Rune Christiansens bok fortelles i jeg-person, og det er trolig nokså nære, egne opplevelser som er grunnlag for romanen om en forfatter som utforsker sin egen sorg og sitt eget liv i lys av farens død. Forfatteren beskriver hendelser og tanker som alle på en eller annen måte kan knyttes til minner om faren, og minner fra hans eget liv. Døden er en absolutt som er så umulig å gripe, og det kan hende at den unndrar seg alt annet enn tilnærminger og forsøk og endelig kanskje, men bare kanskje, en slags forsoning og aksept av et fravær. Der er også hele tiden en underliggende antydning av skuffelse som gjennomsyrer teksten, en skuffelse over livet i sin alminnelighet og ikke bare spesielle hendelser eller opplevelser. Det å bli voksen kan i seg selv være en skuffelse, men en flytting i barndommen som innebar oppbrudd fra kjente omgivelser, har tydeligvis satt dype spor og en gang skapt en avstand mellom far og sønn som de aldri kom over.

Dette er en vakker tekst. Den glir rundt temaet i stadig nye variasjoner som belyser hovedlinjen; en språklige utforskning av det uangripelige som stiller krav til leseren, men den som tar anstrengelsen, får sin belønning.

Rune Christiansen debuterte med en diktsamling i 1986 og har siden skrevet en rekke diktsamlinger, romaner og gjendiktininger. Han har mottatt flere litteraturpriser.

Tekstansvarlig: Elin Huseby, Hovedutlånet

©Bergen. Off. Bibliotek

Sist oppdatert 20. februar 2008