varsler om en strenghet som står godt til samlingens holdning: et sterkt og tydelig dikt-jeg forholder seg til liv og erkjennelse med stort eksistensielt alvor.

Det er et livsviktig (og hardt) poetisk arbeid å tale om døden (som tar liv) og om kjærligheten (som gir liv). Metaforisk, er øksen et brutalt redskap som krever muskelkraft, og ikke får ligge og slenge, den må tas vare på og brukes med forsiktighet og presisjon. Diktene er også kulturkritiske: "vi er for mette til å endre oss", men Gud er "steinen øksen klinger mot når den bommer på roten" og diktene vil ikke gi avkall på alt håp: "jeg tror på bevegelsen / og på å si Herrens navn i alle slags saler".

Aasne Linnestås tre bøker er særdeles ulike. Hun debuterte med diktsamlingen Små, hellige løgner (2000) som innleder med å sitere "skip, skip, skare" fra "Fløy en liten blåfugl", diktene synger slik blåfuglen flyr, de er lette, forte og henger på seg enkelte enderim for å understreke sangtonen, men diktene taler ikke bare lett og barnlig: jenterittet f.eks. er en hær av muskler som stormer fremover.

Linnestås bakgrunn i teaterstudier og -praksis, i Norge og Polen, blir synlig i hennes neste bok Stanislaw med undertittelen "en forestilling" (2002). Boka er en sjangerblanding av dikt og biografi om den polske avantgardedramatikeren Stanislaw Witkiewicz.

I år (2006) har hun gitt ut romanen Utland som ikke er noen punktroman, den er skrevet ut som fyldig prosa på 236 s. Den er heller ingen poesiroman selv om den har poetisk språkføring og er poetisk i sin holdning. Mange sekvenser kan stå alene som prosadikt, og den tilbyr ingen normalframstilling av et handlingsforløp, men vi kommer tett inn på livet (og døden) til tekstens karakterer.

Geir Gulliksen debuterte med romanen Mørkets munn (1986), har deretter markert seg sterkest som poet, selv om poeten har måttet konkurrere med forlagsredaktøren som har oppnådd en unik posisjon i samtidens litteraturproduksjon. Poeten Gulliksen har gjendiktet Göran Sonnevi og utgitt både essaysamlinger, drama og barnebok, i alt 12 titler. Jeg framhever gjerne: Om tyngde og letthet (1998) og Voksne dikt (1999), hans nyeste diktsamling er: Se på meg nå. (2005)

Boka bekrefter at Gulliksen er en, etter min mening, verdslig poet i aller beste forstand, innledningsvis erklærer han: "Jeg passer til verden, er ikke for fin." Slik verden er stor og mangfoldig, er bokas dikt fleksible, skiftende i tone, form og synsvinkel, i bevegelse mellom mange steder og tider, fra snapshot av sanselige detaljer til hverdagsbeskrivelser med barn, klær og kjærlighet. Han er poeten som ville skrive et dikt på 6 milliarder linjer, en for hvert menneske i verden, men ydmykt må erkjenne at "språket mitt blir aldri på høyde med verden", eller han uttrykker det slik: "Og nå står du her som en kortvarig organisk livsform med et umettelig behov for å kommunisere. Du skulle ønske verden ville snakke til deg, slik du er i stand til å snakke til verden."

Sigurd Helseth skriver:

En av våre betydeligste lyrikere, Terje Johanssen, døde i mai 2005, bare en uke før han ville ha fylt 63 år.

Terje Johanssens poesi har vært spennende å følge helt fra debuten i 1975.
Han skriver om liv, og om samliv, slik at nye perspektiver åpnes, samtidig som bildene bevarer hemmelige spenninger i det motsetningsfylte ved våre liv.
Mest kjent er diktboken ”Jeg forklarer meg om kjærligheten mellom oss” fra 1981.

Diktene hans er frydefulle.
Sørgmodige.
Hverdagslige.
Storslagne.
Mektige.
Ømme.
Språklig så sanselige at du både ser og hører og lukter gjenstander, landskap og mennesker.
I Terje Johanssens diktede og erfarte språk kan du se verden utenfra og innenfra samtidig – og høre jordens hjerte slå.

Espen Stueland anbefaler:

Yehuda Amichai: Naken i Jerusalem
Mahmoud Darwish: Hvorfor lot du hesten bli igjen alene
Aimé Césaire: The Collected Poetry

Mye poesi er fin og bra, men ikke så viktig. Her er tre samlinger som er viktige, som er skrevet av poeter som lever og levde (Césaire er død) med store, voldelige politiske konflikter i sitt nærmiljø og kjenner (kjente) dette på kroppen.

Hvilket språk møter så de poetene disse konfliktene med?

Imiterer diktspråket volden og herjingene, eller forteller den om noe annet; idylliserer eller kritiserer eller sanser eller frykter eller, eller? Dikt som vokser i og med leseren. Massiv respekt!

Monica Aasprong anbefaler:

Thomas Kling: Det första världskriget
(originaltittel: Der Erste Weltkrieg ur Fernhandel, DuMont Buchverlag 1999, oversatt til svensk av Malte Persson, Modernista 2003)

" - hur långt räcker öronen? hur långt räcker mina öron: mina ögon har kärvat fast."

Slik står det et sted i denne boken som lar krigsrapporter fra vår tid krysse språk med rapporter fra 1. verdenskrig. "CNN Verdun" rapporterer fra "strupgravar og språkdepåer", og Malte Perssons lysende gjendiktning gir nær kontakt med Klings ord.

Ann Jäderlund: I en cylinder i vattnet av vattengråt (Bonniers, 2006)

Nu öppnar
sig vattnet
som en gåva g å v a
eller en
h a n d s k e a v
v i o l

Dikt om å være en kropp som er en kvinnes, en jentes. Bilder som flommer og kveler, skremmer og lindrer og holder en.

Kristine Næss: Obladi (Tiden, 1996)

- etter min mening en av de fineste norske diktsamlingene på nittitallet!

Arve Kleiva anbefaler:

Vemund Solheim Ådlands Sep pran ek
(Biblioteket Gasspedal)

Tilhører du dem som nødig leser dikt? Her er samlingen alle som kjenner alfabetet kan lese.

Mange vil oppleve dikt som skremmende, om man for eksempel i vanvare skulle åpne en diktbok mens man drodlet langs hyllene i biblioteket eller bokhandelen. Kan hende har man ikke noe der å gjøre, bare later som, fordi man liker å gå eller sitte i denne verdenen, skutt ut i milliarder av retninger om man åpner bindene der de står, stille og velorganisert på hyllene. Man later kanskje som noe bestemt (jeg trenger en vare, den har et formål), med dempet stemme som om noe kunne våkne her.
Denne redselen er mer presis og gjenstandsvarende enn man kanskje liker å huske hvis man først har lært de nokså enkle konvensjonene som regulerer diktets organisasjon på den trykte siden. Redselen svarer eksempelvis til det man kan kjenne når man må lære alfabetet, kombinasjonen av bokstaver, setningene. Far les. Mor syr. Ikke alle kjenner angst, enda færre husker den, mens noen aldri kommer forbi denne terskelen, og forstår ikke hvorfor:
Angsten blir den måte man forstår alfabetet på (selv tilhører jeg denne gruppen, og elsker av den grunn kongen, som representerer meg, beskytter meg mot lærerne, de røde strekene i stilboken, g-en nederst på siden).

Vemund Solheim Ådlands dikt er like allmenne som opphøyde: Kongelige. Man kan se og lytte, slippe å forstå, omgås diktet, kikke på det, disse bitene, dem man lager dikt av eller bruker på butikken, i avisen. Sep pran ek stanser og blir stående ved grensen til et hvilket som helst språk, kjent eller ukjent, dets tilblivelse eller undergang i glemsel, en mer enn tvetydig sone, og likevel et uvanlig skarpt uttrykk. Slik er diktene også - på en sjokkartet måte - potensert med alt et språk kan romme, fra banaliteter til grotesker, i hvilket som helst utsnitt, og potensert med hvilken som helst lengsel etter et annet språk, også det som måtte være betinget av raseri.
Walter Benjamin sier et sted at enhver barndom gjør et stort arbeid for menneskeheten. Noe av dette arbeidet er nedfelt som form i Sep pran ek, med den innsikt enhver politisk anstrengelse burde (i termens etiske betydning) ta utgangspunkt i: at det også kunne være annerledes. Debutanten Ådland har en sjelden presisjon i rytme og klang, og intim kjennskap til det katastrofale i en hvilken som helst språklig foreteelse, like fullt har han investert frivolitet, ro, latter og avvæpning i diktet. Samlingen er selvsagt ikke uten historiske forelegg, eksempelvis pergament- og papyrusfragmenter (biter av tapte manuskripter); surrealisme og dadaisme; rent typografiske billedflater. Den nærmeste assosiasjonen er kanskje likevel Henri Michaux' grafikk, kanskje fordi også Michaux' litteratur rent tematisk beveger seg så nær Ådlands motiver.
Enhver - splitter ny eller veltrent - poesileser bør skaffe seg denne lille boken. Skulle man sammenligne Sep pran ek med annen norsk poesi, er kanskje Prøysen brukbar. Også hans dikt er åpne, allment tilgjengelige, også der kan man havne i det ukjente mens uttrykket ved første øyekast så jevnt og oversiktlig ut.

(Trykket i Dagsavisen 1. oktober 2003)

Line Cranner anbefaler:

Ann Jäderlunds mörker mörka mörkt kristaller (1994) i Dikter 1984-2000

Den strenge formen og malende rytmen tar tak i tingene og skaper et forunderlig diktunivers.
Som leser dras jeg inn i diktet slik jeget i diktet smelter sammen med omgivelsene. Den lille blå boken er som skapt til å ta med på reise. Landskapet du reiser i vil farges av diktet og gir deg muligheten til å se en dybde der som du ellers kunne gått glipp av.

- Perfekt sommerlektyre!

Marte Huke anbefaler:

Det er sommer, og jeg liker å følge med på dyrelivet rundt huset. Grevling, skjære, blåmeis, måke, katt og mus. Mine favorittdikt om skjæra finnes i Bengt Emil Johnsons diktsamling Bland orrar och kor fra 1989, og heter ”32 sätt att betrakta och betraktas av skator”. Her er 1:

Skatklassens skrattlektion
börjar kl 04.30

Hur vet dom att just den björken
står utanför vårt sovrum?

Jeg har også lyst til å anbefale Silje Vethals to diktsamlinger, Terreng og Lynne, Ingrid Storholmens Skamtalen, Graceland og finlandssvenske Claes Anderssons bok Under (et utdrag finnes i Det som blev ord i mig: dikter 1967-1987). Jeg vil anbefale amerikanske Cole Swensens bok Noon. Jeg vil også anbefale svenske Göran Sonnevis diktsamlinger, spesielt diktsamlingen Trädet. God lesning!

Per Olav Kaldestad anbefaler

Arnt Birkedal

Poesi er utprøvande språk, subjektiv tale, resultatet av ei personleg tumling med språket. Den gode poesien gjer synleg noko viktig som ikkje har vore synleg før. Ein kunne peika på mange nyare diktarar som har bidrege stort og fint her, men nett no vil eg nemna Arnt Birkedal.
Birkedal debuterte i 1983 med diktboka Balladen om hålet i døra. Han har gitt ut bøker med dikt, gjendiktingar (bl.a. av rock- og poptekstar) og forteljingar. Han er elles ein av dei få som har reindyrka sjanger-nemninga "dikt for ungdom" i fleire bøker - den fyrste av desse kom i 1989 og ber den flotte tittelen Draumar og dynejakker. Birkedal er etter kvart blitt den beste og mest populære låtskrivaren til gruppa Vamp (tenk berre på songar som "13 humler", "Ost", "Sirkus av lys" og "Fuglane vett"!).
Arnt Birkedal fører ein oppglødd tale i dikta sine, er nær og tillitsfull i tonen, ofte fin i målet, men rå og kontant når det trengst. Ei av dei beste diktbøkene hans er (og ho andre) dikt, draumar (1999) - igjen for ungdom. Her faldar han seg ut i heile sitt mangfald, det lystige, muntre, det alvorlege, andektige, som i "Men eg trur":

Eg veit ikkje dette
sikkert, men eg trur
nok eg var glad i deg
ifrå før me byrja
prata, før me sa bort
alle namna våre. Trur det

stod ein engel der i
hjørnet, i støvet frå den
låge sola. (Du sat der,
bladde i ei bok, eg var nett
ferdig med ei cola.) Hadde sett
her var noko å breia alle
dei vide vengene sine over.

Eit høgdepunkt i Birkedals produksjon for vaksne er diktboka Kvar gong (2003). Det er ei rusle- og slentrebok, med intense observasjonar, befriande innfall og refleksjonar som held fram med å verka i lesaren når diktet sluttar. Det er ei hustavle-bok, full av pågåande tankar, utan at dei på nokon måte blir påståelege, dei legg berre sitt særlege press på språket. Her er "Stein, stein, stein":

Somme dagar vitjar ein
kyrkjegardar, veit ein ikkje
andre å ty til enn desse
daudaste daude. Dei stein-,
stein-, stein-. Takkar ein
gud, takkar fan, for deira
runda rekneskap, slutta lag.

Somme dagar finn ein aldri
dei ein søker. Somme
dagar fotfølgjer dei
ein. Somme dagar finn ein dei

halvt nedsnøa. Får ein slik lyst
til å gjera noko levande med
dei, for dei. Kvelva, trilla, bera dei
rundt. Byggja ein snømann omkring
dei, ei snøkone. Stampa seg
tenkelige, utenkelige stigar mellom
dei. Mellom han og henne. I snøen, blant

englane. Somme dagar
vitjar ein kyrkjegardar, ser ein
heile greia som overflatisk fjas.

Sist oppdatert 02.01.07

Tekstansvarlig Cathrine Strøm, Galleri