”Passe husmoderlig, kjærlig,
men fremdeles uberegnelig og full av spøk og spenning!”
Slik ble skuespilleren Inger Marie Andersen omtalt som prototypen på
den ideelle husmoren i en ”hjemme hos” reportasje i ukebladet
Hjemmet i 1965. Dette var syv år etter hun hadde spilt inn filmsuksessen.
Med støv på hjernen (1959). På det tidspunkt
var husmorepoken på hell, og kvinneidealet under oppmyking og debatt.
Både kritikk og latterliggjøring av husmorrollen kom til
overflaten. ”Støv på hjernen-ideologien” og kravene
til den perfekte husmoren hadde gått for langt. Selv Husmorforbundet
fant det betimelig i 1951, under husmorepokens storhetstid, å advare
mot ensidig vektlegging av hygienen. På et rasjonaliseringskurs
i 1951 heter det:
Husmoren skal ikke ha
mer å gjøre enn at
hun har krefter og tid til overs: 1. til å være
glad, 2. til å interessere seg for mann og barn,
3. til absolutt å ha en selvstendig interesse og
hobby, 4. til å ha krefter og lyst til å elske
(i Rolness 1995). (Danielsen 2002, s. 68-69).
Dette kan man lese i boken Husmorhistorier
av Hilde Danielsen. Hun skriver om den perioden i vår nære
historie som kalles husmorepoken, som regnes fra 1900-1960. Husmorhistorier
gir et godt bilde særlig av 50-tallet, som var epokens høydepunkt.
Bruken av et bredt historisk materiale, belyser og krydrer fremstillingen.
Her er mye kulturhistorie fra en nær fortid, som mange vil kunne
kjenne igjen.
Perspektivet boken er satt inn i, viser at husmorrollen fant sted innenfor
en større ideologi.
Den idealiserte husmorrollen, med sterke krav til selvoppofrelse, blir
sett gjennom et kjønnsperspektiv. Forfatteren har intervjuet kvinner
i Odda og Tyssedal som var husmødre på 50-tallet. I møtet
med disse kommer det fram et nyansert bilde av husmortilværelsen,
som synliggjør husmorens ofte lite verdsatte tilværelse.
Men fortellingene er engasjerende og spenner vidt, som bokens omslag sier:
”I Husmorhistorier finst ei mengd rørande, vittige
og engasjerande kvinnehistorier frå ei mytisk og moderne tid”.
Nå fokuserer motemagasinene igjen
på 50-tallet, og ”husmorlooken” er på moten. Men
denne gang er den en stil man kan velge. Spørsmålet blir
om symbolikken ikke stikker dypere? Forfatteren trekker en parallell mellom
husmoren på 50-tallet og dagens superkvinner. Med tilværelsens
uendelige krav til effektivitet og omsorg for begge grupper, kan likheten
synes større enn forskjellen, slik Hilde Danielsen oppsumerer det:
Å setje grenser for seg sjølv er eit felles dilemma for
husmødre og superkvinnene som vil meistre både heim og lønsarbeid.
Det er framleis kvinnene som er det fleksible kjønn. (Danielsen,
s. 180).