LESETIPS 2004

Pär Lagerkvist

Dvergen

Gyldendal, 1944

"Jeg er 26 tommer høy, velbygd, med de rette kroppsproporsjonene, kanskje er hodet noe for stort. ... Kroppskreftene mine er anselige, særlig hvis jeg blir opphisset. Da brytekampen kom i stand mellom meg og Josafat, tvang jeg ham etter tyve minutters kamp ned på ryggen og strupte ham. Etter det er det bare meg som er dverg ved hoffet."

Slik starter romanen Dvergen av Pär Lagerkvist. Det er en kortroman skrevet som jeg-fortelling i presens. Fortellingen har ingen kapittelinndeling (med ett unntak), og avsnitt er det eneste som angir scene- og tidsskifter. Ytre sett er dette en dvergs fortelling om verden, slik han ser den, og de tanker han gjør seg omkring den og livet for øvrig. Handlingen lagt til et fyrstedømme i renessansens Italia.

"Jeg er ingen narr. Jeg er dverg og ingenting annet enn dverg. ... Rynkene gjør at jeg virker meget gammel. Det er jeg ikke. Men jeg har hørt fortelle at vi dverger stammer fra en rase som er eldre enn den som nå befolker verden og at vi derfor er gamle allerede når vi blir født. Jeg vet ikke om det er sant, men i tilfelle skulle vi være de opprinnelige skapningene."

Av disse sitatene kan vi lese at dette handler om en person med stolthet og styrke, at han er dverg, morder og at han har en slags stilling. Det som kan virke som en åpen ærlighet, og som tidvis kan vekke sympati og gi suverene eksempler på menneskenes forfengelighet og narraktighet, inngir imidlertid mistanke om noe mer; nemlig selvopptatthet og egosentrisitet, hvilket etter hvert i historien til fulle viser seg å stemme; det bildet hovedpersonen tegner av seg selv blir mer og mer motbydelig etter hvert som handlingen skrider frem. Noe av det som forundret meg som leser av denne boken var imidlertid nettopp dette, at etter hvert som dvergens uspiselige sider ble avdekket, og personligheten følgelig ble verre å svelge, gikk det opp for meg hva boken egentlig handler om, og jeg fikk erfare at klisjeen om at ingenting er så "fantastisk" som virkeligheten selv har noe for seg. Dvergen er en bok om ondhet. Det er en bok der et gjennomført ondt vesen får lov til å nedtegne sine tanker, sin opplevelse av virkeligheten. Den kyniske distanse til andre menneskers lidelser, den barnslige glede over krig og død som dvergen utviser er antakelig også realistisk nok, ettersom det for et gjennomført ondt menneske ikke vil være noe oppsiktsvekkende ved alt dette; det er jo ham, og det er jo virkeligheten, slik han ser den.

Mer om den ytre rammen: fyrsten, som vi aldri får vite navnet på, går til krig mot nabofyrstedømmet Montanza. Dvergen, som er sin fyrstes dverg, er en dverg å stole på, for den som har hans tillit;

" Han (fyrsten) gjør inntrykk av å forstå og beherske hva som helst, eller i hvert fall av å ville gjøre det. Ingen kan nekte at han er en imponerende personlighet. Han er den eneste jeg har møtt som jeg ikke forakter. Han er meget falsk."

Han er altså en tro tjener, hvilket han får flere sjanser til å bevise. Han er en mann av ære, det skal han ha, selv om dette i følge hans måte å se saker og ting på også innbefatter naturlige ting som å drepe de som måtte komme i veien for ham eller rokke ved hans bilde av tingenes tilstand, slik som f.eks. fyrstinnens elsker. Da det blir klart at fyrsten ruster til krig blir han hoppende glad, fortelleren, og klarer med møye å overtale sin herre til å ta ham med ut i felten.

"Alle tankene mine kretser omkring dette ene: Hvordan skal jeg komme med i krigen? Jeg må med. ... Jeg blir syk av alle disse evige tankene, av redselen for kanskje å bli latt tilbake, hjemme blant kvinner og barn, ikke få være med nå når det endelig hender noe. Og de største slaktningene blir kanskje nå i begynnelsen. Jeg brenner av lengsel etter blod."

Dvergen er en person som mener seg å være på "rette siden" hva angår moral – et rent og oppriktig ideal som han etterlever som ingen andre, han er enestående i ordets rette forstand; selv ikke hos hans "egne" finnes hans make. Fyrsten har hans tillit, tidvis, men han er et menneske, og blir bedømt som det; han er av en lavere kaste rett og slett og kan ikke forventes å være på samme nivå som en av dvergens tusenårige slekt, som både er i slekt med menneskene, og ikke:

"Vi beskjeftiger oss ikke med livets forplantning og vil det ikke heller. Og vi behøver ikke være fruktbare, for menneskeslekten føder selv dvergene sine, det behøver man ikke være redd for. Vi lar oss fødes av disse hovmodige vesener, av samme moderskjød som dem. ... Vi tilhører denne slekten og tilhører den likevel ikke. Vi er gjester på besøk. Gamle, furete gjester på et mange tusenårig aldri avbrutt besøk."

Historiens videre forløp går i korthet ut på at fyrstedømmet Montanza blir tatt på sengen, nærmest, og lider store tap, deretter fredsavtale - som brytes, påfølgende krig, tilbaketrekning, sult og nød og til slutt en pest som tar livet av størsteparten av befolkningen. Dvergen havner til slutt i et fangehull, lenket til veggen, etter å ha misbrukt den makt han fikk over fyrstinnen som nær var i ferd med å utslette seg selv gjennom religiøse botsøvelser, som straff for det syndefulle liv hun hadde levet, og av sorg over tapet av elskeren don Riccardo (for sikkerhets skyld drept av dvergen ved forgiftning under den store "fredsfesten", forøvrig hans første menneske). Skriveteknisk skjer det noe på disse ti siste sidene, hvor dvergen sitter fengslet: Det er et kapittelskifte som forteller at det nå har gått noe tid, og dvergen forteller at han først nå har klart å overtale (den enfoldige) fangevokteren til å hente hans skrivesaker oppe i "dvergleiligheten", slik at han kan oppdatere oss lesere om hva som har skjedd. Han sitter altså lenket fast, har en times tid per dag med tilstrekkelig lys til å skrive, han kjeder seg; vet ikke hvor lenge han har sittet der, men hans hovmod og tro på egen fortreffelighet er det likevel ingenting å si på; han er uangripelig, og har neppe vært i nærheten av å ta noe oppgjør med seg selv. Dvergens siste meddelelse er som følger:
Jeg tenker på den dagen da man skal løse lenkene mine fordi han igjen har sendt bud etter meg.

Så er det slutt. Eller er det dét? Hva om han blir budsendt, den onde? I dette ligger åpenbart et varsku om hva som kan skje. Dvergens menneskesyn gir assosiasjoner til fascisme generelt og Adolf Hitler spesielt.(Paradoksale) teorier om overmennesket og naturlig utvelgelse prøver ikke engang å gjemme seg mellom linjene.

Nær karnevalistiske skildringer av de adeliges dekadente levesett og lave moral bringer tankene hen på Romerrikets fall. Maleren og oppfinneren Bernardo har klare paralleller til Leonardo Da Vinci, og hans (Bernardos) bidrag til "krigskunsten" anskueliggjør nye, helt sikkert vektlagte, tanker hos forfatteren: vitenskapens rolle og moral i og rundt den menneskelige utvikling; her er det mye å gripe fatt i for den som vil!

Bokens tematikk er i alle tilfeller høyaktuell, spør man meg, og historien er velskrevet og velformulert slik at også lesere som liker å gasse seg i spissformuleringer og mildt sagt sterke meldinger har mye å fråtse i her. Noen eksempler på dette til slutt:

"Alle mennesker vil igrunnen i krig. Det betyr en forenkling som de føler som en lettelse."

"For meg er krig ikke lek, men blodig alvor. Jeg vil kjempe, jeg vil drepe! Ikke for å utmerke meg, men for handlingens, selve gjerningens skyld. Jeg vil se folk stupe, se død og undergang omkring meg hvor jeg står. Han aner ikke hvem jeg er!" (Om Fyrsten som ikke lar ham delta direkte i krigshandlingene.)

"Jeg beklager på sett og vis at det var en dverg jeg felte, jeg skulle heller ønsket at det hadde vært et av menneskene, dem jeg hater. ... Han hadde denne pipende kastratrøsten som alle dverger har og det irriterte meg meget. Min egen stemme er dyp og mørk." (Etter å ha drept forsvarsløs dverg nummer to.)

"De liker å drepe, men de lar hilse, de liker ikke å dø selv, i hvertfall ikke for en så ynkelig sold. Deres måte å uttrykke seg på har ikke noe som helst høflig og diplomatisk avslepet over seg." (Om Boccarossas leiesoldater.)

"Nå har det vært fred i snart fire uker. En dyster stemning hviler over palasset, over byen, over hele landet. Det er merkelig hvordan mismot og vantrivsel utbrer seg under en lang fredstilstand."

"...musikk er det verste jeg vet."

"...jeg synes forresten aldri det er vakkert når menneskene smiler."

"Kjærligheten er alltid noe motbydelig..".

De rykende fatene spredte en lukt av kjøtt, sauser og fett som la seg over hele salen, og jeg som nesten ikke kan orke stanken av mat, trodde jeg skulle kaste opp. (Under "fredsfesten".)

"Jeg krøp opp på en stol for riktig å kunne få et overblikk over hva som hendte omkring meg. Fullstendig vill av opphisselse stod jeg der og betraktet de skrekkelige følgene av mitt verk, hvordan jeg meiet ned denne slekten som ikke fortjener annet enn å utryddes. ... Jeg følte meg som Satan selv..." (Om følgene av forgiftningen av il Toro - Montanzas fyrste og hans nærmeste, under den store "fredsfesten", og det påfølgende blodbadet da il Toros soldater skjønte hva som hadde skjedd.)

"Det begynner å bli dårlig med mat i byen. Her ved hoffet merker vi det naturligvis ikke, men folket sulter visst. ... Flyktningene blir mer og mer avskydd fordi de med rette betraktes som grunnen til matmangelen. ... Ingen vil ha dem her eller forstår hva de har her å gjøre .... En merkelig krig.. en kjedelig krig."

God bok.

Dvergen av Pär Lagerkvist ble utgitt første gang i 1944. Oversatt fra svensk av Johanne Grieg Cederblad. Utgitt i Den norske Bokklubbens serie Århundrets bibliotek i 1995.

Introduksjon Forfatterregister Tittelregister Kronologisk register

BERGEN OFFENTLIGE BIBLIOTEK LESETIPS