En likvogn trukket av en utmagret, tungt slitende hest kom kjørende langs floden. Kisten var dekket med et rødt klæde. Bak vognen kom følget: en mann og to små barn. Nå utpå formiddagen var den sortgrå vintertåken spedd ut til et slags blekt lys. Som et malt teppe uten dimensjoner av rum gled Kremlmuren bortover; på den andre siden endte gaten i rekkverket ned mot floden, som lå islagt, men med en åpen råk et stykke utpå, hvor frostrøken hvirvlet over strømmen. Den andre elvebredden var usynlig i skodden.

Den brede gaten, hvor sneen lå i flekker på asfalten, var folketom; av og til skranglet en overfylt sporvogn forbi. Det lille liktoget trasket fremover mot en skumring som vek langsomt baklengs foran hestemulen. Alle tre var trette, bleke og magre, med dårlige klær. Mannen ropte noe til kusken; vognen stanset. Faren løftet begge barna op på kisten. Hesten prøvde å få vognen i gang, hovene glapp mot det isete gatelegemet; piskeslagene som smalt over det kjempende, redde dyret, var del av kampen, gitt i samme angst og anspennelse, for at hesten ikke skulde styrte. Mannen satte skuldrene mot likvognen; til slutt rullet den videre. Barna satt på kisten mens de så tause og alvorlige fremfor sig. Mannen gikk alene bak den døde.

Leonard Ashley, som kom gående på fortauet langs elven, innhentet likvognen og øket farten for å komme fort forbi og ved en større fysisk anstrengelse å få slettet av tankene dette uutholdelige billedet som han allikevel stod så maktesløs over.

Han hadde ennå et stykke igjen før han var i hus. Av og til passerte han en sporvognsholdeplass, hvor en flokk urørlige, tålmodige skikkelser ventet på en cement-øy ute i tåken. De fleste var bønder, med grågule skinnpesker, vatret over brystet som bløte svømmebelter. Ashley hadde engang prøvd å kjøre med sporvognen; hurtig var han blitt skrudd fast inne i midtgangen av en tung, tett menneskehop som luktet ramt. Mange hadde smurt sig inn med nellikolje mot flekktyfus, for å holde borte lusen som bar smitten. Vinduene var hvite av tykk is, med små åndehull som folk pustet klare når de skulde se ut. Det var som en reise under havet.

Mens han nå hurtig gikk langs Moskvafloden, nærmet han sig et nytt stoppested. En sporvogn kom kjørende ut av tåken; foran sig sopte den en liggende skikkelse bortover jorden. Mannen var ved full bevissthet; han lå og så op i den grå luften, med et resignert uttrykk i ansiktet. Bakhodet blev gnurt mot sneen og asfalten. Hele menneskeflokken på holdeplassen stod og stirret på mannen som blev slept bortover mot dem, halvt under hjulene. Det var ikke en trekning å se i de tunge ansiktene, ingen rørte sig. Ashley merket selv hvorledes kulden og gråheten måtte ha sløvet hans reflekser; før han fikk sprunget frem, hadde vognføreren slått bremsene på. Sporvognen stanset. Den overkjørte reiste sig langsomt. Den ene foten var gjennemtrukket av blod. Han ropte ikke op. Det var en bonde som øiensynlig betraktet dette som en rimelig hendelse når han var i Moskva. Han haltet bort uten å ha sagt et ord. Det dryppet litt blod ned på sneen.

Noen minutter senere var Ashley fremme. Da han sakket farten, dukket likvognen straks op i hans bevissthet. – Jeg skulde ønske revolusjonen hadde funnet en ny måte å betrakte døden på, tenkte han, for eksempel i glede, gjerne med dans foran kisten. Men klimaet er i så måte kanskje ikke det beste.

Med den gode følelsen av å være kommet hjem, gikk han inn på biblioteket.

Det var fullt besatt inne i lesesalen; unge menn og piker satt tett i tett langs de rødbrune bordene. Siden Ashley var gjest og utlending, var det reservert en plass til ham. Alle satt med overfrakker eller skinnjakker på; ånden stod hvit ut av munnen på dem. Det var ildet i ovnen, men ikke meget. Hvis en nykommer som ikke visste bedre, reiste sig og gikk bort for å legge en øse på, hastet den gamle bibliotekaren, Pavel Petrovitsj Sarodin, forferdet bortover gulvet fra sin plass og minnet ham hviskende om brandfaren og at her var en av de mest uerstattelige håndskriftsamlinger i verden, folkets eiendom. Så blev det stille igjen.

Ashley utfylte en blankett med de manuskripter han ønsket og leverte den til Sarodin, som satt i sivsko og gammel vinterfrakk ved sitt bord. Den gamle nikket vennlig til ham.

Ashley satte sig med velbehag til rette. Han elsket biblioteker. British Museum og Bodleian var hans kjæreste tilholdssteder i England. Han holdt også inderlig av lesesalen her. I disse stille rummene var menneskelivet endelig kommet under kontroll. Salene innover og kjellerhvelvene under jorden var fylt av bøker og manuskripter, tettskrevne av århundrenes hendelser, som hadde skapt rådvillhet og angst og begeistring i generasjoner. Ærgjerrige planer fantes her, hærer på marsj, brennende byer, lik, elskov, dynastiers undergang og makt; med rolig hånd kunde en trekke ut kartotekskapets lange gule skuff, finne frem et blankt kort og vente til de døde med sine tanker og gjerninger var bragt frem fra magasinet. Så fikk de svare for sig. Mellem disse tyste, bokklædde veggene nyttet ingen tyrannbrøl, pinsler eller løgner; de skremte ingen lenger. Selv de grusomste var kuet, betvunget av sin død, sitt verks maktesløshet, historiens omskiftelser, eller i hvert fall av fjernheten.

Men den som satt i biblioteket og søkte, måtte kjempe, han også. Aldri kunde han henfalle til passivitet eller hovmodig dømmesyke. Hans egen evne og kunnskaper sviktet ham, materialet vek unda i uklarhet eller tomrum. Ustanselig måtte han skjerpe sig selv, prøve å kombinere og med tålmodig flid føie dokumentenes brokker og fragmenter sammen til et hele som kunde holde; men så engang kunde han kanskje reise sig, trett og glad, med den blendende lykken: dette er sannheten.

Hvor godt at det fantes slike rolige tilholdssteder, hvor mennesker kunde sitte med vissheten om at kaos og fortvilelse og blindhet alltid fikk sin lille, avgrensede plass i historien, og at en kyndig hånd engang skulde trekke frem vår egen tids begivenheter og menn, som kunde virke så uforståelige, omhyggelig katalogisert i en smal skuff. Det var en beskyttelse i denne forgjengelighetens vemodige ironi.

Ethvert menneske som kom innenfor denne tryllekretsen, hvis styrke ikke var mystikk, men klarhet og viden, følte likesom en ny ydmyghet. På disse lesesalene var det en hensynsfullhet overfor andre som ellers aldri noensteds. Ingen snakket tilhverandre, man henvendte sig lavt hviskende til bibliotekaren. Menneskene blev stille under århundrenes tukt. Hvis dette var dødsstillhet, tenkte Ashley, måtte døden være god, for da betydde den liv, ordnet og behersket av en lovmessighet.

En ung assistent kom op fra hvelvene med armene fulle av gulnede manuskripter. Ashley følte en forventningsfull glede. Bibliotekaren bragte dem selv, alvorlig og forsiktig, bort til ham. Med en aura av kostelighet lå de på bordet foran Ashley. Han rullet med uendelig varsomhet op et av pergamentene. En sort skygge flakket nedover kalveskinnet, som det engang hadde vært utsatt for brand. Han begynte å lese med spent iver.

Ashley arbeidet på et videnskapelig verk om det moskovittiske keiserdømme i siste halvdel av det sekstende århundre, med engelskmannen Giles Fletcher som den centrale figur. Han følte ofte med bekymring at dette kunde opfattes som en slags popularitetsjakt; på den andre siden kom tidens merkverdige seder i et usedvanlig klart relieff mot denne landsmann som virket så fortrolig. Fletcher som i flere år hadde opholdt sig i Moskva, hadde ved hjemkomsten optegnet sine inntrykk i en liten bok: «OF THE RUSSE COMMONWEALTH». Det var en mann med ganske store kunnskaper, han var således dr. juris, men fremfor alt en klar, likevektig natur. Det var ikke så lite av en nydelse å følge denne flegmatikers vei i det russiske despoti; Ashley var kommet til å holde opriktig av ham.

Boken fantes bare i fem-seks, meget sjeldne eksemplarer; selv eide han ett av dem. Den var øieblikkelig blitt forbudt i Russland, frigitt et par ganger i det nittende århundre og oversatt, men straks efter igjen beslaglagt.

Ashley var helt klar over at intet var lettere enn å utnytte Fletcher. I dedikasjonen til dronning Elizabeth hadde han for eksempel skrevet: «en sannferdig og selsom beskrivelse av en tyrannisk stat (fullkommen ulik Eders egen) uten sant kjennskap til Gud, uten skreven lov, uten rettferdighet for alle.» Hvilket makeløst funn for de behendige forskerne som yndet å montere kjensgjerningene slik at de fikk en frapperende likhet med vår egen tid. Ashley foraktet slike folk. Fletcher hørte hjemme i det sekstende århundre, og der skulde Ashley sørge for at han fikk bli.

Manuskriptene som han nå fordypet sig i, var mest brev som de skrivekyndige av bojarene hadde sendt hjem fra hoffet til sine pårørende på landet. Ashley leste, oversatte teksten og gjorde sine notater; en fin, stille lykke fylte ham. Det var som alt vilde hjelpe ham idag; selv hans gammelrussiske ordbok viste ham en beredvillig vennlighet. Når han slo op, var det nesten bestandig på den riktige siden, og øiet fant straks det han søkte. Det gikk plutselig et støt av spenning gjennem ham, han følte sig som en jakthund foran byttet. For tredje gang i disse månedene hadde han funnet et brev hvor Fletcher var omtalt. En ung bojar beskrev hvorledes han og noen andre forgjeves hadde prøvd å drikke engelskmannen under bordet. Ashley smilte, men blev straks alvorlig igjen, da smilet virket nesten som en larmende usømmelighet i disse omgivelser. Han bøide sig igjen over manuskriptet, opriktig tilfreds over at hans venn hadde klart sig så utmerket.

Gamle Sarodin skottet i smug over brillene bort på engelskmannen. Han likte den høie slanke skikkelsen, det lyse vakre hodet, med ansiktets fine, litt nervøse trekk, som stakk slik av fra de grove, kraftige ungguttene ved siden av. Man har sikkert studert og lest meget i hans slekt, tenkte han anerkjennende. Derefter tok han klærne i øiesyn: vinterfrakken var ny av et prektig varmt stoff, dressen var også meget god. Han måtte sikkert være rik. Men da vilde det gå ham ille, når revolusjonen kom i hans land, tenkte Sarodin bekymret.

Sarodin hadde før omveltningen vært en stille videnskapsmann, som elsket sine manuskripter og beskjeftiget sig aldri med politikk. Han var revet inn i revolusjonen på følgende måte: Vladimir Ilitsj Lenin hadde en dag kalt ham op på Kreml og sagt til ham: Pavel Petrovitsj, Deres stilling er fra idag i den røde armé. Det var det mest forbausende øieblikket i Sarodins liv. Lenin hadde derefter forklart ham hvad hans opgave var. Under kampene hendte det ofte at adelspaléene utover landet blev svidd av, eller plyndret av uvitende mennesker. Uvurderlige bokskatter gikk på denne måten til grunne. Det blev Sarodins sak å redde dem.

Med et pass undertegnet personlig av Vladimir Ilitsj var den saktmodige, ja fryktsomme videnskapsmannen samme natt underveis til den hæren som kjempet sydpå mot Denikin. Andre videnskapsmenn blev sendt ut nord, vest og øst. I de neste måneder dukket Sarodins tynne, skranglete skikkelse i den fotside militærfrakken op på de merkverdigste steder. Han var blitt grepet av en fullkommen krigsfeber. Når en by blev bombardert av de hvite, så husene styrtet sammen og utslitte sårede menn bare ventet på ordren om å gå tilbake, kunde Sarodin komme ilende op i staben og rope bydende: hold byen ennå fire timer! Han hadde nettop funnet noen sjeldne førsteutgaver, og var forvisset om at det måtte være flere.

Engang hadde han vært i sykelig ophisselse flere dager. Kampen stod om en av Orloffenes herregårder, hvor Sarodin visste at det var en aldeles enestående samling av bysantinske håndskrifter. Gården var besatt av fienden; det blev kjempet om den natt og dag. Til slutt satte de hvite ild på og gikk tilbake; men for å dekke retretten hadde de efterlatt to maskingeværreder i skogbrynet. Flammene slo op av slottet. «Manuskriptene brenner!» ropte Sarodin forferdet. Ingen kunde holde ham tilbake; mens maskingeværkulene smatret rundt ham, stormet han fremover plenene. De andre syntes de måtte følge ham; slik tok de slottet. Sarodin sprang inn i det brennende hus, løp op i annen etasje, hvor biblioteket efter hans oplysninger var og kastet manuskriptene ut av vinduet, ned mellem de døde og sårede.

Siden hadde Sarodin innenfor sitt eget miljø sett meget av revolusjonens tragedier. Mennesker han holdt av var flyktet utenlands, var skutt, sendt i forvisning; andre som helt enkelt ikke evnet å tilpasse sig var gått under og drev omkring som råtnende planterester i vannet. Men for Sarodin selv hadde revolusjonen betydd et altoverskyggende gode: den hadde sosialisert håndskriftene.

Hvilken helt igjennem udemokratisk ordning, tenkte han, å la alle disse sjeldenheter ligge henslengt rundt på godsene, som regel vanskjøttet av uvitende mennesker, undertiden brukt til å tapetsere vegger med. Hvilket fremskritt var det ikke å opheve den private eiendomsrett til dem og få dem samlet og katalogisert. Dette utgjorde det vesentligste av hans politiske syn.

Men med den største bekymring hadde han sett hvorledes den nye generasjon aldeles ikke interesserte sig for hans manuskripter. Det var ingen grunn til å skjule at det var ganske andre bøker som disse unge mennesker nå satt og studerte. Sterkt presset av partiorganene hadde Sarodin vært nødt til å skaffe sig de forunderligste verker til sitt bibliotek, lærebøker i kjemi og fysikk og elektro-hydrauliske maskiner, ganske ordinære trykksaker som utkom i hundretusener av eksemplarer og passet ille blandt hans sjeldenheter. Men omgangen med århundrene hadde lært ham å være tolerant, og han tenkte: muligens er dette også nødvendig. Men undertiden ytret han sin forbauselse til dem. Pavel Petrovitsj, sa de da, vi må gjøre dette unda. Våre barn skal få lese Deres håndskrifter.

Den eneste på lesesalen som for øieblikket hadde en helt forståelig lesning, var denne unge engelskmannen. Ashley hadde også gitt uttrykk for sin beundring over den enestående og velordnede manuskriptsamling han hadde funnet der. Efter Sarodins opfatning hadde han slett ikke dårlige kunnskaper i den perioden som han beskjeftiget sig med. Men hans plan om å gjøre Fletcher til en slags samlende skikkelse, fant Sarodin meget betenkelig. Selv hadde han med stor fornøielse lest Fletchers bok, men hvorfor overhodet beskjeftige sig med noe kjent når det var et slikt hav av uutforsket materiale til å styrte sig ut i? Sarodin fant det bent frem litt fryktsomt. Ellers hadde han bare godt å si om Ashley. Med tilfredshet så den gamle at engelskmannen idag flere ganger hadde lyst av iver, han hadde bestemt gjort et lykkelig funn.

Ashley så tankefullt frem for sig. Han hadde nettop stavet sig gjennem et brev hvor en av bojarene fremholdt for sin far på landet at det var temmelig utelukket at keiseren, Theodor Ivanovitch, noensinne kom til å få en arving, da han allerede var over fireogtredve år. Brevskriverens samtidige i England delte fullt ut dette syn: de kalte sig selv for oldinger straks de var over tredve. Efter denne beregningen, tenkte Ashley, har jeg få år tilbake av min manndoms fulle kraft, og det er altså på høi tid at jeg får barn. Han elsket barn og gledet sig til å få sine egne. Men med et rykk av ubehag kom han nå inn på problemet Margaret, og han gledet sig ikke fullt så meget.

Leonard Ashley kom fra den høiere engelske middelklasse; det hadde endog vært tale om at hans far skulde bli knighted for sine rundelige bidrag til det konservative parti. Så kom krisen i 1929 da faren tapte det meste av formuen og dermed sin egentlige berettigelse til å leve; han syknet langsomt hen, og med et siste blikk, som ennå skar Leonard i hjertet, fullt av undskyldning til dem alle, lukket han sine øine.

Faren hadde i en fjern fortid vært forretningsmann, med sine største interesser i utenlandske grubeselskaper. Det var, såvidt Leonard forstod, vesentlig slike aksjer han hadde efterlatt sig. Like efter krigen hadde han trukket sig tilbake fra City og slått sig ned på landstedet i Suffolk. Her og i London-hjemmet utfoldet hans hustru et familieliv og en selskapelighet av utrolig kraft.

Moren kunde sikkert ha vært en flott pike, tenkte Leonard undertiden, hvis hun bare hadde fått en annen i mann. Hvorfor denne storlemmede, sikkert meget blodfulle kvinnen hadde slått ned på hans far, var Leonard ikke så lite av en gåte. Kanskje var det en foreldrebeslutning; kanskje var hun som den sterkere blitt forelsket i hans sky, hjorteaktige ynde.

Det var tydelig at denne magre, lille mannen som ikke så ut til å ha en dråpe rødt blod bak den gustne huden sin, aldri kunde ha vært noen elsker. Han prøvde å gjøre det godt igjen ved en fin, utrettelig hensynsfullhet; uendelig bekymret var han for hustruens helbred, sikkert i et spinkelt håp om at det en dag virkelig skulde bli nødvendig å legge et pledd over hennes kraftige underparti, når hun satt ute i haven. Hun tok vennlig imot de smuler han således gav henne. Selv gikk han stille med sitt. Hans hovedinteresser var frimerker og fugler. Det forekom sønnen som noe rørende, at faren barrikaderte sig bak så skjøre ting. Eller var det en visdom: disse interessene var så mikroskopiske at moren brydde sig ikke om å fortære dem, slik som hun ellers alltid så sig berettiget til.

Om våraftenene kunde de høre faren fløite som fugler langt borte i skogen bak huset. Han hadde opøvd en forbausende evne til å efterligne dem, han var snart hannen som kalte på sin make, snart hunnen med hennes skjelmske svar; kanskje likte han å delta i dette flagrende lette elskovslivet som hadde passet ham så meget bedre enn hans eget. Han kvitret ennå litt av ømhet overfor hustruen når han vendte tilbake fra skogen, men blev hurtig kuet av hennes massive kraft, og gled vennlig inn i sitt arbeidsrum, til lupen og frimerkealbumet.

En eftermiddag ikke lenge før hans død, hadde Leonard sett et gripende syn. Faren satt alene på en benk ute i parken, hvor den hellende solen skrånet inn mellem trærne. Han virket inderlig trett og ferdig. Med ett var han begynt å plystre med selsomme lokketoner. Langs stammene kom ekorn løpende loddrett ned, eller i mektige byks fra grenene. Snart var det åtte-ti ekorn forsamlet på jorden foran benken, de satt med opmerksomme øine og buskete haler som hjul. Den syke smilte til dem, fant frem noen nøtter av en lomme, og nå sprang de op på benken og spiste av hånden hans. Det var som den hellige Frans fra Assisi var vendt tilbake til jorden.

Sitt fnysende overskudd av krefter øste moren ut på andre felter. Hun deltok med lidenskap i all slags veldedighetsarbeid (hun var datter av en domprost). Hver week-end var huset fylt av gjester, ofte religiøse personligheter, men av alle avskygninger, da hun betraktet sig selv som meget frisinnet. Engang hadde hun ved hjelp av felles venner fått lokket Gandhi dit ut. Til middag spiste han litt grønnsaker og drakk et glass melk. Efterpå satte han sig til ved sin spinnerokk. — Dere lever som gale i England, sa han anklagende, bare i India spiser man fornuftig. Den yngste sønnen, Francis, som var en ond natur, sa da: I England er den gjennemsnittlige levealder 52 år. Hvad er den i India? — 19 år, svarte Mahatma alvorlig, og spant videre. Konservative politikere gjestet stadig huset. På dette området hadde Mrs. Ashley bare én opfatning. – Det er vår plikt å holde igjen, kunde hun si med sitt uforlignelige uttrykk av offervilje, ellers flår man oss for skatter. Det var henne som i mannens velmaktsdager stod bak hans politiske donasjoner, og hennes dypeste sorg ved hans død var kanskje at hun aldri skulde bli lady Ashley.

Mest opofrende var hun overfor barna, tre sønner og en datter. Hun overveldet dem med morsømhet. Hun forstod dem, hun følte med dem. Hadde de som barn fått en eller annen interesse, da delte mor den så inderlig med dem at de selv mistet lysten. Blev de som unge mennesker glad i noen, kysset mor dem diskret og beveget til god natt, og de lå søvnløse og visste at noe var tatt fra dem. Hun ante deres sorger, hvor forsiktig de prøvde å skjule dem, og fikk tak i dem nennsomt og kjærlig som når en boaslange sluker egg. Hun var et mønster på en mor.

Alle barna prøvde å undkomme fra henne. John, den eldste, klarte det først; han falt i krigen. Efter hans død, i begynnelsen av 1915, blev det sendt hjem noen sonetter som han hadde skrevet i skyttergravene; de åndet av lykke og befrielse. Datteren Cis – Bwanaen som de kalte henne, giftet sig med en yngre sønn av en lord, og fikk ham overtalt til å bosette sig så fjernt som i Kenya. Leonard selv hadde valgt som sitt spesiale gammelrussisk sprog og litteratur, et emne som moren stod avmektig og uforstående over. Hun hadde riktignok prøvd å innleve seg i hans merkverdige yrke og trukket op en lysende bane for ham som Oxford don og internasjonal autoritet. Med mild stedighet hadde han skuffet henne. Han vilde stelle med arbeidet sitt i stillhet; hvorfor skulde han legge beslag på en videnskapelig stilling som kanskje andre hadde bruk for? Den eneste av barna som åpent bekjente kulør overfor moren, var den yngste, Francis. Med en kynisme som rystet Leonard hadde han alt som syttenårig antydet til sine søsken at hvis det var noe tak i dem, burde de skaffe moren en elsker; det vilde lette trykket på dem. Men hans store chance kom efterat de hadde mistet de fleste av pengene sine.

Nå var det virkelig ikke så ille, hver av barna hadde en årlig inntekt som selv under depresjonen aldri hadde vært mindre enn åtte hundre pund, og moren hadde minst like meget. Leonard klarte seg utmerket. Men for Mrs. Ashley stod det som den rene skjære fattigdom. Landstedet og London-huset var blitt solgt; hun var nødt til å flytte inn i en leilighet med bare én pike. Francis, som hadde aksjemeglerforretning og stelte med familieformuen, pinte henne med en aldri sviktende oplagthet hver gang hun stod i bét for penger.

Hun klaget sin nød for Leonard og han grep sig i å synes synd på denne hjelpeløse sekstiårige kvinnen med rødfiolett, pudret ansikt, glassaktige øine og skrumpet hals, som følte sig så ensom og var så fjernt fra sine barn. Hadde hun ikke, gråt hun, alltid prøvd å hjelpe dem og forstå dem? Riktig, tenkte Leonard, derfor må du endelig engang finne dig i å være ensom. Han snakket mildt og beroligende til henne, men var hele tiden på vakt: en av hennes yndlingstanker som hun fremsatte straks han røbet deltagelse, var at Leonard skulde flytte sammen med henne, det vilde være så godt for ham. I hennes stridigheter med Francis holdt han sig alltid utenfor.

Derimot fikk hun den mest forbausende støtte fra Bwanaen i Kenya, som skrev hårdt til Francis og overstrømmende kjærlig til moren; Leonard tenkte undertiden: kanskje var ikke dette godhet men tvert imot en super-grusomhet, fordi moren, selve Mrs. Lady Ashley, skulde føle at hennes egen datter måtte beskytte henne.

Hvor lykkelig, hvor tårevætet var ikke moren da hun fikk høre at han var blitt forlovet med Margaret. Hun fortalte ham så ofte at hennes vordende svigerdatter ikke eide én feil, at han, som hederlig mann, blev tvunget til å beskjeftige sig med spørsmålet. Hvorfor skulde for øvrig ikke mennesker ha feil? De skulde ha feil. Men han så Margarets klarere hver gang han kom fra moren.

Margaret var datter av en professor i Oxford, hun var blond og nydelig, red som en satan, danset glimrende. Hun var meget morsom, forekom det Leonard. Men eftersom tiden gikk, moret han sig ikke alltid like meget. Hennes vidd hadde en smellende skråsikkerhet, ikke fordi hun hadde gjennemtenkt noe som helst, men fordi hun fra barndommen av var blitt avguderisk dyrket av studentene. I deres pubertetslengsler stod hun – som nesten alle kvinner vilde ha gjort – som noe skinnende, der hun gikk i farens have midt i det kvinneløse colleget; Margaret delte stort sett deres opfatning av henne.

Leonard var alt begynt å grue sig til et livslangt samliv med all denne vellykkede kontanthet. Hvorfor skulde han snakke med henne kanskje i en menneskealder, når han vilde få så kvikke svar?

Kort efter at de var forlovet, besluttet han sig til å arbeide et halvt år i Moskva; det dreide sig om et meget viktig videnskapelig arbeid. Margaret fant sig meget lojalt i det. Men hun måtte ha ant at han umerkelig var begynt å gli bort fra henne.

En week-end like før han skulde avsted var de sammen hos noen venner. Leonard hadde lagt sig og lå med tendt nattbordlampe, mens han leste en interessant fransk studie over bysantinsk kunst. Han ante fred og ingen fare. Da blev døren lydløst åpnet og inn gled Margaret i lysegul silkenattserk. Han skjønte straks hvad som skulde skje. Det var noe bevende jomfruelig over skikkelsen, men et hellig uttrykk av offervilje over ansiktet. «Jeg følte at du lengtet sånn efter mig, kjære,» hvisket hun.

En lammende skrekk grep Loenard, men samtidig skjøt forbitrelsen op i hjernen hans. Hun vilde gi sig til ham, for at han skulde gi sig til henne. Så var han bastet og bundet, når han om få dager reiste. Dette var ikke lidenskap, det var terror. Hvorfor skulde alle mennesker eie ham mot hans vilje, først moren og nå Margaret.

Han så beveget på henne, mens han sa med kjærlig røst: «Vi må være fornuftige, kjæreste.»

Han la til, med en manns rolige vilje til å beskytte det han holder av: «Det vilde være galt overfor dig.»

Han virket så bestemt at Margaret skjønte at slaget var tapt. Hun stirret på ham, samtidig hjelpeløst og beundrende, og Leonard forstod at nå måtte han, for å gjøre det lettere for henne, se smertefullt heroisk ut, som han øvet en nesten uutholdelig selvbeherskelse.

Hun sa: «Jeg elsker dig for at du er så tapper.» Hun gled stille ut igjen som om hun var stolt over ham. Neste dag var alt som før, men Leonard skjønte meget vel at nå gav hun aldri slipp på ham. Hun hadde fått noe å hevne.

Her i Moskva fikk han brev fra henne to ganger i uken; hun talte dagene til han kom igjen, så de kunde gifte sig.

Der gikk et støkk av ubehag gjennem ham hver gang han tenkte på Margaret i nattserken; det var hans livs pinligste minne.

Ashley arbeidet flittig til klokken var halv fem. Han la da håndskriftene sammen, leverte dem til Sarodin og gikk. Først da han var ute på gaten, tenkte han urolig på hvad som vel kunde vente ham idag. Veien hjem fra biblioteket betydde alltid en vandring mot en ukjent skjebne.

Han hadde vært så heldig alt fra London å få leid et rum hos en landsmann, ingeniør Robins. Det var overordentlig vanskelig med hotellrum, og Ashley var glad ved tanken på å skulle bo i et engelsk hjem med bad om morgenen, speilegg og skinke, te; og mer enn disse goder hele den atmosfæren av rolig tilbakeholdenhet som var den eneste han kunde puste i.

Robins møtte ham på stasjonen, en stille, sky mann i begynnelsen av firtiårene, med et magert regelmessig ansikt; det lå som en hinne av almindelighet over trekkene. De kjørte hjem i slede, ingen av dem sa noe; dette passer mig, tenkte Ashley.

Robins hadde en leilighet på fire værelser, kjøkken og bad i et bygg for fremmede spesialister; han pleide gjerne å leie ut et værelse med full pensjon, da han hadde kone og to barn å underholde hjemme i Golders Green.

Ashley likte værelset sitt, det var lite, men vendte ut mot noen nakne trær i en have; her måtte bli bra når våren kom. Og best av alt, her var fredelig.

– Når pleier De å spise? spurte han Robins.

– Eriiic, remjet en kvinnestemme plutselig etsteds innefra. Robins lot som ingenting.

– Det blir vi nok enige om, svarte han svevende, flyttet på sig, men blev sittende.

– Eriiic, illskrek det igjen.

– Et sekund, sa ingeniøren og forsvant hurtig. Det gikk en time. Ingen viste sig. Ashley som gjerne vilde ha et bad efter reisen, begynte å forske på egen hånd, hvor meget han enn mislikte det. Den første døren var låst, den andre førte inn til spisestuen; ødslig, på en flekket bordduk krøp en edamerost sammen under sin glassklokke. Til slutt fant han frem til kjøkkenet. Her stod piken Anfisa som hadde hjulpet med å bære inn koffertene, en kjempeskikkelse med tykke raggsokker på benene; hun lignet en snild hest i ansiktet; det luktet også hest av henne, en søtlig dyraktig ém av svette. Hun knegget glad ved synet av Ashley. Hun var vant til at der fulgte munterhet med pensjonærene; den forrige, en ung amerikaner, hadde alltid sprunget på henne, når hun lukket op for ham om natten. Hun hadde verget sig henrykt, fnist og dasket om sig med hender store som spader; bestandig var han blitt edru og motløs, før de var kommet ut i kjøkkenet hvor hun sov.

– Er gaspadin Robins gått ut? spurte Ashley.

Piken begynte nå å skjære grimaser og slå sig på lårene og vifte lydløst med nevene. Hun gjorde de merkeligste byks rundt ham, mens hun pekte mot veggen.

– Grafira Ivanovna, kniste hun begeistret.

Jenten er splitter pine gal, tenkte Ashley. Høit sa han: – Kan jeg få et bad.

Nå tok piken til å skule og knurre med alle tegn på uro. Hun grep ham om armen, pekte på vedskjulet ute på gårdsplassen, vred rundt en imaginær nøkkel og hvisket dystert: «Grafira Ivanovna.»

Ashley hadde ikke annet å gjøre enn å vaske og barbere sig i iskaldt vann. Han satte sig til å lese. Ved to-tiden begynte han å bli sulten; det var ikke tegn til mat. En stund efter blev det langsomt liv i huset, det gikk i korridoren, noen hvisket. Han gløttet på døren, en skikkelse i badekåpe smatt vekk inne i gangens halvmørke. Snart efter begynte det å sprake i badeovnen, endelig, tenkte han, men hver gang han tok i døren var den låst. Denne leiligheten hvor alle sprang vekk fra ham som om han var en besmittet, gikk ham efterhånden på nervene.

Klokken var nå blitt seks, han var svimmel av sult; skulde han gå inn til byen og prøve å finne noe å spise? Han gikk ut i kjøkkenet, piken Anfisa stod ved komfyren og viftet avvergende med luffene. Han satte sig til å vente. Klokken syv kom Anfisa med hvitt forklæ og banket på døren: Kusjit, pasjalsta.

Han gikk inn i spisestuen. Bordet var dekket med skinnende, snehvit duk, lys brente i store sølvstaker. Her var rød storperlet kaviar, grønne agurker, gul majones, en dugget vodkaflaske, mørk kaukaservin i karafler.

Robins stod ved vinduet. Han så grå og sliten ut, men det var noe mer selvsikkert, nesten utfordrende over ham. «Jeg blev optatt i en konferanse,» sa han og slo ut med hånden.

Grafira Ivanovnakom brusende inn. Ashley så først bare et stort strålende smil, som streifet ham lynsnart før det vendte sig underfundig mot veggen. De satte sig, Robins skjenket rødvin i glass med Elisavetta Petrovnas initialer under keiserørnen. Ashley tok Grafira i øiesyn. Hun kunde vel være tredve år, bredbygd, spillende av livskraft. Huden stod hvit og stram over pannen under det mørkebrune håret, det var noe hysterisk spent over hele overansiktet; men munnen var stor og løs; når hun ikke smilte, hang den ned grådig og tåpelig. Øinene var glitrende, men de var aldri å få tak i, de skjente alltid vekk, ned mot duken, bort mot veggen.

Ashley som ikke var vant til moderne russisk, holdt sig i begynnelsen forsiktig tilbake. Robins fylte på glassene. Grafira satt bare og glitret, hun sugde alt sammen inn, den fremmede, lyset og farvene.

All forbitrelse var strøket av Ashley; han smilte mot Grafira, da han vågde sig til å snakke; et løst hvitt smil skjente tilbake. Engang da hun var ute, lente Robins sig over mot ham og sa fortrolig: «Grafira Ivanovna er et utmerket menneske.» Ashley var enig. Anfisa humret av velvære.

Noen prektige dager fulgte. Huset falt til ro efter mottagelsen, Ashley arbeidet på biblioteket, og kom hjem til et rolig og fredelig familieliv. Om kvelden satt han gjerne inne hos Robins og pratet en halvtime, mens de tok sig en snadde. Grafira satt med henene oppe i en stol og fulgte taus med.

Men en morgen, da han møtte henne i gangen, hilste hun plutselig ikke på ham, hun hastet forbi truende og hånlig og smalt døren igjen efter sig. Ashley tenkte: hvad ondt har jeg gjort; han fant ingenting. I flere dager smalt Grafira med dørene. Hun flyktet for ham, det samme gjorde Robins. Ashley spiste alene på flekket bordduk med edamer-ost. Selv piken Anfisa vågde knapt å snakke med ham. Hun nøide sig med å vifte hemmelighetsfullt med tommelen inn mot Grafira.

Livet blev ikke lett. Når han skulde gå på badet om morgenen, fløi der ufravikelig en skikkelse foran ham i samme øieblikk han kom ut på gangen. Det var Grafira. Hun badet lenge og vel, gjerne to timer. Når han i sin fortvilelse banket forsiktig på døren, skvapset det voldsomt med vann. Grafira satte i en sang, helst en av de perverse vuggevisene fra før krigen:

Utmattet hamret han på døren til Robins, det blev plutselig musestille inne i soveværelset; ingen hjelp å få.

Det blev efterhånden ikke til å bære. Ashley skjønte han måtte på hotell, han vilde si opp imorgen den dag. Alt annet enn dette. Men da han om kvelden gikk inn til den ødslige spisestuen kom Grafira strålende imot ham, champagnen stod på bordet. Robins skjenket i, der hadde vært en liten misforståelse, sa han, Grafira hadde tatt sig nær av at de hadde snakket engelsk sammen, hun var et sånt utmerket menneske.

De fire dagenes uhygge blev plutselig en fjern drøm for Ashley, hele rummet funklet av velvilje, Anfisa hadde et henrykt smil rundt mulen, han strøk alt ut.

Der kom konjakk og whisky. Grafira krøp op i sofaen til Robins og hvisket noe om gjesten, han var så sympatisk. Og Robins svarte dempet: hun hadde rett, det var et utmerket menneske. Så fulgte en rolig dag eller to, før neste uvær brøt ut.

Dette var Grafiras liv.

Hun og Robins hadde truffet hverandre i et ingeniørselskap et halvt år efter at han var kommet til Moskva. Neste dag besøkte hun ham for å se på noen persiske tepper han var kommet over; fra den kvelden var hun blitt boende hos ham; det var nå tre år siden.

Hun var stengt inne i denne leiligheten; russere kom nødig til en engelsk spesialist, de eneste som vanket der var noen folk fra teatrene, kjenninger av Grafira som likte Robins’ whisky. Rundt omkring arbeidet millioner, alle; triumferende så hun et evig sig av skikkelser strømme gjennem den rå vinterkulden mot fabrikker og kontorer. Hun var utenfor; hun hadde reddet sig.

Det var som en blind, grådig drift i henne, ørkesløsheten. Hun var datter av en rik, fordrukken kjøpmann ute i provinsen; revolusjonen rev alt med sig, men hun beholdt dette ene instinktet: la de andre arbeide. Hun klarte det, hun manøvrerte sig frem med sin voldsomme livsvilje; til slutt fant hun den riktige, Robins.

Hennes glupske umettelighet var nå presset inn i disse fire værelsene, det utenfor talte ikke, her skulde alt skje. Regelmessighet virket aldeles uutholdelig på henne; men hennes minste kunst var å fremtrylle hendelser. Hun flådde huden av dem som bodde der, rev nervene deres op, det lød rop i gangen, Anfisa gråt, luften dirret av elektrisitet, hun elsket det, uhyggen knitret som en silkekjole rundt henne.

Så forbløffet hun dem plutselig med godhet, de lot våbnene synke, hennes solskinn tok dem med storm, atter en hendelse.

Men utro var hun aldri. Hun visste at dét, forbausende nok, var det eneste som kunde drive Robins til å ta en hurtig beslutning og ugjenkallelig flytte på hotell. Hun gjøs ved tanken.

Robins elsket Grafira, han hadde aldri sett hennes make.

Hans kone Milly var bra nok, storartet mot barna, men noe eventyr var hun ikke. Deres ekteskap var jevnt lykkelig, som ekteskapene var det i rekkehusene i Golders Green. Han var alt det hun ventet av ham, stø, hensynsfull. Da han blev sendt til Moskva for sitt firma, blev hun tilbake i London. Hver måned hevet hun tredve pund i banken, hun syntes livet gikk sin vante gang. Selvsagt savnet hun ham undertiden, mest når hun en råkald kveld krøp ned i sengen til varmedunken og spente lårene om den glohete, spente gummien; de hadde alltid hatt det så hyggelig.

Grafira hadde gitt Robins et nytt liv. Han hadde som elsker vært det samme han var som ingeniør, en rolig, fantasiløs arbeider; det hadde bestandig vært oversikt over lidenskapen. Plutselig var han en utvalgt, han var hvirvlet ut i en rasende malstrøm, der lød gisp, klynk, skrik som sa at ingen var som han.

Ikke et sekund blev galskapen vane, Grafira kom i kastevind fra alle fire verdenshjørner. Et menneske beskjeftiget sig med ham hver time av døgnet, aldri hadde det hendt ham før. En dag fikk han for eksempel et brev fra England, en viktig forretningsmeddelelse, han skulde nettop til å åpne det. Da triver Grafira brevet til sig, hun flerrer det i stumper og stykker; hele tiden stirrer hun på ham med et spent, henrykt glimt i øinene, den store løse munnen henger åpen, det er som hun lener sig forventningsfullt fremover mot raseriet.

– Er du blitt gal! skriker han.

Hun river fremdeles i de siste stumpene, han styrter mot henne. Plutselig snur hun sig og springer inn på soveværelset, han efter.

– Hvorfor gjør du sånt? stønner han mot henne.

Der er ikke noe svar å få, hun egger ham videre, hun vil ha maksimum av hendelse ut av det. Med ett roper hun at brevet var jo fra England, han skal ikke prøve å nekte. Gud hun hater Milly.

– Men brevet var jo ikke fra Milly.

– Nei, kanskje ikke fra Milly, men han hadde hatt så mange andre i England.

– Det var jo et forretningsbrev, du så selv firmastemplet!

– Ja, men frimerket var fra England, hvor han hadde hatt så mange andre. Å han kunde vokte sig!

Hun farer løs på ham, men denne gang er kampen av annen natur med den lykkeligste utgang. Hun kysser ham i neseborene, hun kaller ham sin hankatt, sin sølvdue; Robins er lykkelig. Han vet at Grafira kan være umulig, men der er en grunn til det, han selv er grunnen, han er elsket.

Som tiden gikk tok han Grafira som noe fullkomment naturlig, han var sløvet av deres samlivs voldsomhet, hennes påfunn måtte trenge gjennem en grå hinne i hjernen hans og nådde frem til hans bevissthet som en normal, rimelig uttrykksform. Når hun således klorte ham gul og blå, blev han straks tenksom og skjønte: jeg må altså ha gjort henne imot.

Slik begrep han egentlig ikke hvad Ashley gikk og hektet sig i småting efter. Han var ubetinget på Grafiras side, hans mindreverdighetsfølelse mot Oxford-mannen gjorde sig gjeldende, en sånn fyr var det ikke mulig å gjøre til lags. Helst vilde han ingen leieboere ha, men det var så sin sak, når man hadde to koner å forsørge. Det gikk en iling av stolt tilfredshet gjennem Robins, to koner, det stod ikke skrevet ved hans vugge.

Grafira hadde idag funnet det spennende å la dem spise presis. Efter middagen var Robins gått ut. Ashley satt inne hos sig selv og så igjennem formiddagens notater.

Telefonen hadde ringt flere ganger, og hver gang hadde Grafira spranget til og ropt: ikke hjemme. Da Ashley gikk ut på badet, så han henne sitte sammenkrøpet på en puff, mens hennes øine så bebreidende og barnslig på ham; hvorfor vil du ikke leke med mig?

Det slo ham da at telefonopringningen efter allsannsynlighet gjaldt ham selv. Da det ringte kort efter, sprang han ut, men Grafira var fortere: ikke hjemmel ropte hun triumferende og smalt røret på. Hun så anerkjennende på Ashley, dette var bedre.

Ashley satte sig igjen ved skrivebordet og prøvde å forme noen tanker om det sekstende århundres Moskva. Men han var nå aldeles sikker på at telefonen var til ham selv og tenkte forbitret at dette går virkelig ikke an. Han listet sig på tå bort til døren da han hadde et instinkt om at telefonen snart vilde kime igjen. Utenfor ante han Grafira, ferdig til sprang fra puffen.

Jeg blir gal av dette huset, sa han til sig selv. Spent stod han og ventet, tett presset op til veggen. Der! Han rev døren op og i et tigersprang kastet han sig mot telefonen. Grafira ruste mot ham, men var et tiendedels sekund for sen. Med halvåpen munn stod hun og stirret på ham.

– Ja, det er mig, sa Ashley.

– Det er Ann Morrison. Kom opom i kveld og ta en drink.

– Det er akkurat hvad jeg trenger.

Han la røret på. Grafira stod forventningsfull foran ham. Gid han vilde lugge mig, tenkte hun i et øieblikks optimisme. Ashley gikk koldt inn til sig selv.

Grafira stod skuffet tilbake. Hun syntes at han var så kjedelig, hun ønsket at den siste leieboeren, amerikaneren, ikke var reist. Han var så sympatisk, engang løp han efter henne med en kniv. Fattigslig satte Grafira sig inn i stuen og så et øieblikk ut i luften. Hun kom til å se på uret. Robins hadde lovet å være tilbake klokken åtte, og nå var den sannelig over syv. Hun sprang op, hellig besluttet på å pine ham.

Ann Morrison var aldri lykkeligere enn når hun fulgte sin mann på reisene hans rundt i landet. I Moskva prøvde hun så godt hun kunde å være med i arbeidet hans; hun hadde lært sig russisk for å kunne hjelpe ham, når han om morgenen på sengen prøvde å skremme op en nyhet i «Isvestia», og ofte maskinskrev hun telegrammene for ham.

Men hun var klar over at hennes hjelp bestandig blev amatøraktig, og det pinte henne at hun ikke strakk til. Hun vilde være god for ham på alle måter, slik som hun var det som kvinne. Hun var dypt forelsket i ham. En aften da de hadde gjester, kom et brev direkte fra Kreml, hvor Stalin skrev at han var villig til å gi Donald et intervju (som neste natt fløi utover verden). Midt i ophisselsen var Anns holdning nærmest denne: hun unte Stalin å treffe sammen med Donald.

Hun hadde møtt Donald da hun var atten og han treogtvve. Første gang de danset sammen, visste de at de vilde ha hverandre. Mens de gled bortover gulvet, prøvde de hverandres legemer, de likte dem og bestemte dem for hverandre. Siden den gang danset de nødig med fremmede, hvis de kunde slippe unda.

Straks efter at de var blitt gift, flyttet de fra Philadelphia, hvor Donald hadde arbeidet, til New York. Her fikk de sine to barn, en gutt og to år efter en pike. Ann elsket ungene sine; hun hadde følt sig som en utvalgt på jorden da hun gikk med dem; begge hadde fått den mørke luggen til Donald. Det hadde vært så godt når de med ivrige munner drakk av kroppen hennes som Donald hadde gjort søt og god. Da den yngste var ett år, foreslo avisen at Donald skulde bli dens korrespondent i Moskva. Det blev sagt at det var utelukket at de kunde ta barna med, så utrygge forhold de kom til å leve under. Men Ann var ikke et øieblikk i tvil. Donald måtte ta stillingen; det var den viktigste som en journalist kunde få; selvfølgelig blev hun med; hun hørte mer hjemme hos ham enn hos barna. De vilde dessuten ha det utmerket hos hennes foreldre.

Anns far var Philadelphias beste gynekolog, som efter å ha arbeidet nesten hele døgnet med andre kvinners underliv, aldri hadde interessert sig noe videre for sin hustrus. Han var en barsk mann, og man påstod derfor at han egentlig hadde sånt varmt hjerte. Hans hustru unte Ann det bedre enn sig selv. Hun forstod at Ann og Donald levde sammen nesten fra første dag de traff hverandre, mange måneder før de giftet sig. Når Ann kom hjem om kvelden med barnåler i det rødblonde håret sitt, holdt moren sig alltid tilbake, men hun var full av nesten hoverende triumf, fordi Ann hadde fått en så god mann.

Hun fant Anns beslutning om å reise fra barna helt riktig og naturlig; selv var hun bare altfor glad ved å ha de to små hos sig, og få være mor ennå en gang.

I Moskva fikk Morrisons en liten leilighet i et uferdig nybygg. De hadde arvet møblementet efter sin forgjenger, alt gikk an uten sengen som var smal og knirket. De reiste op til Finnland, og for sine siste penger kjøpte de en overdådig bred seng. Med sinnsro så de sitt nye liv i møte.

Donald Morrison kom fra et rolig, godt hjem i en av Midtvestens små byer. Faren var lærer som slet med privattimer og ekstraundervisning på aftenskoler for å kunne forsørge kone og seks barn; moren var danskfødt, hadde gått på folkehøiskole og lengtet, omgitt av endeløst innland, alltid efter havet. Fra denne verden av opofrelse og resignasjon styrtet barna sig ut i livet, med en kraft som nedpresset kullsyre. De lengtet ikke, forsaket ikke; de tok. Donald var kommet til Moskva, med nøiaktig det arbeidet og nøiaktig den kvinnen han vilde ha.

Han arbeidet for en borgerlig avis; selv lå han flere streker til venstre for sitt blad, men det hadde alltid gitt ham full frihet (eller rettere han hadde aldri prøvd hvor full den var). Han forstod hurtig at det var en halsløs gjerning å være korrespondent i Moskva. Han hadde to hjelpemidler: en telefon, men hvem skulde han ringe med? og en gammel bil som avisen holdt, til nød brukbar i gatene, men absolutt utenkelig utenfor byen. Russisk sekretær, som flere av journalistene hadde, vilde han av flere grunner helst undvære. Utenfor lå hans arbeidsfelt, en sjettedel av jordoverflaten. Det var meget mulig at det skjedde noe der ute. Han visste det ikke.

Siden telegrammene hans gikk gjennem censuren (når han ikke sendte dem ut på en illegal måte) var det lettest å ta stoffet fra de russiske avisene. Jo, det var aviser. Her fantes ikke én linje som ikke tjente opbyggingen. Alle menneskelige hendelser var slettet ut, her eksisterte ikke mord, elskov og ulykker. Maksimum av personlige indiskresjoner var et fotografi av en ekstra dugelig spinneriarbeiderske eller hestepasser; de var heltene, de utvalgte, innrammet av produksjonstall fra gruber, fabrikker og kolkhoser. Gjennem det hele skar partiets rop om nye anstrengelser, som en sirene over en grå arbeidshær. Allikevel stod endeløse køer foran kioskene i vinterkulden, for i spenning å lese disse ens-rettede, fullkomment asketiske avisene. Det demret for Donald at det var sin egen skjebne de leste når de rev avisen op med frysende fingrer: Klarer vi det? I håp, i tvil, i opgivelse, i dødelig motstand vilde de vite det.

Første femårsplan var nettop gjennemført; arbeiderne var sprengt, så de holdt på å stupe. Donald så det vanvittige, men også heroiske i denne bedrift å reise en gigantisk tungindustri i et bondeland på noen få år. De kunde ha slakket av på sin overbevisning, latt utlandet med sin kapital og industrielle erfaringer komme inn, og alt vilde ha gått smertefritt. De vilde ikke det. De sloss videre for sin idé i fabrikkene som de hadde gjort det mot intervensjonshærene.

På sett og vis hadde de klart det, men utover landet stod det verre til. Avisene fortalte triumferende om seire også på denne fronten: kollektiviseringen av jorden var en kjensgjerning. Utenlandske iakttagere fortalte noe helt annet. Bolsjevikene var blitt slått tilbake; bøndene hadde gjort motstand; det var optøier, oprør, og langt farligere: lammende sabotasje. Bondeflokkene som en så inne i Moskva var spredte grupper av denne grå streikende hæren. Partilederne hadde ikke hørt på de advarsler de hadde fått fra opposisjonen: vokt dere for den menneskelige natur! Med vill lidenskap var jorddyrkeren knyttet til sitt eiendomsbegrep, han vilde ikke arbeide, heller dø, hvis man tok fra ham muligheten til å kunne se utover aker og eng: dette er mitt.

Donald forstod så meget: tapte bolsjevikene på landsbygden var det ute med dem. En selveiende bondestand – tallmessig i overveldende flertall – vilde rulle sosialismen ned som en dampveivals. Han tok Ann med sig, sprang på et tog og reiste ut for å se med sine egne øine. Noe særlig betryggende inntrykk kunde det ikke bli; togskinnenes smale vei taptes i det umåtelige landet. De reiste uten å gi beskjed, forlot toget på små landstasjoner, fikk slenge sig på lastebiler som tok dem over til en ny jernbanelinje. De vilde være uten kontroll; i tre uker flakket de omkring i Ural, Ukraine og Nord-Kaukasus. De fikk sett omkring firti kollektivbruk. Deres inntrykk var at det gikk.

Sydpå var pløiningen begynt; den blev ledet av magre unge menn i skinnjakker som det var et feltslag; traktorene rullet frem som seirende stridsvogner. På de andre kolkhosene, som ennå lå med snedekte marker, var traktorstallene i ganske bra orden, menneskene hadde det ikke alltid like godt. En del følte bitter uvilje, mange resignasjon, og dette var de som var blitt igjen. På møtene om kvelden talte unge kommunister med besluttsomhet og begeistring. Til fem kollektivbruk blev Morrisons nektet adgang av G.P.U.-soldater.

Kampen var i det store og hele forbi, men i sine samtaler med folk fikk Donald og Ann et billede av den uforsonlige striden som hadde vært. På bolsjevikenes side stod landarbeiderne og småbrukerne; mot dem kulakkene, storbøndene, og de som selv drømte om å få mer jord. Først hadde kommunistene satt inn sine politiske stormavdelinger, de talte, besvor, oplyste: et nytt rikere liv vilde begynne i fellesskap. Nyttet ikke det, kom de neste: G.P.U. med maskingeværer. I vill fortvilelse blev kulakkene drevet fra sine gårder; hvordan kunde de forstå at eiendomsretten som for en halv menneskealder siden bragte ære og respekt, nå var blitt en forbrytelse? De skrek til de evige ting, til Gud og jorden. Den besettende viljen som pisket over slettene, kjente ingen nåde. De som ikke vilde leve det nye liv, fikk gå under.

Jorden lå tilbake. Den bleke februarsolen smeltet sneen på pløiemarkene.

På hele reisen blev Donald og Ann bare arrestert to ganger, og gitt fri igjen efter noen timer. Det hjalp dem meget at de var amerikanere. Kommunistene trodde dem bedre enn andre utlendinger. Hadde ikke de i sin tid slått ned godseierveldet i kampen mot Sydstatenes slaveeiere slik som russerne gjorde det i sin oktoberrevolusjon? (Det er ganske trist, sa Donald til Ann, hvorledes man hjemme har en dyp venerasjon nettop for gamle sydstatsfamilier; de æres som aristokratiet i Europa og av samme grunn; uretten er blitt øvet i generasjoner. Høiere kan ikke mennesker komme i sosial anseelse.) På en kolkhos i Nord-Kaukasus, hvor det var vinberg, blev Ann og Donald hyldet som slavebefriere, til de blev aldeles skamfulle. Unge kommunister slo dem anerkjennende på ryggen; gamle bønder satt undrende og hatefulle i mørke kroker og tenkte at gudløsheten var spredt lenger enn de trodde.

Men særlig betydningsfullt var det at de kom fra et land med så mange traktorer; Donald som hadde hatt farmarbeid i universitetsferiene for å opholde livet, klarte ovenikjøpet å reparere en. Sjelden hadde Ann vært så stolt av ham som da han triumferende kjørte traktoren ut igjen til arbeidet på marken.

Ann elsket dette livet på reise. Det var et slit, men hun følte at hun blev tatt helt i bruk. Hun var nyttig for Donald. Som kvinne kom hun i hurtigere, nærere kontakt med mennesker, og hun kunde avvæbne mistenksomhet. Hennes eneste bekymring var at hun ikke kunde stelle sig ordentlig; var hun pen nok? De vilde være mest mulig lettbevegelige og hadde derfor bare en liten ryggsekk med (et skift undertøi til hver, tannbørste, såpe og tre pakker sjokolade). Når de fikk et bad i badstuene på kolkhosene, vasket Ann tøiet deres.

De var nesten ens klædd, i helstøvler, skinnjakke og loslue med skinnklaffer på hodet. Slik travet de mange mil disse ukene, i sno og regn, på veier svulne av is og i sneløsningen, fra stasjonen ut til kolkhosen og tilbake igjen.

Ofte var det langs veien en bjerkeskog med sølvhvite stammer, rette som lys, forundret som den plutselig stod i en annen verden. Ann sa at den lignet en russisk folkevise. Inne mellem stammene la de sig ned på Donalds skinnjakke; de hadde lyst på hverandre. Når det var mildvær lå de efterpå en stund side ved side. Ann holdt fast i Donalds hånd. Hun hadde ikke dekket sig til med skjørtet; det bleke sollyset falt på lårene hennes. Nå kommer våren, tenkte hun.

Om nettene var de oftest på toget. De gjorde den iakttagelsen at russerne faktisk liker å stuves sammen; kanskje et århundregammelt, hjelpeløst forsøk på å overvinne slettens umåtelighet. Det kunde være forholdsvis god plass i nabokupéen, men når folk kom inn på stasjonene, var det dem inderlig om å gjøre å få sitte der hvor det allerede var fullt. Det blev en egen hygge i en slik vogn en kald vinternatt, tett av kropper, lukt og varme, av røken fra tørr majorkatobakk og menneskers vennlighet. På stasjonene sprang noen ut og hentet kokende vann til te. Alle satt nå og kalte hverandre med navn og farsnavn og bød rundt svart brød. Ofte måtte de spille sjakk, Donald og Ann sammen mot brettets eier. De blev alltid slått; det hendte at deres motspillere bekymret overtok også deres brikker, og spilte mot sig selv, i stadig stigende ophisselse om utfallet.

Lokomotivet sprengte frem gjennem mørket. Med en brennende tvistdott signaliserte føreren til perrongenes grønne gnister som han overmodig jog forbi. Begeistret over å beherske teknikken buet han kroppen sin ut mot den stormende natten, huiet tilbake og slo lens.

En svak lampe lyste søvnig under kupétaket. Ann la sig inn mot sin manns skulder: jeg vil ligge i min grop. Snart sov hun. Han satt i en ytterst ubehagelig, men lykkelig stilling. Han kjente silkehåret hennes mot kinnet. Han døset og våknet igjen med små mellemrum. Han skimtet ansiktet hennes. Det var noe magert og spent over det, av fin dirrende sensualitet. Han så på øret hennes, fullkomment skjønt i sin form, tett presset inn til hodet. Et kranium har ikke ører, tenkte han plutselig. I en følelse av takknemlighet stirret han på dette klare, yndefulle mønster av brusk og hud, som førte inn i hjernen.

– Ann, du må våkne. Jeg elsker dig.

Lys våken var hun hos ham.

Hjemme igjen i Moskva smalt Donald ned et kjempetelegram. Ann gikk omkring og hjalp ham, svøpt i hvit badekåpe, rødflekket over skuldrene hvor hun hadde tørket munnen; han så de lange fine rasebenene hennes stukket ned i lilla høihælte sko. Donald skrev som en rasende og kjørte til censuren.

Det var godt å få ordentlig mat igjen. De hadde en gammel russer som altmuligmann. Sasja hadde engang vært kokk hos en Jusupoff; hans beundring for Ann hadde kalt til live igjen gamle drømmer som han med bitterhet og angst for sin fortid hadde lagt i graven. Han tryglet henne om å gjøre de kostbareste innkjøp i utlendingenes butikk, han skulde da lage uhørte retter.

De hadde aldri før sett hvor pen og stor leiligheten var. Mellem sine egne vegger i den tørre centralvarmen kunde de endelig få se hverandre. Da Donald kom inn om natten, lå Ann og ventet på ham, glad og stolt i sin lyse nakenhet.

I Kieff var Ann kommet over noen gamle ikoner som hun gjerne vilde høre Ashleys mening om. De hadde truffet ham første gang ved en lunsj i den britiske ambassade, og begge hadde straks likt ham. Som amerikanere hadde de respekt for det udefinerbare og fjerne ved en kultivert engelskmann. Donald hadde ofte spurt sig selv hvad det gåtefulle ved denne Oxford-dannelsen egentlig bestod i. Han hadde engang vært en hel formiddag i den ærverdige universitetsbyen, uten å bli nevneverdig klokere. Han så en del meget pene, men overordentlig medtatte gammeldagse bygninger, hvor studentene med hensyn til sanitære innretninger levde aldeles som i middelalderen. Man hadde riktignok prøvd å legge bad og vannklosett inn mellem disse skrøpelige gotiske veggene; faktisk virket collegene på ham som en rekke blåanløpne, rotfylte jeksler som det i det lange løp ikke var stort å gjøre ved.

Han prøvde å gjennemtenke Ashley som antagelig var nokså typisk for sitt miljø. Var ikke noe av det som virket så forfinet ved ham, hans merkelige evne til å slå ned på det uvesentlige ved enhver viktig sak, særlig når det gjaldt sosiale og politiske spørsmål? Det gav inntrykk av skjødesløst overskudd. Latterlig enkle blev i sammenligning de mennesker som hårdt og slitsomt virkelig vilde til bunns i en ting.

Ann interesserte sig for Ashley, også av en annen grunn. Med rolig saklighet sa han de peneste ting til henne, særlig når han hadde drukket litt. – Jeg liker så godt det som er vakkert, sa han engang, uten Dem og Gauguin visste jeg ikke hvad jeg skulde gjøre denne vinteren.

– Hvorfor Gauguin? utbrøt Ann.

– Nei, hvorfor Gauguin? svarte Ashley og så på henne.

Hadde jeg ikke hatt Donald, kunde jeg fått en god flirt med ham, tenkte Ann fornøid.

Ashley forklarte derefter at han led av en slags underernæring av farver i denne grå byen; det kunde meget vel tenkes at organismen krevde en viss tilførsel gjennem øinene; når det var særlig ille, gikk han op i museet for vest-européisk kunst, hvor de hadde en makeløs samling av Gauguin, han følte sig straks bedre. Ann var også en god hjelp.

– Det er opmuntrende at De synes jeg går an, sa hun. De kan tro det er eiendommelig for en utenlandsk kvinne å gå måned efter måned uten å ha noen å sammenligne sig med. I Amerika og Europa ser man andre kvinner som gjerne vil se pene og søte ut, i tusenvis hver gang man går på gaten. Man får et slags inntrykk av hvorledes en selv står. Men her borte fins jo ikke klær i vår forstand. I denne femårsplanen har det jo bare gjeldt tungindustrien; sannelig er de russiske kvinnene storartede som finner sig i det uten å kny. Men ofte tenker jeg: Gud vet hvordan du ser ut når du kommer tilbake og går blandt fiendtlige kvinner som er velstelte og nydelige.

Ashley bøide sig fremover med et varmt blikk.

– Jeg er glad for at De tror, fortsatte Ann, at Donald ikke blir altfor fortvilet over mig.

Ashley stod foran ikonene. Han tok et av helgenbilledene, et Kristus-hode malt på tre, ned fra veggen og undersøkte det nærmere.

– Jeg tror dette er svært godt, sa han ivrig. Jeg skulde anta at det skriver sig fra begynnelsen av det syttende århundre. Pallekh-skolen. De andre er, såvidt jeg forstår, masse-reproduksjoner fra en forholdsvis nylig periode.

Han vendte igjen tilbake til Kristus-hodet. I et brunsort mørke var det tegnet et ansikt med bysantinske, buede linjer uten karakteristikk og derfor uten nærhet; ufølsomt, ubevegelig, umenneskelig med alle muligheter i behold.

– Jeg synes at den eneste fremstilling av Gud som er brukbar, sa Ashley, blev skapt av disse ikonmalerne, overhodet bysantinerne. Det beste er selvfølgelig overhodet ikke å fremstille ham som jødene og araberne, men jeg mener når galt skal være.

Hvor nedslående, ja fortvilende er for eksempel ikke de Kristus-fremstillingene som de store renessansemalerne har gitt oss. Endog Leonardo. De vilde fremstille ved iakttagelse det aldri iakttatte; det var kanskje en utmerket metode for hellenerne, som gjerne vilde tenke sig Apollo eller Hermes som en pen naken gutt på stadion, men ytterst uskikket når det gjelder kristendommen med dens desperate pretensjoner. Ingen har profanert Kristus slik som selv de største malere; bare en mann har helskjegg, sier man ganske riktig: han er Kristus-lignende.

Det stod gin og whisky under helgenbilledene.

– De eneste som klarte sig, var de spanske malerne, utbrøt Ashley, fordi de var så kyniske, ganske sikkert helt gudløse, og utnyttet lidelseshistorien til å tegne anatomi. Den nakne, forpinte, forvridde skikkelsen på korset må ha vært en eneste nydelse for dem. Og tenk hvilken glede det var for dem å narre inkvisisjonen.

Ashley snakket ivrig videre. På Anns spørsmål kom han endog inn på Fletcher. Det var en befrielse for ham å komme ut av ensomheten. Han likte Donald og Ann; også det at de var lykkelige med hverandre; en gjest var sikker på å få være i fred.

Ann satt i smug og så på ham. Han hadde et fint åndfullt ansikt, tenkte hun. Hun flyttet blikket sitt til Donald. Hennes manns trekk var samtidig kraftige og gutteaktige, litt trette nå mens han satt og hørte efter. Åndfullt var dette ansiktet ikke. En dyp triumferende glede skjøt op i Ann. Donald var rausere. Han sublimerte ikke noe som helst. Han omsatte sig selv og sine krefter øieblikkelig, i hurtig avsluttet arbeid om dagen, i henne om natten.

Hun gikk bort og satte sig på stolkanten hos ham.

En stund efter stod Ashley borte ved bordet. – Det vakreste billede dere har, er dette, sa han smilende og så på fotografiet av de to små barna. Donald tenkte: Ungene er dét de er, ingen behøver å gi dem karakterer.

Men Ann blev glad. Hun tok frem det siste brevet fra den fireårige Albert, det inneholdt bare en eneste stor krusedull. Han var blitt litt irritert over voksnes uforstand, da hans bestemor hadde spurt hvad han hadde skrevet. Enhver kunde vel se det: han hadde kjørt i bilen til bestefar og truffet en gutt som hadde kaniner, og piken hadde sagt at hun kunde ta bort vorter bare med en tråd.

Joe Dobbs og hans kone Rhea kom nå muntert larmende innom. Joe var kollega av Donald, han var omkring tredve år; det brede ansiktet var grått, som det var overtrukket med murpuss istedenfor hud. Øinene var små og rødsprengte med et hemmelighetsfullt glimt. Han røkte hele tiden; høire hånds pekefinger og langfinger virket som de var nypenslet med jod. Hele hans fremtreden bar preg av trygghet og velvilje. Skuffende lignet han en av de trauste menn i lys hatt som er i forgrunnen på alle amerikanske fotografier av celebre begivenheter: en verdensflyvers ankomst, en filmstjerne i menneskejubelen eller en gangsters død. På alle disse billeder står Joe med en aura av betydningsfull delaktighet, mens han blunker beroligende: Joe er her.

Joe Dobbs tilhørte sensasjonspressen; sin første berømmelse vant han som ganske ung mann da det lyktes ham å fotografere en populær morderske i den elektriske stol i samme sekund strømmen blev slått på, idet han hadde et miniatyrkamera festet til ankelen. I årenes løp hadde han gjort en rekke lignende ypperlige ting; hans avis lovet sig nå meget av ham som beskriver av den sosialistiske opbygging.

– Det verste ved Moskva, sa Rhea og klappet sig på den lille runde buken sin, er at man spiser så mye.

I dette hadde Rhea ubetinget rett. Selskapslivet som diplomatiet utfoldet med journalistene på slep hvirvlet heftigere videre for hver dag. Praktisk talt ingen russere var med; de hadde ikke tid og bodde heller ikke under slike forhold at de kunde gjøre gjengjeld. Som marxister svevde de i den tro at det måtte være en mening med invitasjonene, bortsett fra spisingen og drikkingen: nemlig at de skulde fortelle sånne ting som diplomatene ikke fikk greie på offisielt. Mistenksomt holdt de sig borte.

Men dette kunde på ingen måte stanse de selskapelige gleder. I sine limusiner rullet sendemennene og deres hustruer ut og inn i hverandres portaler efter et deprimerende intermesso gjennem de grå gatene. Dessverre var kretsen liten, motehusenes, sosietetens og avisenes nyheter fortvilende langt borte. Dødstrette av hverandre flokket denne skaren sig hver dag med muntre ansikter om festlige bord; mange vilde sikkert ha brutt sammen, hvis ikke de blev holdt oppe av angsten for ikke å bli bedt på de virkelig betydningsfulle stedene; særlig efterstrebt var den britiske ambassade. I ventiden lot de sindigste av diplomatene sine fem forskjellige fylte vinglass stå urørt ved kuverten og drakk mineralvann; bare yngre, underbetalte sekretærer blusset av velvære.

De utenlandske journalistene blev stadig invitert. En amerikansk journalist representerte en rekke millioner undersåtter, flere enn mange av ministerne, og han hersket ovenikjøpet over dem; han kunde dessuten fortelle de merkeligste nyheter, fordi han både traff sammen med russere og ikke sjelden gikk på gaten. Som sympatisk par var Morrisons meget ute, men også Joe og Rhea var ofte gjest i ambassadene.

Rhea var aldeles blendet av dette miljøet. Hun var en fattig jødepike fra New York, som hadde fulgt Joe på hans underfulle bane. Men denne tilværelsen hvor hun nesten daglig satt til bords med blåblodede diplomater oversteg hennes dristigste drømmer. Hun var full av ærefrykt og beundring overfor Joe som hadde bragt henne så høit til værs at hun bedrog ham både med grever og baroner. Undertiden tok ærgjerrigheten makten over henne, hvorfor skulde ikke hun gifte sig inn i en adelig slekt og ta konkurransen op med den lysende gruppen av amerikanske unge millionærpiker, som i fortvilelse over samleiets demokratiske enkelhet (faktisk det samme for Gud og hvermann) prøvde å gjøre det eksklusivt ved en takket krone på serken?

Joe gikk velvillig omkring, ute av stand til å la sig imponere. Efter middagen satt han i skinnstol, kalte ambassadørene ved fornavn og klappet dem faderlig på knærne.

I det siste hadde de vært ute hver dag. Det var hendt noe virkelig gledelig innenfor korpset. En ung japansk diplomat hadde en aften på en restaurant blitt så henrevet av en russerinne at han stakk en gaffel gjennem brystet hennes. Det blev skandale, og neste morgen skjøt han sig som ekte samurai. Ved begravelsen var det diplomatiske korps til stede, og de japanskkyndige av dem hadde sitt store utbytte av et telegram som den japanske ambassadøren leste op fra selve mikadoen, rettet til den dødes ånd: Han kunde hvile trygt, det skulde bli hevnet. Selv de forsiktigste sendemenn glemte dieten og drakk fem sorter vin av ophisselse.

– Hvorfor kom ikke dere, utbrøt Rhea klagende til Ann, halve Moskva var hos tyskerne. Det var virkelig meget morsomt.

– Så leit vi ikke var der, sa Ann. Men grunnen var enkel nok.

Rhea så spørrende på henne.

– Vi var ikke budne.

Nå skulde Rhea ha stanset, men hun måtte dessverre forfølge seiren.

– Var dere alene hjemme? spurte hun med opriktig deltagelse, da denne skjebnen var det verste hun selv kunde tenke sig.

– Nei, så godt var det ikke, svarte Ann og trykket Donalds arm forelsket. Med grusom langsomhet tilføide hun:

– Vi var hos englenderne.

Hun så ilden i Rheas øine falle sammen til en trist askehop, og følte sig briljant til mote. Med livfull hjertelighet sørget hun for at gjestene hurtig fikk sine drinker.

Ashley fulgte denne samtalen med vemodig interesse. Menneskene finner alltid noe å eie, tenkte han, og besiddelsesgleden opstår først ved at den andre ikke har.

Straks efter angret Ann. Det var stygt av henne å pine Rhea som bare var gift med Joe. Hun blev derfor ekstra søt mot henne. Rhea strålte tilbake og tenkte: Det er en katt hun er.

Joe hadde fått det bitre, sammenbitte uttrykket som enkelte menn får når de skal skryte, og sa betydningsfullt: – Jeg talte med ambassadøren i fem og firti minutter.

Med sitt årvåkne journalistblikk opdaget han nå de nye ikonene på veggen, og med whiskyglasset i hånden gikk han andektig bort og betraktet Kristus-billedet.

– Gode gamle Jesus Josefovitch, sa han rørt.

Han vendte sig hurtig mot Ann.

– Hvor kjøpte du det?

– Kieff.

– Var det mange helgenbilleder til salgs?

– Ja.

– Bragt inn fra landet?

– Ja.

– Det stemmer, ropte Joe tilfreds. Bøndene sulter. De har forlengst spist utsæden. Det er den rene skjære nød. De selger det kjæreste de har. Ikke siden 31, da bøndene slaktet buskapen og åt den op på en uke for at ikke bolsjevikene skulde få tak i den, har det vært slik misnøie på landet. Det er optøier overalt. Kollektiviseringen er gått til helvete.

Ann gjorde en liten kollegial grimase til Donald bak ryggen av Joe.

– Du tar feil, sa Donald.

– Jeg har sendt idag 1200 ord om fullstendig sammenbrudd, sa Joe.

– I telefonen?

– I vadsekk, med segl på. Imorgen blir det telegrafert videre.

– Fra Berlin?

– Akkurat.

– Da får hjemmelsmennene dine en fin tid når det telegrammet kommer tilbake til Moskva.

– Du behøver ikke å være redd for Joes hjemmelsmenn, sa Rhea.

– De er gode nok, sa Joe.

– Du har vel spist lunsj hos dem idag, sa Donald. Så blir Misja tatt istedenfor. (Misja var Joes sekretær).

– Misja tar de ikke, sa Joe med beskyttermine.

– Vent bare.

– Misja tok de i forrige uke, sa Joe.

I virkeligheten hadde Joe det ikke lett. Da han ikke kunde annet russisk enn noen joviale utrop, var han helt henvist til innfødte sekretærer. Rettroende kommunister vilde ikke tjene en kapitalistreporter, og Joe hadde heller ikke bruk for dem. Heldigvis fantes det andre. Rundt alle utlendingene i Moskva flokket det sig, lik møll om lyset, mennesker som lengtet tilbake til det tapte land. De nød å spise utenlandsk mat, røke utenlandsk tobakk, men fremforalt å innånde den luft av utenverden som de fremmede førte med sig. For noen måneder av denne tilværelsen betalte de villig prisen som forlangtes av dem: å skaffe nyheter som før eller senere bragte dem nordpå. Misja var den tredje av Joes sekretærer som hakket kanal gjennem tundraen.

Når Joe sprang op i pressecensuren for å klage, svarte de gjerne: kroppsarbeid anses som en ulykke i en borgerlig stat, men ikke hos oss. Deres sekretær egnet sig ikke til åndelig virksomhet, men vil nå sikkert utvikle sig til å bli en nyttig sovjetborger. Når Joe da skrek av forbitrelse, talte de inntrengende og begeistret til ham om kanalen.

– Hvem har du fått efter Misja, spurte Donald.

– Genia, svarte Joe.

– Henne tar de ikke på det første.

– Genia er O.K.

– Men det er bare to bokstaver, sa Ann forbauset.

– Du tar helt feil, sa Rhea skarpt.

– Klart at hun er i de tre bokstavene, sa Donald. Alle som holder sig så lenge blandt utlendingene, står i G.P.U.

I det samme ringte det. Inn kom Evgenia Rastovski.

Hun var en aldeles merkelig internasjonal type. Det blanksorte håret lå stramt bakover som en badehette; i ørene hadde hun et par store perler. Det bleke ovale ansiktet blev dominert av noen mørke stirrende øine. Men det var i selve kroppens diskrete yppighet at hennes européiske preg lå, og vakte følelsen av at man hadde sett henne på tennistribunene ved Lidoen og restaurantene i Berlin – denne ganske bestemte sort frodighet som fins blandt rike kvinner, skapt av lathet, nydt i vellyst og daglig drevet tilbake av hårde, øvede massøsehender. Det måtte være hennes ønske om å ligne, som hadde gitt hennes legeme denne fint svulmende spenning; den skyldtes neppe et luksuriøst liv eller den massasjen som en gammel tante, trett efter dagens slit, stundom gav henne. Hun var klædd i en mørk ullkjole med et briljant snitt. Ann så straks at den var omsydd efter en av Rheas, men forbedret til det utrolige.

Genia bad om undskyldning fordi hun trengte inn. Men hun hadde hatt en oplevelse som hun måtte fortelle Joe; og de visste alle sammen at telefonen ikke var riktig trygg.

Ann hadde ikke større tillit til Genia, men som god vertinne laget hun hurtig en drink. Genia drakk en forsiktig slurk, som hun var uvant med alkohol, og vendte sig mot Joe. I aften da hun kjørte hjem med sporvognen hadde en mann prøvd å stjele vesken fra en dame, som imidlertid opdaget det og gjorde anskrik. Man grep tyven. Idet han skulde føres ut, sprang han bort til damen, trakk op et barberblad av lommen og drog det over øieeplene hennes. Blodet sprutet ut; øinene var blitt kløvd på langs i to. Så gikk han rolig med.

– Genia, sa Joe med varme, jeg setter stor pris på at De er kommet her, og i Statene vilde dette absolutt ha vært en god liten ting. Men hvad tror De vilde hende om jeg gikk op til censor Lobinski med dette. Han vilde se såret på mig og si: For det første er det ikke sant, og jeg kan ikke sette mitt sovjetfedrelands stempel på en løgnaktig melding. For det annet gagner det ikke noen interesse at sånne billeder fra dagliglivet spres utover verden. G.P.U. tar spørsmålet op på en stillferdig, effektiv måte og opretter nye helsehjem for en slik forbryter som enten må være drukkenbolt eller syfilitiker.

– For et luset land! skrek Joe forbitret og tilføide eftertenksomt: Ikke godt nok til å sendes i vadsekk.

Genia som satt med en ny drink, fikk se noen motemagasiner på det lille bordet foran sig. Hun begynte langsomt å bla gjennem de tykke glisserte sidene, med fotografier av unge mannequiner i aftenkjoler og pelsverk. Det kom et nesten forsultent uttrykk i ansiktet hennes, syntes Ashley. Hun så plutselig op. – Her er noe jeg gjerne vilde kopiere, sa hun. Morrison, får jeg lov å låne litt papir inne hos Dem?

– Bare gå inn De, Genia.

– Kom tilbake og få en drink, før De går, sa Ann.

Da Genia hadde lukket døren efter sig, sa Donald deltagende: – Nesten synd at hun ikke finner noe.

– Mener De virkelig at hun nå leter i skuffene Deres? spurte Ashley interessert. – Men hvorfor?

– Det jeg telegraferte om forholdene på landsbygden, vet censuren. Det jeg ikke telegraferte, skal Genia nå få greie på.

– Da vilde du ikke sitte rolig her, sa Rhea.

– Jo, svarte Donald, jeg setter tvert imot pris på at Genia gjør det hurtig og ordentlig, med mig i sideværelset.

– Men føler De det ikke som noe ubehagelig at De blir utspionert, sa Ashley, uvel ved tanken.

– Føler De det sånn? spurte Donald. Mig kan De kanskje innbille at De arbeider på biblioteket, men De må huske at i G.P.U. sitter skarpe hoder. Minst fem mann er efter Dem for å se hvad De egentlig foretar Dem i Moskva.

– Jeg visste ikke min tilværelse var så rik, sa Ashley.

– Ingen vet hvem som vokter på en, sa Donald og drakk ut. I Deres tilfelle: Grafira Ivanovna? Sikkert. Efter all sannsynlighet også Joe. Men ikke Rhea. Rhea er et altfor godt og alvorlig menneske.

– Hold op, knurret Joe, for en fri mann er det uutholdelig å være vidne til sånne forhold.

– Aldeles ikke, svarte Donald. Man må huske at bolsjevikenes vesentlige, virkelig minneverdige inntrykk av utlendinger er følgende: femten forskjellige stater – både Deres og mitt land var med, Ashley – sendte soldater hit inn for å hjelpe hvitegardistene med å knuse revolusjonen. Vi blir betraktet som efternølere fra disse hærene, eller forløpere for nye.

– Men det er absurd, sa Ashley.

– Hvorfor det? Det er ennå folk, dødsfiender av systemet, som håper på hjelp utenfra en gang til. Er De sikker på at de ikke vil få den? Kunde De ikke tenke Dem at her arbeides litt med disse tingene, ganske stille, inne i tåken? I denne forbindelse kan man jo for eksempel nevne Hitler, siden han så uttrykkelig har erklært sig for en krig mot Russland.

– Et ekte mannfolk, ropte Joe.

– Hvad synes De, spurte Donald, i håp om at Ashley vilde utvikle et av sine engelske standpunkter.

– Jeg synes at Hitler er en overordentlig misforstått skikkelse, svarte Ashley.

– Hvordan misforstått?

– Man må huske, svarte Ashley, at Hitler fra barndommen av har hatt ett brennende ønske: å bli arkitekt. Dessverre hadde han hverken penger eller forkunnskaper nok til å komme inn på akademiet. Men han gav sig ikke! Hele hans liv må i virkeligheten sees som en eneste hvileløs anstrengelse: hvorledes skal jeg få vise mine evner på dette område? Han kom helt logisk til resultatet: jeg må erobre statsapparatet. Og hvis De tenker Dem om, fortsatte Ashley, så finnes det ikke noen annen utvei enn denne for en helt uskolert mann som har bestemt sig til å bli reguleringssjef. Jeg tror man må betrakte alt som er skjedd i Tyskland under denne synsvinkel, S.A.-mennene med sine gummikøller, riksdagsbranden, konsentrasjonsleirene, som tragiske men nødvendige etapper i denne ærgjerrige arkitekts løpebane; nå står han også ved målet.

– Men en krig skulde vel ikke være nødvendig, sa Ann.

– Hitler må for enhver pris opprettholde unormale tilstander, svarte Ashley, ellers vilde de fagutdannede arkitekter bli ubehagelige mot ham.

De lo litt og snakket ikke mer om politikk. Genia kom nå inn.

– Få Dem en drink efter velgjort arbeid, sa Ann.

Rhea hadde satt sig ved pianoet og begynte å spille; som en besatt hamret hun dansemusikk ut med små, hårde, ville hender. Donald og Ann sprang op; de danset blendende i apasjestil. Rhea skrek, hele det lubne, faste legemet hennes disset med i musikken, hun slo lårene ut og sammen under den stramme silkekjolen, vugget sig over fra den ene siden til den andre, rykket hodet bakover og lo, slengte det fremover til det svarte håret hang ned i tangentene, stirret plutselig fremfor sig, et forbauset babyansikt med store, fuktige øine. Genia stod ved pianoet og så på henne. Da Rhea utmattet gikk over til en vals, danset Ashley og Genia sammen. Han følte presset fra en hvit, fyldig, velpleiet hånd med manikyrerte negler; hun la den parfymeduftende, litt bløte kroppen sin inn til ham.

Efterpå blev de stående ved vinduet. Rett imot dem reiste en kirke sig med sinkkupler mot stjernehimmelen. – De skulde ha vært her i den gamle tiden, sa hun, da var taket der borte dekket med gull. Idag ser kirkene i Moskva ut som snauklipte tyfuspatienter.

Lenger borte, ved floden, lå den lange hvite bygningen som før var instituttet for adelige unge piker.

– Der gikk jeg på skole, sa Genia. Under krigen satt vi og plukket charpi i det værelset hvor lyset er, mens storfyrstinne Xenia leste høit av Bibelen. Vi så aldeles forferdelige ut, i tykke hvite ullkjortler.

– Hvad er bygningen nå?

– Fagforeningenes hus, svarte Genia med en grimase. Nåja.

De danset igjen.

Joe som ikke hadde noen partner, begynte nå for sig selv. Han rev verandadøren op og sprang ut. Her var ennå ikke kommet noe rekkverk; bare en cementflate skjøt ut i luften, med gårdsplassen svimlende under. Leiligheten lå i sjette etasje. Med glasset i hånden begynte Joe å danse her ute, knekket plutselig bakover, med hælene utenfor cementen, rettet sig op i siste øieblikk og ravet omkring med en vanvittig sikkerhet, en hårsbredd fra den visse død. I et glimt så Ashley mannens kvaliteter som rå, koldblodig reporter. Nå kunde heller ikke Donald holde sig rolig lenger, det var der ute det foregikk. Snart efter hang han efter hendene utfor avgrunnen, mens han leende hevet sig med regelmessige kraftige tak.

Ashley så på Ann. Det var et redd men samtidig henrevet, nesten grådig uttrykk i øinene hennes.

– Han er gal, tenkte hun, men kroppen hans er sterk og modig. Den er min.

Noen bønder som hadde sittet ved et bål på gårdsplassen stod dypt under og fulgte hans legemsøvelser med begeistrede tilrop. Han slengte sig op på verandaflaten, sprang inn, hentet en flaske vodka og firte den ned i et tau. Mennene knekket flaskehalsen mot muren, drakk og begynte å danse, krøket sig sammen til enden nesten rørte jorden og lot benene lynsnart sprette fremover. Donald og Joe gjorde det samme oppe på cementstupet. Rhea fulgte med på pianoet. Hvor amerikanere er uforståelige, tenkte Ashley.

Genia og Ashley kom til å bryte op samtidig.

– Jeg gruer mig til den overfylte sporvognen, sa Genia, da hun tok kåpen på.

– Chaufføren sover, sa Ann for å vise at hun forstod spørsmålets mening.

– Min kjære Genia, sa Joe, har De ikke opdaget at på forreste plattform er alltid glimrende plass, da den er reservert for fruktsommelige kvinner. Ta De en pute på maven.

Han blunket; det skulde virke skjelmsk, men minnet mest om et blikklokk som falt ned: Det gjør alltid jeg.

Snart gikk ekteparet Dobbs også.

Donald lo. – Nå skal Genia prøve på å forføre Ashley.

– Men han er stedig, sa Ann.

– Hun får nokså mange.

– Har du lyst på henne selv?

– Få klærne av dig, og ikke snakk så stygt.

Genia virket som et forandret menneske i den luvslitte, gamle vinterkåpen, det raffinerte, litt fordervede forsvant håpløst i trådvanter, ullskjerf om haken og yttertøiets triste fattigdom. Hun så ut som hun hadde fått en tung bør på sig. Ashley følte at det på sett og vis passet ham godt.

Han stanset for å tende en cigarett. – Vil De røke? spurte han.

– Nei, men får jeg ta en til min mann? Sergei er så glad i engelske cigaretter.

– Bare forsyn Dem.

Hun tok omtrent hele pakken og puttet ned i vesken sin.

– Men De må ikke røke nå, sa hun bekymret og la hånden på armen hans. Det er farlig i denne kulden. De trekker isluft ned i lungene.

Hun beholdt armen hans, mens de gikk videre.

– De liker Mrs. Morrison svært godt? spurte hun.

Ashley nikket.

– Men hun er så intolerant, utbrøt Genia. Hun lar ingen komme nær mannen sin, og ikke sig selv heller. Synes De hun er pen?

Igjen nikket Ashley.

– Nydelig?

– Ja.

– Jeg kunde også ha vært pen, sa Genia trossig.

– De kan virkelig ikke klage.

Hun lo en dyp, glad latter og presset armen hans.

– Men jeg er ikke pen nok, sa hun plutselig med lidenskap. – Jeg ser på billedene av berømte européiske og amerikanske skjønnheter, jeg er ikke så pen som de. Og vet De hvorfor?

– Nei.

– Fordi de har eget værelse, ropte Genia; de kan være alene når det passer dem. Bare da kan man bli pen. Forstår De, jeg deler værelse med tre mennesker, dag og natt.

Hun fortsatte som hun berettet et merkelig eventyr:

– I Europa er det kvinner som blir vekket med appelsinsaft, spiser den fineste mat, hviler midt på dagen, og ingen undrer sig. De vinner ære og rikdom, de får automobil og landsted, hvis de bare er pene nok. Men tenk Dem mig som lever i det eneste land på jorden, hvor et skjønt kvinnelegeme ikke har noen verdi i sig selv.

Hun snakket med en slik opriktig fortvilelse, at Ashley kunde ikke annet enn å synes synd på henne. Det var mulig at hun var spion; hun var det i hvert fall ikke av sin gode vilje, men for å finne en beskyttelse i dette samfund som var fremmed og fiendtlig for henne.

Hun strøk sig puseaktig og hjelpeløst inn til ham.

– Ashley, sa hun, jeg vet at De har eget værelse. Kan jeg ikke få lov til å sitte hos Dem av og til.

Han var øieblikkelig på vakt. Hvad er det hun vil mig? Spion er hun også, tenkte han.

Hun merket straks at han trakk sig tilbake og tilføide hurtig: – Når De er ute.

– Jeg er redd for at det blir vanskelig, sa han.

De gikk nå en stund i taushet, mens sneen knirket under føttene deres.

– Er De gift? spurte hun forskende.

– Ja, sa han kort.

– Og De elsker Deres kone?

– Meget, svarte Ashley.

I etasjen over Robins og Grafira bodde den svenske ingeniør Rudolf Lagerhielm. Han var sjef for et stort kjemisk laboratorium, og hadde planlagt den fabrikken som Robins stod i spissen for. Men privat omgikkes de ikke, Grafira fant ham oprørende umenneskelig og Robins måtte medgi at det virkelig var en vanskelig mann.

Lagerhielm var en høi tynn skikkelse med et spisst rødskjoldet ansikt og små iltre øine. Når han blev ophisset, og det blev han for et godt ord, viftet han i luften med sine klamme lange hender, og skrek forbitret. Han var den fullkomne kværulant. Han hadde vært ansatt på en rekke bedrifter rundt i Europa, men direksjonens enestående idioti var alltid blitt for meget for ham. Han klarte sin faglige opgave, det vet Gud han gjorde, men løste de andre sin? Overproduksjon, underproduksjon, avskjedigelser og arbeidsløshet rystet fabrikkene som i feber. Det mest rosende ord som Lagerhielm kjente, het: fornuftig. Han ropte fjols! for siste gang, og reiste til Moskva.

Hans livs verste tid begynte. Hvad kunde disse medarbeiderne som man gav ham? De kunde ikke helle vann på et reagensglass. Her trakk han grensen mellem mennesket og dyret, fortalte han dem; de lyttet tålmodig. Han gjentok denne tanken på en enda mer krenkende måte; til hans smerte og raseri svarte de ikke igjen; med slike folk var det faktisk umulig å få i gang noe åndsliv. Lagerhielm tilbragte nå uker av gangen, innestengt i sin leilighet, med vodkaflaskene henslengt rundt sengen.

Til tider fattet han håp, han fant dem bent frem gripende, disse troverdige guttene og jentene fra landet som seigt prøvde å innhente et århundre av teknisk kultur. Han blusset da opp i en slags tennerskjærende hjertelighet.

Det verste Lagerhielm visste, var svensker. Hvad ondt hadde han gjort siden han var blitt født i dette folk, hvor respektabiliteten ruget som en lammelse og hvor alle genier hadde bare én mulighet for å undkomme, nemlig å bli vanvittige? Den eneste slektning som Lagerhielm hadde en slags godhet for var en onkel som hadde vært herredshøvding og excellens, men endte sine dager i en hotellseng, som han nektet å forlate, endog for å gjøre det fornødne, mens han vettskremte betjeningen med de mest liderlige viser, som hevn for sitt pinefullt anstendige liv.

Det hendte imidlertid at Lagerhielm så en svenske i sitt hjem i Moskva, men det var utelukkende fordi Posse var så delikat til å kjekle med. Posse var kommunist. Han tilhørte en svensk adelsslekt og opholdt livet her borte ved å selge sine aneportretter i Stockholm.

Han hadde en bred okseskikkelse med et tungt, strengt ansikt under grissent smørgult hår. Lagerhielm mente at dette karakterfulle uttrykket kom av en urokkelig, lidenskapelig arbeidsskyhet, munnen var sammenbitt av rasende dovenskap, kinnene hadde dype furer av lathet. Det var ikke lett å la være å gjøre noe, men ved Gud, Posse holdt ut.

Størstedelen av dagen lå Posse på sengen i sitt lille kott, mens han stirret med isblå øine op i taket. Han sa selv at han skrev på en bok om Sovjet. Undertiden kunde det komme et uttrykk av dyp fortvilelse over ham, mens han lå med hendene hardt knyttet under hodet; det var virkelig som dette monument av kraft skjulte en indre paralyse, en gåtefull degenerasjon. Med sine siste krefter hadde han slept sig vekk fra sitt miljø og bort til arbeiderklassen. Så kunde han ikke mer.

Lagerhielm pinte ham på det grusomste. Da de for eksempel en dag passerte en skinnbylt i en snefonn, stanset ingeniøren op og ropte triumferende: – Se på ham, du. Posse gikk demonstrativt videre og sa forbitret: – Jeg ser ingenting.

Da sprang Lagerhielm bort til ham, hugg sine tynne fingrer i armen hans og slepte ham tilbake: – Nå? Posse svarte: – Du kan vel se det er en klassefiende. En typisk kulakk.

Men til tross for de lidelser som Lagerhielm tilføide ham, bar Posse dem gjerne for sin tros skyld, og fordi han aldri opgav håpet om å føre sin landsmann inn på den rette vei. Det var med tung, smertelig samvittighetsfullhet at Posse satt utover natten og drakk vodka med ham for å bearbeide ham, og når Lagerhielm hadde sine lyse stunder av optimisme, følte Posse sig takknemlig over at hans verk ikke var forgjeves.

En marsaften med snetykke var Lagerhielm i det prektigste humør. Bordet var festlig dekket for to. Nynnende spankulerte han omkring i stuen og sparket vennlig efter katten, en stor persianer som mol forventningsfullt ved tanken på de lekkerier av fiskeben som sugende menneskemunner vilde berede for den. Kvelden i forveien hadde Lagerhielm truffet en aldeles makeløs sigøinerpike, Sjura. Hun hadde sunget en klagende sang om to ugler som ikke fikk hverandre, slik at Lagerhielm var grepet i sitt innerste. Stemmen hadde i klangen en besettende rå soltørrhet som den brune huden hennes, eller steppen; når hun lo, var det som et vrinsk av stjålne hester ved hennes fars telt. Hun hadde straks lovet å besøke ham. Lagerhielm gledet sig, lik et barn som skal se juletreet.

Avtalen var at hun skulde komme ved titiden, men allerede en time før ringte det. For en pike, tenkte han, et naturbarns instinkt som ikke henger i klokkestrengen, men gjetter sin makes behov. Han ilte ut for å lukke op. Det var Posse og to fremmede.

Til tross for sin skuffelse besluttet Lagerhielm å la dem komme inn og forkorte ventetiden for ham; ved synet av gjestene hadde han fattet håp om å få en kjekl i gang.

Det var to svensker, en yngre litteraturprofessor, mest kjent som kronikør i de store borgerlige avisene, og hans frue som for ytterligere å bedre økonomien skrev forståelsesfulle underholdningsromaner fra yrkeskvinnenes liv. Man måtte medgi at det var et usedvanlig vellykket par; han så aldeles ikke ut som en lærd, men som en spenstig forretningsmann; fruen var smart og lettvint, og som hun selv pleide å si: erotikken har vi heldigvis i orden. Posse hadde tilbudt sig å være deres cicerone for å påvirke dem; med sørgmodig listighet hentet han dem hver morgen på hotellet. Fruen hadde alt bestemt sig for å bruke ham som komisk biperson i sin nye novelle, og kronikøren hadde krasset ned i notisboken noen muntre vendinger om svenska adeln i Komintern. De hadde om kvelden vært i en arbeiderklubb, og Posse hadde efterpå i et skjelvende håp om å finne Lagerhielm fylt av tro på Sovjets fremtid tatt dem med op til ham.

– Gi brigaden vodka, ropte Lagerhielm bydende til Posse, som stirret tilbake med et forbitret blikk. Skulde da Lagerhielm aldri ophøre å egle sig inn på ham?

Posse brukte nemlig gjerne ortodokse kommunistiske vendinger, og da det på denne tid var skikk i Moskva å danne en brigade, det vil si en liten gruppe, for å hjelpe til ved kollektivbruk, teatre og lignende, hadde han funnet det riktig å spørre Lagerhielm om han sammen med noen andre kamerater vilde danne en brigade for å feire julekvelden. Dette vendte Lagerhielm stadig tilbake til, på den mest utålelige, kontrarevolusjonære måte.

Alle tømte nå sine vodkaglass. – Nå, herr Lagerhielm holder katt, ser jeg, sa professoren vennlig, nærmest for å si noe.

Lagerhielm optok det straks som en utfordring.

– Ja, jeg gjør det, sa han innett, fordi katten er det mest ukuelige av alle vesener. En katt finner sig aldri – aldri, skrek han, i et slag, den freser like friskt til sin siste time, hvis man vil krenke den. Derimot en hund . . . Jeg vet alt om en mann som er hundeeier, utbrøt Lagerhielm og stirret truende på den andre.

– Ja da må jeg tilstå, sa professoren med et muntert blikk til sin hustru, at jeg hører til disse foraktelige.

– Jeg kunde tenke meg det, svarte Lagerhielm uforsonlig, og tømte hurtig et glass med vodka; han vendte sig forventningsfullt mot professoren: nå, blev det til noe?

Fruen lo nå hjertelig. Lagerhielm drakk som rasende; denne fru Flinkesen gikk ham på nervene. Han stirret stivt på henne med sine små øine hvor pupillene var som sorte nålehoder og det hvite var grågrønt som et bedervet egg med blodtrevler i.

– Herr Lagerhielm som har vært så lenge i Moskva må fortelle mig om de russiske kvinnene, sa hun fortrolig og tok op speil og leppestift. Mitt inntrykk er faktisk en eneste grå masse.

– Intet kan være mer feilaktig, skrek Lagerhielm. I det øieblikk de får kåpen av sig, er de uhørt forskjelligartede, de spraker av individualitet. Derimot de vesteuropéiske kvinnene – han lente sig nå fremover mot fruen på en lurende katteaktig måte – de er vidt forskjellige i klærne, de kitter sig op på forskjellig vis og virker myldrende differensierte, men i det øieblikk man får dem i sengen, Herre Jesus, ropte han, de er så ens at man må gråte.

Fruen lo nå ennå muntrere. Lagerhielm satte sig i desperasjon bort til bordet og begynte å spise fisk med fingrene. Benene kastet han utover gulvet til katten. Han så på sine gjester med et forurettet blikk: – Spis, skrek han. Spis for faen.

Professoren tenkte at de fikk sannelig se å gå, men da begge pleide å gjøre stor lykke i sin krets med vittige iakttagelser, blev det allikevel for fristende å benke sig rundt bordet. Posse så overordentlig bekymret ut.

– Herr Lagerhielms dype tro på den russiske individualiteten er meget interessant, sa professoren langsomt og lekte spirituelt med sitt vodkaglass.

– Ikke fingr sånn med glasset, snerret Lagerhielm. Her er fabelaktige mennesker.

Professoren drakk hurtig ut og sa skarpt: – Det verdifulle skjules i hvert fall overordentlig godt for utenforstående. På den annen side: da vi reiste gjennem Tyskland – som De kanskje vet skal ingen beskylde mig for å være nazist –

– Jeg vet ingenting, sa Lagerhielm og spyttet på ovnen.

– så vi et folk, preget til det ytterste av efficiency. Jeg spør mig selv, utbrøt professoren forbitret, kan denne dorske russiske massen klare sig i en moderne krig mot Tysklands intelligente, høit kultiverte folk, som dynamisk drives frem av en eneste vilje?

– Det kan den, svarte ingeniøren, med en guds sikre viden.

– Herr Lagerhielm har kanskje arbeidet i Tyskland nylig? innskjøt fruen.

– På ingen måte, svarte Lagerhielm.

– Nåvel, sa professoren og smilte avfeiende. Da tør jeg kanskje –

Lagerhielm skulde nettop til å falle over ham, da det ringte. Han gikk halvt baklengs mot døren, mens han rovlystent holdt blikket festet ved den andre.

Sjura var kommet. I en gammel kåpe, med sne på pelsluen stod hun og stirret med sitt brune forbausede ansikt på selskapet. Lagerhielm tok kjærlig hist og her på henne, men bad henne komme tilbake om en time. Han visste at hun hadde en venninne i nabohuset, det var noe han absolutt måtte ordne først.

Han skulte bort på professoren, som han hadde fått inderlig appetitt på, idet han klappet halvt fraværende på henne: – Vilde hun aldeles sikkert komme tilbake om en time?

– Ja, Rudolf, svarte Sjura.

– På slaget tolv skal alle sammen være ute av huset, sa Lagerhielm, det sverger jeg, skjøv henne ut av døren og vendte sig mot professoren.

– Man behøver aldeles ikke å ha vært i Tyskland, ropte han, det er bare nødvendig å bruke vettet sitt aldri så lite.

Han fortærte nå professoren med sin forakt; styrket fortsatte han. – Som ingeniør kan jeg si Dem, at Tyskland vinner ikke sin krig, hvis det går til angrep på Sovjet.

– Jeg tillater mig å betvile Deres autoritet, sa professoren.

– Fortrinlig, utbrøt Lagerhielm oplivet og sendte ham for første gang et nesten påskjønnende blikk. Dog er det min faste tro at De vil kunne følge med i følgende tankegang. Hitler har gitt det tyske folk en verdensanskuelse som påtvinges dem hver dag. I korthet: det eksisterer en djevelsk jødesammensvergelse rundt i landene som prøver å demoralisere enhver raseren arier ved hjelp av en del sindrig uttenkte påfunn så som demokrati og sosialisme. Tysklands plikt er derfor å trenge utover grensene og forpurre denne plan. Man kan ikke kalle denne tankevirksomhet for særlig lysende.

– Det ligger neppe en førsteklasses filosofi bak de fleste seierrike krigene, svarte professoren. Dessverre ikke, herr Lagerhielm!

– Tror De et øieblikk, ropte Lagerhielm med løftet pekefinger – at et folk hvis idéverden er middelalderpogromenes formørkede overtro, plutselig kan frembringe det fornuftige når det gjelder industri? Krigens tekniske grunnlag krever en klar, hederlig videnskapelig tanke, tåpeligheten vil hevne sig der hvor tyskerne venter det minst. Om få år er de sunket ned til å bli imitatorer, Europas japanere. Det skapende arbeid vil bli gjort annen steds. Lagerhielm langet ut efter vodkaflasken.

– I hvert fall ikke i Sovjet, sa professoren.

Ingeniøren tømte glasset og satte det hurtig fra sig som stukket av en hveps.

– Hvorfor ikke?

– Jeg går inn på Deres tankegang, jeg er ovenikjøpet helt enig i den, sa professoren overbærende. Den frie tanken er en forutsetning for alt fremskritt. Men her i landet fins den i hvert fall ikke. Den frie tanken er retten til å kunne tvile. Bare den videnskapsmann som lever i en atmosfære hvor det er en selvfølge fritt å kunne godta eller forkaste, kan finne sannheten.

– Aldeles riktig, sa fruen.

– Jeg benekter det, svarte Lagerhielm. Tvilen er i sig selv absolutt ingen verdi. Hvad slags tvil er det som preger den européiske intelligens idag? De tviler på bolsjevismen og de tviler på fascismen, og i siste tilfelle føler de sig inn i helvete frisinnet. Fy for faen, skrek han. De tviler på om det bestående ikke egentlig er det beste. Det er altså ingen dristig tvil, men en oldingetvil. I Sovjet-Unionen tenker menneskene aldeles forbausende tanker; utbytt ikke andre! Verden har aldri sett maken. Stimulansen for videnskap består helt enkelt i det nyes mot. Han førte pekefingeren flere ganger lynsnart i siksak foran øinene på den andre: Ikke det gamles feighet! Han tilføide, idet han slengte ut en vinslatt, som han ikke hadde lyst på, mellem professoren og fruen: Skepsis kalles det visst.

Posse så anerkjennende på ham; professoren svarte, fruen kom også med et innlegg, men Lagerhielm som nå var meget full, følte sig langsomt overveldet av en sløv, hatefull melankoli. Hvorfor hadde han sendt Sjura fra sig, de kunde ha lagt sig nå istedenfor å høre på denne duren av stemmer, det var som veggene trykket sig tett omkring ham og talte med en skrattende mekanikk.

Han drakk nå i stillhet en ti minutters tid; med ett avbrøt han fruen, og feide de siste rester av hennes ord til side med et bydende vift av sine hender. Giftig mønstret han først mannen, derefter hustruen, og samlet sig i et hypnotisk, tilintetgjørende blikk på dem begge. De satt stumme og så på ham.

– Eskimoene, utbrøt han endelig, stivt stirrende på dem, har noen nidviser om folk de ikke utstår. Denne mann er så nedrig, synger de, at ingen vil bytte kone med ham engang.

Han kniste henrykt ved denne karakteristikk av ekteparet. Igjen gikk hans tanker tilbake til Sjura. – Hun er deilig, forkynte han plutselig for Posse, du skulde se henne naken. Brystene hennes henger ikke en millimeter.

Han bråvendte sig mot professorparet som om han hadde overrasket dem i et bakhold. – Ikke en millimeter, hvinte han og slo i bordet så vodkaglassene veltet.

Dunkelt følte han at Posse aftenen igjennem hadde sloppet altfor billig.

– Hvordan kan du våge å forsvare dette landet, hvisket han med intensitet. Jeg skal si dig hvordan det er: en mann velger et arbeid, og siden får han værsågod drive på med det uten ophør. Men tenk dig, utbrøt han livfullt, at hans eneste lengsel på jorden blir å sy silkesting, og jeg vil gjerne si dig at jeg forstår en slik mann fullt ut – hvad da?

Posse satt og stirret tungsindig ned i en hvit tallerken mens lampelyset falt gjennem hans tynne gule hår på den lyserøde hodebunnen. Han skulde til å svare, da Lagerhielm med et skrik vendte sig mot professoren.

– De lurer, hylte han, jeg vil ikke ha folk som lurer her.

Han tok neppe feil i dette. Med et muntert, sarkastisk smil satt professoren nettop og utformet anekdoten om Lagerhielm til lunsjen neste dag i den svenske legasjon. Han var overbevist om at han vilde gjøre adskillig lykke. Oprørt i sin sjel stod Lagerhielm over ham, med den lange skikkelsen svaiende i uberegnelige, forferdende kast, bestemt på å legge hånd på den besøkende, Posse hadde alt reist sig, da de tolv klokkeslagene fra Kreml plutselig drønnet gjennem vinternatten. Med sin siste åndskraft tydet Lagerhielm dette klokkeslett, som gav ham en slags fornemmelse av at det var nå de skulde gå.

– Ut! skrek han, alle skal være ute klokken tolv. Det gikk ikke fort nok, han sprang ut i entréen, hentet en stokk og jog dem rundt bordet. Han tumlet ut og åpnet døren, gav dem ikke tid til å ta tøiet på sig, men kastet det i hodet på dem. Meget originalt! sa fruen, Lagerhielm slo efter henne med kjeppen.

Da han kom inn igjen, satte han sig ved bordet og falt fullstendig sammen. Med varsomme poter gled persianeren bortover duken blandt veltede vodkaglass og spiste fisk. Lagerhielm torde ikke tape veggene av syne, men stirret sløvt på dem for at de skulde holde sig noenlunde rolige.

Hvad var dette? Han vilde knapt tro sine egne øine. En skikkelse var kommet inn fra entréen. Forbitrelsen blusset med en siste flamme op i ham. Her hadde en av disse frekke listet sig inn igjen, men han lot sig ikke spille på nesen. Snøftende av sinne ravet han fremover. – Ut! skrek han.

– Rudolf, hvad er det? kom det like ved ham.

– Rudolf mig her og Rudolf mig der, savlet han. Med lange, feiende armer drev han den opsetsige ut av døren og smelte den igjen.

Han gikk tilbake til sin vakt ved bordet. Han hadde vist dem at han lot sig ikke spille på nesen, ut var de kommet som han hadde lovet.

– Den siste var den verste, tenkte han. Det var noe han ikke kunde huske, men han var stort sett inderlig fornøid med sig selv.

Forbauset, nærmest henrevet over denne merkelige mannen gikk Sjura nedover trappen.

Med en slags forferdet nydelse følte Ashley hvorledes han daglig blev mer og mer demoralisert. For eksempel hadde Margaret fortalt i et brev at en av hans meget nære venner fra New College var død. Det vakte ingen smerte hos ham.

Han var så langt borte, ikke geografisk, men psykisk at hans tidligere liv forekom ham som en tiltalende uvirkelighet. Han følte sig selsomt beskyttet i disse gatenes fremmedartede, tungt kjempende gråhet, hvor ingenting lignet det han var vant til. Aldri møtte han en ytre hendelse som rev op et minne og skapte et savn. Han trodde gjerne Margaret på hennes ord, når hun sa at Archie Bevans var død. Men hvad gjorde det her borte? Døden var et sjokk, når det plutselig gapte et tomrum i noe som en var vant til eller håpet på. Dette sjokket var fullkomment uteblitt. Hans venner i England hadde, enten de var levende eller døde, det samme kjennetegnet: han var borte fra dem. De blev ikke nærere eller fjernere om en av dem gikk i Londons gater eller en lå i en grav. Det som hadde vært, var uforandret. Det som skulde komme, kjente han ikke. Han følte som han ikke lenger visste hvad døden var.

I denne søte kloroformerte tilstanden tenkte han at når moren i løpet av ikke så svært mange år vitterlig skulde dø, vilde det passe ham godt om det skjedde akkurat nå. Med hennes vitalitet vilde hun uten tvil gjøre avskjeden med livet uutholdelig oprivende; hun vilde kreve — og gjennemføre — at hennes barn led til det ytterste, og først lukke sine øine når deres evne til smerte var som et presset citronskall. Hvilket makeløst kort døden var i en slik hånd! Men om et telegram om hennes bortgang nådde til ham her, vilde hun for ham gli ut av livet på en helt harmonisk, ja behagelig måte. Han hatet lidelse, den var faktisk så unødvendig.

Det vilde heller ikke være ham ukjært, tenkte han drømmende, om Margaret forsvant inn i skyggene på samme smertefri måte. Han orket ikke å bryte med henne, for da vilde hun slippe helvete løs. Men ingenting vilde fylle ham med en mildere tilfredshet om brevene hennes en dag ophørte, blev tonet ut, ganske stille og fredelig og gled inn i tåken omkring ham. Når han tok Margarets natur i betraktning, visste han at dette mirakel aldri kunde skje. Men hvis hun døde . . . Han streifet flere dødsmuligheter for henne, et fall av hesten, en hurtig lungebetendelse, men det blev for håndfast og berøvet hans tanke noe av dens ujordiske, svevende lystfølelse. Det måtte skje, rett og slett; hans andel var bare umerkelig å opløse hendelsen, gjøre den ikkeeksisterende.

Optatt av disse betraktninger gikk Ashley en bitende kald dag på sin daglige rute fra biblioteket til Robins hus. I sin tykke gule frakk av kamelhår følte han kulden bare som noe forfriskende. Da han kom ned til Moskvafloden, fikk han se flere hundre mennesker stå langs rekkverket og stirre. Ashley stanset også.

Elven lå frosset en ti meter utover, før det blev åpent vann; i den svarte strømmen svømte en hund. Den prøvde av og til å komme op på iskanten, fikk tak med potene, men greide ikke mer. Den stod med ubevegelig hode et øieblikk og så innover isen. Så gled potene ned; igjen svømte den omkring ute i elven.

Menneskene stod og betraktet denne kampen. Ikke som et skuespill, tenkte Ashley, bare trette. De mest aktive av mennene stanset såvidt og hastet videre. Hunden hadde igjen gjort et forgjeves forsøk og glidd tilbake igjen. Den begynte å ule lavt i dødsangst, mens den slo potene i vannet. Ashley holdt det ikke ut lenger. Han sprang ned trappen til flodkanten og rev frakken av sig. Han var skamfull over denne bevegelsen, fordi den forekom ham latterlig heroisk og besluttsom. Helst vilde han be om undskyldning fordi han befant sig her.

I den strenge kulden følte han sig aldeles naken uten overtøi, som en bokser, ulysten på kamp, idet badekåpen faller. Han la sig på maven og begynte forsiktig, utstrakt i hele sin lengde, for å fordele vekten, å skyve sig utover isen. Den knaket stygt under ham. Han hadde et bestemt inntrykk av at den enkelte steder var tynnslitt av strømmen og følte et inderlig ønske om å krabbe tilbake. Men tanken på å måtte gå opover trappene igjen til menneskene langs rekkverket, blev for meget for ham. Hvis han fortsatte, fikk han i hvert fall en utsettelse. Ashley krøp videre.

Hunden pep nå fortrøstningsfullt og stirret ivrig på ham. Men da han var like ved den, kastet den sig igjen ut i floden. Den hadde holdt sig fast. så lenge at den måtte svømme rundt for å få nye krefter. Det var blod på iskanten efter potene dens.

Ashley håpet at den hurtig vilde komme tilbake. – Kom nå, kom nå. Vær så snild, sa han bedende. Hunden, som var blitt ført vekk av strømmen, prøvde av all makt å kjempe sig opover mot ham. Den klarte det ikke; tre-fire meter, et endeløst stykke nedenfor Ashley, slo den potene op; klørne krummet sig ned og inn i isen; den vendte hodet mot ham. Ashley krøp nedover mot den. Isen knaket. Endelig var han like ved. Hundens tillitsfulle blikk irriterte ham. Gled dig ikke ennå, tenkte han, halte sig frem den siste meteren og slo neven i de løse nakkefoldene dens. I det samme brast isen under ham. – Dette er for latterlig, tenkte Ashley.

Det var ikke så kaldt med engang, før vannet hadde trukket gjennem klærne. Han svømte inn til iskanten og prøvde å slenge sig op; isen brast. Godt, han fikk brekke den innover til den holdt. Hele tiden skammet han sig over at han lå i Moskvafloden og svømte i full offentlighet, det var sort av mennesker langs rekkverket.

Han forsøkte igjen; isen brast i store råtne flak. Han vilde slå sig innover mot stedet hvor isen nå kanskje holdt. Strømmen tok ham med sig. Han knekket iskanten med albuene et stykke lenger nede. På ny blev han revet videre mellem tynne, knuste isflater. Han begynte å bli trett. Han svømte inn og hvilte sig med et lett tak i kanten. Rett imot reiste Kremlmuren sig; til siden ruvet regjeringsbygningens gigantiske slaggehaug i tåken. – Den er ikke penere herfra, tenkte Ashley. Det var som denne tanken uttømte hele hans beherskelse. Da han igjen kastet sig ut i strømmen, grep angsten ham. Han visste plutselig at han kom til å drukne her. Kanskje var døden sånn: nøiaktig så forbausende og fremmed som å gå under i en elv, midt inne i en stor by en almindelig eftermiddag, da han efter all beregning burde ha hengt frakken av sig hjemme på knaggen utenfor sin dør. Han prøvde å berolige sig med at det hele var for komisk, så svimlende ulikt hele hans liv.

Han svømte nå nedover mot strømmen; han forstod at det gjaldt å komme tilbake til et sted, hvor han alt hadde knust den dårlige isen. Kroppen hans begynte å bli stiv; klærne vilde dra ham under. Når han så innover mot bredden, stod den stille. Han orket ikke mer; igjen hvilte han ved iskanten; men den var så tynnslitt at han vågde ikke å prøve den. Det var ham en trøst at hunden hele tiden svømte med ham; nå slo den potene op ved siden av ham; mannens og hundens hoder stirret mot gaten.

En mann kom springende ned trappene og krabbet utover. Ashley la sig igjen på svøm og kjempet sig mot strømmen til han fant et sted hvor isflaten så ut til å kunne holde. Fingrene hans var for følelsesløse til å gripe fast; han la sig med overkroppen innover isen; han hadde ikke krefter til å heise sig op. Strømmen slet i føttene hans.

Mannen kom krypende like mot ham. Ashley hadde sjelden sett et bedre, mer tiltalende ansikt. Det var kraftig og bredt, med en kort morsom nese; øinene var blå med et muntert glimt i sig.

Mannen var fremme; han strakte en kraftig neve ut, fikk tak i den andres isfingrer og trakk til. Ashley lå oppe på isen. Han skulde til å krabbe innover, men vendte sig: Den helvetes hunden, mumlet han.

Han langet hånden ut, fikk presset fingrene sammen som en mekanisk klo om nakkeskinnet og veltet den op. Hunden sprang straks omkring og rystet sig, gjorde en anerkjennende halvvending mot mennene og sprang op trappene.

Da Ashley hadde funnet frakken sin, sa russeren: Vi har bil. Kom.

Klærne var frosset på et øieblikk, det knaste omkring Ashley av ullen is, mens han fulgte efter.

Menneskeflokken oppe i gaten vendte sig mot dem med nesten ubevegelige ansikter. En av mennene som stod der, spurte Ashley: Var det Deres hund?

– Nei.

En langsom tung forundring blev igjen på ansiktet.

Ashley fikk plass ved siden av chaufføren. Hans nye venn satte sig inn til to andre, de lo alle hjertelig. Ashley så at de var flyvere.

– Hvor bor De? ropte mannen fra isen som de andre kalte Kolja.

Ashley nevnte adressen.

– Jeg bor nærmere. Kjør på.

Kolja loset ham inn gjennem en lang korridor og slo en dør op. Inne i værelset satt to unge kvinner ved bordet og snakket sammen. I et glimt så Ashley at rummet var ganske tarvelig, med standardiserte møbler av furutre; en buffet med et speil; en divan som så ut til å være seng om natten; på veggen hang de vanlige billedene av Lenin og Stalin.

Ved synet av vannet som dryppet av Ashleys klær sprang de to ved bordet straks op, forbauset og glade som alle russere over en interessant begivenhet. Ashley forstod at den eldste, Ljoba Dimitrovna, var Koljas kone; den andre, Kira, var hennes søster. Kolja forklarte dem hurtig hvad som var hendt. Ivrig begynte de å ta del i hendelsen. Ljoba søkte frem tørt tøi, Kira ilte ut på kjøkkenet for å lage te.

De hadde et værelse til, og hans vert tok ham dit inn for at han kunde skifte. Da Kolja et øieblikk efter passerte rummet hvor hans kone satt, sa han til henne: Kjekk kar. Hun gjentok dette med sine egne ord, da søsteren straks efter kom inn med samovaren: Kolja sier at han er så godt skapt, sa hun dempet.

Ashley kom nå inn. Flyverens bukser var altfor korte til ham, men han hadde fått utlevert et par brune skaftestøvler, som han hadde puttet dem nedi; over kakiskjorten hadde han en svær blå genser. Alle hilste forvandlingen med munterhet. De spurte efter hans navn og farsnavn, og kalte ham nå Leonid Antonovitsj med den litt mutte, dypt fortrolige stemmeklangen som russere får ved denne anledning.

De satte sig nå ved bordet. Ashley fikk rykende varm te og et glass vodka. Livlig samtalte hans tre russere om episoden, hvordan mon hunden var falt uti; Kolja hadde engang sett en diger ku drive nedover elven på et isflak.

Ashley satt og så på de to søstrene. Ljoba var kanskje den peneste, et regelmessig, mildt ansikt, lykkelig falt til ro; hun holdt hånden sin på Koljas arm, mens hun stirret på engelskmannen. Den yngre søsteren var uroligere, det bleke, litt trette ansiktet under det tunge, varmt brune håret, hadde en annen spenning i sig, samtidig forunderlig barnlig og fullt av utålmodig vilje; det kunde få noe strålende og sterkt over sig.

Leonard følte sig glad og varm der han satt mellem disse menneskene. De virket så gode og vilde ham så vel. Det var dessuten noe slett ikke ubehagelig ved å ha vrengt sin identitet av sig og sitte i russiske helstøvler og være Leonid Antonovitsj.

Kira Dimitrovna spurte ham hvilket arbeid han som engelskmann gjorde i Moskva. Han fortalte henne at han hver dag var på biblioteket. Var han ansatt der? Nei, han gjorde studier til en bok, han fortalte dem litt om Fletcher. De syntes det var interessant.

Litt efter spurte Kira: Er De kommunist?

– Nei.

– Sympatiserende?

– Jeg er upolitisk.

Alle tre så forbauset, ja uforstående på ham. Kira fikk et spotsk glimt i de store blå øinene sine, som tidligere hadde virket nesten naive på ham. Ashley la nå merke til at den egentlig vakre munnen dessverre til stadighet blev skjemmet av et sarkastisk drag. Hun betraktet ham fra hode til fot, som hun vilde si at det neste blir vel en lignende bekjennelse: jeg er evnukk.

– Ikke noe menneske kan være upolitisk, sa hun kort. De lever i et samfund, eller har De kanskje gjort en gåtefull opfinnelse så De alene kan være utenfor?

Hun fortsatte krysseksaminasjonen.

– De står altså ikke i opposisjon til makthaverne i Deres land?

– Jeg har jo sagt Dem, svarte Ashley brydd, at politiske spørsmål interesserer mig ikke.

Altså: De er ikke tilstrekkelig uenig med dem til å stå i opposisjon.

– Tilstrekkelig eller ikke tilstrekkelig, jeg beskjeftiger mig ikke med sånne spørsmål.

– Var De med i den imperialistiske krig?

– De mener verdenskrigen? Nei. Jeg var bare tolv år da den sluttet.

– Var noen av Deres familie med?

– En bror.

Øinene hennes flammet plutselig op i lidenskapelig hat: – Han kjempet kanskje ved Arkangelsk mot oss? Dette mennesket er i stand til å dømme til døden tenkte Ashley. Han svarte: Nei. Han falt i Flandern.

– Var han også upolitisk?

– Det kan man trygt si.

– Dere må være en eiendommelig familie, sa hun.

– Hvordan det?

– Som bare er villige til å være ofre for politikk.

Dette er ikke fair, tenkte Ashley. Han følte det som noe uutholdelig at han var berøvet sitt eget sprog. Alle nyanser gikk tapt; på en besynderlig, oprørende måte var han blitt ti år yngre. Aldri hadde han slik som nå merket hvordan sproget er en del av personligheten. Bestod hele hans utvikling de siste ti årene i at han kunde uttrykke enkle ting på en mer komplisert måte? Han var ikke Leonid Antonovitsj lenger, og heller ikke Leonard Ashley. Hvem var han? Han vilde tilbake til sig selv, til sin gode trygge verden, hvor ingenting var enkelt; men sproget brast under ham som isen under hendene for en time siden.

Ljoba Dimitrovna smilte sitt varme milde smil til ham, mens hun skjenket te i koppen hans; det var som hun vilde si: sånn er Kira. Hennes mann så litt desorientert ut.

Den utrettelige Kira fortsatte:

– Hvad synes De om Gitler?

Den russiske eiendommelighet å erstatte bokstavet h med g, virket alltid humoristisk på Ashley, og han vilde gjerne gi et muntert svar, men det fremmede snevre sproget tvang ham istedenfor til å si:

– Ham liker jeg ikke.

– Kharasjå! Godt! utbrøt Kolja, glad over at samtalen tok en helt forståelig vending.

Kira Dimitrovna var ennå ikke tilfreds:

– På hvilket grunnlag misliker De ham? spurte hun.

– For eksempel hans behandling av jødene.

Hun slapp ikke blikket i ham. Alle ventet på en fortsettelse.

– De blir tvunget til å sitte på egne, gule benker i parkene, forklarte Ashley i sterk indre forbitrelse, mindre over Hitler enn over sin primitive stotrende uttrykksform, – man mishandlet dem med gummikøller til de legger sig ned på alle fire og gnir bort Weimar-republikkens slagord av gatestenene. Det er umenneskelig. Oprørende!

– Kharasjå, kharasjå! ropte Kolja.

Kira Dimitrovna kom nå med et forbausende spørs mål:

– Har De vært i Shanghai?

– Nei.

– Dér vil De kunne se at britiske politibetjenter jager bort kineserne fra benkene i parken, selv studenter som nettop kommer fra engelske universiteter. De får lov til å gå omkring, men å sitte ned er reservert de hvite.

– Det visste jeg ikke.

Hun så utålmodig på ham som hun vilde si: også et argument, og fortsatte:

– De kjenner Amritsar?

– Jeg leste om det.

– De festet Dem kanskje ved at alle indere som passerte stedet hvor et par av deres landsmenn blev drept, måtte, tvunget med pisk, knele ned og kysse brostenene.

– En urett blir ikke bedre, fordi om den begåes av mine landsmenn.

Kira Dimitrovna så opmerksomt på ham, nærmest forskende, men litt ironisk.

– Jeg tror De er gumanist, sa hun bestemt.

– Og hvad mener De med det?

– En gumanist er et menneske som føler uvilje ved urett og, som ikke kjemper for det som er rett.

– Og hvad er rett?

– En verden hvor menneskene ikke er delt i klasser: de som lider nød og de som tjener på nød. Hun så på ham med et stolt, triumferende blikk: Rett er det som vi kjemper for her, sa hun.

En liten stund efter brøt Ashley op. Kolja som nå hadde bestemt sig for å gå god for ham, sa med varme at han var alltid velkommen. Ljoba nikket og var enig. Kira sa ingenting.

Straks efter tok Kira på sig for å gå. Søsteren kysset henne til farvel og sa smilende:

– Kiraska, så streng du var mot engelskmannen.

– Han skulde vite bedre, sa Kira alvorlig.

Ennå optatt med å forme de gode svarene som han hadde forsømt å gi Kira Dimitrovna, stakk Ashley nøkkelen i Robins entrédør. I hånden holdt han en koffert, lånt av Kolja, med de våte klærne. Han håpet at ingen var i gangen, så han kunde gå ubemerket inn i sitt eget rum. Han kom inn i et galehus. Rop og sang og klirring av vinglass slo imot ham gjennem en het, kvalmende tåke av tobakksrøk. Grafira og en ukjent kvinne hang plutselig på armene hans, den ukjente trykket et champagneglass i hånden på ham. Robins som var meget munter, kom ilende bort og fortalte at det var en del venner av Grafira Ivanovna fra balletten, som hadde gjort hans hus den ære; de var usedvanlig sympatiske alle sammen. Drikk! bad Grafira inntrengende og støtte sitt glass med en respektfull gestus nedenfra mot stetten av hans. Ashley satte kofferten ned og drakk.

Robins hvisket at her var også en del høie militære, en berømt utlending, og ikke minst hans egen chef, kommissæren for den kjemiske industri. – Ham må De absolutt lære å kjenne, et utmerket menneske, utbrøt Robins.

Til Ashleys forbitrelse førte ingeniøren ham nå inn i hans eget værelse, hvor døren stod på vidt gap ut til gangen. Det var kastet persiske tepper over sengen, og her satt en svær, kraftig skikkelse i russebluse og helstøvler mellem to ballettpiker. Hans ansikt blusset av jovial velvilje. Robins forestilte sin leieboer med smigrende ord. Det slo Ashley at de grå øinene i hodeblokkens rødsprengte munterhet var blottet for smil; de var små og kalde. Kommissæren vørte praktisk talt ikke Ashley, en uvelkommen inntrenger i dette intime selskap. Derimot hilste han Robins med et gledesbrøl, kalte ham for Eric Ivanovitsj, sprang op og kysset ham med hjertelige smell på begge kinnene.

Blir ikke dette litt for meget, tenkte Ashley, når de faktisk begynner å stenge mig ute fra mitt eget værelse. Han banet sig vei med kofferten mellem muntre mennesker ut til Anfisa, hvor han fikk hengt klærne op til tørk. Her tok han frakken og genseren av sig, og sendte Anfisa inn for å hente en jakke i klæsskapet. Foreløbig fikk han bli og se hvordan dette utviklet sig; han hadde ingen steder å gå hen. På tilbakeveien stanset den henrykte Robins ham, Ashley vilde ganske sikkert forstå at de hadde disponert hans rum, det hele var en overordentlig begivenhet. Ashley hadde i denne larmen ingen mulighet til å tale refsende ord; Grafira var der med et nytt champagneglass.

Han drakk hurtig ut. Prinsipielt var han velvillig stemt overfor enhver begivenhet i dette hus som ikke plaget livet av ham; og han ønsket ikke å være noen lyseslukker i Robins store stund.

Inne fra stuen hørte han sitt navn bli ropt. Det var Genia Rastovski. Han var aldeles takknemlig over å finne et kjent ansikt, et holdepunkt i tummelen. Han satte sig hos henne borte i en krok. Grafira kom hastende med en flaske; nysgjerrig iakttok Ashley hvorledes hun vilde reagere overfor Genia; det kunde meget vel tenkes at hun vilde prøve på å rive brystene av henne; merkelig nok virket hun ærbødig, nærmest litt redd. Det kan ha sin grunn, tenkte Ashley. Han drakk igjen for om mulig å akklimatisere sig.

Genia viste ham nå selskapets egentlige hedersgjest, en ung tysker, Giesenau. I de siste årene hadde han regelmessig besøkt Moskva for å skrive artikler i den europeiske presse om den sovjetrussiske ballett. Han anså den for den ypperste i Europa. Det var en mørk, litt svulmende mann, hvis egentlig smukke ansiktstrekk var noe visket ut av fett. Han satt på stolkanten hos en ung russer, en billedskjønn danser, hvis lange, sorte øienvipper av og til løftet sig op mot den andre. Tyskerens feminine bevegelser skiftet fra det belærende til det ømme, snart løftet han en advarende pekefinger, snart la han hånden kjærlig på russerens kne. Ashley hadde inntrykk av at han gav en meget grundig utredning av hvor vidunderlig danseren var.

– De er sweethearts, sa Genia.

– Er det ikke smigeren, sa Ashley, som er det egentlig skamløse mellem sånne menn?

Han tenkte på de vennene som hans bror John pleide å samle rundt sig, før han undkom fra en verden hvor det overhodet fantes kvinner, ut til skyttergravene. Hans mor fant at disse unge mennene var så fortryllende; sin egenart tro hadde de alle slags kunstneriske ferdigheter. Hvor brente de ikke for Johns sonetter!

– Riktig, sa Genia og lo, det er med smiger man får dem, eller rettere: sørger for at de vaklende bestemmer sig.

Giesenau reiste sig nå og slo med lillefingerens signetring på sitt glass. På glimrende russisk begynte han å tale; som så ofte før vilde han hylde den uforlignelige sovjetballett, hvis beskjedne ambassadør han så det som sitt livs største lykke å være. Alle samlet sig rundt ham for å støte sine glass mot hans. Gubert Feodorovitsj! ropte de. Vår kjære Gubert Feodorovitsj! Med forbausende smidighet undgikk han glasskretsen omkring sig, banet sig frem til den unge danseren for først å drikke med ham og således skjenke ham hvert ord av talen. Siden vendte han sig strålende mot de andre. Stormen raste videre.

– Nå må De hilse på min mann, sa Genia til Ashley. Sergei! ropte hun.

En spinkel, spenstig skikkelse reiste sig motvillig fra en stol tett ved det tysk-russiske paret. Det første Ashley la merke til var noen hårde, nesten uforskammede øine og en bitter munn. Det vakre ansiktet virket utlevd, trekkene var som skåret i blekgult elfenben av en orientalsk påvirket kunstner. Sergei Rastovski var sønn av en graf, men siden han aldri hadde beskjeftiget sig med politikk, hadde han fått lov til å ha en stilling i administrasjonen på Det store teater, for å være et slags bindeledd med dets verdifulle tradisjoner fra tsarismens tid. En utenlandsk diplomat hadde engang utpå natten spurt hvorledes han, en adelsmann, hvis far var myrdet av bolsjevikene, orket å være i deres tjeneste. Med sitt trette, spottende smil hadde Rastovski svart: Monsieur, om Deres far var blitt overkjørt av en sporvogn, vilde De, som sønn, slutte med å bruke dette samferdselsmiddel?

Han vekslet et par elskverdige ord med Ashley, og gikk hurtig tilbake til sin stol. Han bet sig i leben, mens tyskeren nå gjorde sterkere tilnærmelser.

– Min mann er sjalu, kniste Genia. Ashley så at hun var temmelig full. – Liker ikke at Giesenau tar gutten fra ham.

Ashley visste ikke annet å si enn: Jeg trodde De var meget lykkelig med Deres mann.

– Ja da. Men Sergei er altetende.

Hun tok Ashley fortrolig om armen. – De vet han har alle chancer på teatret. Han kan legge hånden på skulderen av et ungt menneske, som allerede er sminket bort fra sig selv og bare dirrer av nervøsitet ute i kulissene. Da sier Sergei: Jeg tror på Dem.

Hun lo, rått og skremmende, syntes Ashley.

– Han er ikke lett, fortsatte hun. Han vil ha magre piker om sommeren, fyldige om vinteren og gutter innimellem.

Ashley vilde helst bare fri sig for denne klebrige, heslige intimiteten.

Genia drakk og tilføide: Jeg har forresten samme smaken selv.

I stivt stirrende innadvendt fullskap sa hun: Vet De hvordan jeg blev sånn. Jeg giftet mig med Sergei da jeg var sytten år. Jeg var vanvittig forelsket i ham. Han var mig utro. Jeg sa til ham: la mig få være med, når du er sammen med en annen; ingenting kan være verre enn bare å tenke på det.

– Siden . . . Nå ja.

Hun lo med ett triumferende.

– I forrige uke traff vi en utenlandsk pike. Hun er pen, sa Sergei. Ja, men jeg vil ha henne først, sa jeg.

Genia spyttet ut en sigarett-trevl av tungen. – Vi var flinke begge to.

Med en vill trossighet flammet hun nå op og vendte sig mot Ashley: Hvad vil De vi skal gjøre vi fra den gamle tiden, som ikke interesserer oss det fjerneste for det som resten av menigheten er optatt av? Alt som gav våre liv mening har de tatt fra oss, vi hor på et værelse 3 × 4, og det eneste som står oss fritt er å prøve de interessante kombinasjoner av våre legemer, og det er ikke så morsomt det heller.

Hun så over på sin mann.

– Jeg liker Sergei, sa hun anerkjennende, han er klok og morsom, det eneste menneske som det går an å være sammen med i Moskva. Hun kniste igjen.

– Han snakket forresten om Dem forleden. Du skulde få en roman med ham, sa han, det er ingenting som en honest-to-God engelskmann, og du kunde kanskje hjelpe mig til noen nye silkeskjorter.

Ashley syntes at dette var en litt vanskelig replikk å gå på. Genia snakket hurtig videre, plutselig fortvilet, som med luvslitt vinterkåpe rundt sig.

– Sergei sier ofte til mig: Genia, prøv å komme dig ut. Livet blir fattigere for mig, men reis om du kan. Du er skapt for et liv i luksus, ved Rivieraen, Paris, Wien. Du vil kunne hevde dig, Genia.

Hun presset hånden mot Ashleys arm så neglene skar ham inn i huden.

– Ta mig ut, sa hun. De er rik. Ta mig ut, Ashley.

Nå sprang en offiser frem på gulvet og gikk ned i en forrykende kaukasisk dans, en ung pike hvirvlet rundt ham. Alle samlet sig omkring dem og klappet takten, kommissærens joviale ansikt skinte i døråpningen, Giesenau stod forrest og jublet.

Hurtig gikk Ashley ut på kjøkkenet, fikk vinterfrakken tilbake av Anfisa, og kom sig ned på gaten. I den rene, kalde vinterluften gikk han gjennem nattestillheten, fremdeles i brune skaftestøvler, til hotell National for om mulig å få et værelse for natten.

Alt var optatt, men til slutt fikk han lov til å slå sig ned i hallen, på to skinnstoler som han stilte sammen. Først da han hadde lagt sig, kom han til å tenke på at Genia efter all sannsynlighet hadde vært i papirene hans. Værsågod, hvis hun kunde ha noen glede av det. Tanken på denne fordervede G.P.U.-agenten fylte ham ikke bare med ubehag. Hennes eksistens var et argument som han i all stillhet kunde styrke sig med, hvis han igjen blev tvunget ut i en samtale, blandt furutresmøblene hos Kolja, under Lenins og Stalins portretter.

En dag gikk Moskvafloden op. Drønnende kom ismassene nedover, knuste i et brak den frosne elveflaten og rev den med sig videre. I flere døgn tordnet isskruningen gjennem byen i høide med fortauene langs bredden. Soldater satt ubevegelig på sine hester og holdt utkik for å kunne varsle vaktmannskapene, hvis isen truet broene. Når mørket falt på, rettet lyskasterne sine blendende striper mot floden. Til langt på natt stod titusener av mennesker langs rekkverkene og så de blå, lysende isflakene kjempe sig nedover. Den tredje morgen kom bare spredte isstykker, til slutt ingen. Floden strømmet sort og fri. Det rå isdraget var borte; det blev plutselig varmt i været. Våren var kommet.

Den første tiden virket menneskene enda trettere enn før. Det hadde vært en eggende anspennelse i kulden, og da den var borte, blev det i kroppen en anelse av kadaver i opløsning. Himmelen skinte blekt med et slapt lys, som i rekonvalesens.

En formiddag så Ashley at mange kvinner gikk med små buketter av mimoser. Det virket på ham som en stor, forbausende glede. Hjemme i London og andre européiske byer hadde han ofte sett kvinner med vårens første blomster; men her betydde det noe mer. Hvorledes var mimosene kommet hit? Fra drivhus utenfor Moskva eller med tog sydfra? Men da måtte man ha kull eller transportmulighet til noe godt, det overflødige. Disse mimosene virket på Ashley som om folkets forferdelige anspennelse nå var over, så de kunde unne sig å blomstre op, ennå varsomt og prøvende.

Han var på vei til den britiske ambassade for å spise lunsj hos en av sekretærene, en venn fra New College. Fortauene var nesten tørre, unge piker hadde latt kalosjøstøvlene stå hjemme og gikk for første gang i sko. Etsteds lekte noen barn og en hund. Ashley blev stående et øieblikk og så på.

Barna hoppet paradis, de var glade og ropte op, men de bleknet mot hundehvalpen. Det var en irsk setter, med den magre kroppen glinsende gyllenbrun, likesom en legemliggjort lyskilde av muskler og pels. For et liv det var i den, der den sprang omkring, for en uuttømmelig vennlighet og godhet!

Hvor fattig blir ikke menneskekroppen i å uttrykke sin lykke, selv hos små barn som hinker, tenkte Ashley, mot et slikt dyr som danser og bukter sig mellem deres korte, keitete rykk.

Det er allikevel ting i livet, sa han til sig selv, mens han gikk videre, som unddrar sig klassekampens fanatiske skjemaer, enten nå Kira Dimitrovna liker det eller ikke.

Han hadde ikke truffet henne igjen. Da han var oppe og leverte klærne tilbake, traff han bare Kolja som forresten tok meget hjertelig mot ham. Såvidt han forstod, bodde ikke Kira Dimitrovna hos dem; kanskje var hun gift? Han tenkte ikke sjelden på henne når han satt på lesesalen. Han skulde gjerne diskutere videre med henne. I det siste savnet han overhodet en kvinne. Til å snakke med, sa han til sig selv.

Det var ganske eiendommelig: når man først blev distrahert av utenforliggende tanker, var et bibliotek verre enn noe annet sted. Blandt bøkene blev kvinnelighet dobbelt tiltrekkende; i kalveskinnenes morkne lukt følte man som et under levende, duftende pikehud. Han husket mange dager på Bodleian, når pikene fra Lady Margarets Hall satt med sine bryster uforskammet presset inn mot lesepulten. Fra videnskapelig synspunkt var det en uting at kvinnene hadde fått adgang til universitetet. Han så for sig en ung inderinne, dunkel og sortøid med en rød prikk i pannen. På yndefull flate fotsåler gled hun bort til sin plass ved siden av ham. Med tilfredshet tenkte han på en amerikansk pike Betty; for henne var han blitt kjent med. De hadde hatt det hett sammen på hans rum; til slutt hadde de tatt inn på hotell sammen i London som Mr. og Mrs. Ashley. Hun hadde vært aldeles henrivende; om morgenen tenkte han at han burde foreslå ekteskap. Hun var hurtig sprunget i klærne.

– Jeg må nå toget til Liverpool. Jeg skal ta imot Phil.

Det viste sig at Phil var hennes forlovede som denne dag kom fra Statene. Ashley var glad for at han ikke hadde bedt henne om å bli sin hustru. Skjønt . . .

Han svingte inn porten til ambassaden, og sprang opover trappen i fløien hvor Hugh Redfern hadde sin leilighet.

Redfern satt foran kaminen. Han minte alltid Ashley om et velvillig, meget omgjengelig rovdyr av katteslekten, som dovent strakte klørne ut i solen. Muligens skrev dette inntrykk sig også fra rent ytre trekk, de smale grønnirisete øinene og hans muntre, glupske tenner under den sorte mustasjen. Han så interessert på Ashley, idet han sa: En av damene våre forteller at du prøvde å drukne dig i forrige uke sammen med din tro jakthund like nedenfor her, men blev fisket op i siste øieblikk. Det må ha vært en fryktelig oplevelse. Jeg er så helt enig med kineserne som konsekvent nekter å redde selvmordere, fordi den som vilde drepe sig har gjennemtenkt spørsmålet adskillig bedre enn de forbipasserende. Du skal se du er heldigere neste gang.

– Du kan stole på, svarte Ashley, vel fornøid med denne versjon, at jeg på ingen måte har mistet motet.

Redfern sprang nå op, og de satte sig til bords. Det var dekket direkte på den mørke, bløtt skinnende teakplaten, med Wedgwood og krystall. En gammel engelsk stuepike vartet op. Selve værelset minte Ashley om hans eget rum i New College, og gav ham alltid et dypt velvære. Idealet av liv, tenkte han, måtte være å kunne ta det beste av sitt miljø med sig langt bort, utenfor rekkevidde. Sikkert var det en Oxford-mann som engang hadde git dette rummet dets rene, rolige karakter, så forskjellig fra bygningen ellers. Bestemt ikke Redfern, som vilde ha funnet en slik tanke ulidelig sentimental. De dype vindusnisjene kunde godt ha vendt ut mot blek gotikk og store, mørke almetrær, mens kapellklokker klemtet gjennem kveldens perlemorslys. Istedenfor reiste Kreml sig på den andre siden av floden.

På veggene hang en rekke meget gode farvelitografier av jaktscener, slanke hester i sprang, rødfrakkede menn og lystige hundekobbel. Men alt dominerende, alene på en hel vegg, hang Hogarths billede, De engelske garders avmarsj til Skottland 1745, kanskje det beste kobberstikk Ashley kjente.

Med makeløst grusom opfinnsomhet hadde kunstneren skildret krigens råskap som et gjenskjær på soldatenes ansikter ennå før de var dradd avsted. Over disse mennene var etset inn den muntreste lastefullhet, til siste øieblikk begjærlig optatt med å hore, drikke og forstøte sine kjærester. Jamrende og besvangrede, med spebarn uttæret som skjeletter i kiper på ryggen, prøvde kvinnene å trenge sig inn i denne jublende uhyggen. Men soldatene var allerede brutt op, døddrukne stengt inne med sin skjebne. Ingen kunstner i våre dager, tenkte Ashley, vilde ha vågd å ha skildret tommier eller poiluer på vei til fronten med slik nådeløs realisme. Åndsfriheten er neppe gått fremover.

Redfern kastet et blikk på billedet og sa: Efter en dag i ambassaden gjør én varm om hjertet å se hvorledes ens landsmenn egentlig ser ut. Merry old England.

De snakket nå litt om Archie Bevans som var død.

– Det er ganske eiendommelig å tenke på at han allerede hadde fått et navn som nervespesialist, sa Ashley. Når jeg minnes Archie fra skoledagene, troskyldig og stotrende, er det virkelig et eventyr at mennesker med de mest innviklede sinnslidelser gikk til ham for å få en forklaring på sig selv.

Han lo: Men det er vel helt i sin orden. Når man blir omkring tredve år, begynner hele tilværelsen å få et nytt utseende, vår egen generasjon rykker frem for å overta verden, det er våre jevnaldrende som for fullt alvor blir politikere, militære, læger, videnskapsmenn; for oss som virkelig kjenner dem i all deres usigelige hjelpeløshet får livet en uimotståelig, men også litt skremmende komikk.

– Jeg kan dessverre ikke se noen tegn på at det er tredveåringene som styrer verden, svarte Redfern, og hvis du setter pris på å beholde en mer melankolsk verdensopfatning skulde du se hvilket arbeid man betror mig hvis liv faktisk har vært en eneste utdannelse siden jeg begynte på skolen, altså i 23 år. Utrustet med kodeboken – som vi leker at russerne ikke har maken til – sitter jeg dagstøtt og forvansker på det listigste ambassadørens telegrammer. Denne beskjeftigelsen, som vel å merke er den viktigste jeg har, forlot jeg av fri vilje i åtteårsalderen, da jeg den gang var en mester i å snakke røversprog og brente efter nye opgaver.

– Med hensyn til Bevans, fortsatte Redfern og forsynte sig med jerpe, hadde han en godfjottet klossethet som kunde drive folk til vanvidd. Muligens aktet han således å bygge op en praksis på lang sikt. Alle de dumme tingene han kunde si, og sånn som han rodde!

Jeg husker, utbrøt han, engang i Oxford, da Robert Cecil i sin beste stil talte ved en middag for den engelske kirke. Han begynte med å skildre en prektig, helt igjennem pålitelig skikkelse som rodde syv i den båten hvor han selv rodde seks. For en lykke og trygghet å ha en slik mann foran sig! Det viste sig selvfølgelig at denne gutten var erkebiskopen av Canterbury, og vi kunde trygt drikke for kirken.

Nå vel, jeg hadde den glede å sitte bak Bevans i båten ved flere betydningsfulle anledninger, og skal dét være synspunktet, må Gud se i nåde til hans sjel.

– Jeg husker meget godt den middagen du snakker om, sa Ashley. Særlig gjorde en episode et levende inntrykk på mig. Da kongens skål blev utbragt, slengte du og en del av dine meningsfeller glassene i veggen bak dere, i den stolte skikk at av dét glass skulde ikke mer drikkes. Hurtig ilte tjenerne bort til dere: navn og college, sir, for å kunne sende regning på glasset neste dag. Det var en sjelden nydelse for en gangs skyld å kunne se en gestus innvendig, dens sanne mekanikk.

– Du har helt misforstått dette optrinet, svarte Redfern, mitt motiv var på ingen måte kongetroskap, men en ubehersket trang til å knuse glass ved tanken på imperiets fremtid. Forresten er det godt mulig at jeg lot mig narre til det. Formodentlig har en sønn av en glassfabrikant kastet først. Forretningsfolk er så opfinnsomme.

De reiste sig nå fra bordet; Ashley satte sig foran kaminen hvor kullene glødet vennlig mellem jernstengene. Redfern stod et øieblikk og så tankefullt over floden mot Kremls murmasser, hvor det røde flagget stod rakt ut i vårvinden.

– Jeg har sjelden hatt naboer, som jeg likte bedre, utbrøt han inderlig. Tenk dig; de guttene har faktisk hatt den propre tanke å utrydde alt som heter pengefolk i sitt land. Det høiakter jeg dem for.

Ashley kunde godt tenke sig at Redfern helt ut mente hvad han sa. Forestilte man sig at de forskjellige politiske overbevisninger en efter en lå langs en cirkel, var Redfern så reaksjonær at han vilde ha de revolusjonære bak sig som nærmeste naboer. Han tilhørte en gammel slekt som hadde frembragt noen ambassadører, men særlig en berømt rekke av sjøoffiserer. Deres tradisjon i å tjene imperiet, eller herske i det jorden over hadde under samfundskampene gjort dem nærmest klasseløse.

I sitt syn på verdensherredømmets selvfølgelighet, skrudd fast i slekten under en stabilere fortid, hadde de funnet sitt Archimedes’ punkt hvorfra de i snerrende uavhengighet så jordkloden bevege sig. De hadde liten respekt for den britiske adel fordi den ikke lenger på noen måte var kampdyktig, og foraktet inderlig borgerskapet, som med sine handelsinteresser og dermed forbundne liberalisme blandet kortene i imperiets idé. At proletariatet var en klasse hadde aldri demret for dem, men de omfattet med varme mennene, de menige, fordi de i generasjoner hadde slåss sammen med dem. Når en Redfern på vei til Skottland kjørte gjennem grubebyene nordpå og så at her fantes faktisk en annen rase engelskmenn, små av underernæring og overarbeid, kunde han bli så opfylt av raseri at han meget vel en dag kunde tenkes i spissen for en stormende, drepende menneskemasse som jevnet grubeeiernes slotter med jorden, fordi hær og flåte var blitt berøvet brukbare folk. Hugh Redferns far var en pensjonert admiral, berømt for sitt personlige mot, uutslukkelig i sin bitterhet mot salgsmennene. Også hans sønn protesterte i form av innett kynisme mot en foraktelig tid.

Ashley tenkte at siden alle i denne avsindige byen absolutt måtte snakke om samfundsspørsmål og klassekamp, kunde det ha sin interesse å høre Redferns opfatning. Han bad ham derfor motivere sin blodtørstighet litt tydeligere.

Redfern sparket skoene av sig, og stakk føttene i etpar tøfler som stod på kaminteppet.

– Da jeg arbeidet hjemme i Foreign Office denne gangen, sa han og satte sig, studerte jeg for moro skyld en diplomats gjøremål under en krig, for å få vite hvad slags arbeid jeg vil få om et par år, – formodentlig å slikke frimerker under iakttagelse av ekstra diskresjon.

– Så dere tenker på krig nå igjen, sa Ashley.

– Du behøver ikke å se så resignert ut, svarte Redfern, tenk heller hvor svineheldige vi er. Vi som nå er omkring tredve får i virkeligheten en aldeles usedvanlig forlenget ungdom, noe som ellers bare blir skuespillere til del. Først har de sin virkelige ungdom og derefter den langt interessantere, gjennemlevelsens og illusjonens. På samme måte med oss: efter at vi nå lenge og vel har vært efterkrigsungdom, kan vi plutselig med friske krefter ta fatt på å være førkrigsungdom.

Altså: da jeg kikket gjennem arkivene fra siste verdenskrig, var det ingen ringe nydelse å følge forretningsmennenes underfulle veier. I en rekke rapporter fra våre ambassader utspilte det sig en lærerik duell: militærattachéene så profesjonelt på det og vilde ta alle forholdsregler for å gjennemføre krigen, men her møtte de en mild, men ubøielig motstand fra sine overordnede som så større på det og tok hensyn til City og liberale idealer.

Et av disse idealer var at vi under krigen skulde forsyne Tyskland med de nødvendige råstoffer til dets krigsindustri. Det var virkelig det minste vi kunde gjøre, og det blev også gjort.

Ashley følte en instinktmessig trang til å protestere (skjønt hvorfor?), men Redfern vinket ham av:

– Det enkleste og i grunnen rensligste vilde selvsagt være å la de britiske jagerne ledsage handelsskibene til de trygt var kommet frem til Bremen eller Hamburg; men dessverre lå det en mengde uoplyste folk ute i skyttergravene, som man måtte ta et visst hensyn til. Man brukte derfor de nøitrale land, særlig Skandinavia, som mellemstasjon.

Nå vil jeg på ingen måte si noe ondt om de nordiske land, utbrøt Redfern med hjertelighet, jeg elsker skandinaver. Jeg vet ingenting som er nydeligere enn når de utpå natten forteller om hvorledes deres tro på livets mening fikk et knekk under myrderiene ute i Europa, og man skal ikke ødelegge den gode fortvilelsen for dem ved å minne dem om at deres egne land var overordentlig virksomme i å holde utriveligheten i gang. Man må for øvrig si at deres statsmenn hjalp dem med den fineste takt, så de med relativt god samvittighet kunde hengi sig til sin spesielle, dype, nordiske psyke som er: ikke å tenke, men fortvile og tjene penger. Av denne grunn organisertes i begynnelsen av krigen, for øvrig på tysk initiativ, det såkalte trekongemøte i Malmø, som får alle skandinaver til å gråte av rørelse, men hvis vesentlige resultat var at all offentliggjørelse av handelsoplysninger i de nordiske land blev forbudt i krigsårene; en god melding, tre lange. Forretningslivet kunde begynne for alvor.

Dessuten må man huske at disse land var nøitrale. Tenk for eksempel hvor fullkomment Sverige var utenfor krigen, bortsett fra at malmgrubeindustrien arbeidet som en civil arbeidshær bak de tyske skyttergravene og at det svenske utenriksministerium formidlet kode-meldinger fra tyske ambassadører utenlands til Berlin, helt harmløse ting, som for eksempel: det og det skib som nærmer sig Bordeaux må senkes uten varsel.

Det er enda en grunn til å se med velvilje på de nøitrale land. Vi gikk jo angivelig inn i krigen, ikke bare for å gjøre verden trygg for demokratiet (hvad det har lykkes oss i bemerkelsesverdig grad) men også for å utgyde vårt blod for det lille Belgias nøitralitet. Det er derfor aldeles gripende å se hvorledes dette lands nøitralitet ganske sikkert vilde ha artet sig, hvis den var blitt respektert. Skandinavia lærte oss det.

Nei, den virkelig store gleden innfinner sig først når man møter våre egne forretningsmenn, fedrene til de falne. Straks efter krigens utbrudd begynte England å øke sin eksport til Sverige av viktige råstoffer til krigsindustrien, for eksempel kobber og bomull (som brukes til nitrocellulose); Tyskland trengte det. Som du kanskje vet er fett også overordentlig påkrevd til fremstilling av sprengstoffer, fett: glyserin. Danmark avlet selvsagt griser og kyr som rasende for at de tyske fabrikkene ikke skulde gå i stå. Men nå savnet Danmark dessverre de enorme mengder av kraftfor som var nødvendig til dette formål, her var gode råd dyre, så dyre, at England fant å måtte tre støttende til. Riktignok hadde vi det pinligste behov for disse eksportvarer selv; i krigssonene i Frankrike måtte soldatene avlevere alle kjøttlevninger – Ashley, jeg mener av dyr – til vår egen industri; men det er alltid vakkert å hjelpe sin neste.

Redfern slengte nå benene op på kaminhyllen og utbrøt livfullt: – Grisene, Ashley, hvorfor beskjeftiger man sig så lite med dem? Hvad må ikke en krig bety av personlig tilfredsstillelse for en gris. Nedverdigende er den blitt stoppet med mat til det lille sprengte grisehjertet nesten ikke kan drive dette fettmonstret frem over tunet, stønnende dasker den ned i bakken, og hvad drømmer den om – den som nesten ikke kan gå? Om fart. Så kommer døden, saligheten, fabrikken, og grisefettet blir huitt – pang! Jeg liker også godt å tenke på at kyrne som med dødsangst i øinene blir drevet inn i slakteriene, efter en rask forvandling får være med å slakte selv.

Igjen følte Ashley hvorledes det fra underbevisstheten skjøt op en merkelig, forbitret trang til å verge sig.

– Det forekommer mig, sa han smilende, at det er mer fantasi enn sannsynlighet i din fremstilling.

– Hvem i all verden har inngitt dig den rørende illusjon at du kan kreve sannsynlighet, når det gjelder forretninger?

– Det er litt pinlig å komme med en sånn enkel innvending, men faktisk hadde jeg følelsen av at vi prøvde på å vinne krigen.

– Kjære Ashley, det vilde alle. For noen onde tanker du har. Men mange av våre forretningsfolk hadde en blendende teori om hvorledes dette skulde gjøres. De vilde tappe fienden for gull. Av all makt arbeidet de på Tysklands økonomiske sammenbrudd, idet man forsynte det med råstoffer til krigsindustrien, som ganske riktig måtte betales for. Det er ikke dårlig. Vi satte Tyskland i stand til å produsere granater (efter dette prinsipp jo flere, jo bedre) og når eksplosjonene dag og natt smalt i våre skyttergraver, kunde finansgeniene utbryte triumferende og med opriktig fedrelandssinn: her kan det ikke fins noen tvil, vi må ha tappet tyskerne ganske eftertrykkelig for gull. Og man må si at efter våre dødslister å dømme har de sine ord i behold.

Redfern satt og så eftertenksom inn i kaminen, og Ashley var glad over at denne litt uhyggelige samtalen var over.

Men plutselig vendte Redfern sig mot ham, med sitt muntre rovdyrsmil.

I det samme visste Ashley at nå kom dét som han ikke kjente og helst vilde undgå. Han så overbærende på den andre: kan vi ikke snakke om litt morsommere, litt viktigere ting? Han vilde forme det i ord, men Redfern lot sig ikke stanse. Senere undret Ashley sig om Redfern hadde visst at hans fortelling vilde ramme dén han snakket med. Det vilde ikke ligne ham, han likte å sønderrive på en litt annen måte, men hvad kjente han til Redfern?

En liten detalj fra forretningslivet under krigen er så nydelig, sa Redfern med varme, at du bør kjenne den.

Ashley satte sig resignert til rette. Han så på rummet omkring sig, hans eget rum, oxforddagenes ukrenkelige fred. Hvad var det som vilde komme?

– I den sydlige del av Norge ved en vakker liten by, begynte Redfern, lå et nikkelverk; under krigen blev det intimt forbundet med britisk kapital . . .

Riktig. Ashley visste at hans far hadde hatt forbindelse med dette foretagende. En eftermiddag, lenge efter at faren hadde trukket sig tilbake fra forretningene, hadde han og Leonard sittet og lest i biblioteket. Han husket ennå boken han selv hadde lest i, et to binds verk om klosteret på Athos. Francis kom inn, og da han nettop var optatt av nikkelspekulasjoner, begynte han å krysseksaminere faren på den mest hensynsløse måte. Det var så typisk for Francis at han brutalt krystet ut av folk det han hadde bruk for. Hadde ikke faren under krigen hatt meget å gjøre med norsk nikkel og hatt glede av det?

– Min kjære Francis, hadde faren svart med sitt saktmodige, rørende smil, her skal du se noe som er meget interessantere. Hvor fullkomment er ikke strupen på en nattergal bygd! Han rakte ivrig mot sønnen det store plancheverket om fugler som han nettop holdt på å studere, som i et nesten sårt håp om at kanskje en av barna vilde forstå. Med ett kom det som et slør over øinene hans: Det er ikke godt å vite hvordan de har fått tegnet denne gjennemskårne strupen, sa han nølende, med smerte. – Kanskje har de gjort fuglen meget, meget ondt.

Han overvant denne tanken nesten med tapperhet og smilte: – Francis, her skal du se.

– Men du kom dig unda før krakket? spurte Francis. Leonard hadde følt sig aldeles oprørt over denne råskapen; broren måtte jo skjønne at faren ikke interesserte sig for disse spørsmål. Til slutt fikk Francis vridd ut av sin far at jo, han hadde klart sig ganske godt. Straks efter reiste faren sig og gikk ut, liten og uendelig ensom; fra skogen kom en liten stund senere smektende nattergaltoner.

– Dette nikkelverket, fortsatte Redfern, hadde kontrakt med Tyskland om å levere under krigen seksti tonn nikkel om måneden, faktisk hele sin produksjon. Det gjaldt liv og død for Tyskland å få denne nikkelen, det er et metall som ikke kan erstattes med noe annet i rustningsindustrien. Nå vel, vi behersket Nordsjøen med den britiske flåte og vi kunde til overmål nekte Norge kull til å føre nikkelen til Tyskland, men som du vil ha forstått, sånt gjør man ikke. Tyskland fikk sin nikkel. Men nå kommer det virkelig henrivende. Nikkelverket underrettet den engelske regjering om at det var i stand til å fordoble sin produksjon, og altså sende enda mer nikkel til Tyskland, hvad for øvrig var ganske usannferdig, maksimumsproduksjonen kunde ikke overstige seksti tonn.

Nå må imidlertid Hans Majestets regjering ha utarbeidet sin ganske bestemte kvote for hvor mange av våre soldater som skulde avlives av denne norske nikkelen, og dette bragte altfor stor forstyrrelse i regnskapet. Midt under krigen blev det derfor truffet en gentlemen’s agreement i London mellem den britiske regjering og nikkelfolkene om at det skulde ikke eksporteres mer enn åtti tonn om måneden til Tyskland, altså bare tyve tonn mer enn verket overhodet kunde prestere. For denne goodwill fikk selskapet utbetalt en million pund.

Redfern trakk benene så triumferende ned fra kamingesimsen, at tøflene smalt i gulvet.

– Det er så vakkert, utbrøt han, at man kunde tro på et liv efter døden.

Han satt et øieblikk og så beundrende på sine tær.

– Den eneste forfatter som det overhodet går an å lese, sa han, er Swift. Tenk for eksempel på den gamle domprosts beskjedne forslag til bekjempelse av hungersnøden i Irland, hvor han efter nøiaktig utregning påviser at 2/5 av alle irske barn bør anvendes til menneskeføde, og hvor han for å popularisere tanken vedlegger en del lekre opskrifter. De moderne kapitalister, kjære Ashley, savner en slik dikter som lojalt og med ærlig vilje prøver å hjelpe dem i deres forskjellige problemer. For ved Gud, de har det ikke alltid så lett.

Ashley visste at han var skutt på flukten. Dag efter dag satt han som før i biblioteket; han leste i sine håndskrifter, slo mekanisk op i ordbøkene, noterte ned. Men han følte det bare som de refleksbevegelser av liv som en død mann ennå kan ha i noen sekunder. Gamle Sarodin så i villrede på ham.

Leonard tenkte meget på sin far i denne tiden. Han husket den vårdagen i 1915, da de fikk vite at John var falt. Det hadde vært hårde kamper, og de ante det verste alle sammen. En søndag ute på landstedet var frykten likesom gått over i luften, huset lå mellem trærne i et stille lys av angst. Faren som var hjemme fra forretningene, kunde ikke sitte inne lenger, han våget ikke heller å gå for langt vekk. Hvileløs gikk han rundt og rundt huset; hver gang han kom frem slik at han kunde se innkjørselen, stirret han dit ned og gikk hurtig videre, bundet ubønnhørlig som av en stjernelov til å kretse omkring disse stenmurene som var hans hjem, inntil dét kom som rev ham løs. Endelig dukket en liten skikkelse op langt nede i alléen. Faren stanset; urørlig stod han og ventet. Postmesteren fra landsbyen kom langsomt opover gruset; som regel bragte barna dem posten; idag var det ham selv.

– Takk, Jones, sa faren mildt, tok telegrammet og gikk inn i huset. En liten stund efter hørte Leonard fra sitt værelse det som barnet hele tiden grudde for.

Moren hulket.

Med sitt grusomme instinkt for moren merket Leonord som dengang bare var ni år gammel, hvorledes hun hurtig mestret sorgen og blev rolig tapper krigsmor som led i det skjulte, men avtvang alle ærefrykt ved sitt mot. Johns død blev omskapt til et plus i hennes egen posisjon. Nå som voksen mann kunde Leonard føle en fysisk pine, når mennesker i hans nærvær fortalte om en sorg de hadde hatt eller en grufull ulykke de hadde vært vidne til; nesten alltid skimtet han i deres ansikter en hemmelig tilfredshet over at de på en edel måte var kommet i selskapets midtpunkt, kunde kue de andre med døden, og selv stige gåtefullt i verdi.

Men faren, husket Leonard, gikk omkring stille og inderlig bedrøvet. Etpar dager efter vendte han tilbake til London og forretningene.

Hvad foregikk inne i dette fine fuglehodet med de triste øinene, undret sønnen sig, der han satt på lesesalen blandt sine manuskripter.

Hans far hadde sin formue i grubeforetagender og tjente overordentlig godt på sine metaller under krigen. Så lenge han bare bidrog til å drepe unge tyskere, var det ingen som krevde at han skulde tenke noe som helst, men faren var også interessert i å drepe unge engelskmenn. Tenkte han noe ved det? Trengte billedet av John sig aldri inn på ham, når han fikk sine meget gunstige dividender, ikke det rørende, vemodige fotografiet av en ung sekondløitnant (som han hadde ved siden av sengen da han døde), men synet av et blodig, sønderrevet, tilrakket legeme som ennå jamret litt. Leonard tvilte på det.

På en merkelig måte var det lykkes faren – som sikkert mange andre forretningsmenn – å spalte sin personlighet i to adskilte vesener, som visste ingenting om hverandre. Stille og samvittighetsfull satt han nede i City og så med hurtig fugleblikk hvor det var mulig å tjene penger, uten en tanke mer. Når dette arbeidet var ferdig, gikk en annen mann på toget for å kjøre hjem – et menneske med triste øine og en stor sorg.

Faren var ingen hykler; men hvor genialt, hvor beundringsverdig hadde ikke hans underbevissthet handlet for ham, da han straks efter krigen trakk sig tilbake med en meget betydelig formue: instinktivt flyktet han fra sine penger så langt han kunde komme, til fugleliv blandt svart-troster, stærer og nattergaler; han var nesten en av dem. I denne verden, som han med fine, stillferdige midler søkte å skape respekt for, kunde ikke onde tanker nå inn.

Det slo Leonard hvor almindelig det var i England, for rike mennesker å verge sig bak yndefulle, små ting, som ingen angripere kunde nenne å knuse. Hvor ømt elsket de ikke blomster, hvor kjærlig beskyttet de ikke dyr som de kunde dekke sig bak.

Med sympati tenkte Leonard på sin bror Francis. Det var noe renslig over hans åpne, ubesmykkede råskap. Han måtte smile ved tanken på at Francis skulde gå ut i haven efter et kup i City med utbruddet: My dear, nå er jeg spent på å se dine roser! eller med en sky mumling si: Hvor underlig at Shakespeare faktisk aldri så en hestekastanje i blomst (en av farens repblikker), og hvis man så gikk inn på dette, vende sig med et fryktsomt lykkelig blikk over å kunne dele med andre sin egentlige verden og forklare at hestekastanjen blev først innført til England i slutten av det syttende århundre. Ivrig og høilydt snakket Francis om sine spekulasjoner; han maskerte sig på ingen måte som skogånd.

Men han selv, Leonard, hadde mer trofast fulgt i farens spor. Svimlende langt, som inn i et land efter døden, hadde han fjernet sig fra sine inntektskilder. I hans miljø var det overhodet ikke god tone å snakke om penger, i høiden tillot man sig en forbitret spøk om at nå var man igjen overtrukket i banken, og denne bekymringen understreket bare ens livsforms enkle selvfølgelighet. På dette grunnlaget som han aldri hadde dratt i tvil, langt mindre følt ubehag ved, hadde Leonard levd sin tilværelse; bysantinske håndskrifter hadde omgitt ham med fjerne århundrer, uten å stille ham nærgående spørsmål. Lojalt hadde de gjort sin gjerning, tenkte han og så med bitter anerkjennelse på manuskriptrullene foran sig. De var blitt for ham det samme som fuglefløitene for hans far. Men nå var det slutt. Det var allikevel ikke lykkes ham å undkomme. Katastrofen for ham var ganske enkelt at han plutselig betraktet sitt arbeid med grotesk humor; han var ikke sterk nok til å klare det.

Allikevel gikk han hver dag sin vante rute til og fra biblioteket og fikk sine manuskripter utlevert som før. Det var en beskyttelse i å klamre sig til denne vanen. Hvad skulde han reise hjem efter? Han grøsset ved tanken. Like godt å gå her og tenke tingene igjennem. Stundom grep fortvilelsen ham: men det sekstende århundre var det eneste jeg kunde.

Ashley ønsket ikke den hjelpen som bestod i å skyte sitt liv inn under et større fellesskap av urett; men i disse dagene syntes han at han skimtet en lovmessighet. Hans egne lykkelige rike studier hvilte ikke ensomme på sitt fundament.

Han hadde alltid sett Oxford ligge som på bunnen av et stille gjennemlyst hav, med sine bygninger skåret i blekede, blågrå hvalben, tidløs og evig. Ned til dette dyp, gjennem mange århundrets avklarede tanker, nådde ikke dagens kamper og rop.

Han så det ikke lenger slik. Han ante grunnlaget som denne by av ånd var reist på: utbyttede grubearbeidere, forpinte kulier, trette menn og kvinner i fabrikkene, millioner av misbrukte skjebner. Ikke bare rikdom bygges på nød, men også kultur. Og denne tyste byen på bunnen av havet var ikke gitt av rikdommen som en avbikt, men som en befestning.

Stille arbeidet humanistene i Oxford og ethvert sted jorden over, hvor civilisasjonen rakk. Efter en verdenskrig vendte de ivrige og lykkelige tilbake til sitt verk og fortsatte uforstyrrelig. De studerte sanskrit, franske filosofer, hellensk poesi, italienske freskomalerier, bysantinsk historie. Disse mennene som vilde gå med blinde øine gjennem et slumkvarter, kunde utbryte: hvor fattig blev ikke livet hvis det bare hadde råd til det direkte nyttige. Deres opgave var på ingen måte å forandre massenes kår. De stod utenfor og over samfundsstriden; dunkelt ante de at det ikke var den utpinte grubearbeideren, dødstrett sjanglende ut av sjaktens elevator, som gav dem donasjoner, men muligens grubeeieren, uten å gå dypere inn på spørsmålet. Minervas ugler flyver helst i skumringen.

Med fin diskresjon var de knyttet til den herskende klassen; de tilhørte den eller blev støttet av den. Det de gav tilbake som gjengjeld var ikke så unyttig tross alt. I studerværelsenes ensomhet hadde de skapt en åndsform; en mild kritisk forsiktighet, utviklet av historiens lange perspektiver og kildeforskningens skrupuløse krav. Fra lærdomssetene strømmet denne fine, hederlige humanismen utover verden og preget dem som hadde kår til å forstå den. Det var ikke dårlig for det bestående samfund å kunne vise dette edelt skeptiske ansikt mot massene når de kom med sine grove og larmende rop om rettferdighet.

Ofte hadde Ashley undret sig over hvorledes hans land efter verdenskrigen hadde klart demobiliseringen; dets ungdom hadde i fire år delt skyttergravenes lusete, skitne fellesskap; så kom freden, og soldatene, de overlevende av dem, gikk hver til sitt, forferdende adskilt, en del til rikdom, en del til grubene, fabrikkene og arbeidsløsheten. Hvorledes fant de undertrykte sig så tålmodig, så sløvt i å gå tilbake til sin plass, sin bitre forhatte fortid. Det kunde ikke være nok å si til dem: Noen må være rike. Rikdom betydde mat, hus, biler, ting man kunde storme frem og ta – eie eller knuse. Ashley forstod nå at avstanden blev holdt på en helt annen måte: noen var anderledes. Når de underkuede stirret på den klassen som holdt dem nede, så de ikke motstandere, rå av brutalitet, men mennesker med forfinede trekk og ord som samtidig var klare og uforståelige. Blendet, ikke av rikdommens rå enkelhet, men av kulturens gåtefulle verdier, blev massene der hvor de var.

Ashley måtte smile: hvor forbitret det ikke humanistene når man sa til dem at også deres liv hvilte på utbytning. I hatefull angst for å miste sitt privilegium til selvfordypelse og skjønnhet, gikk de til kamp; revet ut av sitt tusmørke verget visdommens ugler sig med gloende øine og rasende klør. Livet var ikke så enkelt, ropte de.

Så lenge råd var, brukte rikdommen det humanistiske livssyn som sin ytterste skyttergrav, åndeaktige, perlemorsfarvede, gotiske fortifikasjoner. Men følte den besiddende klassen sig for alvor truet, som i Tyskland, skjøt den sine spinklere forsvarsverker ned, raserte humanismen, for å få åpen bane for maskingeværer og stormtropper. Ashley kjente én som så den dagen i møte, hans bror Francis. Selv hadde han ikke den sorten vitalitet; han hadde ikke noe å forsvare.

I denne tiden var Ashley kommet til å se på Moskva med nye øine. Livet her borte var som et rått uferdig bygg, det var ikke vakkert, men hus under reisning i vinterkulde var aldri det. Materialer lå slengt omkring, uøvede hender slet; på tomten lå ruinhoper av nedrevne menneskeskjebner, Genia Rastovskier og andre, men hvad veide det mot dette ene at denne bygning var hederlig tenkt; den var sann.

Til å begynne med satte han ikke denne erkjennelsen i noen som helst relasjon til sig; han følte sig bare trett, nytteløs og fremfor alt ikke så lite komisk. Men en dag hadde han en oplevelse som ryddet ham ut av hans passivitet.

Det var pent, mildt vårvær, og på sin morgentur til biblioteket, besluttet han sig til heller å gå en tur utenfor Moskva. En sporvogn kom nettop rusende bortover gaten, og idet den passerte i full fart, så han at det var en av de sjeldne som gikk utover mot Spurvebergene. Han løp efter den, nådde igjen bakerste plattform og sprang til. I samme øieblikk satte en mann foten ned for å hoppe av. Med voldsom kraft blev Ashley støtt tilbake og slynget ned i gaten. Som gammel Rugbyspiller falt han instinktivt på den lempeligste måten; halvt i ørske efter fallet merket han en lastebil uundgåelig som et jordskred rase på skrikende bremser mot sig, over sig, et veldig hjul strøk langs bakhodet hans, før det stanset. Dypt inne under vognens mørke, stirrende op i dens jernbunn, lå Ashley, uskadt. Han halte sig frem, stod op, takket chaufføren og gikk inn på fortauet.

Han følte sig litt forslått, og ikke helt vel til mote de første ti minuttene. Men langsomt fyltes han av dette underet: han levde. Han så sig selv med knust, blodig hode på asfalten, det virket så forferdelig på ham at han ynket sig og småsprang, ennå litt haltende, bortover fortauet for å undkomme. Så stanset han: det var jo ikke slik. En dyp, tindrende rus av undgått død fylte blodet hans. Aldri hadde han slik som i dette øieblikket ant hvad liv var. Han vilde leve, arbeide, være hjemmehørende på jorden til siste åndedrag.

På den andre siden av gaten fikk han plutselig øie på Kira Dimitrovna. Han hastet bort til henne. Det var et slikt strålende uimotståelig liv over ham at hun kunde ikke annet enn å smile tilbake.

Han fulgte henne nedover i solskinnet.

– Husker De samtalen vår? spurte han.

– Meget godt.

– Jeg har tenkt meget over den, sa Ashley, jeg vet nå at det var Dem som hadde rett.

– Leonid Antonovitsj, sa hun, jeg trodde hele tiden at det var et slags håp for Dem.

– Eric Ivanovitsj, det er nødvendig at produksjonen ved Deres bedrift reduseres til det halve.

Kommissæren lente sig bakover i stolen og så inntrengende på Robins som satt på den andre siden av skrivebordet. Ingeniøren stirret et øieblikk forbauset tilbake. Hans sjefs kraftige, rødsprengte ansikt med det skarpe blikket uttrykte en jovial, smittende energi som om han var sikker på at Robins ikke vilde vike tilbake for denne kraftanstrengelsen.

– Jeg forstår ikke . . . . Fabrikken er endelig i god gjenge . . . . Jeg finner det meget beklagelig.

Det blev en lang pause. Kommissæren trakk til slutt brynene i været. Robins syntes han måtte si noe: – Men –, sa han resignert, og trakk på skuldrene.

– Det er riktig, sa kommissæren hjertelig, – og så hurtig som mulig.

Robins regnet efter: vi får avskjedige 1200 arbeidere.

– Ikke en eneste skal avskjediges.

Robins prøvde å få en mening i det, men opgav det. Han stirret gjennem det veldige vinduet ut i sommerhimmelen som kuplet sig over en lav bord av hustak; den fuktigvarme luften var blå og oljet som et duebryst. Tomrummet utenfor gav ekko i ham selv.

– Jeg skjønner ikke . . . sa han besværlig, avisene er fulle av krav om at vi skal øke produksjonen til bristepunktet, og samtidig forlanger De . . .

– Eric Ivanovitsj, sa kommissæren med myndighet og la sin svære neve, dekket av fine rødlige hår, tungt i bordet. – Jeg er Deres overordnede, og jeg gir Dem denne ordren. Det er ikke mer å diskutere om.

– Nei vel, sa Robins spakt.

– Av politiske grunner, sa kommissæren i en upersonlig kommandotone, er det nødvendig at denne innskrenkning ikke virker planlagt, men skjer ved spontane uhell, som ikke kan repareres. De skal få navnene på fem-seks pålitelige folk som vil bistå Dem.

Robins hørte bare den avgjorte, klare stemmeklangen: – Ja vel, sa han. – Men hvad er det De sier? Spontane uhell? Forstår jeg Dem rett, vil De at jeg skal ødelegge maskineriet? Politiske grunner, sier De.

Det er ikke min business. Jeg er ingeniør. Dette blir det ikke noe av.

– Still Dem ikke så hellig an, sa kommissæren.

Robins blev nå aldeles fortumlet, han begrep ingenting av kommissærens spotske tone, han var da ellers et så utmerket menneske. Det kvakk i ham ved hans overordnedes neste ord:

– Hvor lenge har De vært i den britiske Intelligence Service?

– Hvad er det De mener? Jeg har aldri . . .

– Dette dossieret fra G.P.U. sier noe annet.

– Da er det falskt.

– Her er fem russiske vidner som hevder at de er blitt opfordret av Dem til statsfiendtlige handlinger.

– Da lyver de.

– Det vil rettssaken mot Dem vise.

– Rettssak . . . .

En cigarett lå og oste i askebegeret foran ham, aldeles utrolige mengder av blå, langsomt hvirvlende røk steg op i solstrålene, og kuet dem.

– De vil bli arrestert når De forlater kontoret her.

– Fordi jeg ikke vil delta i en handling som virker uhederlig på mig.

– Ingen har bedt Dem preke moral, sa kommissæren. Han så derefter på Robins med et avskjedsblikk som uttrykte opriktig bedrøvelse: – Jeg har prøvd å holde min bånd over Dem av personlig sympati, Eric Ivanovitsj, så lenge De avholdt Dem fra utillatelige handlinger, men når De nå vil sabotere kommissariatets beslutninger, kan jeg ikke redde Dem. For siste gang: vil De utføre min ordre?

– Å ødelegge mine egne maskiner? Nei.

– Godt.

– Bare gå i gang, sa Robins. Han hadde engang lest et uttrykk: Sta britisk terrier. – Bare arrester mig.

Han var sta britisk terrier, han var ikke redd.

– Og husk vi har britisk ambassade her, tilføide han truende.

– Det blir ikke Dem som blir hovedpersonen i rettssaken, sa kommissæren smilende.

– Hvem blir det?

En lang stillhet. Robins følte angsten gripe sig om strupen.

– Grafira Ivanovna.

Robins prøvde å finne et holdepunkt i denne uvirkeligheten; idet han så ut, styrtet hans tanker svimle ned gjennem rummet mot en fremmed forferdelig by, hvor hvert hus reiste sig som en forstenet trusel. Han så på kommissæren.

– Skal hun også anklages?

Kommissæren rystet jovialt på hodet som om en slik tanke forekom ham absurd.

– Skal hun . . . vidne mot mig, spurte Robins tonløst.

– Det skal hun, utbrøt kommissæren livfullt, men det er bare en bagatell. Hun skal figurere i rettssaken.

Kommissæren nød øiensynlig sine egne tanker.

– Denne prosessen blir en fabelaktig sensasjon i engelske aviser, som alltid når engelskmenn står foran Sovjet-justisen. På forhånd intervjuer med den trofast ventende Mrs. Robins i Golders Green – er det ikke Golders Green? Riktig! og et stort fotografi av henne og barna på førstesiden: vi ber aftenbønn for daddy. Hele England kommer til å gråte. Så kommer Grafira Ivanovna.

Ikke bare Deres frue og Deres små barn, men millioner av engelskmenn vil forferdes over Deres liv i Moskva, Deres ubeskrivelige kjønnslige utsvevelser.

Robins bøide hodet. Hvert ord var sant. Han så avgrunnen åpnes foran sig.

– Kan jeg få gå nu, sa han. – Det har vært så meget . . . Jeg skal tenke på det.

– Gå De, Eric Ivanovitsj, sa kommissæren vennlig. To G.P.U.-folk vil ledsage Dem til Deres hjem og bli utenfor huset til De har truffet Deres beslutning. Jeg fraråder Dem å omtale denne samtalen for et levende vesen. For øvrig er Deres telefon avkoblet, inntil jeg ringer utpå kvelden.

Grafira lå og sang i badet da han kom hjem. Han hatet henne. Hun var skjøgen som hadde fått ham i sine garn. Han satte sig tungt i en stol og prøvde å tenke. Det slo ham plutselig som noe påfallende at han som angivelig skulde være britisk spion fikk en slik konfidentiell opgave. Var det for å narre ham ut i ulykke? Men kommissæren hadde ikke virket slik. Var det kanskje en sabotasjehandling som hans sjef privat ønsket utført? Av politiske grunner, sa han. Slik var det ganske bestemt. Da hadde Robins bare ett å gjøre: å gå til G.P.U. Det var løsningen.

Han husket med ett de to mennene som hadde fulgt ham hjem. Han så ut. De gikk ennå på fortauet, frem og tilbake. Angav han kommissæren blev han sikkert arrestert. Denne mektige mannen vilde knuse ham, før han fikk sagt et kvekk. Det var fem russiske vidner mot ham, og nå var det som hele havet styrtet innover en druknende, Grafira og avisene og Golders Green. Gud, Gud, hvad skulde han gjøre? Alt var stengt for ham, her fantes ikke mulighet til å undkomme: Hjem kunde han aldri mer komme, og her var han ødelagt. I sin fortvilelse gikk han og banket på Ashleys dør, han var ute. Han gikk tilbake igjen til stolen. Liten og sammenskrumpet satt han da Grafira fant ham. Med sikkert instinkt skjønte hun hvad han trengte. Hun satte sig på stolkanten, strøk ham over håret, og snakket babyord til ham. Hadde noen vært slemme mot hennes egen, hun skulde passe på ham, hun. En stund efter fikk hun ham inn på soveværelset, han var så trett, nå skulde mor legge ham. Hun la sig ved siden av ham og det nakne, varme legemet hennes fikk langsomt livet til å vende tilbake for Robins. Han grep efter henne, Grafira, hans synd, hans lykke, hans deilighet.

Efterpå stod saken i et helt annet lys for ham. Han hadde bent frem vært hysterisk. Hvad skjønte han sig på politikk? Best å holde sig utenfor slikt. Bare gjøre det som en fikk ordre om. Det var et forbausende forlangende som kommissæren hadde kommet med, men dette var Russland og meget var underlig her.

Kommissæren var meget hjertelig da han ringte:

– Jeg håper De har hatt en behagelig eftermiddag, sa han. Er De nå innforstått, Eric Ivanovitsj?

– Ja, svarte Robins.

– Det visste jeg. Og hils Grafira Ivanovna.

Aldri hadde hun vært så søt og yndig mot ham som idag. Da de spiste middag klokken 12 om natten, var de begge i pyjamas, og hun hadde tatt et av hans par på, og var deilig, med det ene store hvite brystet struttende ut. Siden satt de sammen i sofaen, og hadde konjakk til kaffen, men bare ett glass. Av det drakk Grafira og presset leppene mot hans og lot brennevinet blidt og berusende synke ned i svelget hans.

Robins følte sig sløv og lykkelig.

– Skal aldri mer ophisse mig unødvendig, tenkte han. Er ukjent med russiske forhold. Sikker på at kommissæren er et utmerket menneske.

En arbeider stående fritt på planet av en lastebil jog som en triumfator i overall gjennem Moskva.

Det var som en ny menneskerase var skapt av solen på fjorten dager. Med undren måtte Ashley erkjenne at det var de samme som hadde gått omkring i tåken, kuet av vinteren.

De hadde vært presset til det ytterste; den første etappen av deres arbeid var over, den bitreste; å skape en tungindustri hadde gitt dem hverken bedre klær eller hus. I dårlige, fillete plagg, om nettene stuvet sammen i trange rum, hadde de bygd jernstrukturen for sin uavhengighet. De hadde ikke kunnet hjelpe en hund fordi de hadde ikke varme til å tørke sitt ene sett klær ved. Ravende kom de ut av vinteren, åndet inn vårvinden: de hadde klart det. Det neste de skulde gi sig i kast med, kom med en gang til å gagne dem selv: tøier, boliger, mat.

Solen gjorde dem fri. Sommeren da de bodde rummelig ute i luften og blev dekket av varme, viste dem deres fremtid. Slik vilde det bli, tenkte de, når de hadde utbygget sitt verk for å overvinne naturen.

Som et speilbillede av en tid som ennå ikke var blitt til, stod julidagene og dirret over Moskva. En slekt ved målet tok sin by i besiddelse, parkene var fulle av lekende barn og ungdom, langs elvebreddene blev titusener av nakne mennesker formet til styrke av lys og vann; utenfor var floden ennå en gang gått op, ropende av solbrent, atletisk liv.

Gatenes grå sprukne rekker av hus med kluter i vinduene var vinteren som stod og ventet på dem. Overmodig stirret de tilbake.

Det viste sig at Kira Dimitrovna ikke var gift; hun regnet sig i hvert fall ikke for å være det. Hennes mann var nylig reist som ingeniør til Usbekistan for fire år.

Hun fortalte Ashley at mannen hadde bedt henne bli med. – Hvad skulde jeg der? Hvorledes skulde jeg kunne forlate min post? Jeg er ingen kone, utbrøt hun harmfullt, – en eiendom som i kapitalistiske land.

Hun satte tennene i underleppen og slapp den, som hun stilisert spyttet ut sin forakt: Pfui.

Kira Dimitrovna arbeidet i de røde fagforeninger, Øst-Asiatisk seksjon. Hun hadde aldri vært i Vest-Europa, derimot i China og Fransk India. Det hadde preget henne. Hun hadde sett utbytningen i dens råeste, grusomste klarhet; mistenksomt gjenkjente hun dens struktur i Vestens mer filtrerte lys. De narret ikke henne! Når hun i utlandets sosialdemokratiske aviser så billeder av muntre, lykkelige arbeiderpar underveis til friluftsstevner, betraktet hun dem som uhyggelig utstafferte, sminkede slaver som hadde fått lov til å pynte sig som belønning fordi de ikke gjorde oprør mot sin skjebne. I de imperialistiske land så hun de øvre lag av arbeiderklassen som en slags bleke, begunstigede husslaver hos utbytterne, joviale og sløve evnukker, som fikk slengt til sig et jafs av rovet og sovnet mette, – mens kulier sprang med hikstende lunger de fem-seks årene kroppen deres varte, kvinner stupte på bomullsmarken og barn arbeidet i spinneriene tolv timer i døgnet.

For Kira Dimitrovna var de utbyttede jorden over én klasse og de som forsonte sig med undertrykkerne var forrædere; ensommere måtte kamerater slåss videre. Brennende stolt var hun fordi hennes land var det første som hadde smadret retten til å tjene på andre mennesker.

Hennes fanatisme kunde ryste og irritere Ashley. Allikevel ønsket han sig henne ikke anderledes. For ham hvis intelligens var trenet i å gli unda eller trevle op, var det en befrielse å finne en urokkelig overbevisning, alltid på plass, uten en risp i sig.

Dette lidenskapelige, hensynsløse instinktet for rett måtte ha vært medfødt i henne. Søsteren Ljoba, som Ashley var blitt gode venner med, fortalte en episode fra det første krigsåret i Leningrad. Kira som dengang var åtte år gammel (hun er altså syv og tyve, tenkte Ashley), hadde på en eller annen underfull måte kommet sig med i en arbeiderdemonstrasjon for brød og fred. Kosakkene blev sendt mot dem. Et skred av hester og menn med hvinende lærpisker jog nedover gaten. Menneskene i toget prøvde å berge sig, sprang tilbake eller kastet sig i dødsangst inn mot husveggen. Midt ute i gaten stod barnet Kira. Hun rørte sig ikke, stod til stormen rev henne over ende. Hun var heldig, ingen hestehov ramte henne; gode mennesker forbandt hullet i hodet. Da hennes mor gråtende spurte hvorledes hun kunde finne på noe slikt, så Kira på henne med forbausede øine: Men det var jo rett.

– Kanskje var dette en slags prøve for Kira, sa søsteren smilende, hun hadde nemlig lest om en eller annen som hun beundret at vedkommende var karakterfast. Hun bestemte straks at det vilde hun også bli. På slaget fire hver eftermiddag gikk Kira frem på gulvet og begynte å stå. Aldeles urørlig, stum som en fisk, i tre timer hver dag. Hun var så vill av sig, og å stå stille var det verste hun kunde tenke sig. Jeg skal aldri glemme, utbrøt Ljoba, det spente forventningsfulle uttrykket i ansiktet hennes mens hun likesom lyttet inne i sig: Jeg synes jeg merker noe . . . det må ganske bestemt være karakter.

Kira og Ljobas far som hadde vært jurist var død ganske ung. Sin mor hadde de mistet forholdsvis nylig; hun var en svermerisk, ikke særlig livsdugelig natur. Det var så typisk for henne, fortalte Ljoba, at da revolusjonen brøt ut i 1905, la hun sig straks ut i pikeværelset og lå der i fjorten dager sammen med de to pikene vi hadde dengang; slik vilde hun vise sin solidaritet.

Den som kanskje hadde betydd mest for barna var Ivan Borisovitsj Lebedeff, en fetter av moren. Ashley kjente selvsagt navnet, Lebedeff var en revolusjonær berømt langt utenfor Russland. Ljoba fortalte at han noen år hadde vært utelukket av partiet fordi han hadde hatt en ganske uriktig opfatning av kollektiviseringen, men nå hadde han innsett sine feil og gjort avbikt. Han vilde sikkert snart komme til å innta betydningsfulle stillinger. Ljoba var meget glad i ham.

Hun selv var ikke partimedlem, men både Kira og hennes mann var det. Koljas far hadde vært landarbeider, drept som partisan under borgerkrigen; hans mor var nå flyttet inn på et kollektivbruk med alt hun eide: en gris, to stoler, et bord, en seng, to billeder av sine levende barn og fire av sine døde, fotografert som lik med små gustne profiler, fulle av fred.

Kira Dimitrovna hadde fattet godhet for Ashley. Undertiden kunde hun et øieblikk få skrupler, når hun tenkte på hans land og miljø, men hun var overbevist om hans hederlighet, dette ansiktet løi ikke, han hørte hjemme hos dem. Et par ganger syntes Ashley at hun så på ham med en slags tristhet, men dette uttrykket gled alltid over i besluttsom iver: Nå skulde hun hjelpe ham.

Han hadde fortalt henne om hvorfor det var blitt umulig for ham å arbeide med Fletcher; hun sendte ham straks tilbake til biblioteket. Det var nyttig at han skrev sin bok ferdig. Menneskene i hans land hadde godt av å se grunnlaget for keiseren Theodor Ivanovitsjs og bojarenes barbariske liv, den nådeløse utbytningen av de livegne. – Vis dem, ropte hun, hvor malerisk denne tiden var hvis blodfarver blev gitt av de piskede og fortvilte.

Ashley begynte igjen med nytt mot. Faktisk hjalp Kira ham med å få en ny bredde over boken. Hun hadde også lånt ham en del bøker av Marx og Lenin; første gang da han satt på lesesalen uten å be om håndskrifter, bare optatt med disse brosjyrene, følte Sarodin sig forlatt i verden som aldri før.

Ashley hadde dunkelt ventet at han i kraft av sitt nye livssyn måtte gi bort alle pengene sine til de fattige; Kira syntes ikke det. Han kunde bruke dem selv på en riktig måte, særlig hvis han noengang blev medlem av partiet. Ashley var samtidig lettet og skuffet; han ønsket at hun hadde krevd noe desperatere av ham. Kanskje tvilte hun på at han kom til å vare.

Det slo ham for øvrig at hun ved siden av sin brennende hete var merkelig nøktern, ja kald. Når små foreldreløse unger, besprisorniker, i skitne frakker av en farve som hunde-ekskrementer, med tynne hender stikkende ut fra altfor lange ermer, tigget dem om penger, kunde det kanskje gå et drag av smerte over ansiktet hennes, men hun mislikte at han gav dem noe.

– De så ut til å ha det vondt, kunde han si.

– De er rømt fra barnehjemmene.

– Men føler De ikke trang til å hjelpe dem.

– Jo. Ofte går jeg bort til en milisjonær, for at han skal bringe dem tilbake.

Hun så sarkastisk på Ashley: Man har mer hjertelag i kapitalistiske land, hvor man gir almisser for å kunne beholde fattigdommen. Vi derimot legger et nytt grunnlag for rettferdighet, og den som ikke arbeider for det til sine siste krefter, er hjerteløs hos oss.

Som for å gi ham et kursus i sovjetmenneskets hjertelighet, så hun ham ikke på tre uker. Han visste at hun slet på kontoret til sent på kveld, og oftest på utgangsdagen også. Først ved titiden kunde han håpe på å treffe henne oppe hos Kolja. Ashley var glad da hun viste sig igjen.

En fridag var de oppe i museet for vest-européisk kunst. Med skinnende øine gikk hun straks bort til Gauguins billeder, og blev stående stum foran dem.

– Dette er første gang, tenkte Ashley, at vi har kunnet møtes på nøitral grunn, helt enkelt i en glede, uten politikk. Kira drakk inn skjønnheten i disse lerreter.

– Det var en god mann, utbrøt hun, de franske imperialistene drepte ham.

Hun oplyste nå Ashley at Gauguin hadde følt gendarmenes mishandling av de innfødte som noe så uutholdelig at han undsa myndighetene på det voldsomste. De hevnet sig ved å idømme ham en stor pengebøte som han på ingen måte kunde skaffe til veie. Pint av bekymringer orket han ikke å male lenger. Kort efter døde han.

Med et vemodig blikk sa Ashley farvel til den rene nydelsen han til nå hadde følt ved Gauguin. Men merkelig nok syntes han ikke at billedene tapte ved at Kira hadde sett på dem. Det blev en sørgmodig lengsel efter frihet i disse mennesker. Med sine nakne legemer stod de hjelpeløse og lyttet efter noe tapt; i solen var mørket av et aftenland; og deres lidenskap var de ensommes i dødsriket.

Kvinnelighet i vest-européisk forstand viste Kira ham bare én gang. For å få opholdstillatelsen forlenget hadde han vært på passkontoret hvor det viste sig at Kira var godt kjent. Hun spurte hvem han hadde snakket med. En mørk, meget pen pike.

– Det er ingen pen pike dér, utbrøt Kira bestemt. Vantro tilføide hun: Satt hun borte ved vinduet, ganske fyldig med sort hår, skilt i midten?

– Nettop!

– Kaller De henne pen. Den vesle trulten med det dumme ansiktet.

Hun tok forbauset øiemål av ham.

– Meget interessant, Leonid Antonovitsj.

En utgangsdag da Ashley fulgte Kira Dimitrovna op i Koljas hjem, satt Ljoba i livfull samtale med en mann som han gjenkjente fra avisenes fotografier og karikaturer. Det var Ivan Borisovitsj Lebedeff. Ashley likte ham straks. Det var tydelig at han og Ljoba hadde sittet og talt om gamle dager; den ivrige, smilende optattheten over Lebedeffs ansikt var hurtig glidd bort, men gjenskjæret lå igjen på Ljobas da hun reiste sig for å ta imot dem: – Så likt mamaska, sa hun, ennå henvendt til ham.

Lebedeff omfavnet og kysset Kira. Han hadde nå fått en annen mer høilydt hjertelighet, likesom for å væbne sig, idet han blev rykket tilbake til det nærværende. Denne trygge, optimistiske munterheten stod i merkelig kontrast til det magre ansiktets forfinede, nervøse drag og de trette øinene.

Han var meget vennlig mot Ashley, som han allerede kjente av omtale. Da Ljoba og Kira kort efter gikk ut i kjøkkenet, begynte han for å glede engelskmannen å snakke om de moskovittiske keiserne omkring sekstenhundretallet. Han røbet aldeles blendende kunnskaper, fremsatt – som det var en selvfølge at han behersket dette stoff – med en litt apatisk, vemodig rutine. Plutselig avbrøt han sig selv med et ironisk rykk med hodet, spottende over sin opvisning av lærdom. Han tendte en cigarett og satt en stund uten å si noe.

Ashley hadde nylig lest et opsett av ham i avisene. Lebedeff fremholdt her at det var påkrevd å rykke sproget med i den revolusjonære omformning av samfundet. Et sovjetmenneske moret sig på ingen måte kongelig, det hadde ikke bruk for nåde, det visste ikke hvad det dyreste eie var. I beste fall var dette livløse slagger, men det kunde også binde mennesker til en verden som de i hvileløs kamp hadde besluttet aldri skulde komme igjen.

Ashley bragte nå denne artikkelen på bane; til hans overraskelse trakk Lebedeff bare kort på skulderen, som han avfeide en bagatell og stanset med sin absolutte taushet enhver videre diskusjon.

Ashley prøvde å tyde denne tilrettevisningen; han innbilte sig at Lebedeff, en gammel revolusjonær med verdensnavn, fant det latterlig, ja krenkende at en utlending skulde beskjeftige sig med en så likegyldig artikkel. Man behøvde ikke å minne ham om at han efter sin uoverensstemmelse med partiet ikke lenger fikk spalteplass for betydningsfulle politiske artikler, men måtte nøie sig med små filologiske betraktninger.

Nå kom Kolja inn med en kamerat, en utlending, visstnok skandinav. Den fremmede var øiensynlig en kjær venn av huset. Kira og Ljoba var straks til stede med hjertelige utrop. Det var en kraftig senet skikkelse, med et ansikt sammenbitt av energi. Det vilde ha virket uutholdelig strengt, hvis ikke nesen hadde stukket litt til værs, og gitt trekkene muntrere muligheter. Ashley så snart at han kunde le godt også med et glad glimt i de lyse øinene.

Knut Olsen var norsk skogsarbeider. I sitt land hadde han spilt en fremtredende rolle som organisasjonsmann og leder i de forbitrede lønnskampene som hadde rast i tømmerdistriktene. En dag var han reist av landet. For hans stride, lidenskapelige natur var det blitt noe utålelig langsomt, i virkeligheten på forhånd dømt, ved konfliktene hjemme. Efter lang, hård kamp kunde det kanskje lykkes å presse lønningene såvidt over sultegrensen, lenger gikk det ikke, kunde det ikke gå.

Stadig vekk viste det sig at driften lønnet sig ikke. Skogeierne sa det, og det var sant. Det var da to muligheter: å slåss som ulver om underskuddet, eller å bøie sig for det uundgåelige i grå sult. Det var også en tredje utvei: å erkjenne at både kamp og kapitulasjon var forgjeves, fordi arbeiderne ikke stod overfor sine motstandere.

De fleste av skogeierne var håpløst forgjeldet; bankene lot dem få sitte på gårdene som voktere av sine verdier. Villere, uforsonligere sloss disse opsynsmenn, maskert som kapitalister, fordi de ikke engang forsvarte eiendom, men bare en illusjon; de visste, at verget de ikke bankens interesser til full tilfredshet, vilde skredet ta dem, deres slekt bli sopt vekk fra sin klasse og ende nede blandt dem som arbeidet og undertiden sultet.

Knut Olsen så klart at disse godmodige eller brutale mennene som kanskje blev hatet av en hel bygd, bare var maktesløse og fortvilte vesener. Bankene bestemte; det betydde igjen den innenlandske og utenlandske kapital, en verdensomspennende sammenheng som rystet samfundene med konjunktursvingninger og feberaktige kriser. Den eneste mulige løsningen var å bryte ned denne makten i land efter land. De fikk begynne skånselsløst i sitt eget. De fleste av hans kamerater innenfor arbeiderbevegelsen anså ikke dette som praktisk politikk. Lønnskampene i skogene fortsatte.

Efter en ny langvarig konflikt, som hadde endt med noen jammerlige ører i tillegg, følte han mest trang til å le, og ikke noen glad latter. Det hadde vært slike dramatiske måneder: Åndeløse budbringere hadde gått fra hus til hus for å melde at nå kom statspolitiet; i lyse vårnetter hadde arbeiderne hastet gjennem skogene, hvor tiuren spilte i solrenningen, for å falle over streikebryterne; de hadde stormet deres tømmerkoier og drevet dem vekk fra elven, efterpå hadde de sittet triumferende sammen, fast bestemt på å slåss videre, de hadde holdt motet oppe hos sine kvinner og barn som var blitt magre i ansiktet, og alt var bare narrestreker. Det var en kamp som så mektig ut med endeløse skoger og fosser og bevæbnede menn. I virkeligheten foregikk den mellem de snevreste grenser. Befri dere, proletarer, men alltid innenfor fengslet.

Når han kort efter reiste til Sovjet var det for å være med å bygge et samfund som hadde våget å ta sitt opgjør med utbytningen. Å øke dets styrke var å gi mot og tillit til arbeiderklassen i andre land. For ham var denne reisen ikke en flukt, men kanskje den korteste veien hjem.

Han hilste nå flyktig på Ashley, og med bred, litt larmende godmodighet på Lebedeff, som svarte igjen på samme måte. Nå da Kolja og hans kamerat fylte værelset med sitt vesen, så Ashley tydelig at det var den nye ungdommens stil, enkel og tillitsfull, som Lebedeff prøvde å anlegge. Det var noe apatisk, forekom det Ashley i dette forsøket på å nærme sig en generasjon som var gått fra ham.

Knut Olsen var midtpunktet; han kom nettop sydfra hvor han hadde arbeidet på kollektivbrukene; ivrig spurte de efter nytt.

– I vårt område, sa han, er vårarbeidet gått bra. Vi opfylte planen med 106 pct.

Denne meddelelsen blev mottatt med glade rop som virket ganske eiendommelig på Ashley. Ingen vesteuropéisk familie kunde bli mer fornøid, når far kom hjem efter årsopgjøret og sa at resultatet var blitt pent og det kunde bli utvei både til kjole og motorsykkel, enn denne flokken russere over at noen marker i Nord-Kaukasus var blitt skikkelig tilsådd. Knut Olsen slo Lebedeff jovialt, kanskje litt nedlatende på skulderen, så det knaket i den spinkle mannen.

– Vi klarte det, ropte han leende. Deres spådommer, tavarisj Lebedeff, om den menneskelige natur skremte oss ikke.

Ikke bare på Ashley virket dette utbruddet som en pinlig taktløshet. Han så i det smertelige lille draget som var gått over Ljobas ansikt, at hun syntes heller ikke dette var nødvendig. Det var riktig at Ivan Borisovitsj Lebedeff hadde advart mot kollektiviseringen, fordi han mente at eiendomsfølelsen hos bøndene var så ukuelig at den ikke kunde utryddes på et par år; uforsonlig hadde han stridd for sitt standpunkt til han var blitt stengt ute fra partiet; men nå var det op- og avgjort.

Ashley så på de to mennene. Den ene var en lysende intelligens; han hadde dannet sig en personlig opfatning og tapt. Den andre stod forstandsmessig svimlende under ham, men fordi han tilhørte flertallet var han seierherre og overmann og kunde rungende tilføie ydmygelser. I et glimt så Ashley sin egen fremtid, sin frie tankes resignasjon. Det måtte kanskje være slik, men han følte en dyp, varm sympati for Lebedeff.

Et øieblikk syntes Ashley at det hadde vært en utålmodig rykning over Lebedeffs ansikt, et trossig lyn i øinene; han behersket sig i hvert fall hurtig; smilende så han på nordmannen; det var en trygg, glad ro over ham da han sa: – Jeg skulde visst at vår bolsjevikiske vilje er sterkere endog enn den menneskelige natur.

Ved disse ordene sprang Kolja op; under rop av glede omfavnet han Ivan Borisovitsj. Kira og Ljoba smilte også mot ham; det var et lykkelig øieblikk for dem alle. De hadde hørt fra hans egen munn at han av fullt hjerte var vendt tilbake til dem; en god og sterk mann var igjen i deres rekker.

Kira spurte nå Knut Olsen om motstanden blandt bøndene hadde vært hård.

Han vendte sig mot henne med et dempet spørsmål. Ashley forstod at det var ham det gjaldt: var han partikamerat? Han hørte Kira svare: – Nei. Men De kan snakke helt trygt i hans nærvær.

En varm følelse av takknemlighet fylte Ashley; hvor pen Kira Domitrovna egentlig er! tenkte han. Derefter så han på Ljobas milde ro og Koljas sterke hjertelige ansikt. Han holdt av dem. Aldri hadde han vært i et hjem som han likte bedre.

Knut Olsen fortalte: Sammen med seks russere var han sendt ut for å drive politisk oplysningsvirksomhet og samtidig instruere bøndene i bruk av de nye maskinene. En måneskinnsnatt var en av kameratene blitt skutt ned bakfra da han gikk gjennem landsbyen. Omtrent samtidig forsvant den beste blandt kollektivbøndene, en landarbeider; de fant liket noen dager efter i en grøft, hugget op av knivstikk.

Kolja var blitt hvit av forbitrelse. – Kulakkene gjorde det, ropte han. Jeg kjenner dem. For å slippe å dele, døde de gjerne av sult med kornsekken under sengen, og de myrder hvis de må arbeide for annet enn sig selv.

Han vendte sig mot Ashley idet han med voldsomme bevegelser gramset til sig usynlige skatter på bordet: mitt må det være, mitt, mitt.

Nordmannen sa: – G.P.U.-folkene tok noen med sig. De skal ha tilstått. De nevnte ingen medskyldige.

Henvendt til Kolja sa Lebedeff, nesten irettesettende: – Som klasse er kulakkene tilintetgjort. Partiet var klar over motstanden og sørget for å slå den ned. Dette er de siste desperate krampetrekninger.

Knut Olsen hadde en manér med å holde sin flate høire hånd op i luften og presse tommelen mot de andre sterkt sammenklemte fingrene idet han sa: Jeg stiller spørsmålet slik . . . Han foretok nå dette og sa: – I mitt land har jeg aldri kunnet se skogkulakkene isolert, de har alt mulig bak sig, banker, politi, aviser. Hvilke krefter, tavarisj Lebedeff, kan tenkes å stå bak de russiske kulakker og kanskje gi dem et håp om at alt ennå ikke er forbi?

– Deres forbindelse med hvitegardistiske elementer er gang på gang fastslått, svarte Lebedeff.

– Jeg fortalte Dem isted, sa nordmannen, om en av mine kamerater i brigaden som blev drept. Jeg skal nå fortelle om den neste. To av oss, en kamerat fra Leningrad, Petroff, og jeg hadde ansvaret for en traktorstasjon. Det var sabotasje uten ende. Traktor efter traktor blev satt ut av bruk. Om dagen hadde ingen andre enn førerne lov til å komme nær sine maskiner; hver kveld når de vendte hjem, kontrollerte vi hver eneste motor. Det måtte være om natten skadegjørerne arbeidet. Vi hadde selvsagt vakter ute; allikevel viste det sig gang på gang at det var kastet sand ned i motoren; maskineriet blev malt i filler; markene lå upløid.

I lang tid hadde jeg slitt dag og natt med reparasjoner i traktorhallen, mens Petroff arbeidet sammen med folkene; en eftermiddag la jeg mig ned på noen filler ved siden av maskinen for å sove et kvarters tid. Jeg sov i fem timer. Det var stummende mørkt da jeg våknet. Jeg skulde nettop gå bort til bryteren som var i den andre enden av hallen, for å tende lyset og arbeide videre da jeg hørte porten forsiktig bli åpnet. En mann kom bortover gjennem mørket, han famlet sig frem til en traktor, jeg hørte motorlokket bli åpnet og litt efter den fine lyden av sand som raslet ned. Jeg sprang frem: Stans. Det blev stille et øieblikk, så skjøt han, kulene suste om mig, en streifet mig i skulderen. Han løp tilbake mot porten. Jeg hadde også revolver, men det er så sin sak å skyte i mørke. Det gikk ikke bra. Jeg drepte ham.

Knut Olsen hadde fått sitt sammenbitte uttrykk, et treansikt, grovt skåret med kniv.

Kira Dimitrovna så forferdet på ham: Var det Petroff . . . Deres kamerat?

Nordmannen lo bittert: Det var to partikamerater inne i traktorhallen den natten; en av dem var en fiende. Den ene lå med litt sand i lommen, men også et hull gjennem hodet. Hvorfor skulde man tro mig?

Nå vel. Til slutt var det noen som trodde mig.

Ashley fattet straks den mest levende interesse for Petroff. Da han ikke visste noe som helst om ham, blev hans billede instinktivt omkring følgende: mistenksomheten overfor skadegjørerne lå som en psykose over kollektivbruket, alle voktet på alle, det brennende budet var: kom ikke nær traktoren. Bare de to medlemmene av brigaden tvilte ingen på. Ashley så nå aldeles tydelig hvorledes Petroff, uttæret av arbeid og ansvar langsomt blev besatt av en tvangsforestilling: fin sand mellem hendene. Sprengt av upersonlige bolsjevikiske slagord, av Knut Olsens prektighet, av de endeløse slettene som krevde uoverkommelig slit, blev det for ham en slags desperat befrielse av sin invidualitet å gjøre det absolutt forbudte; med en fortvilet nydelse stod han til slutt i mørket foran traktoren.

Kira spurte hurtig med sitt skånselløse utsletterblikk: Hvem gav ham opdraget?

– Men det stemmer ikke, holdt Ashley på å utbryte, dere gjør det altfor enkelt.

– G.P.U. prøver å finne det ut, svarte nordmannen.

Halvt uvillig tenkte Ashley, at kanskje var hans interessante hypotese ikke riktig allikevel. Han så på ansiktene rundt sig, Kira Dimitrovnas, Knut Olsens, Lebedeffs, hårde, årvåkne, fullstendig ute av stand til å tro på individuelle eksentrisiteter bak Petroffs handling, blindt overbevist om at her var krefter bak: klassekamp. – I Vest-Europa, tenkte Ashley, vilde ingen av dere gjøre lykke som psykologer.

Kolja var til å begynne med utenfor. Han rusket sig uforstående gjennem håret. – Nei, nei, sa han fortvilet over slik ondskap. Ljoba holdt ham mildt rundt skulderen, til han med et brøl av raseri slo neven i bordet.

Lebedeff gav uttrykk for hvad de alle mente. Koljas og Ljobas lille seksårige gutt Pjotr var kommet inn og gikk straks bort og stilte sig mellem knærne på onkel Ivan Borisovitsj, som han var meget glad i. Lebedeff smilte flyktig til barnet, men smilet gled bort i et uttrykk av lidenskapelig uforsonlighet. – Om våre fiender skjuler sig aldri så godt, skal vi finne dem, sa han, mens han strøk gutten mekanisk over håret, og når vi har funnet dem, skal vi tilintetgjøre dem.

Litt efter vendte Kira sig med skinnende øine mot Knut Olsen. – Men tross disse forbrytelser, klarte dere planen! ropte hun glad.

Ashley så på henne: den første til å gå videre, tenkte han.

– Planen klarte vi, svarte nordmannen med den vanlige, jovialt larmende tillitsfullhet.

Ashley syntes at han likte tonen bedre nå.

Det varte og rakk før Ashley traff de andre beboerne av flyverens hjem. I det ene værelse sov Kolja, Ljoba og vesle Pjotr; på divanen i spisestuen lå Koljas bror, Stepan og hans kone Tamara. De var ganske unge, Stepan nitten, Tamara et år yngre. Begge var arbeidere, Stepan på en kjemisk fabrikk, Tamara på den store kulelagerfabrikken. De var sjelden hjemme. De gikk på teknisk aftenskole, var med på møter, og sjettedagen strøk de til skogen og floden tidlig på morgenen. Begge svarte i den grad til det almindelige billedet av sovjetungdommen, med brede sterke godmodige ansikter, fotografert nedenfra og op, at det forekom Ashley like standardisert som furutremøblementet de sov blandt. Først når de satt i stuen, var alle delene på plass.

Ashley nærmet sig dem med spenning. De var den nye generasjon. I motsetning til de andre i familien som selv hadde kjempet sig til en overbevisning, var disse to født til et standpunkt. Begge to var prektige komsomoler, det vil si, de hadde aldri i sitt liv dradd en partiavgjørelse i tvil. Denne totale mangelen på Vest-Europas mest intellektuelle egenskap, skepsis, gav dem til å begynne med en robotaktig massivitet. Deres livsform var entosiasm, et malmbrøl av tilslutning til det vedtatte. Hvis en tanke ikke var gjennemprøvd og autorisert av partiet, var det som en bryter øieblikkelig blev vridd av i deres underbevissthet, ansiktene blev uforbindtlige, nesten listige i sin livløshet.

Er det slik å forstå, spurte Ashley sig selv, at de simpelthen anser idéen, det klasseløse samfundet, for så grenseløs at de gir alle sine krefter til positivitet. De har sett grunnplanen og forstått den; det vil ta slektledd å reise bygget. De er i gang.

Siden Kolja og Kira med sin større politiske erfaring hadde godkjent engelskmannen, var de to unge hjertelige og umistenksomme mot ham.

Ashley spurte Stepan om han aktet å bli ingeniør siden han gikk på aftenskole. – Nei, svarte Stepan.

Utmerket, tenkte Ashley. Ingeniørdrømmene som nå var så utbredt blandt den russiske ungdommen, efterlot selve problemet uløst: massene skulde bli igjen ved maskinene. Hvad med dem?

Stepan forklarte ham at han gikk på dette kurset for å lære å forstå sin maskin til bunns. Det vilde kanskje ta år før han kjente den aldeles fortrolig, og først da kunde han utnytte den helt ut.

– Men når De er ferdig med det?

– Da vil jeg studere en enda vanskeligere maskin, svarte Stepan ærgjerrig. – De forstår Leonid Antonovitsj, det gjelder å øke produksjonen; fattigdom er ikke noe å dele på. Når vi har skapt rikdom for alle sammen, er det for alvor at vårt nye liv kan begynne.

– Og hvad vil De gjøre, Stepan, med Deres nye liv?

I det samme grøsset Ashley litt over sig selv. Selv hadde han hatt adgang til alle en fri tilværelses muligheter. Lykkelige studier, kunst, natur, reiser, sport. Om han selv ikke gad verge disse goder, var de kanskje selve eventyret for dem som aldri hadde eid dem. Men nei, forsvarte han sig, det blir ikke noe perspektiv i utviklingen, hvis det hele blir et spørsmål om rå appetitt. Stepans og Tamaras barnebarn har kanskje forbrukt sin glade forundring, og hvad da? Atter beskjemmet følte han at dette resonnementet, nydelsens verdiløshet, var et av de besiddende klassers mest forklarede argumenter mot å gi sine privilegier fra sig.

Et skred av forbauselse begynte langsomt å gli fra Stepans ansikt.

– Hvad jeg vil gjøre! ropte han, men det er jo nok til tusen liv!

Hurtig innskjøt Ashley: – Jeg mener – hvad interesserer De Dem for, når De ikke tenker på maskinen?

Stepan purret sig voldsomt i håret for å bringe skredet på plass igjen.

– Jeg leser Pusjkin, svarte han. Drønnende begynte han nå å fremsi en sang av Evgen Onegin. Øinene lyste ved ordenes trossige frihet. Triumferende lyttet han til underet som han har frem i sin egen stemme, hver gang strofe støtte mot strofe, og rimene drev diktet uimotståelig videre, som røde sterke dunk av et hjerte. Det var ingen ydmyghet over denne unge landarbeidersønnen, han følte sig som Pusjkins likemann, ja befrier. De kvaler og ydmygelser som Pusjkin hadde lidt, skulde blandt andre han, Stepan, sørge for aldri kom til å gjenta sig.

Da han var ferdig sa han til Ashley med glad, men undrende, nesten vantro stemme: Vet De, Leonid Antonovitsj, at den dag vil komme da vi ikke har bruk for diktere mer?

Ashley syntes det var en merkverdig kilde til glede i denne litteraturelskers munn, men Stepan hadde svar: Vi blir diktere alle sammen! ropte han.

– Hvorledes? spurte Ashley smilende.

– Vi får så god tid, svarte Stepan. Vi kan sitte og studere alle ting, og når vi efterpå går ut, vet vi de nyeste opdagelser om trærne og menneskekroppen og himmelrummet slik som bare dikterne før kunde finne ut, og vi blir fulle av glede.

Ashley vendte sig til Tamara.

Stepans kone var også fra landet. Ansiktet var bredt, nesten tykkfallent med bitte små, søvnig-glade øine, de bløte leppene åpnet sig i et strålende smil av sterke tenner, hvitskurte av svart brød. Hun var bygd tungt og bredt, hendene var kraftige med stutte negler.

– Hvad liker De å gjøre i fritiden? spurte han.

– Jeg springer ut i fallskjerm, svarte Tamara.

En augusteftermiddag gikk Ashley og Kira ut til flyveplassen for å se Tamara hoppe. Kira var i blomstret sommerkjole, slitt av mange års vask. Den fremhevet det usedvanlige ved henne: hun var ikke ung, men en ennå sydende blanding av barn og moden kvinne. Tøiets troskyldighet hørte sammen med ansiktets forventningsfulle nesten naive uttrykk; under det tynne stoffet bugnet den frodige, sterke kroppen; armene var runde og faste.

På lang avstand blev de i godt humør. Ashley sa: Den flate forferdelige sletten omkring Moskva (Kira lot denne kritikk passere siden den ikke var av ideologisk natur) trenger faktisk fly som går til værs. Slik tegnes i luften usynlige fjell.

På veien myldret det av ungdom, gutter i hvite bluser og jenter i lys musselin.

– Se! ropte Kira triumferende – det er fridag, men ingen har drukket.

Kira Dimitrovna var overordentlig bestemt når det gjaldt alkohol. Engang hadde hun forkynt for Ashley: Den mann jeg skal ha, får ikke røre vodka. – Det var nå svært, hadde Ashley sagt. Hvorfor? Hun hadde sett på ham med sitt trossigste blikk: Fordi den tar noe av hans styrke bort fra mig, utbrøt hun forarget.

Oppe i det blå rummet snørekjørte svaiende skikkelser sig nedover, med kyndige grep i tauene under fallskjermen. Denne sommeren var flyvning alles lidenskap og drøm. Gang på gang hadde sovjetflyverne funnet frem gjennem stormen oppe i ishavet, seilt ned på flakene og gått op igjen med skibbrudne. Hver redningsdåd føltes av folket som en triumferende bekreftelse på at deres egne krefter var kommet tilbake efter utmattelsen. Kolja som var en av deres beste flyvere, var blitt tatt ut og hadde gått omkring syk efter å komme av gårde. De andre klarte det; når meldingen kom om en ny bedrift var Kolja stoltere enn om det hadde vært ham selv. Ashley hadde truffet flere av disse berømte flyverne oppe i Koljas hjem, tette, sterke, godmodige karer av bondeslekt. For en kontrast, tenkte han, til siste verdenskrigs flyvere i Vest-Europa; den gang var det mest overklassens unge menn som fløi, fordi det var den mondeneste og dristigste sport, oftest kom de da også ødelagte tilbake, og prøvde siden å berolige sine sønderslitte nerver med morfin eller tanken på en ny krig.

I lange køer stod hopperne og ventet i gresset, unge gutter og jenter med overall trukket over klærne; fallskjermen hadde de i en pakning av vindjakketøi på ryggen. Med disse posene bundet på sig lignet de store pupper, og dette inntrykket av tung uutfoldethet blev øket av kroppenes tunge sindighet og ansiktenes ennå uferdige trekk. Ashley og Kira søkte efter Tamara, men fant henne ikke.

Åtte skolemaskiner tok hopperne op en efter en. Stadig var det en bred skikkelse som vagget hurtig bortover mot flyet, alltid glad og leende; nerver fantes ikke i disse folkene.

Ashley visste fra Tamara at bak sig hadde de mange øvelser innendørs og teoretiske forklaringer, og selv her ute blev de forsiktig ført fremover. Første gang de var oppe, fikk de bare skreve ut av cockpiten, stå ferdig til sprang og klyve inn igjen; neste gang hoppet de, men med en snor bundet til flyet som automatisk rev fallskjermen op; tredje gang var de fri, men hadde hånden festet med en strikk til ringen som skulde rykkes i, og med engang de styrtet ut, slo de instinktmessig armen ut og hadde handlet. Først fjerde gang stod de ensomme på aluminiumsflaten med døden svimlende under sig, utelukkende sine egne redningsmenn.

En ung jente like ved Ashley og Kira sprang bortover mot flyet som nettop kom ned, og stod med propeller et øieblikk mens hun klatret op bak føreren.

Gutten som like før hadde sittet i cockpiten, sank ennå ned gjennem rummet.

De hadde stått og snakket med denne jenten; nå var de ett med henne. Flyet var oppe. Det gjorde en sving innover skogen, og var tilbake igjen over plassen i fem-seks hundre meters høide. Flyveren løftet hånden, hun skrevet ut og holdt sig fast. Han slo motoren av, det blev plutselig aldeles lydløst, den grønne flaten med husenes byggeklosser og sorte menneskeprikker lå i lysende dødsstillhet. Mannen ved siden av henne smilte: Gå! Hun slapp taket og trådte ut i rummet. Hun stod. I det samme hun merket at hun styrtet, slet hun i ringen, men falt i svimlende fart videre, det suste og hamret i ørene; med ett rykket det voldsomt til under armhulene, hun hang i blået, over henne lyste fallskjermen som en hvit, trygg glede. Langsomt sank hun, hun så sig forundret rundt i himmelen og ned på markene, hun begynte å synge.

Ennå med et skjær av merkverdig oplevelse over ansiktet, krabbet hun rundt på marken, da de sprang bort til henne, mens hun med kraftige arbeidsnever slo luften ut av fallskjermen, som med hivende åndedrag i råsilken vilde til værs igjen. Så lenge de hadde kjent henne!

Det var utelukket at denne fallskjermhoppingen var en del av en militær utdannelse, under en krig vilde det neppe bli krevd at titusener av fabrikkjenter skulde springe ut i luften. Ashley prøvde å finne en forklaring: denne ungdommen kom fra landet, de arbeidet i fabrikkene for en idé som utrettelig blev forklart dem ved politiske møter; her ute på flyveplassen blev deres bondekropper, tunge av landets langsomhet, bundet til mulden, plutselig slynget ut i det ukjente og fikk i selve sine sanser en anelse om fremtid, samtidig svimlende og tillitsfull.

Kira og Ashley gikk langs alle køene for å finne Tamara. Til slutt gav de op håpet om å treffe henne. De satte sig i gresset. Solen holdt på å synke. Kira fulgte med øinene fallskjermene som langsomt duvet ned gjennem den blåfiolette luften. Ashley så på henne.

Det mørkebrune håret hang tungt nedover øiet; halsens varme spente hud gled over i skuldrene og brystet under kjolen. Det luktet godt av kroppen hennes og nyslått høi.

Skyggene begynte å bli lange. De reiste sig for å gå.

Da kom Tamara. Tre kjempemessige fem-motors fly drønnet innover plassen. Da de var rett over hodene deres, falt en sverm av sorte prikker ut av dem, som bier av en kube. Med ett knallet en fallskjerm sig lydløst ut, tityve samtidig, bestandig nye. Hver hopper hadde to forskjelligfarvede skjermer, en stor og en liten, himmelen var full av røde, gule, grønne, blå, lilla blomster som sank ned gjennem kveldshimmelen. Omkring sytti unge menn og piker var sprunget ut. Kira stod åndeløs og så på dem. Fjernt fra hørte de en spinkel, munter tone av et horn, en trompet svarte, andre horn og trompeter klang med, det var oppe fra luften musikken kom, blomstene spilte mens de falt.

Med instrumentene i forsiktig løftede hender dunket hopperne i bakken. Tamara skinte da de fant henne, ruggende traust bortover mot kameratene med fallskjermsbylt og trompet.

Gjennem det duggete gresset gikk Kira og Ashley tilbake til veien. De holdt hverandre i hendene; gleden over kvelden, det nye livet, over hverandre var gått sammen, hud mot hud.

– Jeg har lest, sa Kira, at i det gamle Hellas lot de en svanger kvinne være omgitt av statuer i tiden før hun skulde føde. Hvad har ikke en sovjetkvinne rundt sig av skjønnhet og arbeide for store mål. For en slekt som her blir gitt til verden.

Det var blitt mørkt da de kom inn i byen. Under trærne på bulevardene klang trekkspillåt, ungdom danset. Stjernene lyste mellem drivende skyer.

Hun presset hånden hans: Jeg husker engang som barn, sa hun, at vertinnen kom inn for å være ubehagelig mot min mor, som ganske sikkert hadde knust et eller annet. – Nå skal jeg si Dem sannheten. Elena Nikoljevna, begynte hun med skrikende stemme. – Men det er jo ikke sant! ropte jeg, for det er noe stygt De vil si . . . . . . Sånn føler jeg det ennå: det som er sant, er vakkert, må bli det. Derfor visste jeg at denne kvelden måtte komme.

I mørket under trærne kysset han henne; hun flammet tilbake; ømt og strålende så hun på ham. Det luktet av huden hennes som appelsinblomster efter regn. De gikk litt, stanset og gikk litt igjen. Til slutt kom de til slutten av bulevarden; den åpne plassen som førte frem til huset hvor hun bodde, lå stor og øde foran dem.

– Leonid Antonovitsj, sa hun nesten sky, du skal ikke se sånn på mig, som en kulakk på et helgenbillede. Han blev hos henne om natten.

Dagen efter skrev Ashley et kort brev – som han hadde utsatt temmelig lenge – til Margaret og sa at det hele dessverre hadde vært en misforståelse, som nå var forbi.

Ashley bodde ikke lenger hos Robins. Det var gått for sig på følgende måte: I lang tid hadde Grafira vært fredelig, nesten kuet. En dag hadde hun anskaffet sig en tykk eldre jakthund som hun elsket og var snild mot. Dette godslige dyret gjengjeldte fullt ut hennes hengivenhet. Hunden lå i en kurv i gangen, og hver gang Ashley stakk nøkkelen i låsen, sprang den logrende mot ham. Ashley gledet sig til denne lille daglige velkomsthilsenen. Grafira kom smilende ut og nød denne scenen, klappet undertiden glad i hendene. Efter en ukes tid hadde hun fått presset all mulig nydelse ut av idyllen; hun fant da på en liten avveksling. I det øieblikk hun hørte Ashley i døren, sprang hun bort til hunden, slepte den inn på sitt værelse og begynte å piske den. Hunden jamret sig. Første gangen la ikke Ashley sig imellem, men da hunden også de følgende dager blev pisket som på signal idet han kom inn i huset, talte han alvorlig til henne. Hun fortsatte mishandlingen. Han rev pisken fra henne. Grafira så tilfreds ut.

Dagen efter var hun ute i bedre tid; hun stod på sprang med hunden, og med engang hun hørte Ashleys trin i trappen, låste hun sig inne på soveværelset og slo løs. Ashley orket ikke å høre på denne hundeulingen, hamret på døren, Grafira pisket syngende videre. Han blev aldeles syk og måtte gå ut på gaten. Om kvelden fikk han tak i Robins og sa at han måtte holde styr på konen sin. Robins svarte med kulde at Grafira Ivanovna var et utmerket menneske som måtte få opdra sin hund som hun selv anså riktig.

Ashley underrettet ham da om at han vilde flytte; Robins var vel fornøid med det. Ennå to dager måtte han bli boende, før det lyktes ham å få et værelse på et hotell. Det var lenge nok til at han fikk se dressuren bære frukt. Hver gang han kom hjem, begynte hunden å jamre sig, i påvente av det som nå kom. Det var ikke nødvendig for Grafira Ivanovna å delta lenger. Hunden krøp på buken bortover gulvet, vekk fra Ashley, pipende med redde øine og en våt stripe efter sig. Grafira stod i soveværelsesdøren og lo hjertelig.

Da Ashley fortalte Kira om grunnen til at han hadde flyttet, så hun ømt og overbærende på ham og sa: Du med dine hunder.

Bare én gang besøkte Kira ham på hotellet og da ganske flyktig for å se hvordan han hadde det. Hun lo: Det er ikke nødvendig å gi G.P.U.-folkene nede i hallen ekstra bry. De har nok å gjøre på forhånd. Tenk alle de undersøkelsene de måtte gjøre og de rapporter de måtte skrive – hun viste med hendene – så tykke som så, før de fant ut at den som besøkte dig bare var mig. Det er bedre vi er hjemme hos mig.

Hun så interessert på bøkene hans på bordet. Det lå to diktsamlinger, John Donne i rødt skinnbind, William Blake i blått. Hun tok dem op.

– Den blå er dig, den røde er mig, sa hun og trykket dem inn til kinnet sitt. Hun la dem ned igjen, den røde oppå den andre.

– Nei det var galt, sa hun og byttet kjærlig om på dem.

Kira hadde ført ham sammen med engelske kommunister, de var tillitsfulle og glade over at han hørte sammen med dem. Han var også begynt å gå på møter. Men de fleste kveldene satt han hjemme på hotellrummet og arbeidet, mens han ventet på at telefonen skulde ringe. Endelig! Klingende lykkelyder eksploderte fra apparatet. Det var Kira som var ferdig med arbeidet, ofte var klokken ti – elleve – tolv. Han gikk henne i møte på Den røde plass. Når klokkeslagene drønnet, fløi kaiene skremt ut fra tårnet, svevet som skinnende aluminiumsfugler i det hvite projektørlyset og forsvant i mørket.

Kira hadde et lite rum, åtte etasjer til værs. Om morgenen satt Leonard på sengen, mens hun stelte sig. Det luktet så godt av brent hår når hun tok tangen gjennem det. De hadde te og svart brød til frokost. De andre måltidene fikk Kira på arbeidsstedet.

Om kvelden måtte han ofte lese engelsk med henne en times tid. Hun syntes at hans sprog var så vakkert. Hun satt undrende og lyttet mens han snakket: Det er som å gå gjennem en skog, sakte fremover mot et sølvlys, sa hun.

Engang skulde hun prøve å oversette noe fra en engelsk avis som han hadde i frakkelommen. Hun begynte ivrig; det var tilfeldigvis en notis om en arbeider som var påkjørt og drept av en lastebil; han efterlot sig kone og tre små barn. Kiras øine blev fulle av tårer: tenk på de tre små barn! Et øieblikk efter flammet hun op: Jeg er sikker på at kapitalistene ikke sørger for dem, de er onde, jeg hater dem! ropte hun.

Senere på natten sa hun: – Tenk om vi engang kunde få et lite barn, en pike som jeg kunde bade og tørke, ganske liten i begynnelsen, med bittesmå bryster. Hun gråt igjen av glede ved denne tanken.

Men ellers avviste hun nesten brysk enhver tanke på fremtiden: Vi vet ikke hvor lenge vi kommer å være sammen, noen måneder, kanskje et år, kunde hun si i en nøktern, forretningsmessig tone.

– Du er så praktisk, Kira, sa Leonard, og angret i samme øieblikk at han hadde sagt det. Hun var klar og hederlig; ulik ham selv lot hun sig ikke narre ut i noe hun ikke absolutt kunde stå inne for, det var en del av den utemmelige frihetsfølelsen som han elsket i henne.

– Vi får se, sa Kira, og så på ham, mest ømt og litt sarkastisk.

En natt da han våknet, lå hun og så på ham:

– Av og til minner du om Alosja, sa hun. Ljoba sier det også.

– Hvem er Alosja?

– Min bror.

Leonard hadde aldri hørt tale om ham. Hvor er han? spurte han forsiktig.

– Han er død.

Hun lå stille en liten stund.

– Jeg husker at han var snild, da vi var små, sa hun, men han var svak og tankeløs.

Hun vendte sig med brennende øine mot Leonard:

– Han var ved fronten som løitnant da revolusjonen brøt ut. Han gikk med sine venner. Han sloss for de hvite i en by sydpå da bolsjevikene stormet den. De tok ham til fange og skjøt ham.

Hun reiste sig halvt op: Vi skjøt ham! ropte hun triumferende.

Hun la sig ned igjen.

– Jeg har tilgitt ham, sa hun rolig. Med ett vendte hun sig mot Leonard: Men du skal bli anderledes. Du skal bli sterk, like så god og sterk som du er mot mig.

Ashley følte som en byrde av ufrihet var blitt lagt på ham ved at han overhodet lignet en annen.

Kira så på ham med skinnende blikk: Skal du ikke?

– Jeg skal prøve, svarte han.

Hun strøk ham over hodet:

– Alltid sterkere, for da er du nær mig.

Kira Dimitrovna var fullkomment uforsonlig overfor enhver kritikk over livet i Sovjet. Hvis det var noe Leonard mislikte, krevde hun at han i samme åndedrett gav forklaringen på hvorfor det måtte være sånn.

En dag hadde han revet sig på en rusten spiker og fått blodforgiftning. Han gikk til en poliklinikk. Om kvelden sa han: Merkelige sykesøstre. De stod og røkte mens de forbandt oss.

Kira så avventende, derefter trossig på ham: Det var selvfølgelig uriktig av dem, og det vil rette sig hurtig. De beste har ikke tid til å beskjeftige sig med syke nå. De har annet å gjøre.

Utpå natten spurte han eftertenksomt: – Kira, vilde du elske mig hvis jeg blev syk?

Hun overveldet ham med ømhet; tårene stod henne i øinene da hun spurte i angst: – Er du syk, min egen?

– Nei, jeg er helt frisk. Men hvis jeg blev liggende, kanskje i årevis . . . ute av stand til å være mann –

– Hvis, utbrøt hun, kan du ikke slutte med de hvisene dine.

Hun la haken mot hånden sin og så på ham med mysende øine: Nå vil du eie igjen, sa hun advarende. Det er ikke nok at vi ligger sammen her, men selv som impotent langt ute i fremtiden skal du være sikker på mig. Leonid Antonovitsj, utbrøt hun forarget, i virkeligheten er du en kulakk langt inn i sjelen.

Giesenau bukket borte ved døren og gikk ut.

Militærattachéen vendte sig mot sin sjef: Ubehagelig menneske, sa han og skuttet sig.

Ambassadøren så overbærende på ham. Hans svære ansikt med den kortklipte grå barten vilde ha virket uformelig tungt, hvis det ikke var oplivet av små livlige griseøine. Under siste verdenskrig hadde han representert sitt land i utlandet i en dobbeltstilling av beleven diplomat og utrettelig terrorist.

– De er ung og romantisk, sa han og plirte godmodig og grep med anstrengelse i sølvkassen efter en ny sigar. De vilde vel helst ha det som på film, med delikat ung kvinne som forhekser pen offiser og får ham til å glemme all ære og stikker hurtig opmarsjplanen i skilpaddevesken. Dette er tøv av følgende grunner: En kvinne som av høie ideelle motiver vil ofre alt for fedrelandet er ikke god i sengen for pen offiser. Hvis hun er ekstra tilfredsstillende, kan man gå ut fra at hun er en upålitelig taske og ubrukbar i tjenesten. Jeg kjenner faktisk ikke et eneste tilfelle hvor en vakker kvinne har utrettet noe virkelig betydningsfullt; overhodet tror jeg at kvinnens evne til å få menn fra sans og samling er sterkt overdrevet, og oprettholdes utelukkende fordi kvinnene er det kjøpedyktigste publikum når det gjelder bøker og film.

De skal i Deres overmot på ingen måte kimse ad vår venn Giesenau, utbrøt ambassadøren med varme. Det er ikke tvil om at homoseksuelle har en slags internasjonale, fordi de har oplevd så mange pinlige ydmygelser at de trenger innbyrdes sympati og hjelp. Det er slett ikke dårlige forbindelser Giesenau har knyttet her. Fritt og ugenert, med respekt for hans spesielle følelsesliv, har man latt ham ferdes i kunstnerkretser, som tangerer nær sagt alle miljøer. Men nå er det på høi tid at han forsvinner.

– I virkeligheten, fortsatte ambassadøren eftertenksomt, må vi finne nye veier i vår efterretningstjeneste. Tenk Dem for eksempel den såkalte Buchman-bevegelse, hvor folk av alle nasjonaliteter sitter i dagevis og deler med hverandre. Det var noe for oss! utbrøt han begeistret. Selv om vi kanskje ikke fikk religiøs britisk marineoffiser til straks å dele de siste slagskibskonstruksjoner med oss, kunde man komme inn på livet av ham.

Og psykoanalysen, menneske, hvilke muligheter åpner det sig ikke her, hvor patienten betror lægen alt. Alt! gjentok han henrevet. Han stirret fremfor sig, som en gourmet ved synet av kaviar og gåselever.

– Kunde det ikke tenkes, sa han drømmende, at vi allierer oss med en motelæge i Paris, som behandler ung generalfrue – nevrastenisk, fordi gråsprengt ektemann forsømmer henne under arbeid i Maginotlinje?

Med et rykk tok han efter likørglasset.

– De med Deres spionpiker, snøftet han foraktelig.

Leonid Antonovitsj elsket Kira, men Ashley følte undertiden trang til å drøfte russiske spørsmål på en mildere måte; hennes svar på innvendinger var omtrent så oplysende som et lynnedslag. Han hadde alltid glede av å snakke med Ivan Borisovitsj Lebedeff. Denne gamle revolusjonær var like brennende som Kira, men han hadde en rummeligere form; det merkedes på ham at han i mange år hadde levd som emigrant i Vest-Europa.

Lebedeff hadde en ganske bra toværelsersleilighet i et nybygg, hvor han bodde sammen med en gammel tjenestepike Pasja. Hun hadde tjent i hans foreldres hus, og funnet ham igjen under revolusjonen da han kom hjem fra utlandet. Siden hadde hun stelt for ham. Hun behandlet ham med stor respekt, men også med knurrende forurettelse når han gikk i kulden uten skjerf. – Ivan Borisovitsj, se dette gode ullskjerf, utbrøt hun da. Lebedeff stanset henne smilende med en håndhevegelse. Pasja trakk sig tilbake; i hennes tanker blandet fortid og nutid sig og hun betraktet Ivan Borisovitsj som en fryktinngydende syvåring.

Det var en dyp fred i Lebedeffs stue. Veggene var klædd med bokhyller; rundt omkring lå mange av de siste franske, engelske, amerikanske bøkene; som medarbeider i aviser og tidsskrifter kunde han få det han ønsket. Den grønne leselampen på skrivebordet lyste på Lebedeffs herjede, kloke ansikt.

Ashley ringte alltid på forhånd; han blev mottatt med hjertelighet. Lebedeff likte å snakke med ham. Ashley hadde sin egen hypotese om dette. Lebedeff hadde en tid vært utenfor partiet; efter sin tilbakekomst følte han sig distansert av den nye ungdommens rungende entusiasme. Nå skjerpet han sig på engelskmannen som ennå var famlende. Det fins en gåtefull lov, som man oplever for eksempel på turer i fjellet: om en mann er trett kan han få de merkverdigste krefter ved et halvt minutts hvile hvis han hvert av disse tredve sekunder kan se en langt trettere kamerat prøve på å innhente ham. Idet den andre når op til siden av ham kan han glad og uthvilt haste videre, styrket av sin ledsagers svakhet. Meget ofte kunde Ashley gjenkjenne deres samtaler i artikler som Lebedeff senere offentliggjorde.

Ashley hadde ingenting imot at Ivan Borisovitsj brukte hans langsomhet til å nå op i ungdommens tempo, for selv følte han sig aldeles ikke utmattet ved disse diskusjoner; han gikk tvert imot alltid beriket fra ham. En aften spurte han: Ivan Borisovitsj, forklar mig hvorfor jeg alltid i teatret blir så sørgelig kontrarevolusjonær, straks den prektige unge sovjethelten viser sig.

Lebedeff smilte. Hjemme hos sig selv la han alltid bort det brede, optimistiske vesenet som passet bedre for forsamlinger; spinkel og avslappet satt han i sin svære skrivebordstol, med en avventende ironi som alltid provoserte Ashley. Lebedeff røkte hele tiden, med tynne, nervøse fingrer holdt han om cigaretten. Han talte dempet, bare av og til kunde han fare op i lidenskapelig vredesutbrudd.

– De foretrekker kanskje skurken, sa han.

– Jeg kunde i hvert fall gi ham et par vink om hvordan han skulde spille.

– Mer sympatisk? De har et godt hjerte.

– Han behøver i hvert fall ikke i fem akter å gå rundt med en plakat på sig: mig skal det gå ille.

– Akk, Leonid Antonovitsj, De bærer ikke lite av gamle tanker med Dem. Mer eller mindre motstrebende er De blitt opdradd i en religion hvis stifter forlot jorden som en bespyttet forbryter, og vår sovjetskurk, hvis viktigste opgave i dramaet er å bli skutt, kaller pliktmessig på Deres medlidenhet. De forlanger å få se ham i en ekstra scene, dekorasjoner: mørk have, tid: midnatt. Getsemane.

Han så på Ashley med en trett men vennlig overbærenhet: Denne ømhet som den vesteuropéiske civilisasjon har for de tapende, vilde være nydelig, hvis den ikke var forbundet med den råeste utbytning av dem. Velsignet er det for brutaliteten å kunne samle nye krefter i mildhet. Også jorden trenger vekselbruk for å gi grøde.

Han la den flate hånden på skrivebordet: Nei. Våre fiender skal fremstilles uforsonlig som våre fiender. Vi skal kunne gjenkjenne dem.

– Men ikke avsløre dem, sa Ashley.

– Drømmer De om skuespillerscenen i Hamlet? spurte Lebedeff smilende. Har De noe forslag?

– Jeg skal såvisst ikke avsløre noen, svarte Ashley. Mitt utgangspunkt var bare et inntrykk av at det ikke kan skapes verdifull kunst uten et element av oprør. Når stykkets kommunist alltid virker uinteressant på mig, er det, mener jeg, fordi han i dette land faktisk representerer det konvensjonelle.

Lebedeff lente sig trett tilbake i stolen. Er De egentlig, Leonid Antonovitsj, så meget av en oprører?

Ashley følte sig avklædd og sammenskrumpet. Russeren fortsatte: Alle humanister liker oprørere, et par århundrer senere. Hvor hyggelig er det ikke å varme sine fine, blodløse hender ved flammen av forkullede rovdyr.

– Jeg er ikke desto mindre overbevist om, sa Ashley, at denne overveldende forkynnelsen av det fastslåtte må virke lammende på menneskenes intellekt.

– Et eksempel, sa Lebedeff kort.

– Jeg legger for eksempel merke til at vitterlig slett forberedte talere får rungende applaus i det øieblikket de nevner Stalins navn. De blir ikke bedre neste gang. Det er en demoralisasjon i at en virkning er sikker. Det hele blir litt for enkelt.

– Hvad mener Kira Dimitrovna om dette spørsmål?

– Hun vilde korse sig. Hvis man kan bruke et så tilbakeliggende ord, tilføide han smilende.

Det var som det gikk et ironisk glimt over Lebedeffs ansikt, men med glad hjertelighet utbrøt han: Det visste jeg.

Med plutselig nokså forferdende indignasjon flammet han op mot Ashley:

– Det konvensjonelle, det fastslåtte, utbrøt han.

Han behøvde ikke å ha sagt mer, Ashley var i full gang med å rødme innvendig.

– Vet De hvad menneskene i dette land har gjennemgått av lidelser av sult og blod, av angrep utenfra og innenfra før de nå står sammen om det fastslåtte? Det er mulig at de talere som De kritiserer har vært hjelpeløse; revolusjonen blev dessverre ikke gjort av professorer. Men de som talte og de som hørte har vært opriktige i sin lykke over at de under partiets ledelse kjemper sig bestandig fremover. Det er sin menneskerett de har erobret, og den som våger å bestride, enn si angripe den, vil bli sønderslitt i raseri.

Med bitter forakt tilføide han: La så Vest-Europas intellektuelle klovner slå tiden ihjel med sin kompliserthet, mens man gjør i stand til dødsnummeret.

Halvt forskende, halvt ironisk så han på Ashley: Leonid Antonovitsj, føler De vårt fastslåtte, nye liv som noe uutholdelig?

– Nei, svarte Ashley med følelse av våt hund.

– Godt, sa Lebedeff med varme.

Han hadde reist sig og gikk frem og tilbake på gulvet. Cellegang, tenkte Ashley, idet han husket at den revolusjonære i sin ungdom stadig var sperret inne i tsaristiske fengsler. Han stanset foran et bord hvor det lå stabler av den siste vesteuropéiske skjønnlitteratur. Han tok op et par bøker og kastet dem ned igjen.

– Oprørere! utbrøt han foraktelig. Leonid Antonovitsj, hvor er de henne?

– Disse forfattere, fortsatte han i sterkt indre oprør, er nesten alle sammen skuffede folk. De drister sig til å være skuffet!

Han satte sig ned igjen ved skrivebordet. – Det skal være den siste imperialistiske krig 1914-18 og resultatene av den, sa han med et sarkastisk smil, som er skyld i deres skuffelse. Deres tro på fremskrittet, på menneskenaturens godhet og fornuft blev rokket. Velan, for et mottagelig sinn var denne krig en ganske rystende oplevelse, ikke minst for en forfatter som vanligvis forlanger å gruble over begivenhetene i individuell gru. En lovmessig forklaring (og lovmessighet dreper angsten) vil dessverre kunne deles av mange andre og berøve hans tanke dens forbausende originalitet.

Ikke minst i nøitrale land, hvor man slapp å miste noen av sine kjære og derfor kunde forferdes i store linjer, tok skuffelsen overhånd. Nå ja, verdenssmerten er gjerne provinsiell.

Vi må altså se i øinene: forfatteren var skuffet. Hvis han var ærlig, gikk han det bestående samfund efter i sømmene; løgnen bak propagandaen, profitten bak lemlestelsen fullendte hans desillusjon.

Lebedeff nikket med spottende anerkjennelse mot bøkene på bordet: Den gode forfatter gir uttrykk for det; i sin stil får han en angst for de store ord. Man må spørre sig selv: Vil det borgerlige samfund finne sig i hans skånselløse avsløring? Ja, ved Gud det vil. Det hadde ventet sig revolusjon, og det får redelighet.

Det kan tenkes at forfatteren går fra skuffelse over til en revolusjonær opfatning. Hurtig finner han det naturlig å trekke sig tilbake. På forlag, aviser og publikum merker han med fint instinkt at mer enn skuffet venter man ikke han skal være; den gummistropp, det såkalte frie ord, som en forfatter får tøie sig i, stanser akkurat dér.

Lebedeff så på Ashley med vennlig sarkasme: Leonid Antonovitsj, hvor lykkelig De er som faktisk har råd til å være troende!

– Men når en forfatter forlater sin revolusjonære opfatning, fortsatte Lebedeff, kan det også skyldes at han merker at han er blitt en dårligere forfatter. Det er han faktisk også blitt. Den som håper, arbeider med usikre, uinnfridde ord. Skuffelsen er pålitelig. Alt liv ender som bekjent i en trofast ventende skuffelse, døden. Skuffede menn er sikre stilister.

Hvor Vest-Europas forfattere står glimrende preparert til å betrakte vårt sovjetliv, utbrøt Lebedeff! Hvor forventningsfullt og lydhørt opfatter de ikke våre vanskeligheter og feiltagelser; de opgir ingenlunde sitt lengselsfulle håp om at også vi er modne til en dag å gli inn i deres livssyn. De er for feige eller korrupte eller dumme til å forstå at deres desillusjon tjener den kjempemessige baissemanøvren i troen på den menneskelige natur som kapitalistene nå driver over Europa for å knuse fremskrittet. Disse dristige ånder, alle erklærte motstandere av fascismen, har arbeidet for den hver eneste dag. Fra skuffelsen går to veier. Den ene til håpet, altså ikke opportun å gå. Den andre til desperasjonen.

Med lidenskapelig heftighet utbrøt Lebedeff: Ingen forbrytelse er større enn mangelen på tro.

Han tok en bok på skrivebordet og rakte den til Ashley. Engelskmannen så på den; det var Mussolinis selvbiografi.

– Den burde hett, sa Lebedeff, En skuffet manns bekjennelser.

Ashley så på omslagets portrett av diktatoren. I en overmodig diagonal skrånet ansiktet under den sorte stålhjelm fremover fra pannen til kjaken. Ashley sa: Han ser ikke så skuffet ut akkurat.

Lebedeff svarte: Jeg kjente ham. Han var en brennende sosialist, en stor begavelse, en av dem som vi stolte tryggest på. Krigen kom. Vårt håp om en solidaritet som gikk over grensene, led et midlertidig nederlag. Nasjonalismen rev alt med sig. Det gjaldt å være sterk for å kunne motstå dette presset. Denne mannen her orket det ikke. I tvil og mistro gikk han hjem om nettene fra «Avanti», det sosialistiske hovedorganet som han var redaktør for. Hvor bittert hadde ikke livet skuffet ham, hvor fortvilende vanskelig vilde det ikke bli å bygge internasjonalismens idé op igjen. I motløshet deserterte han over til våre fiender som tilsynelatende var så seierrike i sin tro. Det er et stakkars, ynkelig skuffet sinn som er begravd i denne snøftende vitalitet, selv når han springer atletisk gjennem tønnebånd eller river tøiet av sig og taler med naken, muskuløs overkropp.

Godt, han forlot sitt «Avanti», og flyktet tilbake til en sikrere verden: den imperialistiske krigs skyttergraver. Av all makt ildnet han sitt folk til å gå med i krigen; den resulterte i seks hundre tusen italienske døde. Mussolini hadde fått fast grunn under føttene. Disse døde er, som det tydelig fremgår av hans bok, den plattform han plantet sine kraftige ben på. Alle disse unge drepte hvis lidelser hadde grepet hvert hjem i landet, kalte på trofasthet: glem oss ikke! Døden er et godt kort når reaksjonen spiller det. Tapet kan brukes til å lenke menneskene fast. Den unge fascismens virkelige stormtropper var likene. Skjelettene drev sin terror over landet: la ikke vår kamp være forgjeves. De steg op i kvinnenes seng: avl sønner som vil føre vår innsats videre. Overflødig å si at denne turné av heroiske kadavere med glede blev finansiert av storkapitalen.

Hvad hadde sosialistene å sette op mot dette? Nye tanker, merkverdige forslag om å være brødre med folk i fjerne land som nettop hadde drept Beppo og Mario og Luigi. Det var ukjent og skremmende. Nær og fortrolig var derimot en liten minnesten på torvet i deres egen landsby, med navnene på de falne. Kadaverne vant; i trofasthet mot dem marsjerer idag ungdommen, fast besluttet på å innhente dem.

Lebedeff tendte en ny cigarett med hender som ennå rystet av harmfull ophisselse. – La oss huske, sa han, at tvilen på vår saks seier fører til forræderiet.

Han gikk bort til vinduet og så ut. Et nybygg reiste sig mot høstkveldens stjernehimmel. Han vendte sig mot Ashley: Bare ett folk i verden, sa han triumferende, hadde kraft efter krigen til å si: vi har mistet noen millioner mann for en ganske likegyldig sak. Vi vil begynne på nytt. Leonid Antonovitsj, føler De ikke stoltheten og lykken ved det?

– Jo, svarte Ashley.

Pasja kom inn med samovaren.

Så det var sånn de vilde ha det.

Donald Morrison hev avisen bortover gulvet. Han hadde nettop fått de siste nummerne av bladet sitt fra New York. Straks hadde han med iver søkt efter sine egne telegrammer; deres plasering var det helt nøiaktige, sannferdige billede av hvad de syntes om arbeidet hans hjemme. Forsvant han ofte fra førstesiden, stod det ille til. Han kunde ikke klage over plassen. Men de svinene hadde rettet i det han hadde skrevet.

Han tok avisen op igjen, fant frem kopiene sine og begynte å sammenligne. Det var gjort med kyndig hånd, ingen ord var forandret, men setninger var strøket og små reservasjoner var smelt op som triumferende overskrifter. Man fikk for eksempel inntrykk av at hvetehøsten i Sovjet var temmelig mislykket; Donald hadde telegrafert det motsatte.

Han fant frem til børs-siden, for å se om forklaringen var en hvetemanøvre i Chicago. Merkelig nok var det ikke det. Bare noen generelle betraktninger om at man måtte se med en viss skepsis på utviklingen i Sovjet-Unionen. Opløsningen kom vel i de neste nummerne som han ikke hadde fått. Her borte var han utenfor alt. Men enten det nå skyldtes direkte finansielle eller mer politisk-pedagogiske grunner (et sånt system kan ikke føre frem) hadde de i New York bragt ham i en nedverdigende, utålelig situasjon. Han var deres mann i Moskva, betalt for å sende deres russiske stoff. Ikke for mer? Altså for litt mer. For å gi deres egne fordømte meninger autoritet.

De hadde ikke bedt ham om å moderere sig; de hadde øiensynlig det kjærligste håp til hans dømmekraft. Når han fikk øie på deres omredigering av hans telegrammer, vilde han som den intelligente journalist han var, hurtig og fintfølende gjette deres ønsker, i en helt artistisk trang til ikke å bryte helheten, men spille med i kunstverkets ånd; suggestionen er sterk i en avis.

Men om han ikke vilde? Mest lyst hadde han til å telegrafere til New York, og si han var ferdig med dem. Han gjorde det ikke.

Avisen hans var ikke verre enn de andre, tenkte han, og det var journalist han var. Utenfor de store borgerlige bladene eksisterte ikke journalister. Arbeiderpressen skrev både solid og troverdig, men den hadde ikke penger nok til å være med i tempoet, den måtte la sine medarbeidere sitte hjemme, mens journalistene styrtet ut over fem verdensdeler, til kriger, katastrofer, brennpunkter for liv. Bare en storavis kunde kjøpe til sine folk hurtighet, avstander, uhindret bane mot hendelsen, det spesielle materialet som Donald krevde å få arbeide i, slik som en moderne ingeniør har rett til aluminium og stål.

Han kom til å tenke på arbeiderne i en borgerlig avis; tanken virket opmuntrende på ham. Disse klassebevisste, overallklædde mennene – hvad med dem? Hver dag satt de ved settemaskinene og klapret ned i forrykende fart hatefulle angrep på sine egne organisasjoner, de brakk avisen kunstferdig om, så deres streikende kameraters misgjerninger villig falt i øinene, de stelte vel med rotasjonspressen, så den i millioner eksemplarer kunde slynge ut sosialismens siste nederlag, og deres barn sprang gjennem gatene for sammen med ivrige krøplinger å selge til flest mulig budskapet om at forsorgsbidragene måtte innskrenkes.

Slik var det i en sum demokratienes frie mennesker så ut.

Nåvel, så lenge sosialistene – og mange av dem virket ganske veltilfredse – på alle livets områder lot sig kjøpe til å bekjempe sine egne håp, behøvde han ikke å ta det så tungt.

I hvert fall delvis beroliget glattet han ut igjen de sammenkrøllede avisene, og satte sig til å kikke gjennem dem. Man kunde ikke si annet enn at bandittene kunde sine ting. Nyhetene sprang ut av siden, satt op med blendende teknisk fantasi, og skrevet i et hvirvlende sikkert lassokast om leseren. Det var alltid mennesker det handlet om; selv av det tyngste stoffet var det trukket ut en intimitet, som rev en med. Det virket inderlig opkvikkende igjen å få lese om et godt amerikansk mord; kjent børsmagnats dobbeltliv (god ektemann om dagen, absolutt dårlig om natten, med enkeltheter); millionærpikes mening om ex-mann, ved Gud han slukte alt sammen med grådighet. Avisene våre har i hvert fall mangfoldighet, tenkte han.

Han gikk ut i isskapet, fant sig en selters og brygget sig en drink.

– Donald, sa han til sig selv, det er ikke noe å bli uvenner om, og vi sitter jo så hyggelig, men du vet meget godt at denne mangfoldigheten bare er et trick. I virkeligheten er avisen din, på en litt mer raffinert måte, like ensrettet som de russiske. Begge prøver av all makt å forme mennesker, slik som det passer dem, og den ene er ikke mindre inntrengende enn den andre. Kapitalismens avis utvelger og tilspisser sine nyheter, slik at det blir et åndeløst sprang tett bort til hver enkelt leser: det kunde ha vært dig! Vidunderlig og rystende: du kunde blitt overkjørt, kvalt, fått ditt barn kidnappet, blitt opdaget i Hollywood, ektet Barbara Hutton; menneskets liv blir ustanselig beriket med oprivende hypoteser. Således blir en mennesketype skapt, i alle deler hensiktsmessig for avisenes eiere og de andre millionærene, et vesen som er morder og myrdet, lykksaliggjort og bedratt flere ganger om dagen. Når skal han få tid til å beskjeftige sig med idéer, som kunde ryste samfundet?

Derimot er børssiden kjedelig, nesten uleselig, og kloroformert av livets mangfoldighet føres menneskene dit den uleselige og ukjente synes de bør gå.

Han skjenket sig en ny drink og fisket frem et nummer av Isvestia.

Dårlig avis. Fins ikke én ting: det kunde ha vært dig. Slit og gråhet: det er dig. Du skal være med, gjøre noe. Helt umulig teknisk, stygt brukket om; ikke skrevet av journalister som kan sine ting.

Da Ann kom hjem, viste han henne med forargelse hvad de kjeltringene i New York hadde gjort med telegrammene, og hun syntes det var frekt; frekt var ordet. Han gikk ikke nærmere inn på saken; det var ikke noe å nevne for Ann at han et øieblikk hadde sett sig om i leiligheten med en svak følelse av å være en holdt pike, som Pierpont Morgan og andre herrer var velynder og sukkerpappa for.

I tiden som fulgte, arbeidet Donald like meget som før, men uten glede. Han snakket ikke lenger med Ann om det han sendte; når hun spurte om grunnen, svarte han: du vet, efter en tid blir alt rutine.

Det var ikke så lite som han efterhånden mislikte ved sitt Moskva-liv. Inntil det latterlige levde han og de andre utlendingene som en isolert kaste. Meget skyldtes selvsagt russerne som skydde dem; resten gjorde de selv.

Omgitt av slit og savn fikk diplomatfestene i de gamle store paléene et spøkelsesaktig skjær. Her blev spist på porselen, drukket av glass og danset under lysekroner som hadde tilhørt de drepte, fordrevne eller forarmede, kjøpt i antikvitetsbutikkene for billige sovjetrubler. Triumferende holdt det gamle regimes utenlandske samtidige stillingen; lys levende satt de og kalte hverandre marki og greve, uten skuddsår i tinningen; selve deres tilværelse her, stengt ute fra gaten med tykke silkeforheng for vinduene, var som en revanche for dem som tapte. Donald og Ann fulgte i all beskjedenhet med; deres tro kokk Sasja så på dem med ydmyge øine som de var fyrst og fyrstinne Jusupoff. Det var ikke et nytt liv de fikk opleve; de blev derimot drevet mistroisk tilbake i historien: dér hører dere hjemme.

Donald kunde meget vel tenke sig å komme bort fra Moskva; men nå da han behersket sproget og var kommet inn i forholdene, vilde vel avisen holde ham her borte et par år, minst. Det måtte være godt å få en opgave, tenkte han, hvor selve begivenhetene var så voldsomme og ubestridelige at han fikk skrive det han selv vilde. En krig for eksempel.

Innesperret i Moskva hadde han en eneste befrielse: Ann. Han hadde ikke bruk for henne som kamerat lenger; bittert tenkte han at det var ikke så meget å dele der. Det var som kvinne han trengte henne. Hans overskudd som mann og hans fattigdom på hensikt brente sammen i et grådig begjær. Hun var god for ham; det var det eneste som tellet; timene imellem var døde, før kroppen fikk akkumulert ny lyst.

Stundom blev det noe fiendtlig mellem dem. Det kom fra Ann. Hun hadde følt sig bedrøvet og ydmyget over at han hadde satt henne utenfor arbeidet sitt. Men hun gav ham alltid det han vilde ha; blev slik som han vilde. Nå rendyrket hun sig som kjønn, tvang ham bort fra sig, så de stod splittet mot hverandre, som mann og kvinne. Annet skulde de ikke være.

Hun hadde aldri hatt noen annen mann enn Donald og vilde ikke ha noen heller. Hun syntes tanken var ekkel. Hun flirtet ikke engang. Straks efter at de hadde truffet hverandre første gang, sa Donald: Gjør ikke det. Vær så snild.

– Hvorfor?

– Fordi da blir det ikke så merkelig lenger, at det er oss to.

Ann forstod klart at hun vilde bli redusert for Donald hvis hun tvang ham til overhodet å kombinere henne med andre, han vilde nok ta kampen op og feie dem til siden; men innerst inne vilde han være skuffet over å måtte gjøre det. Hun vilde synke for ham henimot nivået: de tilfeldige kvinnene han hadde hatt, og det skulde aldri skje.

Selv var hun som før reservert overfor menn, desto lidenskapeligere og selvrettferdigere følte hun sig i sin sjalusi, når det gjaldt Donald. Han var blitt utelukkende et kjønnsvesen for henne, og han fortsatte som det, også når hun så ham sammen med andre kvinner. Han stirret på dem, smilte til dem, var det annet enn én ting han vilde? Hun visste hvordan han tok om ryggraden når han danset, så kroppen blev viljeløs, og hvordan blikket hans kunde klistre sig fast i en kvinnes som tjære. Efter en slik oplevelse blev hun aldeles vill.

– Ann, hør her. Hvad skulde jeg med andre, når ingen er så god som du.

Hun vilde ikke tro ham, prøvde bare å rive ham bort fra sig, lenger og lenger, til hun hadde fått ham hatefull. Det var godt; dypere blev nydelsen når det var en slik avstand som de styrtet gjennem.

Efterpå husket ingen av dem det onde de hadde sagt; det hørte bare legemene til. Han elsket den ville rå lidenskapen i den spinkle kroppen med det rene ansiktet og en stemme klar og lys som en barnefiolin.

Joe og Rhea kom opom for å drikke. Joe fortalte nytt: Genia hadde vært aldeles skrullet av nervøsitet i det siste. For en uke siden gikk hun til Saks og blev skilt fra Sergei og flyttet op til en venninne. Hun visste vel at noe skulde skje. På en eller annen merkelig måte er hun glad i fyren. Idag kom de og tok ham.

– Så Genia er neppe i G.P.U., sa Rhea.

– Hun er vel mangfoldig på alle slags vis, sa Donald.

Ann sa: Tenker de kommer snart og tar henne også.

– I hvert fall ikke for det samme som de tok Sergei for, svarte Joe.

– Hvad var det?

– Utukt mellem menn.

Alle fire la sig ned på gulvet og begynte å kaste terninger. Glassene hadde de ved siden av sig på de sprukne gulvplankene. Mens de ennå hadde tid til å snakke, spurte Rhea: Er Ashley oppe hos dere noen gang?

– Han vanker ikke lenger blandt de vantro, svarte Donald.

– Så ham i teatret igår, sa Rhea. Det lot til at han var i fin form.

Donald sa: Hvis man isolerer en hanrotte gjør man følgende iakttagelse: den forfaller, hårene røter av, den blir dvask og slapp. Men setter man en hunrotte i et nabobur, får hannen straks den vakreste pels og dens åndsevner blir aldeles forbausende.

Ann strøk Donald over håret. Fin i pelsen er du, og din ånd –

Rhea ropte: Det er min tur til å skrangle. Inn i burene med dere.

De ristet og drakk. Donald og Joe kalte hverandre nå for onkel.

– Gjør ditt jævla beste, onkel Donald.

– Her skal du se et kast du Herren fryde mig aldri har sett maken til, onkel Joe.

Donald vant hele tiden. Rhea gikk det også bra med. Da Ann hadde tapt femti rubler, gikk hun ut på kjøkkenet for å speile egg, idet Joe så ut som han trengte spisepause.

Joe tapte hele tiden. Han begynte å bli amper og slo på at Donald ikke hev terningene langt nok.

–Ikke vær så forbanna gniten på det. En drøi alen er det minste.

I virkeligheten slengte onkel Donald adskillig lengere enn han selv. Joe blev mer og mer ilsk; hver gang han smelte en seddelbunke i gulvet, kom han knurrende med alle slags interessante formodninger, han kalte plutselig verten for Mr. Morrison.

– Hvis det er sånn De vil ha det, Mr. Morrison, så gud bevars, uttalte han iskaldt. Like efter måtte Donald minne ham om at han hadde glemt å gjøre innsats. Da slo Joe neven i gulvet og skrek at nå gikk det over alle grenser. Han ytret et inderlig ønske om å slåss.

Rhea stagget ham med fermhet, skapt av lang øvelse, og fikk ham på tomannshånd inn i Donalds arbeidsværelse. Litt efter kom hun tilbake igjen; Joe satt på en stol og sov.

Rhea gikk rundt på knærne, nå var det bare Donald og henne igjen. Hun var ivrig, øinene skinte, munnen hang halvåpen; før hun ristet holdt hun lærbegeret op til kinnet sitt, og snakket kjærlige ord til det. Ingenting hjalp. Donald satt i et urokkelig hell. Til slutt var hun blank. Det var meget hun hadde tapt, hun var ikke glad over det.

– Hvor meget er det? spurte hun.

– Tusen rubler.

– Jeg kaster for hele stasen.

– Det er gode greier.

Donald vant igjen.

– Jeg skylder dig tusen. Nå spiller vi om to tusen.

Donald vant igjen.

– Om fire tusen.

Det var nå tydelig at Rhea vilde drive på å doble til hun hadde vunnet alt igjen. Det var ikke spill lenger for Donald, det var almisse. Ikke et øieblikk mistet han tålmodigheten, han simulerte endog spenning for ikke å la Rhea bli pinlig berørt over sig selv. Han overholdt ethvert ritual i dette spill som forlengst var uten enhver mening. De ristet nå om seksten tusen.

Endelig vant Rhea. Hun var nå kvitt og sopte til sig sine tusen; borte hos Donald lå der ennå en haug med sedler igjen. – Bare ett spill til, ett eneste! utbrøt Rhea.

Donald lo. – Man kan ikke annet enn å like dig, Rhea, sa han. Hvor meget?

– Fem hundre.

– Kom igjen.

Rhea vant. Glad stakk hun pengene i vesken, hun hadde sannelig sittet i hell i kveld. Hun drog av gårde med Joe.

Iskaldt sa Ann: Du behøver ikke å være så intim med henne her oppe.

Donald svarte ikke.

– Har du en roman med henne?

– Ikke tøv nå.

– Er hun god for dig?

Efter en halv time fikk hun ham drevet dit hen at han var vill og tirret. Efterpå hadde de det godt.

At et menneske kunde skifte mening, forstod Leonard meget vel; han selv hadde gjort det temmelig grundig. Men det burde ligge en personlig utvikling bak, syntes han; nesten med forferdelse så han med hvilken urokkelig fasthet Kira forlot et standpunkt i samme øieblikk partiet bestemte det. Hadde hun ennå gremmet sig litt og tatt en smertelig avskjed med sine tidligere tanker! Det skjedde aldri. Skånselløs sprengte hun sine gamle posisjoner i luften og besatte med begeistring de nye. Det falt Leonard ganske tungt å følge med, og heftige scener fulgte.

En gang hadde han fortalt henne om det lystige selskapet hos Robins. Han var dessverre så uheldig å forarge henne helt fra begynnelsen av. Det var trist, mente han, at G.P.U. måtte bruke så fordervede mennesker som Genia. Det syntes på ingen måte Kira. Dessuten var fordervelsen kanskje et komediespill for å komme inn på livet av utlendingene; de skulde føle sig som hjemme. Leonard mente den var ekte nok. Han tilføide at personlig likte han ikke Genia, men når man tenkte på hennes uegnethet for sovjetlivet, måtte man si at hun i grunnen var en ganske tragisk skikkelse.

– Tragisk! utbrøt Kira. Bruk ikke det ordet i utide.

– Når skal det brukes?

Kira tenkte efter. – Det er tragisk når et menneske som har en skjønn hensikt med sitt liv, blir knust før det får begynt. Ellers aldri.

Helt ille blev det da Leonard omtalte Giesenaus seksuelle egenart i nokså nedsettende vendinger.

– Vi fordømmer ikke sånt, sa Kira straffende, enhver kan få ha sitt eget privatliv. Vi er ikke sånn som hyklerne i England. Tenk bare på –

Resignert satte Leonard sig på sengen og ventet på at Oscar Wilde skulde komme rullende i all sin pomp og prakt –

– på Roger Casement, ropte Kira.

Siden denne irlenderen hadde vært en lidenskapelig bekjemper av kolonial utbytning følte Kira sig dobbelt harmfull over den skjebnen han var blitt til del. Hun fortalte følgende: Casement som var britisk konsul i Øst-Afrika, foretok på sin regjerings anmodning en undersøkelsesreise i belgisk Kongo. Han fant rystende tilstander. Belgierne behandlet det avkreftede, døende junglefolket med forferdende grusomhet. Når de sendte sine farvede gendarmer ut på straffeekspedisjoner, hadde man på sine steder følgende ordning: for å kontrollere at ammunisjonen ikke belv sløset vekk på jakt, måtte gendarmene vedlegge en avhugget hånd for hver patron de ikke bragte tilbake.

En del år efter, i 1910, blev Casement sendt til Putamayo ved Amazonfloden for å undersøke nye grusomheter. De hvite var ikke bedre her. Når indianerne kom til handelsstasjonen med sin bør av gummi og de så at kiloviseren på vekten ikke nådde op til 10, la disse saktmodige menneskene sig straks ned på gulvet uten et ord, for å vente på piskeslagene. Hvis de under transportene bukket under og ikke orket å gå lenger, blev de lagt på jorden med skrevende ben, altså i den stilling som de burde ha inntatt for å bevege sig, og opsynsmennene støtte geværkolbene som i en morter ned i bekkenet til de ulykkelige var mishandlet til døde. Man måtte dessverre behandle innfødte med strenghet, sa Kira skjærende, ellers fikk man dem ikke til å arbeide. Gode mennesker i Europa ventet på utbytte.

Dette var i 1910, utbrøt hun, fire år senere brøt den store krig ut, en gåte for en uskyldig menneskehet, som egentlig var nådd så langt!

Brutt ned av tropesykdommer vendte Casement tilbake til Irland. Den britiske regjering som hadde sendt ham ut angivelig av gumanistiske, men vær du sikker! i virkeligheten av handelspolitiske grunner, gjorde ham til sir. Denne mannen som var blitt ekspert i å rapportere undertrykkelse, så sig rundt. Han var i Irland. Dennegang var undertrykkeren hans tidligere arbeidsgiver. Hvad kunde han bli annet enn oprører; uretten brente i ham som en tropefeber. Krigen kom; englenderne grep til våben for å verge jungle-Belgia. Casement reiste til Tyskland for å søke hjelp dér og prøvde å danne irske brigader i fangeleirene, men vendte skuffet tilbake til Irland. Her blev han tatt, og i Londons Tower blev han dømt til å henges for høiforræderi.

Nå prøvde berømte engelske intellektuelle som hadde høiaktet ham for hans kamp for de innfødte å få ham benådet. Det var meningsløst å henge denne gode mann op efter et tykt tau om halsen. Men plutselig forsvant alle disse berømthetene tilbake til musehullene sine. Politiet hadde konfidentielt sendt rundt beviser for at han var pervers, fotografier av hans dagboksblader hvor han beskrev de mest ryggesløse utsvevelser. Hans venner påstod efterpå at det var notater om de hvites misbruk av indianerne i Putamayo, det får være som det være vil. Det gjorde i hvert fall sin nytte. Ingen i England torde forsvare en mann som hadde sånne tilbøieligheter; det var ovenikjøpet militærdiktatur og alle vilde gjerne virke ekstra mandige, og så fikk de henge Casement i fred.

– I vårt sovjetland, utbrøt Kira stolt, har slike ulykkelige sin fulle frihet.

Noen tid efter hørte Leonard av Donald Morrison, som han traff på gaten, at Genias mann var sendt til Sibir, dømt efter en splitter ny lov om homoseksualitet. Han var ond nok til å glede sig over å skulle konfrontere Kira med dette omslaget i moralopfatning.

Om aftenen var de i Det store teater og hørte en aldeles vidunderlig opførelse av Tsjaikovskij Evgen Onegin. Da de efter forestillingen gikk over Teaterplassen på vei hjem, nikket Leonard tilbake og sa: Det skal være blitt litt grissent der inne nå. Ikke så få er blitt sendt til Sibir for homoseksualitet. Det er nemlig blitt straffbart.

Kira var øieblikkelig kampberedt: – Det har altså vist sig nødvendig, utbrøt hun.

– Men du hadde jo faktisk en overbevisning –

– Partiledelsen sitter inne med et materiale om dette, som du og jeg ikke kjenner til.

– Men hør nå her. . . .

– En såkalt personlig overbevisning, erklærte hun, skapes som regel av manglende kunnskaper. Ingen venter at du skal ha en personlig overbevisning om for eksempel matematikk; den som simpelthen vet nok, kan fortelle dig sannheten.

– Vet nok, vet nok, sa Leonard forarget.

Kira stanset. Lynnedslag var i vente.

– Spørsmålet er ganske enkelt, sa hun, stoler du på partiet?

Her var ingen vei utenom: – Ja, svarte Leonard.

– Nå vel . . . .

– Men i dette tilfelle . . . .

– Leonid Antonovitsj, skal jeg si dig hvad du minner om når du absolutt vil gjøre dig op en «hederlig» mening om alle ting ganske alene?

– Gjerne.

Hun begynte å le og klynget sig til armen hans mens de gikk videre.

– En tid arbeidet jeg oppe i Murmansk, fortalte hun, og så en del til lappenes liv. De var ennå dessverre meget tilbakeliggende og hadde barbariske skikker. Når de således skulde kastrere sine renokser, gjorde de det med tennene. Pfui. Det blev ikke utført ordentlig, og det var et syn å se en sånn halvkastrert renokse løpe efter simlene og ennå tro på sig selv. Akkurat sånn er den vest-européiske gumanist; siste verdenskrig gjorde i virkeligheten slutt på hans individuelle pretensjoner, men ennå springer han rundt og snøfter litt. Hun stanset og kysset ham; idet hun i sine tanker plutselig overførte lignelsen til Leonard personlig. Hun blev full av angst og Leonard måtte gi forskjellige løfter om at det aldri skulde skje. Beroliget gikk hun videre.

Musikken strømmet nå innover henne; hun begynte å synge. De gikk under trærne på bulevarden. Med sin varme mørke stemme nynnet hun Tatjanas sang fra brevscenen, hvor hun sitter og skriver til Evgen Onegin i nattserken i sommernattens tunge syrinduft, for første gang berust av kjærligheten mellem mann og kvinne. Da Kira var ferdig, kalte hun Tsjaikovskij ved navn og farsnavn: – Vår egen Pjotr Ilitsj! sa hun glad.

Leonard vilde gjerne, men klarte ikke å dy sig.

– Pjotr Ilitsj var homoseksuell, sa han.

Kira slapp armen hans; ansiktet sluknet i kulde.

– Du er belest når det passer dig, sa hun.

Leonard fortsatte: – For ordens skyld har det sin interesse å vite at nettop mens Pjotr Ilitsj skrev den sangen du nettop nynnet, truet hans hustru Antonina Ivanovna med å få ham sendt til Sibir for hans abnorme liv.

Kira så med flammende øine på ham. – Du er ond! ropte hun. Du venter bare på å finne feil. Aldri bringer du noen tro.

Hun vendte sig og gikk hurtig fra ham.

Han vilde følge efter.

– Nei! ropte hun. Jeg hater dig.

Neste aften gikk Leonard tre timer frem og tilbake på Den røde plass. Endelig kom hun; heldigvis var hun alene.

Hun ilte bort til ham og så strålende på ham: – Leonard darling, det var riktig av dig at du kom!

Det er slett ikke så ille, tenkte Leonard, å gjøre avbikt som det heter i partisproget. Kira fortsatte: Det var galt av mig at jeg ikke visste hvorfor den nye loven kom. Det har vært så meget misbruk, særlig innenfor teatrene, av unge menn som blev tvunget inn i en dårlig krets, hvis de skulde gjøre sig håp om roller. Jeg skulde ha sagt dig det! Men kan ikke du på din side love mig – hun la sig nå innsmigrende inn til ham og blev klagende i stemmen – at du ikke vil være gumanist?

De blev enige om at det var en utmerket lov, særlig hvis også unge piker på teatrene omkring i verden kunde beskyttes av den. Hvilken gripende fangetransport vilde da ikke gå fra Vest-Europas byer! Kira var sikker på at i hennes land kom en sånn lov meget snart.

Det var Lebedeff som gav ham den dypeste forståelsen av hvad partiet betydde og hvorledes stridende opfatninger klarte å utslette sig i det.

– Leonid Antonovitsj, sa han en kveld de satt sammen, tenk Dem vårt liv før revolusjonen. Vi var en del mennesker, arbeidere og intellektuelle som var grepet av en ganske stor tanke: å skape et klasseløst samfund av denne middelalderlige feudalstaten. Kamerater Europa over drømte om det samme; vi så en befridd menneskehet foran oss. Det utilgivelige ved oss var at vi aktet å virkeliggjøre vårt håp. Hvad tror De at ensomme kunde gjøre overfor en slik opgave? Fortvile. Vi vilde handle. Vi sluttet oss sammen. Vi gav alle våre krefter og evner til vårt parti, det blev summen av hele vårt vesen. Når en beslutning var fattet, kanskje mot ens egen overbevisning, måtte den følges. Det var prisen for å komme ut av fortvilelsen. Leonid Antonovitsj, jeg spør Dem – var den verd å betale?

Det var et lys over Lebedeffs ansikt, av lykke og varme, nesten ungt overmot som den andre aldri hadde sett før.

Leonard sa: Det må ofte ha vært tungt for mennesker av kjøtt og blod.

Det trette smilet vendte tilbake igjen. Lebedeff tendte en cigarett og fulgte med øinene en vellykket ring av røk. – Ja, De har rett, sa han rolig. Nettop jeg kan tale med om dette. Han så Leonard inn i øinene: Den tid jeg stod utenfor partiet var den bitreste i mitt liv.

Han fikk et nesten grimaseaktig uttrykk av forakt: Jeg var det usleste et menneske kan være: ensom.

Så smilte han ironisk og velvillig til Leonard: Føler De Dem skremt ved å opgi ensomheten?

– Undertiden.

– Jeg kan trøste Dem. Også i Vest-Europas demokratier settes den såkalte frie tanke ut av funksjon hver gang det gjelder. For eksempel under en krig. Når spektret roterer tilstrekkelig hurtig, blir alt hvitt. Alt som kan skade militære formål undertrykkes eller straffes. Siste gang arbeidet Bernard Shaw og H. G. Wells i propagandatjenesten. Efterpå skammet åndens menn sig og med rette. I fire år var ethvert verdensbillede som de kunde vedkjenne sig, fullkommen borte. De tjente fornedrelsen. Nå vel, andre var så tapre, at de drev det til å tie. Efterpå begynte det gamle verdensbillede å stige frem igjen, og det frie ord kunde blomstre, inntil neste avbrytelse kommer, ved gentlemen’s agreement og krigsretter, og kanskje er det ikke noe verdensbillede tilbake for dem, når det igjen blir fred.

Leonid Antonovitsj, De ser at vi gjør det anderledes. Vi betrakter hele vår tid som en skjebnetime, og når vi underordner oss jerndisiplinen av vår felles vilje er det ikke i feighet og ydmygelse, men for å kunne skape en bedre fremtid. Vi kjenner ikke avbrytelser; ikke et øieblikk har begivenhetene unddratt sig vår tankes og vårt mots kontroll.

Med varme tilføide Lebedeff:

– Den tid vil komme da De vil ønske å slutte Dem til partiet, for å delta i denne striden. Prøven som venter Dem er at De skal brenne for Deres parti, når De synes det har urett.

Han så med hårde øine på Leonard:

– Ellers har vi ikke bruk for Dem.

– Hvad du enn gjør, sa Lagerhielm til Posse og viftet ophisset i luften med de lange hendene sine, lev aldri sammen med en sigøinerpike.

I mange måneder hadde nå Sjura bodd hos ham, efter at deres lille misforståelse var blitt opklart.

– Hvorfor ikke, sa Posse straks mistenksomt og festet sine isblå øine på ham. – Sovjet-Unionen utfører et meget stort sosialt og kulturelt arbeid blandt dette folk, for å gjøre dem til nyttige medborgere. Jeg kunde meget vel . . . .

Lagerhielm hadde nå drukket to glass vodka i hurtig rekkefølge og hvisket: – En dag blir jeg vanvittig. Vet du hvad perseverasjon er. Jeg gjør noe morsomt for henne. Jeg kaster for eksempel en kniv så den står i døren. Hun sier: gjør det omigjen. Godt. Igjen sier hun: gjør det omigjen. Med samme interesserte halvåpne munn: gjør det omigjen. Eller jeg sier noe kvikt. Si det omigjen. I hele eftermiddag har hun plagd livet av mig for at jeg skulde gjenta noe jeg sa, det var forresten noe om dig.

– Tør jeg spørre hvad, spurte Posse syrlig.

– Jeg kom til å tenke på, svarte Lagerhielm, at jeg tross alt kjente et vesen som var dovnere enn dig. Det er en gammel måke mellem Stockholm og Mariehamn. I det øieblikk skibet går ut fra kaien, legger denne livskunstner sig i luften med utbredte vinger en meter over skorstenen. Den blir båret oppe av røkmassene, uten å røre en muskel; fet og sotet bæres den frem over sjøen. En gang om dagen seiler den ned i kjølvannet for å hente sig en godbit, derefter legger den sig igjen til hvile med majestetiske, urørlige vinger oppe i skorstensluften.

Nå vel, dette sa jeg til henne ved kaffen, og jeg satte mig siden til med noen utregninger. Jeg hørte henne knise fornøid en stund i soveværelset, så kom hun igjen og sa: si det om igjen, det om Posse og den tykke måken. Jeg talte henne hårdt til rette, jeg arbeider, sa jeg og holder hjemmet sammen. Jeg blev til slutt rasende. Hun gikk gråtende ut. En stund efter så jeg op fra papirene. Der satt hun med orientalsk kryssede ben på gulvet like foran mig og så på mig med de store øinene sine, som er så glansfulle at man måtte kunne utvinne olje av dem og bli en holden mann, og da hennes blikk møtte mitt, hvisket hun: si det om igjen. Jeg arbeidet videre, og vilde ikke la mig forstyrre; men så jeg op, formet leppene hennes: si det om igjen.

Dette er primitivitet, utbrøt Lagerhielm. Et kulturmenneske fortærer sine inntrykk og forlanger grådig og usympatisk nye. Men barn og ville er takknemlige for gjentagelsens idioti. Det er noe ufordervet, ja nesten hellig ved det. I India gjør man barn til guder.

Noen tid efter blev Sjura til Lagerhielms henrykkelse farlig syk. Endelig arbeidsro! sa han til Posse. Med dødsredde øine lå Sjura og stirret frem for sig. Imidlertid var hun i de beste hender. Grafira Ivanovna var forlengst lei av å pine hunden, og hennes forlystelsestrang vek på ingen måte tilbake for godheten. Ivrig hadde hun funnet frem en hvit kittel og et skaut som hun knyttet om hodet; fornøid så hun sig i speilet og sprang ovenpå. Dag og natt satt hun ved sykesengen, kjempet med døden og reddet Sjuras liv.

Under sin nye rastløse aktivitet hvor det gjaldt å utnytte hver fredelig dag, kom Lagerhielm også til fabrikken hvor Robins arbeidet.

– Hvorfor står denne maskinen? spurte han.

– Vi venter nye reservedeler fra England.

– Og denne? Og denne?

Han vendte sig til Robins. – Har De noen brukbar forklaring på det? spurte han kaldt.

– Hendelige uhell.

– Det er svineri, skrek Lagerhielm. Det er system i det. Det er bevisst sabotasje.

– Vær så snild og ikke snakk så høit, hvisket Robins. – Noen av arbeiderne kunde forstå engelsk.

– Desto bedre, sa Lagerhielm. Her skal folk bli skutt.

Robins fikk ham trukket inn på kontoret. I sin nød fortalte han alt.

– Altså en plan, sa Lagerhielm illevarslende.

– Politiske hensyn, innskjøt Robins.

– De er kanskje klar over at landbruket står og faller med den kjemiske industri? Skal jeg si Dem hvad De er? En råtten betalt spion.

– Nei, ropte Robins.

– Kan godt være De har subjektivt fine motiver, med opdrag til å stelle i stand til krigen.

– De må ikke tro sånt, sa Robins fortvilet.

– Det kan De si til G.P.U., svarte Lagerhielm og tok i døren.

– Men De vil da ikke drive mig i ulykken –

Lagerhielm vendte sig mot ham og sa lidenskapelig:

– Hvad raker det mig om De er spion eller noe annet. Jeg vet bare at De har begått den eneste synd jeg kjenner: å ødelegge fornuftig produksjon. Derfor skal De utryddes.

Da Lagerhielm var gått, vred Robins med en skjelvende hånd på telefonskiven.

– Det er Robins.

– Ah, tavarisj Robins, ropte kommissæren hjertelig.

– Lagerhielm har vært her. Han er gått til G.P.U.

Kommissæren lo: Dér burde han ha vært for lenge siden.

Robins fikk hurtig tak i fabrikkens bil og kjørte hjem til Grafira. Anfisa hentet henne ned fra sykeværelset. De satt og ventet sammen time efter time, med døren på gløtt til trappen.

Det blev kveld. Lagerhielm kom ikke. Grafira sa:

– De har tatt ham.

Hun kysset Robins: Det var godt, min egen.

Hun tenkte sig om: Jeg går ikke op igjen til Sjura.

– Men ligger hun ikke og dør –

– Jeg går ikke dit op.

– Kanskje Anfisa kunde se til henne.

– Nei. Vi kjenner dem ikke. Vi har aldri kjent dem.

I over et døgn lå Sjura der oppe. Av og til hørte de henne rope, svakere for hver gang. Neste kveld kom noen G.P.U.-folk for å gjennemsøke leiligheten. Robins og Grafira satt bak stengt soveværelsesdør, dødsstille, mens de holdt hverandre i hendene. Ut på natten kom en ambulanse og tok Sjura bort.

I de svenske avisene blev det skrevet adskillig om kjent ingeniørs forsvinnen i Sovjet; når man spurte Posse, svarte han ikke, men antydet tungsindig at om Lagerhielm kunde han tenke sig det verste.

I Ljobianka-fengslet gikk det lenge frasagn om den gale svensken. Han var ukuelig efter de lengste forhør, sang og skrek i cellen natten igjennem. Man forsøkte å berolige ham. – Alt er svindel, ropte han, alt sammen!

Forhørsdommeren nektet fra første stund å høre på hans forklaring om sabotasjen.

– Det behøver ikke De å bry Dem med, sa han med et mildt smil. G.P.U. våker dag og natt over sitt folk. Fortell mig heller hvad De gjorde i Tyskland i 1928. De var ingeniør der. Hvor meget mottok De av det hemmelige politi?

– Hold kjeft, sa Lagerhielm.

– Bekjenn det like godt. Det kan bent frem opklare en misforståelse, sa han fortrolig. De skal se at vi . . . . snakk bare ut.

Slik drev han på. Lagerhielm forbannet ham med eder, hentet fra himmel og helvete, menns og kvinners underliv på fjorten sprog. Han blev til slutt patriotisk og inviterte ham til å bruke tortur, han kunde begynne å stikke gloende nåler under neglene hans, så skulde han se hvordan en jækla svenske blev pint.

Til slutt blev Lagerhielm opgitt i fortvilelse, og under skarp bevoktning sendt over grensen til Finnland. Da han vendte tilbake til Stockholm mottok han gledestrålende alle journalistene. Han hadde forskjellige ting han ønsket å få sagt. Pressefolkene kom strømmende op på hans hotellrum: hjemvendte ingeniører pleide å være førsterangs stoff. De hadde arbeidet i fiendens tjeneste og ønsket brennende å kjøpe sig tilbake til en stilling i det kapitalistiske samfund ved rystende skildringer østfra.

Lagerhielm skulde nettop til å begynne sine ville anklager, da han blev distrahert av ansiktene rundt ham. De var høflige, respektable, selvtilfredse, kanskje med et lite ironisk smil. Herrene var ikke forventningsfulle, de visste alt hvad han vilde si. Alle var i sorte cityjakker og stripete bukser.

Lagerhielm kunde ikke; det gråt inne i ham, men kværulanten var for sterk. Han vilde gjerne ha uttalt, sa han, at han elsket Sovjet-Unionen over alt, det var hans egentlige, hans sosialistiske fedreland, det eneste stedet hvor man kunde arbeide. Han endte med å kalle Stalin for sin lærer og far.

Leonard låste sig inn. Om morgenen hadde han fått nøkkelen av Kira; det vilde bli umulig å finne hverandre i Moskva idag. Det var den syvende november.

Det var så kaldt ute at rummet hennes virket aldeles varmt, enda det bare var en svak anelse av fyring i radiatoren. I mange timer hadde han stått sammen med de utenlandske delegasjonene og sett paraden på Den røde plass. Den hadde gjort et voldsomt, nesten skremmende inntrykk på ham.

Han satte sig på sengen. Mens han hadde stått på cementtrinene under Kreml-muren hadde han, gammel vane tro, prøvd å undkomme ved å konsentrere sig om alt annet enn det som ramte ham. Ved paradens begynnelse beskjeftiget alle hans tanker sig med hesten til Vorosjilof mens han tok troskapsløftet av soldatene. Den lysebrune, glinsende, slanke fullblodshingsten danset langs rekkene, mens hornorkestre spilte Internasjonalen. I det øieblikket hesten stanset foran en avdeling, hørte musikken op; når hovene lettet fra jorden, klang hornene videre. Hvor var ikke dyret samtidig nervøst og stolt over således å dirigere alt!

Aldri hadde Leonard gledet sig slik som idag over Vasili-katedralens muntre kretinerarkitektur i bakken op mot plassen, til avveksling et individ mellem trampende troppeavdelinger, en kjempemessig, utstoppet, gloret helgenskikkelse som danset på sin egen kirketuft.

Storartet var Leninmausoleets røde marmorkube, hvor partiets ledende menn stod. Under føttene deres lå Lenin, hvis verk de førte videre, med sitt voksansikt. Leonard var blitt varm om hjertet da han så Stalin, skjult av polit-byrået, sette sig på balustraden bak, ta frem snadden og begynne å røke i ensomhet. Litt efter sluttet Maxim Gorki sig til ham, med sitt rynkete, kloke tartaransikt under en broket kalott. De lo sammen. Endelig en grav!

Noen grønne jagere lekte oppe i himmelen. Kolja førte en av dem. En metallsplint styrtet ned og blev til en maskin som med drønnende motor strøk lavt over plassen og hvislet op igjen som en rakett.

Sprengende en usynlig demning veltet menneskehavet sig syngende og ropende innover plassen, en million på marsj gjennem eftermiddagstimene, men hver og én et individ, fordi Kira var blandt dem. Alt dette var godt. Det var forbimarsjen av hæren som hadde fylt ham med en slags angstfull eftertanke; grågrønne maskinaktige kolonner med stålhjelm og opplantet bajonett blev drevet over plassen som på et vandrebånd og forsvant for å gi plass til nye. Stridsvognene fulgte dem, brakende og klaprende mot den gule snebare jorden; over dem larmet eskadrer av tunge sorte bombefly; jord og himmel knastes av krigsmaskiner.

Leonard vilde helst tenke sig kommunismen som en idé, en høi sannhet og rettferdighet; våbnene hadde han skjøvet unda. Nå var han nødt til å se i øinene at idéen vilde bli verget, og at disse tanks og bombefly skulde være ham kjære; de var gode; tordnende velgjørere. Mennene under stålhjelmen som trampet forbi var hans kamerater; han skulde stå sammen med dem, han skyldte dem mer enn sine egne landsmenn. I det opgjøret som før eller siden brøt løs over Europa, fikk han håpe at hans eget folk kom til å slåss på denne siden; gjorde de ikke det, var de hans fiender. Leonard følte sig plutselig ensom langt til havs.

For sin familie hadde han gjort sig helt fri. Moren hadde skrevet noen rystende brev til ham da hun forstod hvor det bar hen (han hadde offentliggjort et par artikler om Sovjet-Unionens kulturelle liv, med tydelig sympati, i «The New-Statesman»); Mrs. Ashley kunde fortelle ham alt om gudløsheten. Francis skrev ikke. Derimot var Bwanaen rykket ut fra Kenya, og røbet at hun var en politiker av rang; hun håpet at Leonard fremdeles var en hvit mann. Han betraktet henne efterhånden som en helt igjennem komisk figur. Det var litt for tydelig hvorfor hun trivdes så makeløst i Kenya. Drømmen om den tapte feudaltid kunde forlenges i koloniene. Hjemme i England var selv de fattigste bønder blitt ødelagt av folkeskole og radio, man måtte dessverre helt ut blandt svartingene for å kunne være aristokrat. Hvor elsket ikke Cis å være forsyn for de innfødte når de satt i det svale morgengryet og ropte Bwana foran hennes veranda; en civilisasjon som vilde nekte henne å være forsyn, var temmelig ryggesløs.

Fra Margaret hadde han heldigvis hørt bare én gang, et kort, muntert og giftig brev.

Det var som engelskmann han følte sig urolig og beklemt. Hvor han forstod de foraktede sosialdemokratene som i 1914 hadde stemt for krigsbevilgninger til sitt eget land; ingenting kunde drive terror som gamle tanker. Men han selv vilde bli fri, legge grensefeigheten efter sig og gå videre.

Med brennende bitterhet tenkte Leonard hvorledes en menneskehet, som endelig ved sin tanke og teknikk skulde finne det naturlig å kjenne hverandre og hjelpe hverandre, var revet tilbake, svinebundet og forrået for å fortsette sin rovdyrfortid ennå en stund. Mild blir ikke historiens dom over en generasjon som frembragte så lysende verdensanskuelser som: jeg er tysker. Eller: jeg er italiener.

Han tenkte på Tyskland. Her hadde en deklassert, arbeidsløs ung mann, lidenskapelig i sin angst for å synke ned til proletariatet, funnet en midlertidig mirakuløs beskyttelse i verdenskrigen; som ordonnanskorporal, ivrig ventende i regimentsstaben, slapp han noen lykkelige år angsten for å gå under. Hudløs og desperat blev han ved freden slengt ut igjen i et samfund, ennå villere og hårdere i eksistenskampen. Sitt håp om redning samlet han i et skingrende skrik: Tilbake til krigen! Med brennende fanatisme forkynte han sin idé. De samfundsmaktene som var dømt til å gå under ved fremskrittets logikk, aktet på ham og kunde bruke ham; og igjen var et folk takknemlig over å bli skånet for det skremmende ukjente. Det hadde fått sin fører og han førte det, alltid tilbake, dypere, inderligere tilbake gjennem dets egen fortid, det oplevde jødeforfølgelser, landsknektliv, Odin og Tor. Ved fremkomsten kunde hver den som hadde fulgt ham, av fullt hjerte utbryte: Jeg er tysker. Således styrket i sitt germanske vesen var dette folk kommet nærmere sin fører som i gråt og takk sank på kne ved siste krigsutbrudd.

Omkring teutonernes myter reiste sig den moderne teknikk. For en mekaniker i overall, som blev innpodet Odin og Tor, måtte et aeroplan føles rimeligst i form av et bombefly, verdensanskuelsen kunde begynne.

Mot denne desperate ødeleggelsesviljen, forgiftet i blodet av gamle tanker, var jern godt. Tanks var gode, bombefly var gode, maskingeværer og kanoner, fremfor alt var jernmennesker gode. Man kunde ønske at det var anderledes; det var ikke anderledes. Han selv fikk lære sig å holde denne tanken ut. Hans far Anthony Ashley hadde sitt navn anstendigst bevart som Antonovitsj.

Da Kira kom, hadde hun med sig Knut Olsen, en landsmann av ham, Bruvik, som hørte til en av novemberdelegasjonene, og en tysk emigrant, Heinz, som Leonard hadde truffet før. Kira sprang bort til Leonard og kysset ham, før hun tok skinnjakken av sig. Hun strålte av glede.

Ivrig begynte hun og Knut og Heinz å snakke om alt det de hadde oplevd: en ny type stridsvogner, større og flere bombefly enn ifjor, solidere utrustning av soldatene.

Tyskeren Heinz sa: Vi skal ta imot dem, når de kommer.

Heinz hadde vært metallarbeider i Hamburg. Det var en høi lys mann i tredveårsalderen, med klare vennlige øine; munnen var skjemmet av et stygt geip når han ikke smilte, arret efter et knust kjeveben. Han smilte derfor gjerne. Fra hospitalet hvor han måtte legges inn efter S.A.-mennenes gummikøller, var han flyktet over grensen til Holland og videre. En kveld var han kommet op til Kira og Leonard, grå i ansiktet. Hans far skulde for retten i Hamburg; de kom til å drepe ham.

– Hvad er han anklaget for? spurte Leonard. – For å tenke som du og jeg, svarte Heinz og så på ham, – det kalles høiforræderi. Han hadde fortalt litt om sitt liv; konen hans var i konsentrasjonsleir, barnet i en slags forbedringsanstalt. Han hadde løftet sine jernnever: De skal få betale det.

Idag smilte han et smil varmt og godt av mange geværer. Han hadde en egen evne til å skape en dempet fortrolighet omkring sig, han gjorde de andre til medvidere selv i almindelige ting, en vane fra illegaliteten.

– Men husk, sa han til slutt alvorlig med sitt bitre gummikølledrag om munnen, at om våre grenser er beskyttet, har fascistene sine folk langt inne i landet, midt mellem oss, for å rive fronten op. Det vilde være en forbrytersk naivitet å tro at ikke krigen er begynt.

Med hårde ansikter stirret Kira og Knut Olsen tause på ham, og nikket. Jernmenneskene, tenkte Leonard.

Heinz vendte sig nå hjertelig mot Bruvik: Hvordan står fascismen i ditt land? spurte han.

Bruvik hadde sittet reservert, mens de andre hadde gledet sig over krigsutstyret, da han av prinsipp var antimilitarist. Det var en svær, overordentlig kraftig skikkelse, brystkassen stod ut som et svulmende svanebryst. Ansiktet var tungt, litt trumpet når det var i ro, med strengt grått blikk under tette, buskete bryn; munnen var liten og fyldig, men meget bestemt. Han hadde et sjeldent men usedvanlig strålende smil. Han var et fremtredende medlem av sitt lands arbeiderparti. Fra den tid partiet hadde stått i komintern, kunde han litt russisk, men det falt ham lettere å snakke tysk.

– Vi har en meget svak fascistisk bevegelse, og nå skal vi utrydde den helt, svarte han.

– Bruvik skal bli statsråd, forklarte Knut Olsen. De skal ta regjeringsmakten.

– Godt, meget godt, knurret Heinz med et fortrolig uttrykk, som innebar at han kjente den prektige Bruvik (som han aldri hadde truffet før) og ventet sig de største i ting av ham. Nordmannen følte instinktivt lyst til å befri sig fra denne smilende frimurertonen.

– Og hvordan blir det med klassekampen? slengte Knut Olsen ut.

– I kampen mot fascismen, svarte Bruvik, blir vår linje: å styrke arbeidslivet for å sette flest mulig i arbeid. Slik fjerner vi forutsetningene for fascismen.

– Riktig, ropte Heinz hjertelig. Dere vil kjempe for sosialisering.

Han nikket anerkjennende til Kira Dimitrovna; disse folk visste hvordan det skulde gjøres.

– Det er ikke dagaktuelt, svarte Bruvik.

– Men du mener ikke, sa Heinz velvillig smilende, at dere vil styrke kapitalistene, for å få større del i deres profitt?

– Akkurat, sa Knut Olsen.

Bruvik mistet tålmodigheten. Han kjente hjemmefra inderlig vel disse tyske emigrantene som var så skråsikre til å gi råd.

– Vi fører kampen mot fascismen på vår måte, sa han kort. Han satte øinene i Heinz og tilføide: Dere i Tyskland førte den på deres.

Køllegeipet kom frem på munnen av tyskeren: – Du har rett, vi har tapt foreløbig, sa han. Men det er om å gjøre at dere vinner. Vil ikke en sterk kapitalistklasse i hvis brød dere er, hindre dere i å ta parti når krigen kommer?

Bruvik så rolig på ham: – Når dere tyske emigranter beskjeftiger dere hele tiden med den katastrofen som angivelig skal komme, er det vel fordi det er deres eneste mulighet for å komme hjem. Men katastrofe ligger ikke for oss.

Knut Olsen lo sin stygge latter.

– Hvad gjør dere for å hindre katastrofen, spurte Heinz hurtig. Slutter dere op om den kollektive sikkerhet: alle mot angriperne?

– De vil ikke hisse fascistene, sa Knut Olsen. De vil stole på at de er gode mennesker.

– Hør her, sa Bruvik med sitt vakre smil, kommunister og sosialdemokrater har slåss lenge nok med hverandre. Vi får holde fred innbyrdes, sånn som det ser ut i Europa. Kanskje det viser sig at vi er to arbeidslag som slår en tunnel fra hver sin side av et fjell.

Kort efter brøt han op. Knut blev med.

I trappen stanset Bruvik: – Du skulde se å komme dig hjem, sa han hjertelig.

– Jeg er ikke sikker på dere vil ha mig på den andre siden av tunnelen, svarte Knut.

– Du reiste bitter, sa Bruvik, og du hadde grunn til det. Fiskere, bønder, skogsarbeidere blev utpint under krisen. Nettop de som holder det arme landet vårt i live, var blitt satt utenfor fedrelandet –

– undtagen i leseboken, sa Knut.

– men det skal aldri komme til å hende mer.

– Vil dere ta knekken på bankene? spurte skogsarbeideren.

Bruvik hadde den eiendommelighet at hver gang han hadde et uklart, eller kanskje vikende standpunkt, valgte han et ekstra folkelig ord. Han så nå strengt på den andre: – Vi vil treffe åtgjerder, utbrøt han og fortsatte nedover trappen. Fra leilighetene stod ut en lukt av fattigdom.

Et par etasjer lenger nede spurte Knut: – Skal jeg si hvordan det kommer til å gå dere?

– Klem på, sa Bruvik smilende.

– I det nordiske folkehjemmet, sa Knut, vil arbeidere og kapitalister i noen tid sitte vennlig side ved side og være hverandres fange. Utfallet ute i Europa vil avgjøre hvem av fangene som blir befridd. Han lo:

– Det blir en spennende ventetid.

De gikk ut på gaten.

Kira hadde sittet taus under samtalen, hun forstod såpass tysk at hun kunde følge med, men ikke snakke. Da Bruvik var gått, sprang hun op: – Slik er arbeiderklassen i de demokratiske land! ropte hun med lynende øine. Når det går oss godt, kan vi brukes til å styrke dem. Da får de mot til å gå på, og mer følelse av menneskeverd. Men går det oss dårlig, kjennes de ikke ved oss, og blir det krig mot oss, vil de ikke hjelpe oss. Hvorfor er det bare våre mennesker som må sulte og forsake for å skape rettferdighet, hvorfor skal bare våre menn drepes? Er deres mennesker så meget helligere enn våre? Vi har akkurat de samme ting å ønske fred for, barn som leker og grønne trær og store tykke blonde piker som går i sommernatten.

Leonard og Heinz måtte le, men i Kiras indignasjon fantes ikke humor. – De vil ha det så billig, utbrøt hun forarget.

Siden begynte de å tale om Tyskland. – Noe nytt? spurte Kira og grep Heinz om hånden. Han svarte fortrolig: – Godt nytt. Han nevnte ikke sin far, men snakket om arbeid som de gjenblevne kameratene gjorde. De holdt kamplysten vedlike. Ingenting var for lite for Heinz. Han refererte endog opsetsige svar. Kira fant det også meget betydningsfullt. Kanskje verget han sig mot anklagen nettop om at de hadde tapt, tenkte Leonard.

Heinz vendte sig mot Leonard som han gjettet hans tanker: – Vår arbeiderklasse kan se kuet ut, sa han, de fleste vil helst beholde livet. Men hvis fascistene går til krig, blir spørsmålet: måten å dø på, i skyttergravene eller i gatene. Da vil du få se at gummikøllene ikke har klart å hamre håpet ut av dem.

Da Heinz brøt op, tok Kira hendene hans mellem sine.

– Farvel og alt godt.

– Hvor skal du hen? spurte Leonard.

– På hvilehjem, svarte Heinz lykkelig. Det skal smake.

Da han var gått, så Kira nølende på Leonard, men bestemte sig: – Imorgen reiser han tilbake til Tyskland. Det er en god mann.

Om natten lå Leonard våken. Kira pustet rolig med ansiktet inn mot brystet hans. La mig bli herdet, tenkte han, nesten i en bønn, så jeg kan strekke til i denne hårde tiden.

Sneen falt og lå høit i gatene på en eneste natt. Om morgenen kom en hundehvalp på seks måneder springende ut av en dør. Den stanset forferdet. Stum stod den et øieblikk, og begynte så å pipe. Mens den hadde sovet var hele dens verdensbillede av luktende gatehjørner og lysstolper blitt fullkomment utslettet. Alt dette hvite som ikke luktet, virket aldeles skremmende på den. Langsomt og forsiktig beveget den sig ut i det meningsløse stoffet, bort til nærmeste lykt. Tappert besluttet den sig til å bygge op igjen sin tilværelse, den eneste overlevende efter en grufull katastrofe på jorden.

En dag da Leonard kom op til Kolja, satt flyveren og spilte domino med en liten pike. Gjennem den åpne døren kunde Leonard se en øiensynlig meget syk mann ligge i Koljas og Ljobas seng. Kolja fortsatte med spillet, mens han samtidig snakket med Leonard. – Nå kan du fortsette, sa han smilende og gikk inn til den syke, gav ham medisin og rettet på putene hans. Leonard satte sig til ved brettet. Det bleke, tynne barnet gikk med iver op i spillet.

Om kvelden fortalte Kira ham sammenhengen. Den syke i sengen var Ljobas første mann. Hun var gått fra ham for Koljas skyld. De skiltes som venner. Han var en god kamerat, forklarte Kira. Han hadde også giftet sig om igjen, hans kone var død efter å ha fått den lille piken Natasja.

Grigor Grigorevitsj led av en hjertesykdom og hadde ikke skånt sig under disse årenes arbeidspress; nedbrutt var han sammen med Natasja kommet til Moskva fra Arkangelsk, hvor han arbeidet, for å søke en hjertespesialist. Lægen hadde ikke kunnet gi ham noe håp. En natt på hotellet var han blitt forferdelig syk og Natasja var blitt fra sig av angst. Han hadde da bedt henne ta notisboken, funnet frem til en side hvor Ljobas telefonnummer stod, og bedt barnet ringe. Han kjente ikke andre, kunde i hvert fall ikke huske andre. Natasja hadde ringt; midt på natten var Kolja og Ljoba gått til hotellet.

De syntes det var så vondt at barnet skulde være alene med den syke. Kolja sa: – Vi tar Grigor Grigorevitsj og Natasja hjem til oss.

I den neste uken var Kolja eller Ljoba om Grigor Grigorevitsj dag og natt. Kolja hadde god tid, han gjennemgikk et repetisjonskurs i blindflyvning og var mest på flyveplassen om natten. Ljoba kom tilbake fra kontoret sitt utpå eftermiddagen. De hadde redd op til sig selv og vesle Pjotr på gulvet. Stepan og Tamara klemte sig sammen på divanen og hos dem lå Natasja. Grigor Grigorevitsj blev stadig dårligere; han hadde en periode da han hadde voldsomme anfall av angst; de måtte sitte og holde ham i hånden. Den siste dagen lå han stille, uendelig trett; Kolja og Ljoba var hos ham, da han prøvde å reise sig op i et tungt rallende stønn. Han sank ned igjen og var død.

Kolja vasket liket, den nakne kroppen som engang hadde elsket hans hustrus.

Bak kisten gjennem de tåkete gatene gikk et lite følge, Kolja og Ljoba sammen med Natasja og Pjotr; barna holdt hverandre i hendene.

Om aftenen sa Kolja: – Hvad skal det bli av Natasja? Ljoba visste det ikke riktig.

Kolja sa: – Ljoba, kan hun ikke bo hos oss?

Ljoba gikk hort til ham og la hans hode inn til brystet sitt og strøk ham over håret: – Du er så god, sa hun og begynte å gråte.

– Men det er jo et barn, utbrøt Kolja.

Leonard hadde aldri spurt Kira om hennes tidligere oplevelser. Han hadde ikke noen grunn til det, ingen utenfra plaget ham, og i henne selv fantes ikke noe grums. Den strideste strømmen er den reneste, tenkte han.

Men en natt da de var sammen, kom han til å si

nølende: – Kira, har du hatt mange andre?

– Noen, svarte hun. Og du?

– Noen.

– Nå vel.

De lå stille sammen i halvmørket.

Han fortsatte: – Men ikke sant, du har ikke gjort noen så lykkelig som mig . . .

Hun vendte sig mot ham med flammende øine, dypt krenket i sin kvinnelighet: – Tror du jeg har hatt menn oppå mig, utbrøt hun, uten å ha gjort dem avsindig lykkelige?

Hun fnyste ved tanken på at det kunde finnes slike kvinner: Pfui.

Leonard hadde følt sig grepet om hjertet ved Koljas og Ljobas holdning overfor Grigor Grigorevitsj. Til hans forbauselse så Stepan og Tamara nærmest overbærende på episoden. En aften de tre satt alene sammen (Natasja og Pjotr sov side om side i det andre værelset) sa Stepan med hånden om Tamaras skulder: – Du skjønner sånt tilhører en eldre generasjon.

Tamara nikket.

– Selvfølgelig har det sin grunn i de urolige forholdene efter revolusjonen, forklarte Stepan, når menn og kvinner gikk fra hverandre og fant andre, men i det nye samfundet –

– som Lenin og Stalin har vist oss, tenkte Leonard,

– som Lenin og Stalin har vist oss, fortsatte Stepan begeistret, holder en mann og en kvinne sammen for livet –

– de nye viktorianere, tenkte Leonard undrende,

– slik som Tamara og jeg, sa Stepan.

Tamara la sig inn til ham.

– Hvorledes kan det bli mulig, som en regel mener jeg? spurte Leonard.

– I de kapitalistiske land, sa Stepan triumferende, er det meget som hindrer ungdommen i å bli lykkelig. Det er arbeidsløshet, eller sosial ærgjerrighet: vi må vente med å gifte oss, sier de –

Tamara rystet opgitt på hodet

– og eldre folk som har gode stillinger, tar pikene fra dem. Ikke så hos oss! ropte han, alle har arbeid og alle har råd til å gifte sig.

– Men valget kan jo være uheldig, forsøkte Leonard sig.

– Hvorfor det? spurte Stepan med rynkede bryn.

– De passer kanskje ikke sammen.

– Leonid Antonovitsj, sa Stepan alvorlig, vi vilde ikke være det nye liv verdig om vi ikke valgte godt. En mann må si: er denne piken god for mig nå? Kan hun være god for mig om ti – tyve – tredve år? Først når han har funnet en slik pike, og hun en slik mann, skal de høre sammen. Slik tenkte både Tamara og jeg. Vi har aldri hatt noen andre og skal aldri ha noen heller.

Tamara kysset ham i håret.

– Du må ikke glemme, sa Stepan belærende, at for sovjetmenneskene er det ikke noe som heter å gå hver sin vei. Vi går samme vei, vi utvikler oss sammen, forteller hverandre om det vi leser og gjør, og alt er viktig og interessant, fordi vi lever for å hygge fremtiden.

Tamara gråt av glede. Da hun litt efter reiste sig, så Leonard at hun var med barn.

Om kvelden gjengav han denne samtalen for Kira, de satt sammen oppe på rummet hennes: – Den nye ungdommen vil ikke vite av oss, Kira, sa han. Den forlanger at man aldri skal ha vært borte i en annen, og i det kan nok hverken du eller jeg holde mål, hverken «innhente eller overgå».

Kira overrasket ham med lidenskapelig ømhet, hun tok hodet hans mellem hendene og kysset ham. Hun stirret kjærlig, nesten vemodig på ham: Du er min egen, min kjære, min nære, min sterke, min varme og det er godt, sa hun, men du er min eneste og det er ondt.

En dag smalt et skudd i Leningrad. Kirov, en av partiets ledende menn var myrdet. Nye menn rykket inn i G.P.U. for å lede undersøkelsene. Attentatmannen blev tatt, og efter ham, hundrer, til slutt tusener. Prosessene begynte. Gamle revolusjonære satt på anklagebenken sammen med forsumpede forbrytertyper; alle tilstod med en munn at de av all makt hadde kjempet mot sovjetmakten; mordet var bare en liten detalj i en større plan. Gjennem gatene gikk menneskemassene i tog med banner hvor de forlangte lovens høieste straff mot forbryterne. Engang så Leonard til sin uhygge Genia Rastovski i en slik demonstrasjon: – Skyt dem! skrek hun, la oss bli ferdig med dem. Skuddene smalt.

Leonard holdt på å gjøre ferdig sin Fletcher-bok. men bibliotekets fred beskyttet ham ikke mer, ispustet av skredet strøk tett forbi ham. En våraften da han satt oppe hos Kolja, kom Stepan styrtende hjem. Hans maskinstudier hadde båret frukt.

– Jeg avslørte svinene! ropte han, jeg beviste at maskinene var blitt ødelagt med vilje.

Tamara satt og vugget barnet som hun hadde fått for noen uker siden. Stepan stilte sig foran dem, som han stod på sprang for å verge make og barn mot en hatefull angriper. Ansiktet var vilt av triumf og raseri da han skrek: engelskmannen skal bli skutt.

Det viste sig at det var Robins som var blitt arrestert. Det virket aldeles utrolig på Leonard at denne skikkelige mannen som var så lykksaliggjort av Grafira at han knapt kunde gå, kunde være en forbryter. Men ved prosessen stotret Robins frem sine tilståelser så hurtig som statsadvokaten vilde spørre ham; det var bent frem en iver over ham: la oss bare bli ferdige! Grafiras navn blev ikke nevnt. Robins blev dømt til noen års fengsel, men kort efter sendt over grensen. Sammen med ham var kommissæren anklaget. Han bekjente flytende. Han hadde sittet i spissen for den kjemiske industri og gjort sitt beste for å ødelegge den. Men grunnen? Han hadde vært full på en reise i Tyskland og kommet sammen med kontrarevolusjonære russiske elementer; i deres selskap var han blitt arrestert av det tyske politi, og for å slippe skandale hjemme, var han gått i deres tjeneste. Hulkende bad den svære, rødsprengte mannen om nåde. Sammen med seksten andre blev han ført tilbake til Ljobianka-fengslet og skutt.

Nye prosesser. Nye geværsalver.

Leonard følte undertiden deres bekjennelser som noe aldeles gåtefullt. Når han sa dette til Kira, svarte hun: De er så djevelske at de kanskje vil skjule sannheten. De dekker andre. Vi skal avsløre dem.

Når han forsiktig antydet nye tvil, blev hun aldeles vill. Hun tålte ikke hans innvendinger i denne tiden.

Leonard visste ikke at hun måtte kjempe som en løvinne for ham. Utlendinger var under opsikt, og det var ikke betryggende at en englender som i mange måneder hadde bodd hos sin forbryterske landsmann Robins, nå levde sammen med et partimedlem og var nesten dagstøtt i en sovjetflyvers hus. Overfor G.P.U. gikk Kira Dimitrovna fullt ut god for ham. Han var kanskje litt livsfjern og tilbakeliggende fordi han var videnskapsmann, men hun stolte på ham som på sig selv.

– De elsker ham, Kira Dimitrovna, spurte kommissæren smilende.

– Ja.

– En lykkelig mann må det iallfall være.

Igjen og igjen blev hun kalt op i G.P.U. Nye rapporter om Leonard dukket op i andre avdelinger. Hun svarte for sig og for ham. Morsomt var det ikke.

Hun nevnte ingenting til Leonard, sa bare: Det sitter gode folk i G.P.U. De vil beskytte oss. Når Leonard en slik dag sa at det var ting ved prosessene som han fant lovlig enkle, holdt hun på å gå i strupen på ham. Han sluttet å spørre for fredens skyld.

Heldigvis kunde han snakke ut med Lebedeff. Også han var brennende optatt av prosessene; han var uforsonlig i sin dom over forbryterne. Lebedeff var nå helt og holdent tatt inn i partiets tillit; ved hver prosess skrev han flammende opsett i avisene mot de anklagede; foran døren hans holdt en bil som tok ham ned til redaksjonene. Kira fortalte at han om kort tid antagelig vilde bli en av folkekommissærene; de gledet sig over at han var nådd tilbake igjen.

En maidag da en prosess nettop var avsluttet og skuddene skulde til å smelle, satt Leonard på leseværelset i utenrikskommissariet hvor han hadde adgang til å se vest-européiske aviser. Han leste at prosessene utelukkende var et påskudd for partiet, for å rydde til side alle politiske motstandere.

Nå ja, han kjente disse avisenes opgave; deres nyhetstjeneste fra Sovjet skulde slå arbeiderne ned som åndelige gummikøller, hamrende løs på dem, dag efter dag: noen har forsøkt å gjøre oprør, lær og bli motløse! Leonard så ut av vinduet: rett over gaten holdt G.P.U. til Ljobiankabygningen; bak gittervinduene ventet mennesker på å bli hentet ut for siste gang.

Han ringte op til Lebedeff. Litt efter satt han foran ham, som så ofte før. Mildt falt solen på reolenes brokete bind.

Mens Lebedeff skar ombyggelig op en ny bok, forklarte han prosessene for sin unge engelske venn. Leonid Antonovitsj, hold hele tiden klart for Dem at vårt land er omgitt av en fiendtlig verden. Det lar sig ikke nekte at fascistene ute i Europa går frem; hver seier merkes øieblikkelig hos oss. Spørsmålet melder sig: når angrepet kommer, kan vi stå imot? Dette spørsmålet kan lignes med en kjemisk væske, som fremkaller de sanneste trekk i billedet av ethvert menneske; kanskje trekk de ikke engang visste om selv. Hos noen: ubøielighet, mot, tro. Hos andre: svakhet, selvopgivelse. Hos atter andre: vilje til å hjelpe angriperne. I denne tiden er menneskene blitt prøvd; prosessene viser dem som i sitt hjerte var mot oss –

– eller sprengtes, sa Leonard.

– Som De vil.

– Jeg forstår meget vel at mennesker som var bundet til den gamle tiden, for eksempel kulakkene, kan fatte håp og begynne å arbeide for fascistene; men det er mig ikke ganske klart hvorfor de venstrerevolusjonære trotskistene slutter forbund med Tyskland.

– De får sin krig, utbrøt Lebedeff foraktelig, en krig gir alle muligheter. Deres hat til sovjetmakten går foran alt. I utlandets reaksjonære presse hisser Trotski til avsky mot oss, denne mann er ikke utelukkende journalist.

– Men da finner jeg det eiendommelig at det fins ikke et element av hat i noen av de anklagede når de står for retten. Ljobianka-opholdet har på en merkverdig måte tatt bitterheten ut av dem.

Lebedeff svarte kort: bevisene ligger på bordet.

Leonard sa: Kira Dimitrovna forklarer det slik at de bekjenner så villig for å dekke andre, stadig andre.

– Kira Dimitrovna er en ildsjel, svarte Lebedeff smilende, og jeg vil på ingen måte benekte at hun har rett.

– En ting skulde jeg ønske var anderledes.

– Jeg tviler ikke, Leonid Antonovitsj.

– Er det nødvendig at menneskemassene går i tog og krever dødsdom?

– Fortsett.

– Det er ingen fortsettelse.

– De kunde spørre om hvorfor jeg skriver artikler om det samme.

– Så spør jeg om det.

– Leonid Antonovitsj, tror De menneskene har det godt i dette land? spurte Lebedeff og så forskende på ham.

– De har hatt forferdelige vanskeligheter, men denne vinteren har vært langt bedre.

– Men ennå er det tungt?

– Ja.

– Det var dette jeg vil fastslå, sa Lebedeff. Da vil De også forstå at massene føler hat mot dem som ved sabotasje og andre forbrytelser har planmessig øket deres lidelser.

– Men burde man ikke overlate til domstolene og til dem alene å gjøre op med forbryterne?

– I vest-européiske land må bøddelen holde sig skjult, svarte Lebedeff, man betaler ham og skyr ham. I vårt sovjetfellesskap har vi bedre samvittighet. Vi er villige til selv å utføre dødsdommen av våre fiender, alle som én. Denne viljen er det demonstrasjonene gir uttrykk for. Men De, Leonid Antonovitsj, ønsker å stå utenfor?

Leonard svarte ikke.

Lebedeff fortsatte: De har sett vårt sovjetmenneske i sin kamp, i sine håp. De holder av det.

Leonard nikket.

– Vilde De finne Dem i at fiender, utenlandske eller russiske, gikk til angrep på dette nye menneske, fornedret det og tilintetgjorde det?

Det var kommet en brennende lidenskap i Lebedeffs øine; de krevde svar.

– Nei, svarte Leonard.

– Kunde De dømme og drepe dem som prøvde på det?

– Ja.

En triumferende varm glede lyste på Lebedeffs ansikt.

– Jeg visste at De ikke vilde bli en av dem som sviktet, sa han. Leonid Antonovitsj, en mann av borgerlig opdragelse som De har måttet slite hårdere med Dem selv enn en ung komsomol som kommer gratis til sin overbevisnnig. De skal være med og forsvare vårt nye liv.

Det var en slik dyp bevegelse over den gamle revolusjonære, som om han stod overfor en sønn han hadde fått glede av, at Leonard syntes han måtte si noe.

– Det er mig som skal takke Dem, Ivan Borisovitsj, sa han, for Deres utrettelige tålmodighet med mig. De har lært mig meget.

Da han gikk, tok Lebedeff ham om begge armene og så ham inn i øinene: vær sterk, vær trofast, sa han.

Da Leonard neste dag kom opom for efter avtale å levere tilbake en bok, hørte han at Lebedeff om natten var tatt av G.P.U.

Lebedeffs gamle pike, Pasja, stod foran ham, skjelvende av ophisselse, angst og selvanklager. Det var som sigøinere hadde stjålet et barn som var betrodd henne: Hvordan kunde det skje! Hvordan kunde det skje! gjentok hun i fortvilelse.

– Sa Ivan Borisovitsj noe? spurte Leonard.

– Jeg er uskyldig! ropte han. Leonid Antonovitsj, kommer de til å gjøre ham noe ondt?

Kira var på kontoret. Det var en avtale at han aldri skulde ringe dit; idag fikk det våge sig. Men først gikk han opom Kolja.

Han var hjemme. Sammen med ham var Knut Olsen.

Leonard sa hurtig: Ivan Borisovitsj er arrestert. Ingen av dem svarte. Han så at de begge visste det. Kolja satt på en stol og så i gulvet med tunge, uttrykksløse øine. Barnet lå i vuggen og sov. Tamara var tilbake på fabrikken. Det luktet søtt og stramt av spebarn.

Leonard brøt stillheten: Og han er uskyldig, sa han hårdt.

– G.P.U. sier ikke det, svarte Knut Olsen.

– Og hvad sier G.P.U.?

– Han har organisert sabotasje, oprørsforsøk og mord.

– Og hvorfor?

– Fordi han stod i fascistenes tjeneste.

– Er det beviser?

– G.P.U. samler beviser.

Leonard lo: Men det er jo løgn, sa han utålmodig.

– Så dét vet du.

– Gi mig en brukbar forklaring på at et menneske som han kunde svikte slik.

Knut Olsen så på ham og svarte eftertenksomt: Han var ingen proletar.

– En slett forklaring.

– Efter fattig evne.

– Lenin var ingen proletar. Koljas kone er ingen proletar. Kira er ingen proletar. Kom ikke med sludder.

Knut Olsen mistet ikke sin kalde ro: Det finnes mennesker som kan føle proletarens underkuelse like sterkt eller sterkere enn han selv. Lenin var en slik mann; tsarpolitiet hengte bror hans. Andre er født med en slik frihetstrang. Men det er ikke mange. Resten vakler frem og tilbake. En kan aldri være tygg på dem.

– Men Lebedeff vet vi tilfeldigvis litt om. Han deltok i oktoberrevolusjonen – før ganske mange proletarer her og utenlands hadde bestemt sig. Var det ikke grunn til å huske det med en viss takknemlighet?

– Takknemlighet er en småborgerlig egenskap.

– Hold op.

– Det er ikke mig som vil snakke.

– Men hvordan kan du få dig til å si noe sånt?

– Hos oss får ingen leve på rentene av det han engang har gjort. Og en mann som har oparbeidet en tillit og misbruker den, dømmer vi hårdere.

Alt prellet av på dette sammenbitte treansiktet. Leonard vendte sig mot Kolja: Men du tror ikke på dette vanviddet at Ivan Borisovitsj er skyldig?

Kolja så på ham med øine som ikke kjentes ved ham:

– G.P.U. sier det, sa han.

– Men hvad sier du? Du som kjenner ham og er hans venn.

– Jeg er ikke hans venn.

– Du er bedre venn av G.P.U.?

– Ja. Ja! ropte Kolja. Det var hat i øinene som så på Leonard.

Nede i trappen møtte han Ljoba.

– Hvad er dette? sa han fortvilet.

Hun lente sig inn til veggen og begynte å hulke, så sprang hun videre opover.

Oppe på hotellværelset fant Leonard frem i telefonboken Kiras fagforeninger. Endelig kom hun i telefonen.

– Er du syk, min egen? spurte hun straks, angst i stemmen.

– Nei. Men det er hendt noe.

– Jeg har bedt dig aldri ringe hit, sa hun kort.

– Jeg må snakke med dig straks.

– Vi treffes iaften.

– Jeg kan ikke vente. Hører du, Kira.

Hun la røret på.

Til slutt blev det kveld. Fra klokken seks til ti gikk han foran bygningen hvor hun arbeidet. En milisjonær stod og holdt øie med ham. Leonard prøvde å gå så langt som mulig fra porten, hvor Kira vilde komme ut. Når han vendte sig, så han den stirrende mannen.

Hun kom ut alene, og smilte da hun så ham. Ansiktet var blekt og rolig.

– Ivan Borisovitsj er tatt av G.P.U.

Hun nikket.

– Visste du det?

– Vent til vi kommer hjem.

Tause gikk de gjennem gatene.

Oppe på hennes værelse la hun armene om halsen på ham og så på ham; all kraft i det trette, grå ansiktet var samlet i de store skinnende øinene.

– Nå kan du snakke, sa hun.

– Han er uskyldig. Han ropte det da de tok ham. De kommer til å skyte ham. Vi må gjøre noe.

– G.P.U. – begynte hun.

– G.P.U. kan passe sig selv, sa han kort.

– Det er kommet nye folk.

– De gamle blev rost i sin tid.

– Vil du at vi skal ende i håpløsheten, sa hun forbitret. Etsteds får tvilen høre op.

– Heller tvil enn urett.

– Det høres vakkert ut. Du skal se du er så heldig at du får beholde både tvilen og uretten: Er det dét du helst vil?

Med ett reiste hun sig og gikk tett bort til ham: – Leonid, min egen, sa hun stille, nesten bønnfallende, vi vil ikke snakke slik med hverandre. Men du må huske at i denne kampen om et nytt liv kan vi ikke bare vente seire, vi må tåle nederlag også; Ivan Borisovitsj var ett av dem.

– Du blir for lett ferdig med det.

Hun så sarkastisk på ham: – Det må være godt for dig å ha enerett på menneskelige følelser.

– Men tror du et øieblikk han er forbryter?

– Ja.

– Det nye liv, sa Leonard skjærende.

– Ja! svarte Kira.

Det blev stille en stund. Leonard satt på sengen. Kira stod ved vinduet og så ut. Hun vendte sig og sa rolig: Vil det hjelpe dig å vite at det var jeg som gikk til G.P.U.?

– Jeg skulde jo ha visst det, sa Leonard tonløst.

Kira stod og så på ham: Ikke smil sånn! sa hun.

– Og hvorfor gikk du?

– Fordi jeg fikk mistanke til ham. Husker du det forbryteriske partimedlemmet Petroff, som var sammen med Knut Olsen på landarbeidet?

– Ja.

– Igår var vår norske kamerat oppe på fagforeningene. Han viste mig da noen billeder han hadde tatt på kollektivbruket. På ett var en mann som jeg øieblikkelig gjenkjente.

En natt for et år siden gikk jeg hjem nedover bulevarden. Jeg gikk på fortauet. I skyggen under trærne stod to menn. Den ene kom ut i lyset under en buelampe og gikk hurtig bort. Det var Ivan Borisovitsj. Den andre gikk inn i mørket parallelt med mig. Han kom ut da jeg skrådde over gaten. Jeg la merke til ham. Det var et usedvanlig ansikt, blekt, magert med store kinnben og mørke, tette bryn. Med engang jeg så fotografiet visste jeg det var Petroff. Det var min plikt å gå til G.P.U. for å gjøre dem opmerksomme på at det fantes en forbindelse mellem Ivan Borisovitsj Lebedeff og denne forbryter. Kameratene i G.P.U. hadde for en tid tilbake mistenkt ham for å være implisert; dette blev beviset.

– Et godt bevis!

– Hvis det ikke er godt nok, skjer det ham intet ondt.

– Vær ikke redd. De skyter ham nok.

– Leonid Antonovitsj.

Lynet slo ned; han enset det ikke.

– Blir du glad da? spurte han ubarmhjertig.

– Ja! ropte hun. Jeg blir glad når mitt folk har en fiende mindre.

– Skjønner du ikke, sa han trett, det er en psykose her i landet, man kan ikke få angitt og skutt nok. Man er så rettroende at man begeistres når enhver som er eller har vært i opposisjon, blir ryddet av veien. Men spørsmålet er om man er rettroende av overbevisning eller lydighet eller angst.

– Det er mig du snakker til, sa hun og så på ham. Det var ikke flamme i øinene hennes i dette øieblikket; de var bare triste. – Tror du mer på Ivan Borisovitsj’ opriktighet enn på min, spurte hun.

– Tilgi mig. Jeg tror gjerne på din opriktighet. Men hvis denne mannen har spilt et så forferdelig dobbeltspill, hvad tro kan vi da ha på den menneskelige natur?

Hun svarte: – Vi behøver ikke å skyve ansvaret over på andre. Vi kan gjøre den menneskelige natur sterk i oss selv; det er en begynnelse.

Han så Lebedeff foran sig, ført ut av det bok-klædde rummet mellem G.P.U.-mennene, i et siste rop til gamle Pasja: Jeg er uskyldig –

Han så på Kira med et bittert smil: – Jeg er ikke sterk nok.

Hun stirret tilbake med alvorlige øine, lenge.

– Da skal du gå, sa hun hårdt.

Han gikk et skritt mot henne og rakte ut hendene, vante til kjærtegn, han var kanskje på vei bort, men orket ikke bruddet: – Kira min, sa han.

– Rør mig ikke! ropte hun hatefullt. Hun så på ham: Du var allikevel sånn som jeg trodde første gang: en god kropp og et stakkars usselt hjerte.

Med ett kastet hun sig på sengen og hulket; stormkast av fortvilelse slet i ryggen og skuldrene hennes.

Han strøk henne forsiktig over armen. Hun vred sig bort: Gå!

Hun sprang op: – Skjønner du ikke at jeg skammer mig. Jeg har latt dig ha mig, du med din feige, klamme tvil, som bare ventet på å falle over oss. Jeg skammer mig, for første gang i mitt liv.

Håret hang ned i pannen, ansiktet var fortrukket av tårer; med et rykk av hodet slengte hun håret op, øinene gnistret av forakt:

– Gå til dine hunder! ropte hun.

Leonard gikk.

Høi og bredskuldret, i nypresset dobbeltknappet blå dress, med en hvit lommetørklæsnipp stikkende diskret frem av brystlommen, stod skibsreder Thomas Harboe fra Norge i hallen på hotell National og overvåket at bagasjen blev bragt ned. Den ene hånden holdt han i jakkelommen, med den andre grep han fast om spaserstokken og et par gule hansker. Han bar det kraftige ansiktet, som alltid var sportsbrunt efter en ferie, med energi for å holde kjake-folden stram. Den blå bløte hatten med opsydd brem satt lett, nesten svevende på hodet, som den var fløiet dit op direkte fra hattemakerens disk. Han pleide å kjøpe samtidig et halvt dusin av samme modell, og straks den hatt han bar mistet sitt preg av blendende ubrukthet, tok han en ny. Med stor virkning blev skikkelsens og ansiktets massivitet brutt ved denne ubekymrede, nesten fandenivoldske korrekthet (noe skal man jo ha på), og inntrykket av ham blev ikke soliditet, men munter, selvfølgelig rikdom. I sjelden grad var han lykkes i det som er idealet for alle norske skibsredere (selv dem som bare kjenner sjøen fra prøveturene): å se ut som en sublimert skipper.

Ved siden av stod hans syttenårige datter Nana, en aldeles nydelig pike hvis ansikt vilde ha vært madonnalignende, om ikke en nyve i pannen hadde gitt det et innesluttet, nesten mutt preg; brynene over de smale grå øinene virket som de var sammenvokset. Mens Harboe gav sine ordrer, kort som fra en kommandobro, prøvde han for datterens skyld å skjule sin ergrelse. Men sannheten var at de faktisk var fordrevet fra hotellet.

Han hadde lovet sig så meget av denne Moskva-reisen for Nanas skyld. Hun kunde sannelig trenge litt avveksling efter den oprivende tiden omkring morens død.

Harboes ekteskap hadde ikke vært lykkelig. Når han gjenkalte sig minnet om hustruen fra hennes beste tid, så han henne foran speilet, mens hendene strøk silkekjolen tett om de smale hoftene, og hun med katteaktige øiesprekker stirret påskjønnende mot sin velskapthet, som hun alltid snakket så meget om. Hun nevnte gjerne, enten det nå var før eller efter et selskap, en eller annen kvinne, for å spørre om hans mening om henne. Klok av erfaring svarte han som regel: så som så. Hustruen pleide da å si: Hun ser ut som et kadaver. Hvis han da protesterte svakt, fulgte de mest rasende beskyldninger mot ham. Det var ham bestandig en gåte hvorfor hustruen som selv virkelig var pen, hadde dette tilintetgjørende hatet mot alle andre kvinner. Ofte i selskaper når noen snakket betatt om kvinneskjønnhet kunde han nesten medlidende se ansiktet hennes gråne, og like efter bad hun ham om å ringe efter bilen. Såvidt Harboe kunde huske, slo dette trekket ved hustruen ut før den tiden da han begynte å være utro. Hennes hysteri bedret sig ikke med årene. I dette hjemmet vokste Nana op som eneste barn. Harboe elsket datteren. Ingen visste at han som hadde ord for å være en hård mann, i flere år hadde gått omkring med en liten barnestrømpe i lommen. Med lykke kunde han tenke på hvorledes Nana, selv om hun var til det ytterste lojal, bestandig hadde vært på hans side. Han kom hjem full av trang til å ha det fredelig og godt, og barnets klare instinkt skjønte at det var fra moren uhyggen kom. Faren var vennlig så lenge det gikk, siden behersket, mens moren skrek op. Nana satt lutende ved bordet med sitt lille gammelkloke ansikt, og når det blev for uutholdelig hvisket hun bare: mor; mor da.

Hun var så alvorlig og stillferdig at det virket aldeles som et sjokk på Harboe da den unge stuepiken en aften mens hun la smokingskjorten frem, betrodde ham at Nana steppet. Hver eftermiddag øvet hun nede i strykeværelset, hvor ingen kunde høre henne. Harboe visste at han måtte gå frem med den største forsiktighet for ikke å skremme datteren, og det varte faktisk flere uker før han varsomt fikk henne lokket frem. En dag da han og Nana var alene hjemme, satte han på en steppeplate på grammofonen, nynnet litt og forsøkte overgivent noen trin. Han satte sig leende.

– Nå du, Nana! ropte han.

Med et forbauset, lykkelig blikk på faren gikk Nana frem på gulvet. Hun stod et øieblikk og lyttet til musikken, løftet de tynne skolepikehendene og begynte. Overkroppen helt ned til hoftene var urørlig, den passet sammen med det fjerne, alvorlige ansiktet, bare benene gikk fortere og fortere i en hård, smellende trommehvirvel av tap og shuffle.

Rykket med av den hissende negermusikken og sin egen fart blev Nana forvandlet for øinene hans. Med ansiktet samtidig spent og uberørt som i trance, satte hun baken til værs og vrikket med hoftene. Armene slengte overgivent og lovmessig, som i et ritual av løssloppenhet, mens skoene klapret mot parkettgulvet. Cuttinglokken var falt ned i øinene. Ved plutselige knekk i midjen svaiet rytmebølger langs ryggraden op til hodet som dinglet vilt og mekanisk.

Harboe satt aldeles åndeløs og i grunnen temmelig rystet ved synet av dette spinkle, yndige pikelegemet som slik gav sig hen i uskyldens frekkhet. Nana sluttet plutselig, smilte sky til faren og satte sig.

Beveget følte han at han hadde fått lov å se inn i en hemmelighet; han ante at denne ensomme dansen i kjelleren hver dag var barnets forsøk på å få gleden i tale, her i dette huset hvor alt før eller senere endte i uhygge.

Stille og takknemlig klappet han hennes hånd, og til hans lykke viste Nana at hun fra nå av anerkjente ham som medviter: – Det er bedre med steppesko, sa hun.

Senere hendte det flere ganger at hun danset for ham. Hun blev efterhånden så tillitsfull at hun steppet på det solgule dekket av yawlen hans, «Nana II», når den i maksvær slørte langs kysten med det lille, hvit-grønne rederiflagget høit oppe i mastetoppen. Hun lo til ham som satt smilende med rorpinnen i neven, og til hennes venner de to gastene forut, som så beundrende til, med hennes navn i hvitt på genserne.

Harboe nevnte aldri dansen hennes til hustruen.

– Det vilde være et misbruk av hennes fortrolighet, tenkte han tilfreds.

Det var en sorgens dag for faren da datteren femten år gammel blev sendt til en fransk klosterpensjon. Det var skikk blandt norske rikfolk å sende sine barn til en slik skole, hvor de noen år lærte sprog og drev sport, stengt inne bak en høi, solid mur. Dette kaltes: å være ute og se verden. Enkelte kom muligens litt ødelagte, litt lespiske tilbake, men den risikoen var intet å regne mot det gode som et slikt ophold bragte: i sitt livs mest mottagelige år var disse unge pikene beskyttet mot alle livets ytre inntrykk. De vendte tilbake takknemlige overfor sitt hjems nyopdagede frihet og skjønnhet; de falt ikke sit miljø i ryggen.

Da Nana hadde vært borte et års tid blev fru Harboe alvorlig syk. Det viste sig å være kreft i maven. Lægene prøvde å operere henne, det vil si de åpnet og sydde igjen.

Stinkende av morfin, med klærne hengende løst om sig, helst naken i en kimono, gikk fru Harboe dag og natt hvileløs omkring i det store huset, mens smertene brente i kroppen hennes. Snart skrek hun hatefullt op mot mannen som hadde ødelagt hennes liv, snart tryglet hun ham i rå bønnfallende ord om å ta henne. Til sin siste dag var han takknemlig fordi han aldri hadde sagt den setningen som bestandig vilde trenge sig frem: Jeg ligger ikke med et kadaver.

Særlig husket han en natt da hun kom inn i soveværelset hans og kastet sig over sengen. Det dødsredde, opsvulmede ansiktet gnurte sig mot brystet hans.

– Nei, hører du.

Med et hårdt tak om håndleddene hadde han slept henne inn i sykeværelset. – Det er her du hører hjemme, sa han rolig. Men lenge hadde hun hamret på den stengte døren hans og skreket som et dyr, selv efter at pikene var kommet til.

Noen måneder før slutten hadde fru Harboe forlangt å få Nana hjem. Siden lægene støttet henne syntes ikke Harboe det var mulig å si nei. Men forbitret tenkte han: dette er ikke morsømhet, men hevnlyst. Her hadde han slept og slitt for alltid å gi Nana det beste, og nå aktet denne utilregnelige kvinnen å merke henne med sin døds vemmelse.

I desperat lidenskap klynget moren sig til datteren, som om det var redning i selve hennes nærhet. Av all makt prøvde hun å slite henne fra faren, for å eie henne helt selv. En dag fortalte hun barnet alt om farens utroskap. – Han er ond! ropte hun. Stille og tålmodig satt Nana og hørte på.

Om kvelden sa Harboe:

– Nana, vi skal synes inderlig synd på mor. Hun er for tiden ikke herre over sig selv.

– Jeg vet det, sa Nana og så kjærlig på ham, men som hun følte ond samvittighet gikk hun hurtig op igjen til sykeværelset.

Så kom den dagen da Harboe og datteren satt sortklædde alene på første benk i krematoriet; da kisten, dekket i angstfull tetthet med mørkerøde roser, likesom i rikdommens siste forsøk på å skjule, – langsomt sank i gulvet, følte Nana farens brune sterke neve rolig gripe om sin hånd.

Harboe lot henne ikke reise tilbake. Begge hvilte ut efter sjokket. En stille harmonisk tid fulgte; det var som en sølvgrå dis med løfte om solen bak. Om morgenen red de i skogen sammen, siden var Nana flittig, leste fransk og spilte tennis. Harboe kom tidlig hjem fra kontoret. De hadde tre flinke piker som Harboe behandlet storartet og som til gjengjeld gjorde sin skyldighet: forgudet Nana og ham. Husets rutine gled fint og umerkelig, som en kostbar maskin. Smilende lot Harboe datteren få føle sig som husmor når hun efter middagen skjenket kaffen eller rystet isen rundt i hans store konjakkglass.

Han gikk nesten aldri ut. Aldri hadde hans hjem vært et så godt sted, og han var sikker på at Nana følte det samme.

Men en dag var det hendt noe ubehagelig. Harboe hadde en jakthytte på fjellet, og en week-end i mai hadde han vært der oppe med datteren. En av pikene var selvfølgelig sendt op i forveien, men Nana var aldeles fortryllende der hun stod i bukser på kjøkkenet og stekte ørreten som faren hadde tatt på flue. Søndag eftermiddag var de kjørt tilbake til Oslo. Nana satt fremme ved siden av faren; trekken fra det åpne vinduet rusket i håret hennes. Bilen skranglet nedover en bygdevei over moer med brunsorte tjern som lignet blanke hesteøine med myrpetroleum glinsende i blikket. Senere blev veien bedre og Harboe kunde sette fart på. Elven gikk i stryk ved siden av; bjerkeliene vrengte sine løvmasser som sølvglitrende sildesteng i brisen. Harboe satt og nynnet. Nana tendte en cigarett og stakk den op i munnen hans. Hun talte ikke ofte, men uttrykte sin sinnsstemning heller ved en liten handling. Denne tendte cigaretten følte Harboe som en skinnende nåde.

De vilde prøve å være i byen før syv, for å gå i teatret. Med tilfredshet følte han den fine spinningen av motoren; speedometretshvite viser gled opover og rundt: 50, 60, 70. Veien var fri et langt stykke, noen menn gikk forsiktig langt ute på grøftekanten. Plutselig tumlet to skikkelser rett mot radiatoren, syklister, en mann og en pike, inn fra en usett sidevei. Harboe bremset op, mannen blev kastet fremover mot frontglasset, ennå er han uskadt, tenkte Nana, ansiktet hans og kroppen, men i et skrik blev han slynget vekk, ned i et grufullt dyp, en meter med bakhodet mot veien. Bilen skjente på tverre bortover; en sykkel som knastes og noe som skrek, fulgte med under hjulene. Med ubevegelig ansikt og hvitknugede hender på rattet fikk Harboe bilen under kontroll og stanset på grøftekanten.

En brøkdel av et sekund følte han en dyp medlidenhet med sig selv. Han hadde ved Gud ikke hatt det så lett, nettop mistet en hustru under tragiske omstendigheter, og her satt han fredelig med sin datter og vilde alle mennesker vel, allikevel skulde han ikke skånes. Han visste meget vel at dette blev politi og offentlighet, kanskje rettssak. Selvmedlidenheten som ikke sjelden hadde gjort ham uovervinnelig i forretninger, slo nå ut i en hård hurtig besluttsomhet. Han hadde knapt fått bilen stanset før han med sammenbitte tenner sprang ut på veien. Det var som han vilde si til den som jamret under hjulene: godt, er det kamp du vil ha, skal du få den.

Mennene som han nettop hadde passert, kom nå løpende til og slepte den overkjørte frem. De la ham i gresset. Harboe kastet et flyktig blikk på ham, det så ille ut, og vendte sig hurtig mot vidnene. Alt avhang av dem. Han tok dem i øiesyn: tre magre, snippeløse skikkelser i blå dress med opvakte, harde ansikter, forte i blikket av sjøens og havnebyenes ukjente angrep, bittertfrekke av bommingen langs veier som aldri tok slutt. Harboe behøvde ikke å se tatoveringen på hendene deres. Han følte plutselig en visshet om at dette kom til å gå godt. Han vendte sig mot en av dem og sa: «Mitt navn er skibsreder Harboe, De er sjømann, ikke sant?»

– Arbeidsløs.

I Harboes varme, ordholdende blikk leste mennene alt. Fire års fornedrelse var til ende. De stod overfor det vesen som ikke var arbeidskjøper lenger, men arbeidsgiver, livgiver.

De trengte sig ivrig rundt ham: Han kjørte helt vilt.

– Farten Deres var ganske rimelig.

– Firti kilometer.

– Femogtredve.

– Ja ikke mer enn femogtredve.

Harboe så vennlig på dem: – Det er også mitt inntrykk. Jeg vil be dere vente med deres forklaring til politiet avhører dere.

For sikkerhets skyld tilføide han med hjertelighet:

– Lei over å bry dere; men kom opom kontoret mitt imorgen.

Han snudde sig tilfreds mot den forulykkede, og det var nå han i et glimt så at Nana betraktet ham, forskende, nesten vantro; muligens tok han feil.

Det var blod på gresset. Den unge piken som var kommet uskadt fra påkjøringen satt på grøftekanten med mannens hode løftet op i fanget. Hun tørket ansiktet hans med lommetørklæet, og hele tiden gjentok hun: – Så. Så. Han svimte av et øieblikk, da så hun bort på Nana og sa: – Han dør. Han slo øinene op igjen og begynte å jamre. Hun bøide sig over ham: – Så. Så.

Harboe administrerte nå ulykken, rolig og handlekraftig. Sammen med en av sjøfolkene bar han selv den sårede inn i bilen; han lot den unge piken få plass ved siden av sig og kjørte av gårde. Nana og sjøfolkene blev tatt op av en privatbil som var stoppet bak dem; de skulde settes av utenfor politistasjonen. Portørene på sykehuset var hensynsfulle og bar mannen forsiktig gjennem lange korridorer inn til lægen, skjønt de straks så han var død.

Vidneprovene gikk i Harboes favør. Nana hadde ikke fulgt med i farten, den dødes kjæreste hadde fått et nervesjokk, men de tre sjøfolkene hadde sjelden sett en finere kjøring. Harboe slapp endog blodprøve. Han var inderlig lettet da han fikk bragt op til sig selv en whisky og soda på soveværelset, hvor han stod i badekåpe med de blodige sportsklærne slengt av sig rundt på gulvet.

Da han kom ned, fikk han høre at Nana hadde lagt sig. Ulykken hadde som rimelig var, gått sterkt inn på henne. Efter middag sendte han bud op for å høre hvordan det stod til, men piken kom tilbake og sa at det svarte ikke når hun banket. Lettet tenkte Harboe: hun sover alt.

Eftersom ukene gikk, skjønte Harboe at Nana på ingen måte hadde overvunnet nervepåkjenningen efter sin mors død. Han vilde så inderlig gjerne gjøre noe som kunde kvikke henne op. I all stillhet fikk han laget et lufttomt rum 4 × 4 under parkettgulvet i stuen, for at steppingen helt skulde komme til sin rett. Men han følte vagt at øieblikket ennå ikke var inne til å vise henne det. Hver dag behersket han sig heroisk ved kaffen. Han bestemte sig isteden til å gi henne en utenlandstur. Han hadde et krav på den russiske regjering for to båter som var innefrosset vinteren før på grunn av manglende isbrytere; han vilde reise over for å få en hurtig ordning og ta Nana med.

Det blev en uhyre vellykket reise. Nana nød å være voksen og smilte når man til Harboes henrykkelse tok ham for hennes mann.

På hotell National fikk de værelser ved siden av hverandre. Med ubehag så Harboe da han skrev sig inn i fremmedboken, navnene på to landsmenn, Arild Andersen som var noe av det verste han visste og Aksel Fauske som han heldigvis bare kjente av omtale. Han håpet de var reist.

Han hadde imidlertid helt glemt dem om aftenen. Sammen med Nana hadde han vært i Det store teater og sett Tsjaikovskijs ballett «Svanesjøen»; datteren var aldeles henført, stum og skinnende. – Dette var verd hele reisen, tenkte Harboe.

De satt efterpå i hallen på hotellet, for at Harboe skulde få sig en siste drink. Nana tok den første slurken av whiskyen, en stor gunstbevisning. Harboe følte lykkelig at det gikk mot bedre dager. Men like før de skulde gå op kom Andersen rusende bort til ham, og det utviklet sig en meget pinlig scene.

Arild Andersen var et av det norske forretningslivs skinnende lys.

Allerede i guttedagene kastet han glans over sin fødeby Tønsberg på den mest ærefulle måte. Da han ved femtenårsalderen lå under for den hemmelige ungdomslast (efter sin egen opfatning i en for menneskeheten hittil ukjent grad) besluttet han sig, for ikke å komme på sinnssykeasyl, til å omsette fristelsene i idrett og svømte frem og tilbake over indre Oslofjord på rekordtid, så hele landet undret sig, uten at det dog hjalp ham personlig noe nevneverdig.

Denne sommeren brøt krigen ut, og for en velbegavet middelskoleelev i en sjøfartsby, var det meget å gjøre. Samtidig som Arild på sett og vis passet sitt skolearbeid, spekulerte han i hemmelighet sammen med en venn som var et par år eldre og derfor aksjemegler. Den egentlige hjernen i foretagendet var uten tvil Arild. Om aftenen på meglerkontoret lot de sig innvie i kjærlighetens mysterier, første gang av en bramfri gatepike som de to venner lykksaliggjorde efter tur, senere utfoldet de hver på sin kant et mer personlig initiativ.

Den dagen han blev opflyttet i annen gymnasieklasse (på prøve) passerte han sin halve million. Han syntes da at tiden var inne til å nevne sin virksomhet for faren.

Gamle Andersen som med gudsfrykt og nøisomhet drev en kolonialhandel, var det første øieblikket i villrede om hvad som var mest bibelsk: å velsigne sønnen eller legge hånd på ham. Han tok en mellemvei, advarte ham og krevde det løftet at han ikke skulde spekulere mer før han forlot skolen. Han anbragte straks pengene i de sikreste papirer. Da Arild spurte ham om han kunde få lov til å kjøpe en liten seilbåt, så faren rystet på ham og svarte nei.

Efter artium tilbragte Arild et par år i utlandet; ved hjemkomsten kastet han sig som rimelig var over hvalfangsten, og blev på kort tid en av de livgivende krefter innenfor denne næringsvei.

Han var således den første som på dette området hadde storsyn nok til å ta videnskapen i sin tjeneste. Når han hadde behov for å få markedet til å skjelve fremstod det straks en biolog i avisene som ved hjelp av ugjendrivelige fakta oplyste offentligheten om at det tålmodige kjempedyr i Syd-Ishavet nå var praktisk talt utryddet. Hvis derimot Arild Andersen gjerne skulde ha avhendet noen gammeldagse kokerier til god pris og derfor trengte tillitsfull kjøpekraft, dukket det straks op en annen forsker som med en rekke tabeller påviste en nesten faretruende overbefolkning av hval.

Alt hvad han rørte ved blev penger. Selv dengang han gav en liten tomt til en ny kirke i erindring om sine døde foreldre, viste det sig at resten av eiendommen som han ved dette høvet hadde erhvervet sig, steg ved kirkens nærhet forbausende i pris. Han solgte unda villaparseller med en gevinst av en kvart million. Med opriktig nysgjerrighet ransaket han sine hemmeligste motiver, men måtte frikjenne sig; han hadde faktisk handlet i god tro.

Denne rødhårete ildsjel eide en overdådig vitalitet. Hvor sent han enn kom i seng om natten, sprang han morgenfrisk ut av sengen presis klokken syv og begynte straks å gjøre knebøi, med hendene i hoftefest, mens et distré forventningsfullt smil spilte om hans munn ved tanken på hvilke ukjente undere en ny dag skulde bringe ham. Med sitt spente, dirrende ansikt lignet han en hingst, som har fått ulovlig kokain før løpet.

Andersen omgav sig gjerne med en krets av radikale begavelser, forfattere, journalister og malere. Hans Osloleilighet som i minste detalj var innrettet av landets førende arkitekt, var en ideell ramme for åndsliv – med malerier av Matisse på veggene og store bokreoler med verdenslitteraturens mesterverker som, når de blev skjøvet til side ved trykk på en knapp, åpenbarte en frigidaire med tolv duggete grågrønne selters og to flasker skotsk whisky. Høiest blandt de intellektuelle satte Andersen ubetinget Aksel Fauske, som han på en måte ventet sig meget av.

Fauske var nå en mann på omkring fem og firti år, en svær skikkelse av oprinnelig kraft, men pløset av usundt liv, først ungdomsårenes hengjemte slit over bøkene på en kost av kaffe, brød og margarin; senere kom hans berettigede krav om å ødelegge helsen på en kostbarere, mer opsiktvekkende måte på de store restauranter. Ansiktet var tungt og blekt; munnen var vakker men med dårlige tenner; bak en hinne av tristhet lyste øinene av stikkende munterhet.

Han var en fattig fiskergutt fra Sunnmøre. Han hadde slitt sig frem til artium på kort tid, men ikke lenge efter at han var kommet inn til Oslo rammet ulykken ham. Det viste sig at han var en lyriker av de sjeldne.

Forbitret merket han at slitet, fattigdommens vei til å slå sig frem, ikke kunde hjelpe ham. Han satte sammen ord til et dikt med en pinefull lidenskapelig møie; så kom ventetiden, dager, uker, kanskje måneder, før karene fyltes igjen. Denne uvirksomheten påtvunget Aksel Fauske fra Sunnmøre som engang hadde rodd fiske og var full av krefter, slo inn i ham som nevrasteni. Hans hvileløse protest mot uretten (som oktoberrevolusjonen hadde vakt til klar bevissthet i ham) bestod i kraft av hans yrke av ¾ dovenskap. Han kom til å føle sig fjern fra de egentlige arbeidere, samtidig en utvalgt og en utstøtt.

Det meste av hans tilværelse var opfylt av pengebekymringer. Som så mange andre norske radikalere hadde han i begynnelsen av 1920-årene optatt et kraftig banklån i den glade tro at verdensrevolusjonen stod for døren; han hadde da hatt sitt livs eneste sorgløse arbeidstid. Dette lånet var selve livskimen i hans gjeld som gåtefullt og uophørlig forplantet sig fra år til år. Selvsagt hadde han også inntekter; når han klarte å få ut en diktsamling, fikk han 300 kroner for et par års arbeid (6 ark à 50 kroner) og som han selv sa: «det er mange penger for en ung gutt å få mellem hendene». Men man måtte gi hans forlag rett i at han brukte dem ganske samvittighetsløst, han kjøpte hverken hus eller trygget sin fremtid på annen måte; under ugudelige eder strødde han pengene rundt på kaféene. Ellers levde han uforklarlig på lån, av stipendier som gode mennesker hadde innstiftet og av de forskudd han klattevis kunde få av forlaget.

På det store forlaget gikk alle hjul som smurt, fikse stenografdamer hastet forbi, avdelingssjefer sprang inn i elevatorene med viktige papirer i hendene, yngre professorer i stripete bukser, som redigerte samleverker, strakte muntert benene i forværelsets lenestoler. Nede i kjellerne skjøv spenstige lagerarbeidere i overall bokberg bortover på gummihjul, og vakkert lakkerte lastebiler suste med sin last ut fra gårdsplassen. Her var virkelig stordrift med den gledeligste omsetning av klassikere og subskripsjonsverker. Når nå og da en levende forfatter, et menneske som slet med uferdige tanker, kom inn gjennem svingdørene, virket det i dette skinnende blanke tempoet, ærlig talt ikke bra. Han følte sig også som regel inderlig ydmyget i dette drønnet av industri, hvor tremassefabrikkene gikk på overtid og ti tusen kalver stadig gav livet til innbinding. Hvad var han den levende i sjefens forværelse annet enn en tapspost? Fauske derimot skrek som et såret villdyr i det øieblikk han satte foten innenfor, og ble da også regnet for en av de aller vanskeligste dikterne.

Han la ut for Andersen:

– En god forfatter kan muligens livnære sig av sin produksjon et par år hvis han l) har hatt en ulykkelig barndom eller 2) gått arbeidsløs. Dette er fra forretningsmessig synspunkt meget billige erfaringer, de er ikke forbundet med noen som helst utbetalinger fra et forlags side, og vil bli hilst med levende sympati.

Og siden? Siden er det slutt.

Men jeg kunde meget vel tenke mig et samfund, utbrøt Fauske, hvor et menneske ikke bare fikk lov til å rive av sig noen rå, prisbillige erfaringer, – men fikk vilkår til å studere og forske, utvikle sig videre, kanskje til et syn. Men hvad er det De sier mann, for det første er det for dyrt, for det annet vet vi hvad slags syn det vilde bli, og for det tredje avhjelper vi dette behovet ved prektige utgaver av klassikerne.

Andersen lånte ham straks to tusen kroner. Fauske var anstendig nok til ikke å føle sig det ringeste takknemlig. Tvertimot overfuste han giveren med de groveste ord. Dette henrykket Andersen. Som fremragende forretningsmann utstod han ikke smiger. Det forekom ham som den slettest mulige investering av penger når folk under samvær som han selv bekostet, fortalte ham rosende ting som han visste langt bedre selv. Derimot ønsket han intet heller enn å ha en førsterangs hårreisende åpenhjertighet ved sin side.

Andersen brydde sig lite om rikdommens konvensjonelle liv. Han blev kvalm av å sitte i en bil, og vintersport drev han aldri. Han forstod at et menneskes indre var dets egentlige eiendom, dets sanne mulighet for forlystelse. Derfor elsket han når Fauske med inderlig ondskap gikk løs på ham, med vestlandsproletarens oprinnelige klassehat enn ytterligere forgiftet ved mottatte velgjerninger. Lykkelig med undrende takknemlighet satt Andersen med halvåpen munn idet Fauske avslørte de sjofleste motiver for hans forskjellige handlinger.

Hemmeligheten ved Arild Andersen var at han på bunnen var en dypt ydmyg mann, ydmyg overfor sitt eget vesens underfullhet. Hvem var han, denne fattige kolonialhandlersønn som alt så gåtefullt lyktes for? I jublende ekstase følte han sin erkjennelse utvidet, når den utmattede Fauske tenkte at nå var hans offer såret inntil døden.

Andersen viste sig snart som en forbausende elev. Han fattet en fullkommen lidenskap for menneskekunnskap. I selskapslivet forferdet han de tilstedeværende, når han ved hjelp av en rekke ypperlige psykologiske iakttagelser kunde bevise at to av gjestene, som for eksempel var gift på hver sin kant, måtte stå i forhold til hverandre. Det fantes ikke ondskap i et slikt utsagn fra Andersen, bare en hemningsløs, skinnende avslørerglede, som hos en dyrker av ren matematikk. Hvis man hatefullt gikk til motangrep på ham, optok han det henrykt som en opmerksomhet. Særlig overraskende tanker innførte han i sin lille sorte notisbok.

Da Andersen bestemte sig til å besøke Moskva, var det en selvfølge at han inviterte Fauske med. Ryktene om reisen vakte ophisselse innenfor hvalkretser. Man var helt klar over at Andersen aktet å bli sosialist for skjendig å berike sig; her gjaldt det hittil uhørte hvaloljesalg.

I flere avskjedsintervjuer erklærte han sig som varmt sympatiserende med Sovjet; kursene falt nå merkbart i alle de selskaper han var utenfor. Faktisk gjorde Andersen turen utelukkende for sin fornøielses skyld, men det var utrygge tider, og med en slik uttalelse kunde man på en harmløs måte holde sig inne med alle muligheter. Fortvilet bestormet hans konkurrenter Sovjets handelsrepresentasjon om oplysninger, mens de i avisene stemplet ham som landsforræder for å vinne tid. Vital og oplagt sprang Andersen rundt i Moskva.

Den første kvelden var de to nordmenn i Kunstnerteatret og så «Døde Sjæle» av Gogol sammen med en engelsk skuespiller som de hadde truffet på toget og hadde til nabo på hotellet. Andersen hadde delt kupé med ham og med interesse sett hvorledes han hadde ligget i silkepyjamas og aldeles ellevill gjort øine til sig selv i speilet. Efter forestillingen tok de sig en whisky i Andersens rum.

Sovjet-vennen Fauske lot falle en bemerkning om at han på år og dag ikke hadde sett et så fullt hus, men skuespilleren hadde straks sin forklaring ferdig: – De har ikke noe bedre å ta sig til, sa han. Litt efter klaget han over at forestillingen, hvor god den enn i sitt slag var, virket som propaganda på ham: – Hvorfor gjøre godseierne til slike udyr og de livegne til slike elendige, underernærte vesener.

– De er briljant, sa Fauske, hvorfor ikke modernisere Gogol. Det vil si: la godseierne være kommunistledere og de livegne kollektivbønder.

– Nettop, utbrøt skuespilleren, lykkelig over å bli forstått.

Fauske tok nå en dryg slurk av glasset.

– Slik som vi gjør det med Ibsen, fortsatte englenderen.

– Vi gjør det også sånn, svarte Fauske dempet og drakk på ny.

– Da blir en dikter aktuell, ropte den andre ivrig.

– Det blir han, sa Fauske medgjørlig. Det gjelder å gi ham det som heter vår egen tids tone.

– Nøiaktig mitt standpunkt, svarte englenderen.

– Men har det aldri falt Dem inn at vår egen tids tone skapes av oss og aldeles ikke av herr Ibsen, skrek Fauske og slo i bordet. – La ham få være det han er, litt i live og mest død, men gni ham ikke op til oss med vår egen stjålne hud over benskranglet. La oss i hvert fall få være anderledes.

– Vil De benekte, sa englenderen iskaldt, at det er noe som heter evig kunst?

– Evig kunst, svarte Fauske, er borgerskapets rørelse over at ingenting går videre. Derfor spiller alle rettenkende teatre klassikerne enestående livaktige, og oldingene gråter av begeistring; istedenfor å vise oss, gjerne som forbausende tidsbilleder, hvor utmerket avleggs våre forgjengere er. Enhver idé-dikters høieste belønning er å bli glemt.

– En merkelig ærgjerrighet, sa englenderen spydig.

– Ingenlunde, gjenmælte Fauske. – Det er det omtrentlige som er evig. Et sant dikterverk er et presist produkt av sin egen tid, uten tåke og svindel, og det får da den ære å bli fortært til siste rest av levende vesener som optar det i blodet og vevene, bruker det til å vokse fullkommen fra det. Glad og fullbyrdet ligger dette verk tilbake som et forlatt krabbeskall. Et usedvanlig tarvelig ønske vilde det være at mennesker om noen århundrer skulde smatte gjenkjennende på mine følelser; det er min tro at de til den tid vil ha bedre håp og bedre skuffelser enn mine.

Skuespilleren, som forlengst var klar over at det var en helt udannet mann som satt foran ham, konsentrerte sig nå i stillhet om et regnestykke. Ethvert russisk stykke krevde en mengde statister, hvis avlønning vilde bety ganske store summer i London, og således vanskeliggjøre den betaling han personlig hadde krav på. «For ved Gud,» tenkte han, «det er nå mig folk vil se.» Høit sa han med et intenst funklende blikk: – Noe er det iallfall teatret her borte glemmer. Det er ikke mange personer, men ordets kunst det kommer an på.

Andersen hadde sittet fraværende og tumlet med et problem, plutselig oplystes ansiktet hans av et barns lykkelige smil og han utbrøt: – Nå skjønner jeg det.

– Hvad skjønner De, sa englenderen uvel.

– Hvorfor en førsteelsker ved teatret faktisk bør være homoseksuell, sa Andersen ivrig, ta nå Deres eksempel . . . .

Englenderen sprang op i en kroppsstilling som kunde uttrykke harme eller behag eftersom samtalen kom til å utvikle sig.

– Skap Dem ikke, sa Fauske. Vi eier ikke fordommer.

– Men dette er da interessant, ropte Andersen inntrengende og stilte sig i veien for ham. Publikum består for det meste av damer som De skal tilfredsstille, og det eneste viktige for dem er at De er ubesmittet av heldige rivalinner, uten hindringer for hver enkelts begjær. Derfor ser man det gripende syn at en skuespiller av Deres type må bane sig ut fra teatret gjennem et hav av henførte beundrerinner, på vei hjem til en elsket hotellgutt.

– Det er dette som kalles romantikk, sa Fauske.

Englenderen så hurtig på dem; det ante ham at de bare vilde ture frem i simpel intellektuell råskap, og at han ikke engang vilde få lidelsens vellyst ut av samværet med dem. Han smilte overbærende, gjespet bak en armbåndsprydet hånd, mumlet høflig: – De må undskylde, og gled ut døren.

Fauske satte sig nå inn til sig selv for å begynne på et dikt om Den røde plass, mens Andersen skrev ned sin siste interessante iakttagelse i sin notisbok. Han var i ypperlig humør, og efter flere ganger å ha gjort knebøi foran speilet, sprang han gjennem korridoren ned i hallen til nye oplevelser.

Her var det han traff Harboe.

Nana hadde reist sig for å gå; faren satt og ventet på tjeneren for å gjøre op, da Andersen gledestrålende ilte hen til dem.

– Ikke gå da vel, sa han til Nana, og klædde henne naken med et kyndig blikk.

– Nana er trett, sa Harboe kort, og derefter vennlig til datteren: – Jeg kommer inn for å si god natt.

Andersen fulgte henne med øinene, der hun forsvant og sa: – Delikat pike, De.

Harboe svarte ikke. Andersen fikk nå det distré lykkeskjæret over sitt ansikt, som alltid når en fengslende tanke fylte ham. Han bøide sig fremover mot Harboe og sa: – De er jaggu en heldig gris.

Harboe prøvde å stanse ham med et fiendtlig blikk, men Andersen fortsatte: – Enhver mann på femti med en pen datter har en inderlig drøm: å miste konen sin.

Harboe sa dempet: De er full mann, og hugget glasset i bordplaten for å få tak i tjeneren.

– Men hør nå her, ropte Andersen, full av opriktig trang til å oplyse ham, tenk Dem å sitte hver dag ved middagsbordet med en eldre kone . . . . Det er da ganske klart at en mann har mer lyst til å ha en pen pike ganske for sig selv.

– Hold op, skrek Harboe.

– Det er ingenting å skamme sig over, forsikret Andersen, det blir en virkelig fin forelskelse, uten overanstrengelse av noen art.

– De er en pøbel, ropte Harboe, som nå opgav enhver tanke på å betale og gikk hurtig mot elevatoren, for ikke å gjøre skandale.

– Jada, sa Andersen, idet han fulgte efter ham bortover, glad fordi den andre endelig begynte å beskjeftige sig med ham, men De må da innrømme . . . .

Det siste sa han til Harboes skinnende sjevråsko som nå gled forbi øinene hans, mens elevatoren steg til værs.

Andersen satte sig nynnende ned i den øde hallen og innførte sine nye tanker i boken. En stund efter sprang han op og hastet bort til skranken.

– Skaff mig en pike, sa han.

Nattportieren så trett på ham.

– Prostitusjonen er avskaffet i Sovjet, sa han.

– Men jeg skal bare piskes, ropte Andersen. Han ilte frem på gulvet og illustrerte med pantomimiske bevegelser hvad han mente. Peitschen. Nur peitschen.

Neste morgen kom han henrykt, som intet var hendt, bort til Harboe og Nana. Da han begynte på friske gemenheter overfor datteren, var det at Harboe besluttet at de fikk flytte til et annet hotell.

Harboe fikk ikke riktig sitt gode humør igjen. Det gikk tungt med erstatningskravet, og han var opriktig talt ikke vant til å sitte og vente. Ute på kulelagerfabrikken som han beså sammen med Nana, hendte det også noe som, hvor latterlig det var, ikke egentlig moret ham. Det var bare så tåpelig at de var kjørt dit ut, men guidene på hotellet gav dem ikke fred. Fabrikken var det ikke noe å si på, selv om han måtte le av de engelske damene som gikk ekstatisk omkring, de hadde aldri sett på maken. Han kunde ikke la være å spørre dem om de noensinne hadde vært inne i en fabrikk i England. Det viste sig at det hadde de selvfølgelig ikke.

Harboe kom i snakk med en ung fabrikkjente, bondsk, svær med store bryster under overallen; på det ene var festet en rød fallskjerm av emalje. De andre kalte henne Tamara. Hun kunde lite grand tysk. Han eksaminerte henne om arbeidstid og lønninger, hun svarte greit, til gjengjeld spurte hun hvad han var.

– Skibsreder.

Hun så forbauset på ham. Imponert, tenkte Harboe.

– Hvor mange skib har De?

– Tolv, svarte han.

– Og hvor mange arbeidere?

– Å, en fem hundre.

Det hadde samlet sig en klynge dongeriklædde piker omkring dem. En fregnet en som så ut som hun aldeles nylig hadde forvillet sig ut av fjøset, sa noe med tydelig undren til den tysktalende.

– Hvad var det hun sa? spurte Harboe.

– Hun sa at De lignet ikke billedene i «Isvestia».

– Billedene av hvad?

– Av en kapitalist.

Alle stirret forskende på den elskverdige solbrente mannen.

Harboe måtte smile.

Nei, han kunde tenke sig det. På slike tegninger pleide de å fremstille utbytteren som en cigarrøkende umåtelig fet børsherre, antagelig for at sovjetfolket skulde tro at deres arvefiende hvert øieblikk kunde dø av hjerteslag. Men det blev nå ikke sånn nei. Hvis man absolutt skulde gi kapitalisten et ytre kjennetegn, tenkte Harboe, måtte det tvert imot være spenstighet. Forarg dere proletarer over hans to og tredve friske tenner, holdt på stell av dyr tannlægeprofessor og frisk frukt vinteren igjennem, hat ham for hans muskler, silkeskinnende av massasje, og forfølg ham for hans hudfarve, brunet av en sol som dere ikke alltid har råd til å komme ut i.

Den tysktalende jenten sa noe hurtig til kameratene sine, Harboe spurte ikke hvad det var, for det var tydelig det ikke skulde oversettes. Det var vel noe om at dette var en særlig listig forklædning av klassefienden, hans indre var det gode gamle. Ganske riktig, de stirret ikke lenger forbauset, men overbærende, nesten medlidende på ham.

De opgav ham som uforbederlig og vendte sig mot Nana. Fin og spinkel stod hun i sin myke, glinsende pels (sydd sammen av skinnene fra fire føll som ufødte var skåret ut av hoppene). Under det askeblonde håret som var skilt i midten tegnet ansiktet sig i en ren oval (tidligere hadde det vært noe nøtteknekkeraktig ved munnen, men efter at to altfor små, degenererte kinntenner var trukket frem ved en operasjon, hadde ansiktet fått sin klare yndige linje). Mot henne stod flokken av unge arbeidersker med oljete svarte hender og fett i håret efter at de ivrig hadde slengt cuttingtjafsene tilbake.

– De andre spør mig om De er datteren hans, sa Tamara.

– Ja.

– De spør mig hvad slags arbeid De har.

Nana trakk på skulderen:

– Jeg har ikke noe.

– Men hvad slags arbeid skal De ha.

– Jeg vet ikke.

– Kanskje ikke noe?

– Ja.

Tamara oversatte. Den fregnete kameraten hennes sa noe, ivrig, grundende.

– Hvad sa hun, spurte Nana hurtig.

– Det er ikke noe å oversette.

– Vær så snild.

– Hun spurte om man i Deres land ikke synes det er en skam å være barn av en kapitalist.

– Nei, nå får det være grenser, sa Harboe leende. Farvel, mine unge damer, samtalen var meget interessant.

Han tok Nana under armen og gikk videre gjennem maskinbraket til utgangen. Da de igjen stod ute i dagen, sa han: – Hørte du at de faktisk betrakter oss som merkelige, nesten utdødde dyrearter. Litt av en oplevelse.

Han vendte sig smilende mot datteren: Vi to kapitalister får holde sammen.

Han presset Nanas arm, men til sin skuffelse merket han at hun svarte ikke slik som hun pleide, så søtt, nesten forelsket. Et rykk av ubehag gikk gjennem ham. Den helvetes Andersen, tenkte han.

Om aftenen spiste de i hotellets takrestaurant, hvor den ene veggen var av glass. Dypt under sig hadde de elven som i fiolblå slyngninger gled i solnedgangen langs Kreml. Ved nabobordet satt et selskap av utlendinger; med ryggen til Harboe satt en meget lystig amerikaner, som hele tiden vendte sig og ropte til dem. Til slutt bad han dem om å drikke kaffe ved hans bord. Harboe var glad til, for Nana var dessverre nokså tung idag.

Deres vert het Mr. Dobbs; ved siden av sig hadde han en russisk dame med vakre, men merkelig grumsete øine som Nana instinktivt ikke utstod. Det var også et ungt ektepar, Donald og Ann Morrison; de var sympatiske; over den store skikkelsen hans var en tung, god varme og hun var aldeles nydelig. Men best likte Nana den unge engelskmannen som de kalte for Leonard. Han var likesom utenfor han også, og han var snild og begynte å snakke med henne. Faren interesserte sig sterkt for russerinnen. Efter en stund blev det uhygge ved bordet, de andre merket det ikke, men Nana kjente det hjemmefra, og hun fulgte med i alle nervene sine, så det gjorde vondt. Det var visst Mr. Morrisons skyld.

Det var kommet inn et selskap av utlendinger ved et bord lenger borte. Det var tre amerikanske arbeidere, to hvite og en neger, sammen med to unge piker. Den ene av kvinnene var en bred, rund, saftig negresse, skinnende svart, men det så ut for Nana som kroppen hennes hadde et annet farvelag under; håndflatene var vasket som med en våt svamp, og de var lyserøde. Den andre piken var hvit, fra den tynne halsen reiste hodet sig med en merkverdig, yndefull skjønnhet; det var noe forfinet og sjeldent over håndbevegelsene hennes også; armene hadde brede sølvringer.

– Undskyld mig et øieblikk, sa Mr. Morrison og reiste sig, dette kan kanskje bli en stubb. Han gikk bort til de nyankomne. Nei, tenkte Nana, det skulde han ikke ha gjort. Hun så en nervøs trekning om Anns munn. Han får det ikke godt når han kommer tilbake. Nanas øine streifet faren: Men han fortjener det kanskje, tenkte hun.

Donald blev mottatt med varme. «Vi kjenner Dem alle, Mr. Morrison, liker det De skriver.» Han blev sittende en ti minutters tid; mest snakket han med den unge hvite piken, dempet og interessert. Ann bet sig i leppen. Nana knyttet hendene av nervøsitet.

Det var blitt blek sommerkveld med en fin tynn måne.

– Der har vi måneneglen, sa Ann med forsett livlighet. – Leonard, har vi ikke glede av dikterne, de har endog funnet på å kalle månen en negl. Gud som manicuredame.

Hun drakk glasset ut. Nana syntes så synd på henne.

Donald kom tilbake igjen.

– Ganske interessant skjebne, den piken, sa han fornøid. Hun arbeidet på et kontor i Tennessee. En dag efter arbeidstiden kom noen av de andre folkene uventet tilbake igjen på kontoret og der fant de henne sammen med portneren, en neger.

– Jeg tviler ikke, sa Ann, men kunde du ikke forskåne oss for din venninnes oplevelser?

Donald så hvad som ventet ham, men var nødt til å fortsette.

– De skulde til å lynche fyren, en neger med en hvit pike –

– Hvit, sa Ann.

– Ann skjønte pointet, sa Donald. Hun sa: Vi er negrer begge, ikke gjør ham noe.

– Umulig, sa Harboe og stirret interessert på piken.

– Det sa kontorfolkene også: Du er ikke neger. Du vilde bare dekke negeren din. Ann, det er det som er det interessante, de skjønte ikke det som du skjønte, i negerstaten Tennessee. Huden var ganske lys, håret var glatt, og ikke hadde hun de fiolette halvmånene på neglene heller. Men så klædde de henne naken, og da så de den nesten usynlige fine blå stripen langs ryggraden, det siste og sikreste kjennetegnet. Nå er hun kommet hit med portneren sin og søsteren hans. De skal arbeide ved en bomullsfabrikk i Usbekistan.

De siste minuttene før Ann gikk, var hun smilende behersket, så behersket at Nana følte det som knivstikk gjennem sig. Selv Joe som var temmelig full, merket det.

– Damer liker ikke at man snakker om negrer, sa han diskret, da Morrisons gikk ut gjennem restauranten. Han vendte sig plutselig truende mot de andre og oplyste dem om at Donald var en av de beste; annet skulde ikke sies ved dette bord. En av de beste! ropte han.

Harboe hadde også drukket litt, han klappet Nana på hånden og spurte hvordan det stod til, og begynte å kurtisere russerinnen, som han alt kalte ved fornavn, Genia.

Nana syntes han gjorde sig til narr. Han måtte da se at hun ikke vilde vite av ham, det var engelskmannen hun så på, mørkt og smertelig og Gud vet hvad. Nana likte at Mr. Ashley ikke vilde ha noe med henne å gjøre. Samtalen gikk i en cirkel: Harboe til Genia, Genia til Leonard og Leonard til Nana. Hun syntes at han var meget tiltrekkende, nettop fordi han var så fjern.

Desperat prøvde Genia å få kontakt med Leonard. Hun var dødsangst; skredet holdt på å ta henne. Sergei var ferdig. Til å begynne med trodde hun at han skulde slippe unda med sine tre år i Sibir; han hadde skrevet ganske fornøide brev østfra, hvis sarkasme bare hun kunde tyde. Nybyggerne der ute hadde et lite teater hvor Sergei var instruktør. – Jeg prøver på å lære dem å spille komedie, skrev han, og er lykkelig over således å kunne bringe kultur til massene. Men nylig hadde hun hørt at han vilde bli transportert tilbake igjen, anklaget for spionasje. På det var bare en tenkelig utgang.

Selv stod hun for tur. Inne i Ljobianka-bygningen blev det i stillhet kjempet på liv og død. Dag for dag følte hennes gruppe i G.P.U. hvorledes de nye mennene som var satt inn for å gjennemføre oprensningen, grov sig underjordisk nærmere ved sine undersøkelser, snart hamret de under føttene deres, og så sprang minen.

Lederne kunde ikke komme over grensen; de vilde bli satt fast i det øieblikket de prøvde å flykte. Hun selv hadde ennå en chance. Hun var så underordnet at det kunde være mulig å skaffe et pass. Men det krevdes bestikkelser til folk som nok sympatiserte med dem, men ikke vilde ta en risiko uten at de blev betalt; de forlangte valuta for å sikre sin egen time.

Genia hadde regnet ut at hun måtte ha minst 3 000 dollars; for henne et uhyre, aldeles umulig beløp. Hun hadde bedt og tryglet Joe. Han var snild, men kunde ikke skrape sammen mer enn hundre dollars. På andre måter hadde hun fått reist et par hundre til, men hvad nyttet det.

Hun hadde bestemt at Ashley skulde hjelpe. Blodig angret hun at hun hadde fortalt ham om sitt privatliv; desto mer fikk hun spille på hans menneskelighet.

Mens Joe holdt Harboe i knapphullet for å skryte, bøide hun sig fremover bordet mot Leonard, og sa dempet for å få en samtale i gang:

– Hvordan går det med Deres Flecker? Var det Flecker?

– De må da huske navnet, svarte Leonard.

Det var ham pinlig å måtte sitte her sammen med Genia. Donald og Ann hadde ingenting sagt om at han skulde treffe henne. Det var Joes påfunn å ta henne med. – Må muntre henne, hvisket han. Leonard følte sig ikke oplagt til å muntre noen. Om et par dager hadde han sitt utreisevisum, og så var det slutt. Godt var det.

– Hvorfor? spurte Genia forbauset.

– Så ofte De har sett gjennem papirene mine.

– Jeg? Hvem har sagt det. Jeg kom til Robins fordi jeg håpet at De var hjemme.

– At De gider.

– De virket så god, Ashley, så anderledes enn alle andre i dette forferdelige landet. Jeg vilde bare sitte og føle fred et øieblikk.

Leonard satt og så ut av det store glassvinduet. På et hustak langt borte stod et kjempemessig stillas i skumringen. Når det blev helt mørkt, tendtes tusen lamper langs denne jernkonstruksjonen, og blev til en rød brennende stjerne.

– Det er min stjerne, hadde Kira engang sagt. Jeg kunde dø for den.

Ennå var stjernen bare en heslig mørk opbygning. Leonard reiste sig fra bordet, hilste hurtig og gikk.

Harboe kastet sig nå over Genia. Hun mønstret ham et øieblikk, men hun hadde hatt altfor mange bitre erfaringer med utenlandske forretningsmenn på gjennemreise, det blev aldri ordentlig penger av det. Ashley var nede på værelset sitt, hun kunde gjøre et siste forsøk. Hun flirtet litt med Harboe, for å kjenne hvordan formen og treningen var. Joe satt full og faderlig og så på.

Nana fant sin far direkte motbydelig. I noen minutter opførte han sig som han ikke ante at datteren var til stede. Hans brune hånd med blå svulne årer grep om Genias fyldige, hvite, han stirret på henne med et grovt, frekt blikk og et ekkelt smil om munnen. Det var en rå optatthet av sig selv som fikk Nana plutselig til å se ham foran sig på landeveien, mens den døende skrek i grøften. Nå trakk han Genias hånd til sig, presset munnen mot den og sugde sig fast med grådige lepper.

Nana orket ikke mer og reiste sig. Faren vendte tilbake igjen som i et rykk, smilte hjertegodt til henne og strøk henne over armen: – God natt, Nana!

Genia brøt også op, urokkelig tross hans protester. Harboe var alene med Joe. Han så sig forbitret omkring. Negerpiken var også gått. Han fikk sig en ny whisky.

Genia og Nana fulgtes ut. Genia stanset ved elevatoren og trykket på knappen. Nana løp fort forbi henne og ned til sitt rum.

Donald og Ann gikk opover trappen. Luften dirret av taushet.

Da de kom op, strøk Ann hatten av sig og gikk inn. Donald fulgte efter. Hun stod på gulvet kritthvit i ansiktet.

– Ditt svin, sa hun.

– Hvad er det nå, sa han trett.

– Gå til henne, skrek hun, gi portneren hennes en dollar og du får nok lov.

– Hør nå her, Ann –

Hun gikk like hen til ham, hele ansiktet var fortrukket av smerte og raseri: – Tror du ikke jeg skjønte det. Du klædde henne naken for mig, jeg skulde se henne for mig; det var ikke nok at du hadde lyst på henne, men jeg skulde pines til siste trevl. En usling er du, å, en usling.

– Du er gal, Ann, sa han rolig. Jeg har ikke hatt henne i mine tanker, ikke et sekund. Du får tro mig.

– Tro dig, hun lo skjærende. Tro dig. Hun slo ham i ansiktet av all makt.

Han rørte sig ikke.

Hun hadde fått en slags utløsning og hev sig gråtende på sofaen. Donald satte sig ned i en stol for å vente.

Hun reiste sig halvt op: – Hvad er det for slags liv du har gitt mig. Barna får jeg ikke ha hos mig, jeg har bare dig, og du har bare én tanke: å ydmyge mig.

– Hold nå op, Ann, med det sludderet. Jeg måtte snakke med . . . . Han tenkte: vær nå anstendig og si den unge negerpiken, men han sa istedenfor: de folkene, fordi det er min plikt å vite om alle de amerikanerne som arbeider her til lands.

– Du lyver.

– Kjæreste dig, det er sant.

Han satte sig ved siden av henne på divanen. – Det er jo dig. For faen. Han boret ansiktet ned i håret hennes og lå slik en liten stund. Han vendte henne mot sig, kysset munnen hennes. Langsomt svarte hun, vilt og lidenskapelig.

Utpå natten sa hun:

– Men du syntes hun var pen. Du kan godt si det. Nå når vi ligger sammen, gjør det ikke noe.

– Jeg så ikke på henne.

– Vilde du gjerne at hun lå her nå. Si at du gjerne vil ha henne nå.

– Jeg elsker jo dig.

– Du kan godt pine mig nå. Det er bare godt at du piner mig nå, men ikke om dagen. Vilde du gjerne ha henne?

– Snakker du sånn fordi du selv gjerne vil ha en annen.

– Ikke si det, for det er ikke godt for mig. Jeg vilde dø om jeg skulde ha en annen. Men med dig er det anderledes. Lov mig bare at du piner mig når vi er sammen. Lov mig det.

Leonard satt og leste da døren blev åpnet. Han hatet dører som blev åpnet forventningsfullt med kvinne i. Det var selvfølgelig Genia.

– Ashley, De må hjelpe mig.

– Hvad med?

– Jeg må ut av landet; de vil drepe mig. Ta mig med!

– Nei.

Til overmål var han sikker på at det var en felle som G.P.U. stilte for ham.

Hun kom tett bort til ham.

– Gi meg penger, så skal jeg klare det selv.

– Nei.

Hun knelte ned.

– Vil De se at et menneske blir drept?

Han gikk bort og åpnet døren.

Det kom noen bortover korridoren. Hun reiste sig og gikk rolig ut.

Da hun var kommet utenfor, tenkte hun straks på skibsrederen. Hun løp op igjen til restauranten. Bordet var tomt.

Nana følte en slik fysisk vemmelse over faren, at hun måtte inn på badet og kaste op.

Om natten lå hun og tenkte på sin mor. Hun hadde aldri forstått henne før, nå gjorde hun det.

Nana begynte å gråte: – Om forlatelse, hvisket hun,

Hvis du hadde levd, skulde vi to ha holdt sammen, mor.

Harboe var kjørt hjem med Dobbs for å få sig en siste drink.

– Mrs. Dobbs er ikke hjemme, sa amerikaneren og kom inn fra kjøkkenet med selters.

– Håper å få treffe henne ved leilighet, mumlet Harboe.

– Mrs. Dobbs er i London. Hun blir presentert ved hoffet.

Harboe sa ærbødig anerkjennende at det var ikke alle som dét blev, og tenkte på om han skulde sette sig i gang for Nana.

– Både Mrs. Dobbs og jeg setter stor på på det.

Da de hadde drukket en stund begynte de å fortelle hverandre muntre oplevelser.

Harboe sa:

– Siste gang jeg kom fra Statene, det var på Mauretania, sier kapteinen til mig, for jeg satt ved hans bord –

– Klart du satt ved hans bord, sa Joe.

– Mr. Harboe, sier han, De må hjelpe oss. Det er siste kveld i sjøen, og det skal være en liten tilstelning til inntekt for redningsselskapet. Nå har denne fortryllende damen, som jeg har den ære å ha tilbords, Miss Fay Gould fra Hollywood, tilbudt sig å la auksjonere bort et kyss! Mr. Harboe, De må være auksjonarius.

– Klart du skulde være auksjonarius, sa Joe.

– Senere på kvelden holdt jeg da en liten tale, fortsatte Harboe, skildret den oplevelsen for livet det vilde være å få trykke et kyss på Miss Goulds lepper.

Og nu et bud, mine herrer, ropte jeg.

Det gikk ganske trått, men til slutt var det en rik hollender bak i salen som lot sig varme op. – Tusen dollars! skrek han.

Jeg tenkte med mig selv: den gutten lar sig ikke stanse av noe. Hurtig sa jeg: Det er visstnok ualmindelig, mine damer og herrer, at en auksjonarius selv byr, men jeg er ikke mer enn et menneske, og når jeg tenker på den salighet som venter vinneren av dette kyss, kan jeg ikke annet. To tusen dollars!

Jeg vendte mig nå mot hollenderen. Til min forferdelse så jeg at han lå over bordet og sov. Jeg ropte ned til ham, forgjeves, budet hadde uttømt hans siste krefter. Han var søkk full. Jeg svettet av angst, snudde mig mot de andre, gi et bud, bad jeg og talte til det beste i dem. Ikke en svarte. Til slutt måtte jeg la hammeren falle. Selv måtte jeg betale to tusen dollars for et kyss av Fay Gould.

Harboe tok en velberegnet slurk av glasset:

– Og jeg som hadde ligget gratis med henne på hele turen, tilføide han stille.

Herrene lo. De kalte hverandre forlengst ved fornavn.

– Listen, Tom.

– Listen, Joe.

Dobbs lente sig fortrolig fremover.

– Jeg hadde telefon i eftermiddag fra Mrs. Dobbs i London, sa han.

Harboe bøide sig mot ham for å motta meddelelsen i samme ånd.

– Mrs. Dobbs var aldeles fortvilet. Joe, sa hun, i fem timer må man sitte i bilen i full hoffdrakt og vente foran Buckingham Palace. Du vet hvordan jeg har det . . . Hvad skal jeg gjøre! ropte hun.

– Honning, sa jeg. Du tar en potte med dig i bilen, gjør du som Joe sier.

Efterpå ringte de fra telefonen her i Moskva og spurte om jeg hadde brukt kode. Tavarisj, sa jeg, du kjenner Joe Dobbs – de kjenner mig alle sammen – og du skulde vite at når han sier pissepotte, så mener han pissepotte.

Joe blev plutselig mild og fintfølende i blikket.

– Gode gamle England, sa han drømmende.

– Ingenting lik det, sa Harboe.

– Listen, Tom.

– Listen, Joe.

Som alltid dagen derpå, med alkoholrestene rivende og hissende i kroppen, følte Harboe trang til å spise lunsj med en pen pike. Han ønsket at han var våknet op i et mer civilisert land.

I dype tanker gikk han ned i barbersalongen. Han fikk den hvite kappen stramt bundet om halsen. Han så sig selv i speilet, ikke ubetinget med glede: en brun hudfold fløt fra haken utover den hvite linningen; med en rask bevegelse kastet han hodet tilbake i stolen, ansiktet var igjen stramt og energisk. Neseborene trakk inn lukten av sprit og pudder, han kom til å tenke på Rut. Det var en manicuredame i en herresalong hjemme som han hadde vært aldeles gal efter. Selve rummet hvor hun gikk omkring og ellers ingen andre kvinner slapp inn, potenserte på en merkelig måte hennes kjønn og blev til et kultussted av marmor, speilglass og nikkel for hennes legeme. Barbererne hvis ansikter var bleke av det evige elektriske lyset, virket som et nattlokales forvåkede tjenere som bøide sig over kundene, og deres dempede spørsmål: «kanskje litt ansiktsmassasje?» blev til en fortrolig medviden i nattlige eksesser som nå skulde repareres. Rundt om i stolene lå tunge mannsskrotter veltet tilbake og begjærte henne, mens hun lett og fint med spede, faste bryster under den hvite kittelen smøg sig mellem dem. Det var noe sjeldent, nesten guddommelig over at hun alene gikk opreist. For hver enkelt steg hun i verdi ved de andres begjær. Aften efter aften hadde Harboe sittet ute med henne på restaurantene, danset med henne og talt inntrengende til henne; når de satt mot hverandre ved bordet, så de på avstand ut som de spilte bezique.

Harboe betraktet barbererne i denne russiske salongen med vemmelse fordi de ikke var kvinner. Endelig, der kom den varme duken. Han reiste sig, fikk kappen av og følte sig med ett befridd som en annen mann. Den vesle folden ved haken som blev uforholdsmessig stor så lenge ansiktet var det eneste han selv medbragte til speilet, gjenvant nå en rimelig proporsjon, ved at han fikk fremføre hals, stripet skjorte og blå dress. Spenstig gikk han op trappen.

Ved hjelp av portieren ringte han til sin venn Joe.

– Hallo Joe. Dette er Tom. Takk for igår. Jeg vilde be dig om en tjeneste.

Det kom et grynt i røret. Joe stod i pyjamas ved røret med håret nedover det ubeskrivelig sure ansiktet. Det fantes ikke alkohol i huset og han var på galskapens rand.

– Jeg vilde gjerne be Genia til lunsj, fortsatte Harboe, men jeg har ikke hennes adresse og jeg vil be dig hjelpe mig –

– Nei, knurret Joe.

– Jeg skjønner ikke riktig –

– Pleier ikke selv å få hjelp til sånt –

– Da beklager jeg meget, sa Harboe iskaldt.

– Det er all right, det, sa Joe. Men jeg er ikke noen pimp.

Han hadde funnet ordet. – Ikke noen pimp, skrek han og slengte røret på.

Harboe var blitt urokkelig bestemt på å gjennemføre sin beslutning. Han ringte straks til Morrisons. Ann tok telefonen. Det gjaldt en overordentlig viktig korrespondanse som han måtte ha oversatt fra russisk. Vilde hun gjøre ham den store tjeneste å få bragt ham i forbindelse med madame Genia så snart som mulig. Ann var søt og hjelpsom, hun skulde sende bud.

Et kvarter efter ringte Genia.

– Vil De spise lunsj med mig, spurte han.

– Gjerne.

– De kan tro jeg har slitt for å finne Dem, sa han med inntrengende varm stemme for å lodde hvor meget han kunde vente sig.

Hun lo forstående.

Tilfreds la han røret på.

Nå var det å få beskjeftiget Nana disse timene. Han tenkte sig om og ringte op til Mr. Ashley. Leonard kom ned i hallen.

– Jeg blir dessverre optatt i en viktig konferanse, sa Harboe. Og jeg vil nødig la min datter være alene. De vet i en fremmed by. Russland. Kunde De tenke Dem å holde henne med selskap? Jeg vet at hun har lyst til å se en gammel herregård utenfor Moskva, Arkangelskoje. Vilde De ta henne dit ut?

Leonard hadde ingenting å gjøre uten å vente på passet. Han kunde godt det. Det var noe overordentlig sympatisk ved denne unge engelskmannen, Gud vet om han ikke hadde mange penger. Sammen gikk de op på Nanas værelse. Hun kom inn fra badet hvor hun hadde malt øiebrynene.

– Mr. Ashley har invitert oss utpå Arkangelskoje, Nana, jeg får dessverre ikke anledning til å være med, men kanskje du vil?

Nana så forbauset og glad ut. Men det er merkelig hvor barnet er reservert når fremmede er til stede, sa Harboe til sig selv.

Genia gikk ut i det mørke fuktige kjøkkenet, tendte primusen og satte en kjel med vann over. Veggene luktet av gammel kål. Hun stod og ventet.

Da vannet var varmt, gikk hun inn til sig selv. Hun fikk klærne av og vasket sig. Efterpå blev hun stående naken foran speilet. Brystene kunde kanskje ha vært litt fastere, og det bivret litt geléaktig når hun strøk sig over lårene med eau de cologne. Men hun var sannelig god nok, deilig var hun. Heldigvis hadde hun bra undertøi. Hun tok sort skjørt og hvit silkebluse på sig. Da hun var ferdig, så hun sig igjen i speilet med lengselsfullt utvidede pupiller og smertelig sensuell munn. Jo, jo, jo, hvisket hun ømt til sig selv. Hun gjorde et hatefullt geip: Du kan våge ikke å klare det. Før hun gikk, satte hun sig stille på en stol og bad til Gud. Det gjaldt liv og død.

Harboe ventet henne i hotellhallen. Han takserte henne. Hun følte blikket hans ned i blusen og op langs benene under skjørtet.

– Faen at vi må spise først, tenkte han.

Inne i spisesalen var det musikk. Han likte det ikke, og opvarterne somlet. Urolig merket Genia at kontakten mellem dem var brutt i minutter ad gangen, når irritasjonen tok overhånd. Men siden, tenkte hun forbitret, siden skal jeg sørge for at du ikke blir distrè, og hun så med et varmt, sugende blikk mot neseroten hans.

Ophisset over serveringen, begynte Harboe plutselig å snakke om sin oplevelse i kulelagerfabrikken.

– Besynderlige piker! De, Genia må da føle Dem ganske fremmed her i dette landet?

– Hvordan det?

– Herre gud, en kan da se at De tilhører det gamle regimet.

Han så på henne, halvt medlidende, halvt begjærlig. I samme sekund visste Genia at det gikk ikke. Han betraktet henne som en meningsløs, nokså trist eksistens i Moskva, i klasse med de hvitegardistiske dansepikene som hadde fortalt ham om grufulle oplevelser under bolsjevikherredømmet på nattklubbene i Paris, og dem gav han sgu ikke tre tusen dollars. Hvordan kunde hun ha trodd at denne mannen vilde ut med så mange penger. I overmorgen reiste han, de kunde i høiden være sammen to ganger, og han betalte ikke femten hundre dollars pr. samleie. Om et par dager ute i Europa fikk han det billigere. Hjernen hennes arbeidet feberaktig, dette overbærende smilet var i hvert fall det første som måtte utryddes.

– De tar fullkommen feil, sa hun rolig.

– Her er ingen i nærheten, så De kan tale fritt ut, sa Harboe.

Genia så på ham: Jeg er stolt over å være sovjetborger, sa hun langsomt og alvorlig, det er mitt livs høieste lykke.

Hun lente sig tilbake, smilende: Og nå snakker vi ikke mer politikk.

Hun prøvde å tenke sig inn i hvorledes de unge fabrikkjentene hadde sett på ham. Hun anspente sig, og mediumistisk følte hun at nå hadde hun uttrykket. Hun lot det sette sig. Harboe merket hvordan hun unddrog sig ham.

Hun smilte sarkastisk: De skjønner oss ikke så allikevel, sa hun og begynte å snakke om noe annet. Harboe følte sig desorientert og forbitret, men også underlig kuet.

Nå var det Genias tur til å måle ham, skuldrene, brystkassen, maven, som hun var på dyrskue, med et ironisk smil som foruroliget ham. Endelig sa hun: Jeg liker Dem som mann. Det var derfor jeg kom.

Ubevisst kom en ærbødig iver over Harboe. Du er på rett vei, Genia, tenkte hun. – Skal vi ta kaffen oppe hos mig, hvor det ikke er musikk, foreslo han. Så snakker vi bedre sammen.

Tjeneren hadde vært der med brettet og Harboe stod midt på gulvet og tenkte på hvorledes han skulde gripe saken an, da Genia hurtig reiste sig fra den dype skinnstolen hvor hun hadde sittet. Hun gikk bort til ham og tok hensynsløst initiativet. Han kjente den samtidig bløte og rå hånden hennes gjennem håret sitt, neglene boret sig inn i bakhodet, ansiktet hennes var hvitt under hans, med lukkede øine og vibrerende nesebor. Stum, krevende ventet hun på ham.

Hun var vidunderlig, gal og øm, flodbølger av lyst gikk gjennem kroppen hennes, blev fullbyrdet og reiste sig igjen. Til slutt lå de stille på sengen, ved siden av hverandre. Han vilde si noe; men hun la hånden over munnen hans.

– Gi mig en cigarett, mumlet hun endelig.

Han vilde ta sitt eget etui.

– Nei. Jeg vil ha mine egne. I vesken.

Hun lå en liten stund og røkte. I et glimt så hun at han arbeidet med et problem han ikke kunde løse. Nå stod bare det siste igjen.

Hun reiste sig og begynte hurtig å klæ på sig.

– Går du?

– Ja.

Hun var ferdig før han visste ordet av det, gikk hort til sengen, bøide sig ned og kysset ham flyktig på munnen. Farvel min venn. Hun så på ham med et indolent, litt ironisk smil: Du var god. Jeg kunde bruke dig.

– Ikke gå.

– Jo, sa hun bestemt. Jeg har mitt arbeid. Nå kan jeg konsentrere mig. God reise!

– Skal jeg ikke se dig mer?

– Nei.

– Genia, det er umulig. Imorgen?

– Er optatt. Nei, ikke rør mig! Nå er det arbeid.

Hun tok i døren; vilde hun gå efter å ha brukt ham?

– Genia, du er vidunderlig. Vi må møtes i utlandet, hører du.

Forsiktig nå, tenkte hun.

Hun målte kroppen hans nok en gang, halvt spottende: Tror du sovjetregjeringen gir mig valuta for at jeg skal ligge med dig i utlandet – selv om du kanskje synes det er vel anvendte penger.

– Du skal få penger av mig.

Det er ennå et stykke igjen, tenkte hun. Husk, det er mange penger.

Hun så på ham med alvorlige øine.

– Du skjønner ikke noe. Jeg har mitt arbeid her, min opgave som jeg elsker.

– Sett dig, sa han plutselig bydende. Det var kamp nå.

– Du reiser med mig, sa han avgjort.

– Nei.

Hennes rolige besluttsomhet ophisset ham. Så hun mente likesom fabrikkjentene at de hadde laget en verden her borte hvor alt det som han representerte var stengt ute. Godt, de skulde få se!

Han snakket lavt og lidenskapelig til henne. – Jeg vil ta dig med til Berlin, Paris, London, – Genia.

Han tok hånden hennes, den lå slapp og følelsesløs inne i hans, men til slutt merket han hvorledes fingrene hennes likesom motvillig begynte å kjærtegne huden hans.

Hun reiste sig, som hun foraktet sig selv.

– Hvad bryr jeg mig om byene dine, sa hun. Men jeg går nå. Skjønner du ikke at du gjør mig gal, du!

Han holdt henne tilbake:

– Si at du reiser med mig.

Hun så på ham, plutselig med et fortvilet blikk.

– Men forstår du ikke: her er jeg et menneske som arbeider og gjør nytte. Der ute med dig blir jeg bare et kjønnsdyr. Er det det du vil? Hun så på ham angstfullt, hypnotisert.

– Si det, er det det du vil? hvisket hun.

– Ja, sa han hårdt, det er det jeg vil.

Han kysset henne grådig, hun gav sig viljeløst over, men rev sig brått løs. Hun stirret hatefullt på ham: Jeg vil ikke, jeg vil ikke! ropte hun og hamret med knyttede hender mot brystkassen hans. Han stod bred og trygg. Hulkende sank hun ned på sengen.

Han lot henne gråte ut. Han skjønte fullt ut hvilken kamp det stod i henne mellem arbeidet og begjæret efter ham. Igjen snakket han dempet og lidenskapelig om de gleder som ventet henne ute i Europa; tydelig betydde det meget for ham at han fristet henne. Hun stirret på ham med et lengselsfullt lys i øinene; så kom det på ny en hård besluttsom linje rundt munnen. Men han hadde sett at en bresje var skutt i hennes motstand; triumferende følte han at dette var en kamp mellem to verdener og at han holdt på å vinne; her var et menneske til salgs.

To timer senere gikk Genia fra ham, overvunnet, med en check på fem tusen dollars i vesken; de skulde møtes om fjorten dager i Paris.

Nana og Leonard gikk gjennem værelsene ute på Arkangelskoje. Hun syntes at hun aldri hadde likt en mann så godt. Det var noe så fint over ham, vennlig og tilbakeholdende på samme tid, og denne trygge følelsen av fjernhet blev øket ved at han var utlending. Han var ikke nær, rå og skremmende som faren hadde vært igår.

Leonard følte at hun var optatt av ham. Hvad vilde hun ham, tenkte han trett. Det var så lite overskudd i henne, kanskje nok av styrke, men av en unyttig, nervøst kjempende slags som ikke gav til andre; hun var egen. Hun hørte hjemme i en verden som han var reist fra. Og på vei tilbake til. Men det var noe yndig over henne også, hjelpeløst og trossig på samme tid; også hennes liv skulde leves.

De blev stående inne i fyrstinne Irene Jusupoffs værelse. Rummet var klædd med lysegrå silketapeter; strenge, høie forheng løftet sig til taks over himmelsengen. Dagen sivet dempet inn gjennem løvet utenfor vinduet, og nådde dem som et uvirkelig, akvariegrønt lys.

Leonard oversatte fra den russiske guideboken: Irene Jusupoff blev gift i Kurland, men døde kort efter av tæring. Hennes bror som elsket henne lot dødsværelset, sengen, stolene, bordene, gobelinene og tapetene føres den lange veien hjem til hennes barndomshjem, Arkangelskoje.

Nana så på Leonard. Hun vilde ikke ha snakket fortrolig til ham i et almindelig soveværelse, men det var noe helt annet med dette rummet som var omgitt av et undersjøisk lys av død og fjernhet.

– Jeg skal til London i høst, sa hun.

– Kanskje treffes vi da, svarte han høflig og vakt.

Hun la hånden sin på armen hans, det virket ikke påtrengende, men nærmest fryktsomt:

– Jeg håper det, sa hun. Neste dag reiste Leonard tilbake til England.

Sirenene gikk denne vinternatten i Barcelona, Valencia, Alicante og Murcia, de italienske bombeflyene slapp ned sin last og satte kurs utover havet. Granater fra tyskernes kanoner hvinte innover Madrid. Hus styrtet sammen. De mennesker som skulde drepes, blev drept. De som skulde hjelpe de sårede, rykket ut. Alle andre sov videre. Krigen hadde vart i halvannet år.

I den isnende vinden som drev med våte snebyger over fjellene, grov menn sig ned i jorden med hakker og spader og kniver. De var gjennemvåte; mange var syke av forfrysninger, feber eller dysenteri. I fire døgn hadde ingen sovet. Noen orket ikke mer, øste bare jordklumper op over kanten med kraftesløse hender, og blev sittende i den grunne skyttergraven med grå ansikter. Det var et kompani av de internasjonale brigader.

Dagen før hadde fascistene stormet en fjelltopp på høire flanke; deres artilleri kunde skyte rett ned i skyttergraven som disse mennene hadde holdt. Utpå eftermiddagen hadde de måttet gå tilbake. De hadde bitt sig fast ytterst ute på platået, hvor det skrånet bratt nedover mot dalen. De hadde ligget her udekket; granatene sprang mellem dem i eksplosjoner av stein og glødende jern. To ganger hadde de slått angrep tilbake. Natten var falt på.

Time efter time stod Knut og hugg. Han førte dette kompaniet; han hadde ansvaret for at ingen blev drept unødig. Ned, ned i jorden, før morgenen kom. Ved siden av ham lå en tsjekker på kne, han hadde forfrosset begge benene og kunde ikke holde sig opreist; det var som de hvite kjakene lukket sig om et skrik. Han rev jorden op med bajonetten og hev den utover graven. På den andre siden grov en arbeidergutt fra Florisdorff, hans far var drept under massakrene i Wien 1934. Han hostet hele tiden; bataljonslægen hadde vært redd for tuberkulose, men gutten hadde nektet å la sig legge inn på sykehus. – Fjell-luften er så sund, forklarte han vennlig, se nå på Bruno og Friedl og Sjorsj som var de verste til å hoste; ingen av dem hoster mer.

Nei, de gjorde ikke det.

Polit-kommissæren, en stor, mild danske, dukket frem av føiket. Hans opgave var å hjelpe soldatene, menneskelig sett; i natt bestod den i å kaste ulltepper over de syke og grave i deres sted.

– Halvparten er ukampdyktig, sa han dempet, men det blir kanskje bedre, når dagen kommer.

Knut nikket. Fra sig selv visste han at marokkanere hjalp når en frøs.

Et stykke foran sig hørte de en av vaktpostene rope an, hurtig og nervøst.

– Libertad, knurret det tilbake.

Litt efter kom en bred, kraftig skikkelse vaggende ut av mørket, og de skimtet et tungt, melankolsk ansikt, furet av bekymring. Det var Posse.

Han hadde i timevis krøpet omkring like utenfor fascistenes skyttergraver for å se hvad de hadde fore. Posse hadde vist sig å være en briljant soldat. Gjerne tok han på sig de farligste hverv, men helt lykkelig var han bare når man sammen med opdraget gav ham en følelse av sammensvergelse; han elsket å være listig. Hvis offiseren selv ikke skjønte det, mumlet Posse hemmelighetsfullt: her er så mange partiløse, og jeg tror det kan være ganske betydningsfullt om jeg som kommunist påtar mig dette . . . Med et nesten bedende uttrykk i sitt isblikk ventet han på svaret. Hvis offiseren da nikket, gikk Posse glad i døden. Han meldte nå av at fascistene stadig fikk forsterkninger; han hadde hørt stemmer som talte tysk, spansk, italiensk; i vinden hadde han ikke forstått hvad de sa.

– Inatt angriper de neppe, sa Knut, men imorgen vil de prøve på å slå sig ned til dalen.

Han vendte sig til Posse: – Gå ned i bataljonsstaben, du vet hvor den ligger. Si til Otti hvordan det er. Han må skaffe oss forsterkninger.

– Han har ingen, sa polit-kommissæren stillferdig.

–Kanskje brigadechaufførene. Det er åtte-ti geværer; bedre enn ingenting. Han fortsatte til Posse: I tilfelle går du selv ned i dalen og får dem hit op. Kan du finne veien?

– Ned kan jeg finne den. Posse så sørgmodig på ham: – Men op –

– Du må.

Posse tok dette som han blev innvidd i en plan, og nikket med tyngde; han håpet inderlig på et medviterblikk til avskjed. Men den andre var borte. Posse gav sig tungsindig i vei.

– – –

Knut var ute hos vaktpostene: Grany atención. I mørket hørte han sykebærerne krype omkring og kalle på de sårede. Var det ikke her omtrent at Juan hadde ligget da granaten kom? Juan! Juan! lokket de. På tilbakeveien kom han forbi det ene tunge maskingeværet. Det var godt gravd ned. Førsteskytten var en svensk sjømann, Bertil. Natten før hadde han forfrosset benene og tatt støvlene av for å gni dem med sne. Han hadde fått liv i dem på et slags vis, men de var så opsvulmet at han fikk ikke støvlene på igjen. Han hadde bundet stumper av ullteppet rundt føttene; de var blodete efter at han hadde sprunget tilbake med maskingeværet over stenene. – Du Knut, utbrøt han, engang da jeg stod på dørken i Rødehavet, døde en fyrbøter ved siden av mig av heteslag. For en ljuvlig død!

Knut gikk tilbake til hakken. Det begynte å bli dybde på graven på hans kant; han fant sig et nytt sted. Han stod mellem to spanjere. Den ene var en katalansk anarkist, Ramon, som han hadde fått stor respekt for. Ingen trodde vakrere og mer brennende på mennesket enn anarkistene; i Barcelona hadde de undrende ventet at en ny verden skulde folde sig ut straks de hadde knust fascistoprøret i byen; med bitterhet demret det for dem at det var fronter langt borte som først skulde forsvares og langsomme lidelser som skulde utståes. De hadde vært ildfulle; det blev forlangt at de skulde være seige. Ramon var av dem som særlig hadde prøvd å legge sitt temperament om; men det var et uttrykk av mørk forurettelse over ham mens han med magre frysende hender hakket i jorden: var nå dette måten å gjøre det på!

Mannen på høire siden av Knut var en grubearbeider fra Estremadura. Hans to brødre var henrettet av fascistene; men hans hustru og fireårige datter var blitt bragt i sikkerhet i Valencia. Barnet hadde et slikt leende vakkert ansikt, og det var blitt knust som et eggeskall av en jernbjelke, da en luftbombe rammet huset. Han stod og grov hvileløst, med rolige grubehugg.

Graven var ikke langt fra dekningshøide her. Knut gikk videre for å arbeide hvor det trengtes mer. Et stykke borte var den bare en grunn renne. I mørket skimtet han en skikkelse som lå ubevegelig under et gjennemvått ullteppe; det var en landsmann av ham, Magnus. Han hadde gått arbeidsløs hjemme og var ikke sterk da han kom hit ned. Nå hadde dysenteri slitt alle kreftene ut av ham, kroppen var tynn som et skjelett, munnen var innfallen, nesen stor og spiss. Hans naturlige uttrykksform var forargelse; Gud vet hvad det var han engang hadde trengt å verge med den, for nå lå det alltid velvilje, ja godhet bak stemmens lyse indignerte fistel. Hvis kameratene spurte ham, når de var på permisjon om han vilde være med ut og treffe noen greie jenter, ropte han: – Ka hunen, eg kan vel vente te eg kommer hem te kjerringen.

Knut satte sig et øieblikk hos ham: – Klarer du ikke mer, Magnus? spurte han og tok ham varsomt om skulderen.

Magnus så på ham og på hakken. Ansiktet var uttæret og kraftesløst, det var såvidt at han fikk presset frem et nesten uhørlig utbrudd: – Ka hunen, du ser jo eg hakker tenner alt eg kan.

Han lukket øinene. Han lå med hendene stukket inn på det tynne brystet, men det var likesom ikke noen varme av legemet mer. Knut hugget graven dypere.

Med ulltepper over hodene gikk chaufførene opover stien. Det var første gang de skulde slåss i forreste linje. De var bygutter fra Valencia og Barcelona. De følte sig fortapt uten lastebilene. Beskyttet av farten kunde de jage gjennem eksplosjonene; bilen og veien og gaten var kjente ting, de kunde gjerne dø hvis de fikk være i nærheten av det de var fortrolige med, men dette fremmede fjellet fylte dem med angst. Det gikk ikke noen front her oppe, den ene toppen holdt fascistene, den neste deres egne, men alt lignet hverandre i mørket, og kunde de stole på at denne ukjente mannen førte dem riktig?

Forrest gikk Posse og eselet. Han hadde følt sig lykkelig da han fant dette dyret som stod ensomt nede ved hovedveien og nappet i noen gresstuster. En vognskåk klapret mot jorden når det gikk. Like ved lå vognen, restene av den, med splintrede stoler, en madrass og en gryte slengt omkring. Litt lenger borte lå liket av en gammel mann. Fascistene hadde veien under artilleri-ild.

Eselet blødde av et sår i benet; Posse befridde det for trestangen, og lesset en ammunisjonskasse på hver side i en slags kløv. Han tok det i grimen; til hans lettelse gikk eselet med. Han visste noenlunde retningen; eselet fant stien op gjennem dalsøkket.

Halvveis oppe hvilte de. Det var holdt op å sne. Fjellkammene reiste sig med et svakt hvitt lys mot den skyete, tunge nattehimmelen. Eselet stod på stien mellem chaufførene. Det hjalp å ta borti den varme, svettende dyrekroppen med hånden. Det var noe nært midt i fjellødet.

De reiste sig og gikk videre.

Dagen grydde. Knut stod i skyttergraven og så utover mot fascistenes linjer fem seks hundre meter borte. Det lå noen lik på sneen. Andre lik lå mil efter mil bortover denne fjellkammen; likene av spanjere, amerikanere, franskmenn, tsjekkere, tyskere, jugoslaver, englendere, polakker, skandinaver, italienere, lik av alle verdens nasjoner. Ved siden av sig hadde han deres ennå levende kamerater, frysende med uttærte legemer og uttrykksløse, grå ansikter. Dette var mennene som vilde fred og frihet for alle folk; i demringens grå lys så han hvor langt deres håp var kommet.

De første granatene begynte å hvine over fjellet da eselet, Posse og chaufførene var nesten fremme. Stien gikk langs en kløft i fjellet. En granat slo ned i skråningen tyve-tredve meter fra dem, den neste bare femten meter. Mennene kastet sig ned. Eselet stod urokkelig på stien og ventet. Posse så anerkjennende på det. Intet dyr kunde under ild måle sig med esler; hester og muldyr blev skvetne eller dødsredde, men disse grå, egensindige vesener var fylt av den roligste fatalisme. Posse sprang op, de hastet nå videre det siste stykket. Kort efter fant de skytttergraven. Posse hjalp eselet forsiktig ned i den og lesset av.

Chaufførene var lykkelige. De lo og dunket kamerater på ryggen. De var reddet. De var kommet frem til det stedet hvor de kanskje skulde dø, men det var ikke mørke lenger og ukjente skremmende fjell, her var mange mennesker; de var hos sine egne.

Posse gikk bort til Knut. Han stirret på ham med øine som blåsur melk og dype melankolske furer om munnen. – Jeg synes det var riktig, mumlet han, å sikre mig fra kjelleren av et sammenskutt hus fire flasker konjakk.

Knut så stum på ham. – Du er et godt menneske, sa han endelig.

Klokken åtte begynte fascistenes artilleri for alvor; litt efter hadde de skutt sig inn. Granatene hven gjennem luften som gnidd mot sandpapir, hvinet vidde sig ut, rev himmelen med sig i et brak som sprengte jord og luft i filler. Sten og grus raste ned i graven med et blaff av eksplosjonsgass, luktende av krutt og svidd fjell. Mennene satt med slitte ansikter under stålhjelmen. De nyankomne og de mest nervøse hadde instinktmessig sørget for å være i nærheten av de rolige. Det fins menn som har evnen til å trekke angsten ut av andre; kanskje får de en øket byrde å bære på selv.

Knut sa tilfreds: Så lenge de driver på med dette, angriper de ikke.

Flyene kom. Artilleriet hørte op. Ni jagere dukket ned over skyttergraven, kastet bomber og mitraljerte, steg til værs og stupte ned igjen. De beste av kompaniets skyttere tok av og til et skudd på dem med antitankpatroner i geværet. Knut lå på ryggen og så op på flyene. Det er bare tull de farer med. Har aldri hørt at noen blev drept av de hundene der.

Flyene drog bort. Motorduren som hadde drønnet mennene om ørene, blev til et insektsurr som forsvant inn i himmelen.

Det var ennå rolig borte hos fascistene. De skjøt av og til med maskingeværene for at de røde ikke skulde føle sig for frekke, men det var tydelig at forarbeidet før angrepet ikke var ferdig.

Solen begynte å få litt makt. Det tynne snelaget smeltet utover vidden. Det var vann i skyttergraven, men brennevinet og solen begynte å drive blodet rundt i de magre kroppene.

De satt i klynger og begynte å snakke.

En chauffør spurte polit-kommissæren, Sven Aage: Er det mange moros der borte?

– Noen er det.

– De er onde.

– De er blitt sånn av fattigdom og ensomhet i ørkenen, svarte dansken. Det passer fascistene å holde dem nede. Hvis man piner en tyr med sult og mørke, blir den gjerne litt desperat. Når vi vinner, skal vi få gjort bra folk av marokkanerne.

Borte ved maskingeværet lå Bertil: – Bare fascistene vilde komme, sa han, så vi kunde komme i gang med skytingen. Jeg har noen kaffebønner i lommen, og når vannet i maskingeværet blir kokende, skal jeg lage kaffe til dere, grabber.

Knut fant et avisutklipp frem av lommen. Det var sendt ham av en religiøs slektning hjemme.

Han holdt utklippet frem: – I denne reaksjonære avisen, forklarte han, beskrives det hvorledes de røde i Spania skjender kunstverkene i kirkene.

Anarkisten Ramon møtte hans blikk med fasthet, han aktet fullt ut å stå inne for de apostler han hadde slått bensin på.

Knut fortsatte: – Vi vet at den slags overgrep blev gjort i begynnelsen. Men heldigvis grep den mer oplyste del av kameratene inn; statuer skal ikke brennes, de skal på museet.

Ramon vred sig, men kunde strekke sig så langt.

Flere fortalte nå hvorledes de hadde vært med og reddet kunstverker i Madrid under Franco-bombardementer; José hadde fått en bombesplint i hoften da han sprang ut med en madonna i armene. Ramon blusset op i all stillhet, det hadde han godt av.

Vel tilfreds over denne almindelige tilslutning om kulturen, viste Knut dem triumferende avisutklippets bakside. – Se dette billede, utbrøt han.

Det gikk fra hånd til hånd. Her var avbildet en statue av en prest i fullt ornat som med et truende uttrykk løftet et katolsk helgenbillede i muskuløse armer. Alle blev ivrige og forundret. Hvad var det denne padre gjorde?

Knut forklarte: For fire hundre år siden avskaffet vi i vårt land den katolske kirke; denne statuen er reist til ære for en av de protestantinske prestene i ferd med å kaste kirkenes kunstverker på elven. Avisen her som på den ene siden refser de røde i Spania, sier det er en makeløs statue, til pryd for store distrikter. Den er laget av vår største billedhugger.

Alle lo hjertelig. En padre! ropte de begeistret.

José, kunstredderen fra Madrid, erklærte eftertenksomt: – Jeg skjønner ikke denne billedhugger. Mens vi i Spania klistrer op plakater: redd våre kunstverker, folkets kulturelle arv, kan han forherlige ødeleggelsen av noe som en annen billedbugger, en kamerat engang har skapt. Han kan ikke være kulturell, utbrøt han misbilligende.

Med et listig uttrykk ymtet Posse noe om at det kunde virke godt om hele kompaniet sendte en protestresolusjon til denne kunstner.

Maskingeværene borte hos fascistene begynte å hamre; kulene strøk tett over dem. Ramon tok op en glohet hylse som var falt i graven like ved ham, og vendte sig mot Knut.

– Hvordan er de nye padrene i ditt land? spurte han mistenksomt.

– De er noe bedre enn her, medgav Knut, men jeg skal fortelle dere noe som jeg husker fra min barndom.

Disse spanjerne var efterhånden slett ikke ukjente med forholdene i hans norske skogsbygd. Mens de ventet på bombardement, var de alltid ivrige efter å høre om merkelige, fremmedartede skjebner som kunde sende fantasien på reise bort fra det som ventet dem.

– I stuen ved siden av oss bodde en jente, et prektig menneske, hvis eneste feil var at hun var for snild med guttene.

Flere blev synlig oplivet og spurte hvor gammel hun var, var hun god ennå? Knut måtte dessverre fortelle at hun var over seksti; José begynte å ule lavt og klagende.

– Hun fikk tre barn, som hun var en god, strevsom mor for, men hun opgav som sant var en forskjellig barnefar hver gang. Da gikk presten –

– Det var padren som var faren! ropte José triumferende, han kjente flere slike eksempler.

Knut måtte le: – Nei, prestene hos oss har kjerring selv.

– Å, de horebukkene.

– Han gikk til lensmannen og forlangte fengsel over denne jenten. En dag kom de og hentet henne. Hun måtte følge med til fengslet med det minste barnet på armen.

Knut husket godt denne sommerdagen. Han var liten gutt og det var første gang han så lensmannen. Solen stekte på skogstien, rød av furunåler.

Artilleriet begynte igjen. Eksplosjonene veltet jordmassene til værs. Det var som den grå stille luften over dem bare hadde vært en lydtett vegg med et hylende helvete bak fra evighet til evighet, og hver granat var en luke som blev revet op. Jorden fikk vite noe.

Flyene kom igjen. Det blev verre nå. Hver gang jagerne stupte ned, stanset kanonene, når flyene gikk op efter å ha skutt, hvinte granatene igjen i en rytme som senket og hevet sig i en stadig fullkomnere presisjon. I dette uophørlige braket føltes den trange skyttergraven for mennene som den var blitt vrengt op av jorden i en bred høi voll hvor deres skikkelser lå utstrakt som målskiver. Tiden hadde antatt en ny dimensjon, eksplosjonene sprengte minuttene ut til en forferdelig mammutaktig størrelse; fiendtlige og ubevegelige lå de over skyttergraven.

En granat sprang seks-syv meter fra dem i en søile av sten og grus, som rystet jordveggen. Den neste falt fem meter borte; halvveis dekket av jordskredet lå mennene; så kom fulltrefferen. Luften slo ned; skrik, jern, grus, mennesker blev slynget op og tilbake til jorden. To spanjere var drept, tre andre såret. Magnus prøvde å reise sig, skrek og sank ned igjen. Men de andre hadde sett at ansiktet var skutt bort; bare en blodig masse stod igjen på halsen. Han levde ennå. De stakk to dotter med blodstillende bomull inn i øienhulene og la et teppe over ham. Fascistene kom.

– Det gikk bra denne gang, sa løitnant von Bahr og tok kikkerten ned.

– Forbilledlig, svarte majoren tilfreds. Men utrettelig må denne koordinasjon mellem våre flyvere og vårt artilleri innøves. Vi tar det om igjen om en time.

Foran sig nede på sletten så de italienerne, falangistene og marokkanerne springe fremover som små prikker i fjellvidden.

– Nå ja, sa majoren overbærende. Altså om en time.

De stod på en fjellskrent i landet som deres generalstab kalte: Prüfung-Stelle Süd-West.

Knut hadde gitt ordre om at de ennå ikke skulde skyte. I lange spredte kjeder, bølge efter bølge, kom fascistene mot dem. Mennene i skyttergraven prøvde siktet mens de stod og ventet. Intet annet ønske for sitt liv hadde de enn å tvinge skikkelsene der ute inn i dette stålhakket. Da fascistene var kommet så nær som to hundre meter, skjøt Bertil, det andre maskingeværet satte i, mennene brente løs. Det var godt å få angsten omsatt i smell; siden blev de roligere. Knut lå og skjøt, sikkert og opmerksomt som på en myr i solrenningen.

Fascistene hadde kastet sig ned bak tuene og skjøt. Hver gang de vilde fremover, feide maskingeværene dem ned. Til slutt krøp de tilbake. Firti-femti mann lå igjen. Flyene og artilleriet begynte på ny å bombardere skyttergraven. En ny fulltreffer; likene lempet de op over kanten. Fascistene stormet igjen. Ennå en gang trakk de sig tilbake.

En ung hollender kom ravende bort til polit-kommissæren. Han var hvit i ansiktet. – Jeg vil ikke mer! skrek han. Jeg orker det ikke. Jeg vil ikke drepe.

– Har du drept? spurte den blide dansken alvorlig.

– Jeg vil ikke drepe.

– Bli drept?

– Drepe, drepe gjentok han skjelvende.

– Sett dig her, sa Svend Aage.

Hollenderen satte sig. Ved siden av dem kokte Bertil kaffe. Under sitt teppe lå Magnus endelig død.

– Du vet, sa Svend Aage, at når noen føler som du, sender vi dem tilbake. Men vi kan ikke nå. Hver mann teller.

Gutten ved siden av ham skrek op: – Jeg kan ikke!

– Vi er kommet hit ned for å verge dette folket, sa dansken eftertenksomt; vi kom som soldater. Har noe menneske på jorden kunnet vise oss en annen måte?

– Men først nå har jeg skjønt, sa gutten og stirret fremfor sig i skyttergravsveggen, at det er galt å drepe. Det er ondt. Gjør med mig hvad dere vil. Jeg gjør det ikke mer.

– Vi andre må gjøre det. Er du bedre enn oss? Du har vært med oss i seks måneder. Tenk efter om du vil være bedre enn oss.

Svend Aage gikk. Da fascistene neste gang stormet på, hadde de første av dem tredve meter fra skyttergraven. Skrikende stod hollenderen og kastet håndgranater. Efterpå satt han stille for sig selv.

Om natten kom et kompani av karabineros til forsterkning. Sammen skulde de angripe neste morgen kl. 8, efter en halv times artilleriforberedelse. Samtidig vilde et tredje kompani, ført av en svenske, storme fjelltoppen til høire.

Det var stille kald himmel med stjerner som hvite issplinter. Mennene la sig inn til hverandre og prøvde å holde varmen. De lå under ullteppet med den som de hadde mest fortrolighet til; det hjalp å snakke. Ikke for å få tiden til å gå, men for å fortelle om ting de holdt av. Om koner, kjærester, barn, foreldre, om gater og marker og skoger. De prøvde å flytte alt dette over til en annen og bringe det i sikkerhet, hvis de selv skulde dø.

Når en av dem falt og kameratene sa: – Vi skal hevne ham, betydde det også at de tok hans ånd inn i sig; hans håp og mennesker han var glad i, skulde ikke bli hjemløse.

Posse lå alene og stirret tungsindig op i stjernehimmelen. Ved siden av ham lå eselet med knekket ryggrad og sin triste mule presset ned i jorden.

Knut hev sig ned da maskingeværet begynte igjen. Han var knapt hundre meter fra fascistenes skyttergrav. Like før han kastet sig hadde han sett Svend Aage stupe for et hodeskudd. Da det blev stillere, krummet Knut sig sammen som en sprinter og sprang videre. Adelante! skrek han. De andre fulgte på. Han kastet sig igjen, sprang videre, styrtet til jorden og knuget kroppen sin inn mot den, mens maskingeværkulene slo mot sten og tuer omkring ham. Et par meter fra sig hadde han Posse. Han så Posse ta tak om håndgranaten. Likesom Knut hadde han maskingeværet i tankene.

Nå reiste Posse forsiktig på sig, slet sikringen løs, sprang op istilling, løftet armen, den kom ikke lenger. Han blev stående hjelpeløs, ravet bortover mot Knut, skutt gjennem brystet.

– Knut, mumlet han og så på ham. Ansiktets vanlige bekymring var blitt til en bunnløs fortvilelse. Knut skjønte lynsnart hvad han vilde si: håndgranaten holder på å springe, vær forsiktig, Knut. Han rev den ut av hånden på Posse og kastet. Den eksploderte i luften. Knut presset sig ned igjen. Han grep om sin egen håndgranat. Han flyttet forsiktig på sig for å kunne springe til. I et glimt til siden så han den andre. Posse var død. Det var et tilfreds uttrykk over ansiktet hans.

Maskingeværkulene slo inn i liket.

Det var et kvarter igjen før flyet gikk. Donald gikk inn i restaurantskuret, hvor to gendarmer i sennepsgule uniformer satt og drakk kaffe. Av dem fikk han låne «La Dépêche», utgaven fra kl. 3 morgen. Det var ingen nyheter hverken fra Barcelona eller frontene. Heldigvis hadde han ikke forsømt noe. Han hadde vært hjemme i Paris på to dagers ferie. Han gikk ut igjen i den rå, sorte januarmorgenen. Røde signallys gjennemprikket horisonten på den andre siden av Toulouse flyveplass.

Et halvt år hadde Donald hatt korrespondentjobben i Frankrike før han blev sendt til Spania. De seks månedene var kanskje den lykkeligste tiden Ann og han hadde hatt sammen (barna var ennå hos hennes foreldre). Hele det ydmygende ved hans arbeid i Moskva hadde presset dem sammen der borte i en gold forbrenning; nå blev det riktig igjen. Men selvsagt blev han glad da avisens mann i Madrid fikk en granatsplint i skulderen november 36 da Franco holdt på å ta byen. Det var en fabelaktig journalistisk chance. Meningen var at Ann skulde være med, men uhellet vilde at det bare var én plass i flyet. To måneder senere da han kom tilbake igjen for et par dager, sa han at hun måtte bli i Paris. Han forklarte henne at journalistene måtte jage rundt i landet dit hvor det hendte noe og tilbake igjen til censuren, og hvis én kunde få trengt, sig op i en bil var det et under; å få plass til hustru var utelukket.

– Burton er der med en pike.

– Men Doddie arbeider for en avis.

– Det må være i sengen, sa Ann eftertenksomt. Skrive kan hun nå ikke. Jeg kunde bo på hotellet og vente på dig.

– Og bli bombet ned mens jeg er borte?

– Der sa du det. Men jeg skal gå her og vente på din død. Jeg reiser med dig.

– Vi må tenke på barna, Ann.

– En av oss må kunne ta sig av dem? Det er blitt en av oss nå.

– Jeg skal fly opom så ofte jeg kan.

– Er dette vel betenkt?

– Ja.

– Så blir jeg. Men det er første gang vi har sagt for barnas skyld. Og det var ikke deres mor som sa det.

Donald fikk hurtig ord for å være rød. En av de gangene han var på lynbesøk i Paris, spiste Ann og han lunsj i den amerikanske ambassaden. En landsmann, en kjent bankier, kom bort til ham: – Jeg leser telegrammene Deres, Morrison, sa han. Vi får god greie på Franco-flyvernes angrep på civilbefolkningen, men hvorfor hører vi aldri om de rødes redselsgjerninger fra luften over nasjonalistenes åpne byer. Svar mig på det, utbrøt han klagende.

– Fordi de ikke finner sted, svarte Donald.

Bankieren blev først aldeles stum over slik frekkhet.

– Finner sted, finner sted! ropte han derefter ophisset, man vet snart ikke hvad man skal tro. Og om de ikke finner sted, burde man –

Han brøt av og blev meget reservert. – Man skal aldri være ensidig, sa han med vekt og gikk videre.

Noen tid efter kom Donald en aften fra Madrid til Valencia. Fascistene hadde meldt at de hadde tatt veien mellem disse to byene; hvis det var sant var det begynnelsen til slutten. Regjeringen benektet det. Donald og Burton skjønte at de hadde ikke annet å gjøre enn å se efter selv. Langs fem kilometerstener var veien under artilleri-ild fra fascistene. Bilen fløi frem mellem eksploderende granater, svingte inn på marken når veilegemet var revet op, flyvende grus splintret vinduene, de jog videre over døde mulesler, en gang over et lik, om kvelden var de i Valencia. Fascistene hadde ikke tatt veien. Da Donald, opspilt av tretthet og triumf, satt ved skrivemaskinen på Prensaens journalistværelse for å slå ned sin hittil største nyhet, kom Constancia, sjefen for censuren, ut med et telegram. Hun smilte da hun gav det til ham: Stopp rød propaganda. Sam. Det var fra hans redaktør i New York.

Donald svarte øieblikkelig: Skriver hvad faen jeg vil, klapret beretningen om turen ferdig, telefonerte den til kontoret i Paris, og gikk for å legge sig. Utpå natten blev han vekket av et nytt telegram, det var meget tydelig: Sparken. Sam.

Om morgenen telegraferte Donald meddelelsen om at han var blitt arbeidsløs videre til Ann. Hennes svar var det ene ordet: Takk.

For en kamerat hun var, hvor modig og fin. Utestengt fra det bladet som var forholdsvis frisinnet, vilde han ha liten chance for å få noe å gjøre, i hvert fall ikke på betingelser som han kunde godta. Hun visste det og bare gav ham hånden sin glad.

Utpå eftermiddagen nytt budskap fra New York: Fortsett rød faen. Sam. En time efter at Donald hadde fått avskjed var hans beretning om turen ankommet til avisen, redaktørens hjerte blev fylt av et melkehvitt lys, dette var selve nyheten til førstesiden, de fikk i Guds navn si hvad de vilde, han vilde ikke undvære denne mannen.

Donald måtte sende avbud til Ann og arbeidsløsheten. Denne episoden lærte ham at den eneste mulighet for å fortelle sannheten om Spania i en borgerlig avis, var å tvinge den inn i spaltene ved en usedvanlig personlig innsats. Det passet ham meget godt. Han følte trang til opreisning efter sin kummerlige kompromiss-tilværelse i Moskva.

Ann var ikke fullt så glad. Hun ringte hver natt til kontoret på Avenue de l’Opéra eller gikk opom; det var tydelig at en rekke av hennes manns nyheter var hentet ferske ut av døden. Donald gjør det godt, sa de på kontoret.

Hun gikk syk og skjelvende hjem. Om nettene fikk hun ikke sove. Hun lå og så forskjellige syner som Donald hadde fremmanet med stor klarhet. Hun begynte å ta sovemidler. Strålende kom han hjem på en dags besøk.

– Donald, sa hun, og la sig inn til ham, vær god mot din egen, ikke reis tilbake.

– Jeg må det.

Donald begynte å gå frem og tilbake på gulvet. – Det er mitt arbeid, og dessuten hjelper jeg noe som er rett. Borgerkrigen i Spania er ganske enkelt: bombefly over fattigdommen. Iforgårs da vi kom fra Estremadurafronten kjørte jeg gjennem strøk hvor titusener av mennesker bodde i jordhuler, ikke for å beskytte sig mot flyene, men fordi de hadde levd sånn i århundrer. Eieren av godsene har et palé ved Boulogneskogen, han er polospiller og malerisamler og finansierte fascistene med millioner, da han skjønte at hans folk gjerne vilde op av jorden. Vi vil ikke finne oss i sånt, vil vi vel, Ann?

– Hør her. Du kjører veien fra Valencia til Madrid mens den bombarderes og beviser at den egentlig er ufarbar. Du tenker ikke på at alt det gode som er mitt kan bli revet i stykker. Dere har laget en egen målestokk nede i journalistmiljøet deres, og turen din var utmerket i alle deler, men jeg skjønner ikke at du ved denne reisen hjelper hulebeboerne det spor.

– Jo, jeg gjør det. Hvis fascistene fikk lov til ukontrollert å fortelle sine løgner, var regjeringen hurtig ferdig. Når folket taper, får Franco straks den velvilligste støtte fra nesten alle land. Når folket vinner, ser man stillingen an. Det avskyelige ved denne tiden, Ann, er at menneskene har vist sin likhet med dyrene i ett punkt: vemmelsen for den sårede. Dette er ikke-innblandingens egentlige innhold. Alle land undtatt Russland nekter regjeringen enhver rett med argumentet: men dere er jo blitt overfalt. Min opgave blir å sende det som jeg ved selvsyn vet er riktig, bare det, og få et slags ord for pålitelighet. Sannheten om Valenciaveien kan kanskje få noen demokratier til å vente med å sende handelsagent til Franco.

– Jeg skjønner meget vel at en soldat utsetter sitt liv for fare, sa Ann, men du er jo ikke som kjemper i Spania. Du må spørre dig selv: er en nyhet viktigere enn alle årene, gode, rike, kjærlige år fremover med din elskede. Donald, det gjelder dette korte livet vårt.

Hun hadde rammet ham godt. Med alle sine bedrifter var Donald blitt en kuet mann. Han kunde våge sig langt frem ute ved fronten og være i en landsby som blev knast av luftbomber og klare sig ganske bra. Men han kunde alltid vende tilbake til en slags sikkerhet. Noen timer av fare var for en journalist et samtaleemne i hotellværelsene på «Florida» i Madrid, «Victoria» i Valencia, «Ritz» i Barcelona. Soldatene blev tilbake.

Han hadde lært å kjenne mennene fra de internasjonale brigader. De fleste av dem var forkastet av samfundet, mange var arbeidsløse, andre var politiske emigranter, igjen andre skulde i fengsel hvis de noen gang kom tilbake til sine land, fordi de kjempet her. Disse utstøtte hadde tatt på sig å forsvare et folks menneskeverd. Denne tiden, tenkte Donald, hadde en evne til ubarmhjertig å avsløre sannheten. Søkelyset gikk forbi de respektable og velmenende og stanset ved disse mennene: godheten fantes her. Det gikk måneder mellem hver gang han traff brigadene; stadig blev de kastet inn hvor fascistene gikk hårdest på; få kjente ansikter var tilbake når han kom. En del traff han på sykehusene; til emigrasjonens eller arbeidsløshetens kår hadde de føid krøplingens, og de angret ikke.

De hadde ofte ydmyget ham. Ute i skyttergravene efter mange døgns kamper kunde selv menn som han kjente, ja var venner med, se på ham med useende, tomme øine; den som kunde gå tilbake til sikkerheten var en inntrenger; det var et sluttet selskap her ute, dødens. I hvilestilling kunde de gjøre ham glad ved å si at de likte det han skrev. Når de kom opom hotellværelset hans i Barcelona, sa de gjerne at de torde faen ikke holde til i en by som blev bombardert hver natt, de lengtet tilbake til fronten hvor de kunde få sove. Det var blitt en besettelse for Donald ikke å bli distansert for ubarmhjertig av dem; deres eneste måte til å undkomme ifra krigen var å dø eller lemlestes; hans måte kunde ikke være å ligge lykkelig med Ann. Midt i sitt sunde legemes lidenskap vilde han føle sig som en stakkars skamfull overvunnet.

– Du må nok la mig reise, Ann, sa han til slutt. Det betyr så meget for mig.

– Jeg skal gjøre et forsøk til, svarte hun trett. Jeg tar barna hitover.

Fjorten dager efter kom Albert og Joan reisende alene over fra Amerika på «Ile de France». Alt blev bedre. Ann hadde ikke pike, vasket op og skurte selv, sydde klær til barna, satte alt inn for å kunne være utmattet om kvelden. Men hun gav sig ikke: – Kan du ikke bli hjemme, sa hun med armene om halsen på sin mann, neste gang han kom, så kan vi for eksempel få fjorten barn. Du vet hvor gode vi er til det. Sterke, fine barn, glade i det som er rett, det er vel en presang å gi verden.

Han lo: – Vi venter litt, så vi kan legge virkelig arbeid i det.

Donald vilde ikke at Ann skulde ha barn i denne tiden. Det kunde nok beskjeftige henne, men man satte i anstendighetens navn ikke et liv ut i verden for å beskjeftige noen. Et øieblikk tenkte han: bak denne ridderligheten ligger kanskje en angst for å bli bundet fast til Paris av svangerskapets rett til beskyttelse.

Han fikk henne fra tankene om at han skulde bli, denne gangen også. Han kunde døive henne med sitt kjønn. Når de hadde det sinnssykt godt sammen, fikk han henne til å si: Gjør med mig hvad du vil, tramp på mig, reis fra mig, bare du lover å komme igjen og være sånn mot mig.

Ungene hadde lagt sig om kvelden da han reiste. Joan hadde presset det morsomme smilende fjeset sitt inn til ham, men små gode klynk av søvnighet; det luktet renhet av henne, nok til et helt liv. Albert derimot var opspilt og lys våken, Donald hadde opfylt hans høieste ønske og gitt ham en hvit mus. Den stod i et bur på bordet ved siden av sengen. Den hadde et hjul hos sig og løp inne i hjulet og var på alle måter en personlighet som det ikke gikk an å sovne fra.

Ann hadde ikke fulgt ham på stasjonen. – Det er så fælt å gå tilbake igjen alene. Nå lukter det av dig på puten og av laknene. Jeg vil prøve å sove mens jeg ennå kjenner det.

Det store tremotors flyet var kjørt ut av hangaren, i hvitt projektørlys. Donald gikk ombord; han kjente de fleste av passasjerene, regjeringskurerer som reiste ofte denne turen. Maskinen suste bortover marken i ugjennemtrengelig mørke, gikk op, og noen sekunder efter var de oppe i demringen, et grønnlig isrum med bleke stjerner. Over skoddebremmen langt nede i øst var det trukket en blå og rød stripe som av et barns farveblyant. Det var bitende kaldt, de stakk benene i små poser av katteskinn på gulvet.

Foran dem hvitnet Pyreneenes snefjell. De steg op i stor høide; under dem lå et grått tåkehav som en issørpe med enkelte topper ragende op. De fløi innover; motorduren stanset, det var som flyet hang ubevegelig i den dødsstille morgenen. De var over og motorene drønnet igjen. En stund efter så de havet. De gikk ned på flyveplassen i Barcelona.

Inne i pass-skuret stod en flokk milissoldater omkring en sinkbøtte hvor det glødet noen trerester; de strakte frysende hender over dem. På veien innover til byen møtte de mange mennesker med skjerf tullet om hodet; de lignet mauriske kvinner. Ofte hadde de ikke strømper; de nakne føttene var stukket i seildukssko. Utenfor Ritz, hvor Donald bodde, gikk han bort til avisselgeren på hjørnet for å overlevere noen innkjøp han hadde gjort i Paris. Det var en gammel mann som neppe pleide å få nok å spise. Donald hadde spurt hvad han skulde ta med til ham.

– En pakke cigaretter. Sort tobakk! utbrøt han lengselsfullt.

– Ikke noe mer –

– Litt kanarifuglfrø.

Inne i hotellet var det ennå kaldere enn på gaten hvor palmene stod med sne. Mellem stenveggene, hvor det nå aldri blev fyrt lenger, var novembers og desembers kulde omhyggelig opbevart. Donald gikk forbi spisesalen; alle de hvite bordene i det store rummet virket som en skinnende isbre, han frøs ved synet. Han sprang op trappene til Burtons værelse for å høre om det var noe nytt.

Burton lå til sengs sammen med Doddie. De hadde klær, pelser, vadsekker slengt oppå dynen for å holde varmen. Burton begynte straks å snakke med iver til Donald om sin hustru Julia, han håpet å komme ut til henne og barna om en ukes tid. Doddie trakk en bukse over hodet. Burton, en stor vennlig mann, insisterte alltid på å snakke om Julia, ingen kvinne var som hun. Donald og han avtalte å prøve å komme til Aragonfronten neste dag.

Donald brukte formiddagen til å få løfte om en bil og et salvo conducto til forreste linjer. Før lunsj gikk han ned i kjellerbaren. Noen tyske offiserer fra den internasjonale brigade satt ved et bord, de ropte ham bort til sig. De var meget oplivet. Fascistene påstod at de fremdeles holdt en by som vitterlig regjeringstroppene hadde tatt for en uke siden. Verdenspressen trodde på Franco. En del journalister som arbeidet på fascistsiden hadde i to biler kjørt frem for å se efter; ansvarshavende offiser hadde latt dem passere for ikke å måtte innrømme hvordan det stod til. Ti kilometer fra byen var den ene av bilene truffet av en regjeringsgranat, fem var blitt drept. Donald fikk navnene. En av dem var Joe Dobbs. Joe var blitt utnevnt til æresløitnant av fascistene og gikk omkring med rød beret på hodet.

– Ved disse dødsfall, utbrøt en av tyskerne, har fascistene måttet innrømme at de har løiet, de står langt utenfor byen. Det er meget nyttig, ikke sant? Han vendte sig ivrig til amerikaneren.

Donald tenkte hvor vanskelig det var å få presset en sannhet gjennem fascistenes propaganda rundt i landene. Hans egen avis, som trykte hvert ord han sendte, forsynte ham ofte med en overskrift som var tatt av en melding fra Burgos eller Salamanca.

– Sehr nützlich, svarte han.

Utpå eftermiddagen blev Donald hentet av en engelsk kveker, Dinah Rawlins. Hun kunde være mellem firti og femti, en sky, nesten sjenert skikkelse, med et blekt, rolig ansikt med fryktløse øine. Donald satte henne høiest av alle de utenlandske kvinnene som drev hjelpearbeid i Barcelona. Hun tok ham med til den nye barnekantinen som de hadde åpnet nede i arbeiderkvarterene. I et lavt stort rum arbeidet en motor; vann og melk blev blandet sammen i en kum, det luktet godt, likesom av spebarnstell. I en kø frem mot kummen, hvor tre unge spanske piker øste op, stod et par hundre små barn med sine flasker. De var tynne og underernærte; huden hang løst på de nakne benene deres, lik strømper som var glidd ned.

Ann vilde gjerne ha arbeidet i en sånn kantine. Hun vilde ha klart det storartet, varm og glad og sterk. med de hårde gode hendene sine. Hvorfor ikke ta barna med også? Donald hadde svart at det var meningsløst, man kunde ikke i en by hvor det blev sultet importere nye munner å mette. Men grunnen var, visste han, en ganske annen. Han var redd. Hans nerver vilde bli revet op hvis han hadde Ann i nærheten; han måtte avstumpe sig; da var det lettere å holde ut. Slik var han mindre verd i selvbeherskelse enn enhver spanjer, også på dette punkt.

Efterpå gikk Donald hjem med Dinah til huset hvor hun bodde for å møte noen amerikanske kvekere.

– Si mig, er ikke dere kvekere imot enhver krigsdeltagelse? spurte Donald.

– Jo.

– Men De er da klar over, Dinah, at De deltar? Fascistene prøver å knekke regjeringen i byene blandt annet ved å drepe og utsulte barn. Køen vi nettop så, var en front. De hjelper til med å oprettholde den, for ikke å snakke om at regjeringen kan tenke mer på forsyninger til soldatene.

Det var blitt Donald om å gjøre at alle skulde ta parti; Dinah måtte ikke tro hun var utenfor.

– Det er mange av kvekerne som tenker det De nå sa, svarte hun. Men vi må jo leve i den verdenen vi er satt i. Jeg mener at vi er utenfor krigsdeltagelse så lenge vi aldri ønsker et annet menneskes død.

Da de stod utenfor huset gikk sirenene. De løp op alle trappene, inn på loftet og gjennem en vindeltrapp ut en luke på taket.

Det var ennå dagslys. Over Tibedabo-fjellet, hvor engang Kristus efter sagnet blev fristet av djevelen, gled fem fly i et par tusen meters høide, vakkert skinnende gjennem det kalde blå rummet. De skimtet noen glimt under flyene; tunge, dumpe brak svarte fra jorden hvor hus sank sammen.

– Det var ikke langt fra kantinen Deres, Dinah, sa Donald.

Luftvernet skjøt. Hvite dotter sprang frem i luften rundt flyene som rolig og majestetisk svevde over byen mot havet. Nye glimt ovenfra; eksplosjonene var nå nærmere stedet de nettop hadde forlatt.

– Vilde De ikke gjerne at luftvernet skulde treffe før den neste bomben dreper barna Deres? spurte Donald.

Dinah stod med sitt hvite, slitte ansikt og så op mot flyene.

– Jeg ønsker at de vil bli hindret, hvisket hun.

– Det er det samme som vi sier på en annen måte: at de skal bli truffet, sa Donald tilfreds.

Det var som han hadde oplevd en slags personlig triumf.

Leonard stod og så Nana gi barnet bryst. Pleiersken var diskret gått ut av værelset. Yndig og alvorlig, med et fraværende uttrykk i ansiktet, fordi noe av henne selv blev suget bort av en bløt grådig barnemunn, satt hans hustru, mens hun med den ene hånden støttet op det melkespente brystet for at barnet bedre skulde komme til. Hun hadde bare såvidt åpnet den hvite kittelen, og ansiktet bøide sig over brystet, sky, som for å skjule. Med melk om sine tannløse små gummer smilte hans sønn mot moren. Leonard drakk synet inn med alle sine sanser. Så gikk han stille ut.

Efter at Leonard var vendt hjem fra Moskva, fikk han utpå høsten et brev med stor steilskrift fra Nana om at nå kom hun. De hadde vært meget sammen i tiden utover. Han syntes hun var vakker, og intelligent også på hennes merkverdig tause, innadvendte måte. Han likte godt trekkenes nervøst spente liv, hun eide ikke tilfredshetens stupiditet. Han følte sig ikke latterlig i kraft av det han visste og hadde forlatt, overfor dette ansiktet. Bortsett fra sin familie var hun det eneste menneske som han omgikkes. Det passet ham godt at hun var en fremmed, uten betingelser for å trenge sig inn der hvor han helst vilde være i fred. Hun hadde straks sagt ja da han spurte om hun vilde gifte sig med ham. Hun syntes som han at det ikke var noe å vente efter. Såvidt han forstod hadde hun en konflikt med faren. Hun var meget ensom. Efterhånden var Leonard blitt redd for at hun kanskje var for ensom; hennes steile skyhet pinte ham undertiden.

Hjemkomsten til England hadde artet sig anderledes enn Leonard hadde trodd. I Moskva hadde han husket sin families ansikter som groteske, forvridde masker; de tilhørte den andre siden og derfor måtte de se sånn ut; nesten forbauset opdaget han hvor menneskelige de var. Hans mor var død på en klinikk i London; engang hadde han i sin grusomhet vært redd for dette dødsleiets terror. Det lå en stakkars gammel kvinne som ikke syntes hun hadde vært god nok mot sine barn og ikke ventet å få kjærlighet tilbake. Når de motsa henne blev hun glad, men det var en glede for å gjøre det lettere for dem; selv hadde hun skjønt noe annet. Det siste døgnet snakket hun bare om deres far. Til slutt var hun langt borte, og det var de som måtte prøve å nå henne, og de kunde ikke. Da de lukket øinene hennes, følte de sig som skyldnere som aldri kunde betale. Hun hadde overvunnet dem ennå en gang.

Alle tre barna var der. Bwanaen var kommet fra Kenya. Hvor Leonard hadde gjort henne urett. Hun var tidlig eldet av slit og bekymringer, farmen gikk med underskudd, hennes tynne brune hender var vant til å ta i. Leonard var rørt over henne, endog da hun brukte negeruttrykk og sa til ham at de var, tross alt, barn av samme mave. Selv Francis var dypt beveget i dødsværelset. Han var kanskje en meget nøktern natur, uten mange berøringspunkter med Leonard, men overfor det ugjenkallelige som lå hvitt og fjernt foran dem, blev livets bånd så dyrebare, de måtte ta vare på dem. Francis hadde på mange måter vært hjelpsom mot ham i tiden som fulgte, for eksempel en god rådgiver da hans mindre praktiske bror skulde kjøpe hus.

Leonard og Nana hadde funnet en liten eiendom i The Cotwolds, femti-seksti kilometer fra Oxford. Her levde de et fredelig liv. Han hadde sine bøker, og hun sin (noe ekstravagante) toseter som hun elsket å fare rundt i. Han var ofte bekymret når hun raste av gårde alene i sinnssyk fart, men han sa aldri noe til henne. Den gleden måtte hun få ha. Det var med nød og neppe hun holdt sig i ro den tiden hun fikk Dick.

Leonard elsket sin sønn. Noe av det underfulle ved denne gutten var at han, ulik så mange andre spebarn, var aldeles ny. Leonard behøvde bare å se babybilleder av sig, liggende alvorlig på en saueskinnspels, eller tenke sig Nana som liten med sammentrukne bryn; begge var fra fødselen av merket av ukjente generasjoner, med arv og skjebne hopet op i sig. Men Dick med sine lyse bløte trekk var en eneste skinnende begynnelse av liv.

Bwanaen var bedrøvet over at Leonard ikke vilde opkalle gutten efter faren, eller aller helst efter John som hun hadde vært meget glad i. Leonard vilde ikke det. Barnet skulde ikke bære på noen minner. Det skulde begynne livet utelukkende som sig selv, i sin egen frihet.

Kort efter de var flyttet ut på landet, utkom Leonards bok om Fletcher. Den fikk meget rosende anmeldelser. Nå skjønte Leonard meget vel at kritikerne i sine bestrebelser for å variere sine vendinger forlengst hadde sprengt sproget, og når en av dem kalte boken «en biografi blandt tusen», var det bare en fortvilet manns uttrykk for at han klassifiserte denne boken blandt de ganske leselige. Det som hadde forbauset Leonard var den rummelighet som selv de konservative kritikerne hadde vist. De kjente sikkert til hans meget sterke sovjetsympatier (han hadde aldri offentliggjort noe som kunde tyde på det motsatte); det spilte altså ikke inn.

Nå ja, selv interesserte Leonard sig ikke lenger for denne boken; han arbeidet med andre ting. Han var reist fra Moskva, ikke som en desertør, men fordi han mente kommunismens syn var uriktig. Så hadde han å kjempe videre på en sannere måte; det siste ordet i opgjøret mellem Kira og ham var ennå ikke sagt.

Han hadde ingen økonomiske sorger, han var omgitt av harmoniske ting; han hadde adgang til all verdens litteratur (verker som det var ugjørlig å få i Moskva). Var det ikke av verdi at et menneske for en gangs skyld hadde anledning til klart å tenke igjennem sin tids problemer, ikke hisset av nød, ikke jesuittisk i trang til å forsvare? Han hadde utelukkende en rolig vilje til å finne sannheten, og når den var funnet: å bøie sig for den.

Lebedeffs skjebne hadde stillet spørsmålet for ham. Ennå var ikke hans gamle venn kommet for retten, men avisene kunde melde om at han skulde figurere i den nye store prosessen som ganske sikkert endte i geværsalven.

Leonard skjønte ikke annet enn at historien inneholdt en enkel lære: vold avler vold.

Det blev tilfeldig hvor man grep i denne blodig ynglende sammenhengen. Man kunde for eksempel si at verdenskrigens slakterier skapte revolusjonen i Russland. Kommunismen tilintetgjorde med vold de besiddende klasser i dette landet.

Som et biprodukt av denne utvikling kom rettssakene. Lederne var blitt vant til utryddelsens meget enkle sprog og talte det fremdeles overfor virkelige (eller innbilte) motstandere; man hadde vennet sig av med nyanser. Lebedeffs kommende død var muligens bare en mangel på nyanse.

Men selve lovmessigheten, den avlede vold, så en ute i Europa. I angst for å lide sine russiske klassefellers skjebne (eller med denne angst som det hissende påskuddet), hadde borgerskapet i Tyskland og Italia knust arbeiderbevegelsen i blod. Siden begge disse landene var jordhungrige, hadde voldsorganisasjonene, berust av sin seier over proletariatet, forfulgt sukcessen utenfor grensene. Italienerne hadde gjort sin lykke i Etiopia, og fått følge med tyskerne i Spania; triumferende ropte de to fascistiske statsmenn at dette bare var begynnelsen. Hvis noen dristet sig til å stanse dem, skulde verden få se en vold som den aldri hadde drømt om. Men om civilisasjonen skulde gå under? Det fikk våge sig. I dette svaret lå det usedvanlige ved de to menns begavelse.

Leonard syntes at han hadde visse forutsetninger for å forstå dem. Ikke forgjeves hadde han i månedsvis levd under samme tak som Grafira Ivanovna. En dag vilde Grafira forhindre Robins i å gå ut, og hun skapte respekt for sitt standpunkt på følgende måte: hun tok en stabel med porselenstallerkener, og for hvert skritt han gikk mot døren, smelte hun en tallerken i gulvet. Hvis han allikevel vilde ture frem i sin beslutning, vilde hun gjerne meddele ham at hun aktet å skjære strupen over på hunden. Robins blev hjemme.

Ved hjelp av samme feminine hysteri, som ulykksaligvis opererte med millionhorders konvensjonelle, tåpelige og vill-ledte begrep om mandighet, fikk de to diktatorer som regel sin vilje.

Men det var neppe noen løsning, tenkte Leonard, å møte dem med mot-trusler om vold. Grafira trivdes i uhyggen, og den skapte nettop den hjernesplintrende atmosfæren, som krevdes for å hisse selv angripernes folk ut i krigen, og en krig var aldeles ufeilbarlig i sin virkning når det gjaldt å fremkalle nye kriger. Seierherrene hevnet sig, men de myknet først; tyve år efter Versailles husket de overvunne bedre. Det kunde tenkes som en mulighet at demokratiene vant en gang til; men efter at luftarmadaene hadde vært over deres hovedstæder vilde morløse, farløse, barnløse, kvinneløse seierherrer neppe føle større harmhjertighet, og når den tid meldte sig da de ønsket å bli velvillige igjen, vilde de undertrykte hurtig bruke dette hjertelaget til å komme under våben. Siste gang hadde de tapende hatt en krigsherre med vokset mustasje; nå dirret verden under truslene fra en fører som hadde stusset harten; hvis dette folk blev ydmyget en gang til, vilde det formodentlig få en skjeggløs i spissen for sig, og Gud nåde verden da.

For enhver pris, tenkte Leonard, måtte menneskeheten finne en fornuftigere form for meningsutveksling enn voldshandlinger. Et bombardement av Barcelona forekom ham tragisk også fra denne synsvinkelen: når bombene falt og luftvernbatteriene formodentlig svarte, var da denne skuddveksel annet enn en ubehjelpelig, stotrende artikulasjon av to motstandere som ikke var nådd til en mer fremskreden talefot med hverandre?

Gjennem den disete, sølvgrå vårkvelden gikk Leonard over de grønne markene ned til landsbyen.

Nana var glad da Leonard var vel ute av døren. Opvisningen var forbi. Det var i sig selv en irritasjon for henne å gi barnet melk; i grunnen var det en unaturlig ting at et fremmed lite legeme skulde lugge i brystvortene hennes flere ganger om dagen. Det pinefulle blev ikke mindre ved at Leonard stod der, med sitt tilbedende blikk.

Det skulde forresten bli slutt nå med dette tablået av mor og diende barn. Det var som Dick suget hele hjernen ut av henne, hun blev så nervøs av det, doktoren hadde sagt hun bare kunde holde op. Ja det skulde bli sorg.

Godt at Leonard ikke var begynt å bli kjærlig idag, men han hadde kanskje skjønt noe sist. Det var som dette billede av barnet som drakk melk fra brystet virket ophissende på ham. Nana følte vemmelse når han blev sånn, bitterhet også. Det var ikke henne, men hans forplanterske som vakte begjæret i ham. Her hadde han kjønn og melkevått bryst, hele drektigheten som ellers tok ni måneder, samlet i et øieblikk, og det likte han.

Det var blitt en tvangsforestilling hos Nana at Leonard ikke brydde sig om henne selv; han brukte henne bare. Like før de skulde gifte sig hadde hun hatt en oprevet tid. Hun hadde fått høre at faren levde sammen med denne russerinnen Genia. Hun hadde sagt ham en dag i London hvad hun mente om ham, hun vilde aldri ha noe med ham å gjøre mer. Harboe var blitt forferdet og fortvilet. Det var en villskap over dette sky stille barnet som minnet om moren. Omtrent samtidig fikk Nana vite av gode norske venner at også Leonard hadde hatt en roman i Moskva; Francis hadde dessuten smilende ymtet noe om det engang. Nana la i begynnelsen ikke større vekt på det. Det var henne nå. Men hun begynte å iaktta. Han virket plutselig så meget eldre på henne enn før, nærmere farens generasjon enn hennes egen. Hun var tyve, han var to og tredve. Tidligere hadde hun følt det som en merkelig lykke at denne kloke, rolige, meget vakre mannen brydde sig om å være sammen med henne, ja holdt av henne. Nå tenkte hun mistenksomt: kanskje passet det ham, siden han skulde begynne på nytt. Hans glede over hennes uskyld bryllupsnatten virket nokså latterlig på henne; det betydde vel at den andre hadde skuffet ham på dette punkt; han var glad over å finne ulikheter.

Det blev ikke bedre da hun blev fruktsommelig. Han dyrket henne med den fineste ridderlighet, fordi hun gikk med noe annet inne i sig. Han var så begavet at han overtok hele hennes morsfølelse egenhendig; godt, så slapp hun.

Nana så med skepsis på sin manns dyrkelse av gutten. Det virket på henne som noe dypt unfair å elske barnet sånn. Var det så aldeles mirakuløst, dette vesenet som lå og smilte og gryntet og gjorde sig ut. Var det fordi at det ennå ikke var blitt menneske, at Leonard tilbad det? «Et barn er et løfte om alt,» hadde han sagt engang. Godt. Men når det blev tyve år, hvad så? Nei, da var man nøiaktig så gammel som hun selv, da var man ikke et løfte lenger, men et menneske. Det tilbad man ikke. Nana så hele humbugen. Det var de tingene som den voksne mannen selv ikke orket, som skulde veltes over på denne lille sprellende kjøtt-klumpen. Det var utsettelse i tyve år. Det var det som var løftet.

Barnepleiersken hadde tatt Dick og lagt ham ned i den vesle hvite sengen. Hun hadde hele stellet av barnet, det var en hel videnskap, og det viktigste var vel at Dick fikk det sånn det skulde være. Nana tok en cigarett og tendte den. I askebegeret lå der flere stumper røde efter lebestiften. Leonard hadde lagt merke til det og blitt forstemt. Det passet ikke i billedet, nei.

Hun gikk inn til sig selv og tok den hvite kittelen av. Hun åpnet skapdøren, det hang en blendende rekke av klær innover. Hun tok på sig en olivengrønn aftenkjole og så sig i speilet. Hun var pen. Hun var faktisk blitt meget penere siden hun hadde fått Dick. Hun var blitt lidenskapelig optatt av å klæ sig nydelig. Hun var glad hun hadde sine egne penger. Leonard syntes visst det var for meget av det gode; det stod vel i strid med meningene hans. – Ta det rolig i begynnelsen, hadde Francis sagt leende til henne på tomannshånd, dengang Leonard syntes at bilen hennes var for opsiktsvekkende, – husk: ennå sliter han med tilbaketoget fra Moskva.

Nana så ut. I dype tanker kom Leonard opover fra landsbyen. Hendene på ryggen. Napoleon grublende på den russiske steppe.

Nana strøk sig ennå en gang over hoftene og stirret mot sitt speilbillede med mysende øine. En mann kunde aldri forstå hvordan det var å gå rundt med en svær bør i maven og være et monstrum som det var umulig å henge klær på. Det var godt å ha sitt eget slanke legeme igjen.

Hun tok kjolen av sig og trakk på sig en overall av hvitt semsket skinn. Hun gikk ned, sprang op i den store åpne toseteren sin, og kjørte ut på hovedveien. Det blå asfaltdekket lå foran henne. Med sine hvite, veke hender med malte negler, sortrøde som levret blod, holdt hun hårdt om rattet. Bare hun såvidt presset foten mot pedallen jog vognen fremover.

Fart var det eneste hun orket for tiden. Hun smilte til vognen. Den var god.

Begge de avisene som Leonard kjøpte nede i landsbyen hadde Lebedeffs navn på første side. Prosessen var begynt. En sensasjon fløi over verden. Bekjennelsenes gåtefulle monotone rekke var brutt. På statsadvokatens spørsmål hadde Lebedeff ropt: Nei! Jeg er uskyldig!

En angstfull følelse av triumf fylte Leonard. Men neste dag da han med skjelvende hender åpnet avisen for å følge kampen, var den forbi. Ved rettsmøtets begynnelse hadde Lebedeff reist sig likblek og bedt om undskyldning for sin optreden foregående dag: Jeg er skyldig i alle tiltalens punkter.

– I mordforsøk, organisering av oprør, forbindelse med fascistene? spurte statsadvokaten.

– Ja.

– Deres nektelse igår var altså en provokasjon?

– Ja.

Lebedeff satte sig igjen og skjulte hodet i hendene.

Leonard følte sig syk. Han visste ikke hvad som hadde fått Lebedeff til å tilbakekalle; han visste bare urokkelig at hans første utsagn var riktig. Ivan Borisovitsj var uskyldig, men av en ukjent grunn hadde han akseptert sin skjebne. Om tre, i høiden fire dager vilde han bli stilt mot muren sammen med tyve andre.

Uten protest orket ikke Leonard å la dette skje. Hele natten satt han oppe og skrev. Om morgenen sendte han sin artikkel inn til en av de store borgerlige avisene: neste dag var den slått op over en hel side. Leonard var glad for det. Alt som kunde øke opinionen mot Moskvaprosessene var godt. Kanskje de betenkte sig når det gjaldt Lebedeff som var kjent ute i Europa; det var kontrollabelt denne gang.

Leonard hadde gitt et billede av Ivan Borisovitsj slik som han kjente ham, en god og brennende mann som hadde gjort en feil: å være uenig med de sterkere. Nå skulde han utslettes, ikke bare fysisk, men fremfor alt moralsk. Hans navn skulde forbindes med usselt forræderi. Lebedeff selv hadde ikke hatt kraft til å si sannheten mer enn den første dagen, det tilkom dem som kanskje ikke hadde mer kraft, men dog mer frihet å fortsette å si sannheten: Det var en uskyldig mann de vilde drepe.

Nana leste artikkelen. Mistenksomt satte hun den i forbindelse med Leonards privatliv i Moskva, og snakket ikke om den. Da hun skulde gå op om aftenen var Leonard ekstra øm. Han skulde vel vise at det var aldeles ikke sånn å forstå. Hun grep sig i å tenke at han utdebatterte gamle ting med hennes legeme.

Francis kom på week-end. Han var meget begeistret over artikkelen.

– Sannheten om bolsjevikene kan ikke sies kraftig nok, utbrøt han, og nå taper de i Spania også. Stor seier for Franco idag.

– Det var en ting jeg gjerne vilde snakke med dig om, sa Leonard. Jeg vil selge grubeaksjene mine i Spania.

– Du kan være helt rolig, de er trygge nok.

– Jeg vil være takknemlig om du vilde gjøre det, sa Leonard bestemt.

– Selvfølgelig. Men jeg tror du ser for mørkt på det. Vi har 40 millioner pund investert i Franco-Spania, og regjeringen passer på.

Krigskommissæren Gustl lå med hendene under hodet og stirret op i jorden. Han tenkte på sin kone Helene. Hun var blitt tilbake i Paris; hun måtte forsørge en syk mor; av og til fikk hun en jobb med å skure trapper. Han var glad i henne. Denne tidlige morgenstunden lå hun formodentlig med hans kamerat Willi. Det betydde ikke så stort. Han selv hadde måttet ha andre i de elleve månedene han hadde vært borte. Willi hadde lovet å se efter henne; han var en god kumpel. Teater, musikk og kino hadde Willi ikke råd til å adsprede henne med; det var ikke stort annet enn sig selv en tysk arbeidsløs emigrant hadde å gi et menneske, for å bringe litt avveksling. Hvis jeg noengang kommer tilbake, tenkte Gustl, vil Helene være den samme.

Han reiste sig halvt op, skrevde over noen sovende kropper og kom frem hvor jordhulen hadde mannshøide. Brigadesjefen Heinz satt på en ammunisjonskasse og studerte kartet. En fjortenårig spansk gutt, Rafael, lå og blåste på et bål ved åpningen av hulen. Røken slo op grå og sur. De hadde funnet Rafael i en sammenskutt landsby, hvor han satt på en stenrøis; det var huset familien bodde i. Var han alene? Ja, han var alene. Alle de andre var hjemme. Siden fulgte han med brigaden; ikke som et barn overfor voksne menn, men snarere som en omtenksom familieforsørger, som følte ansvar for at det gikk dem vel, og våket over dem. Gustl fikk varmt vann og begynte å barbere sig. Ingen av de syv og tyve morgenene de hadde holdt til i fjellene hadde han undlatt det. Da han var ferdig, hadde ansiktet hans fått det preget som det skulde ha resten av dagen av mild forståelse, med et muntert glimt i sig; ingen melding om tilbaketog, ingen granat som slo ned like ved, kunde ryste dette uttrykket av nybarbert, rolig velvilje. Han var brigadens politiske kommissær og hadde ansvaret for mennenes trygge ro. Vennlig smilende gikk han bort til Heinz. Klokken var nå syv; ingen hadde sovet mer enn to timer. Natten igjennem hadde hulen vært full av folk som kom og gikk. Bataljonssjefene var nede en times tid fra fjellet for å melde av hvordan det stod til, med dødslistene i notisboken; lægene rapporterte at de måtte flytte sine forbindingsstasjoner efter at det fiendtlige artilleriet hadde skutt sig inn. Klokken tre om natten var Heinz og Gustl kalt til divisjonen. Fascistene hamret løs mot skyttergravene oppe på platået; for sikkerhets skyld måtte alle broene i dalen være ferdige til å sprenges i luften.

Heinz’ magre ansikt var skittengrått av kalkstøv og mangel på søvn; øinene var blodskutte. Arret om munnen drog en bitter fure. Da Gustl kom bort og han så at mennene begynte å våkne, var han klar over at dagens arbeid var begynt; arret forsvant. Han smilte tillitsfullt tilbake mot kommissæren. De begynte å drøfte dagens opgaver.

Stabssjefen Simon, som inntil få år tilbake hadde vært kirurg i Berlin, sprang nynnende ut på gulvet i sine underbukser og deltok i samtalen, mens han trakk uniformen på. Hans fine jødiske ansikt virket merkelig uthvilt, det var som trettheten ikke hadde furer eller poser hvor det var mulig å henge sig fast i dette tynne spente raseansiktet. Han hadde en maner med å vibrere med neseborene; det virket ikke nervøst, snarere som et uttrykk for distré velbehag. Han gjorde det med slik intensitet at utpå dagen pleide alle mann i jordhulen være smittet; i de grå ansiktene blev neseborene videt ut og presset sammen i en uophørlig rytme.

Det var blitt full dag. I åpningen av hulen satt melderne og brigadevakten med tepper om skuldrene, som mørke silhouetter mot den gråhvite kalkskrenten utenfor. Den første granaten hvinte innover den trange kløften hvor hulen lå og slo ned hundre meter lenger oppe på den andre siden. Grus og sten raste ned.

På kasser midt i hulen stod felt-telefonene, betjent av to unge menn. Her nede fra dalen kunde ingen se det som gikk for sig oppe på platået; gjennem de to apparatene kom nyhetene ned om artilleri, fly, infanteri mot dem i skyttergravene; tilbake igjen fra slitte menn inne i grottemørket gikk oversikt, ord som kunde hjelpe, vilje til å holde ut. Den ene av telefonvaktene var en spanjer, den andre en ung sveitser, Louis, som hadde vært ansatt i en bank i Barcelona til fascistoprøret brøt ut. Dempet og inntrengende bragte han nå videre ordrene fra Heinz til de forskjellige batteriene.

– Franco-Belge? Cinquante mètres plus loin. –

I den andre telefonen kom straks efter melding fra observasjonsposten: fulltreffer.

– Très bien mon vieux, sa Louis inn i røret.

– Halloh Jim, rapid fire on hill one thousand and seventy . . . . Camarada, dos cientos metros a la derecha.

Heinz stod ved siden av ham. Han så tilfreds ut. Han følte sig som et fritt menneske. Fascistene hadde drept hans far og hadde konen og barnet som gisler.

Til gjengjeld hadde han fått lov til å kjempe. Han hadde en revolver i den gule hylsen ved beltet. Han kunde dø, men aldri kues.

Louis bøide sig ned til telefonen og tolket. Han virket meget trett; men høflig og imøtekommende talte han til batteriene; det var som han ekspederte turister med et uforlignelig akkreditiv.

Klokken var blitt tolv. Granatene slo uavbrutt ned utenfor hulen. Et sort teppe av grus falt foran åpningen med et brak, og blev igjen borte. Dagen før hadde hulen vært i en død vinkel fra fascistenes artilleri; nå hadde de flyttet kanonene og den var ikke sikker mer. Bombeflyene kom over dalen med et par timers mellemrum.

En av bataljonssjefene, Otti, var i telefonen oppe fra fjellet. Gustl tok den.

– Er det Gustl. I dette øieblikket går fascistene op av skyttergravene. De er mange. Hjelp oss med artilleri.

– Vær sikker, og vi vet du holder ut. Prøv å ringe om en time.

– Jeg skal prøve.

Han var borte.

Ingen ringte om en time. Granatene rev kalkfjellet op; skredene gikk omkring dem. Rafael satt ved bålet og stekte pølsesnabber på en gaffel; vennlig gikk han rundt med dem. – Vent, Rafael.

To timer efter ringte det fra bataljonen. Det var ikke Otti. Det var en svenske. Han talte langsomt og søkende. Otti er falt, Hans er falt, Anton, Hugo, Richard . . . . Såret er Knut, Oscar, Hermann . . . . og mange andre. Jeg har overtatt bataljonen.

– Det er godt, sa Gustl med varme. – Hold ut. Det er ikke lenge igjen av dagen; imorgen kommer forsterkninger.

– Vi skal gjøre det vi kan, svarte det trett.

Grimasen var kommet om munnen på Heinz. De tilhørte emigrantenes lille folk; de kom ikke til å forplante sig i landflyktigheten; deres døde var uerstattelige.

Han mumlet den samme setningen som han så ofte hadde måttet si det siste halvannet året: De beste dør, sa han.

Forbindelsen med bataljonene var brutt; kanskje var de gått tilbake, kanskje hadde en granat kappet linjen.

Op igjennem kløften kom en soldat springende med en håpløs klynge menn efter sig.

– Alle flykter! ropte han, redd dere!

Gustl stanset ham: Hvem flykter?

– Internasjonale og karabineros, alle.

– Sett dig her.

Gustl vendte sig mot en melder:

– Gå op og se.

Mennene som hadde fulgt flyktningen, satte sig i åpningen av hulen. De hadde vært på vei opover fjellet med proviant, da soldaten var kommet styrtende nedover.

Det gikk en halv time; ingen flere kom. Klokken blev seks, og plutselig ophørte artilleriilden. Det blev dødsstille i fjellet. Det var som kontortiden var slutt inne i hulen. Alle åndet op. En av brigadevakten begynte å synge. Heinz stod smilende og så på ham; han vendte sig til Simon, som nettop satte sig på ammunisjonskassen.

– Da wo man singt lass dich ruhig nieder, Bösewichter haben keine Lieder.

Simon sa: Det heter – wo man singet.

Heinz holdt på sitt med styrke.

Gustl gav Simon rett; flere andre hadde et ord med i laget. De kjeklet ophisset og lykkelige; de var tilbake i Tyskland.

Vesle Kurt i ridebukse og lærtrøie kom op fra landsbyen; han var redaktør for brigadens avis som nødig skulde savnes noen dag. Han hadde funnet en kjeller, som var forholdsvis trygg for fascistenes artilleri; her hadde han skrevet og hektografert siste nummer. Han delte det stolt ut, stoffet var både på tysk og spansk. Alle begynte ivrig å lese; en del hygieniske råd om å koke vannet for å undgå dysenteri opsatte de med å ta standpunkt til; derimot begynte de å drøfte Lebedeff-prosessen som Kurt hadde tatt fra Radio Toulouse.

Gustl, brigadens politiske leder, var vel tilfreds med at forbryterne skulde få sin straff. Fascist-agentene, Moskvas femte kolonne, blev nå tilintetgjort, forklarte han. Spanjerne rundt ham nikket med mørke, forbitrede ansikter.

Skumringen falt grusgrå over kløften.

Melderen som hadde vært oppe på platået, kom hurtig opover: – Alle, både karabineros og internasjonale holder sine stillinger.

Gustl sa: Krigsrett.

Retten kom til å bestå av ham selv og to spanjere, en offiser og en soldat.

Flyktningen reiste sig langsomt, som han med smerte skilte lag fra de andre. Han stod foran de tre mennene og var plutselig alene. Gustl fikk hans papirer til undersøkelse.

– Hvorfor flyktet du? spurte den spanske offiseren.

– Fascistene kom; vi var så få.

– Er du betalt av fascistene?

– Nei.

– Men du prøvde allikevel å rive fronten op.

Kanskje vilde angsten som denne mannen hadde følt, hjemme i gaten ha vakt latter og overbærenhet, om han for eksempel hadde dradd dynen over hodet i tordenvær. Med et halvt trossig, halvt bevende uttrykk på ansiktet, som han klynget sig til mildere og bedre dagers rett til fryktsomhet, stirret han på mennene rundt sig.

Offiseren fortsatte: Din forbrytelse består ikke i at du løp, men at du skrek at alle flyktet. Du løi for å dekke dig, og fikk andre med dig.

Mannen trakk på skuldrene: Vi klarer oss ikke mot fascistene allikevel, sa han trett.

Det var blitt åndeløs stillhet i gløften hvor tyve-tredve menn stod rundt retten i skumringen. De hadde slåss i halvannet år, fått sine byer ødelagt og sine kjære drept; her stod en mann som sa det var forgjeves. I noen vakte det undertrykte tanker skjelvende til liv; de fleste stirret bitre og hatefulle på ham. Den spinkle flyktningen var i kraft av sin angst blitt en fører, som fikk menn til å styrte nedover fjellskråningen og følge sig ennå lenger, selv efter at han var stanset.

Gustl sa: Avstemning.

Soldaten stemte først: Døden.

Offiseren gjentok: Døden.

Gustl nikket.

Det var blitt mørkt. Tre menn av brigadevakten gikk med den dømte op gjennem kløften til et granathull som for noen timer siden var revet op i kalken. En del av de andre fulgte med forat de ikke skulde være alene om det.

Mannen stanset på kanten av granathullet, de skjøt ham på kort hold og kastet grus over liket. Gustl stod med sitt bleke, urokkelig forståelsesfulle ansikt til alt var ferdig. Flokken gikk tilbake igjen.

Inne i hulen var der tendt to stearinlys som var klistret fast på kassene. Louis hadde fått skrivemaskinen frem. Gustl dikterte ham en dagsbefaling til hele divisjonen om at en soldat var skutt som desertør. Heinz fikk det til underskrift. Louis begynte å renskrive dødslistene fra forrige dag. De ferdige flakene la han ved siden av sig på et sammenrullet ullteppe. Fra den sønderskutte landsbyen like ved var det kommet en katt med tre unger op i hulen; en av ungene begynte å leke med papirene. Rafael tok den i nakken og hev den ut. Ved det andre lyset satt Gustl i samtale med Heinz og Simon. Alle tre hadde ullskjerf om halsen, strikket av barna på det hjemmet for foreldreløse, som brigaden hadde oprettet ved Madrid; de kunde ikke sende sin pesetaslønn ut til sine egne barn. På skjerfene hadde de spanske småpikene tråklet fast som en ekstra hilsen muntert malte tøistykker av dukkeaktige kvinner; lysskjæret falt på denne barnespøken av røde bollekinner og bugnende hårtopper, tett under mennenes grå magre ansikter.

De satt og ventet på at de nye dødslistene skulde bringes ned fra fjellet.

I en avis som Donald kjøpte på Puerta del Sol i Madrid, leste han at prosessen mot Lebedeff-gruppen var begynt.

Han hadde hatt en merkelig oplevelse om morgenen.

I pressecensuren her oppe arbeidet en ung tysker, som pleide å lese telegrammene hans, ånde på stemplet og smelle det tilfreds ned på de maskinskrevne flakene. Han var kjent som en brennende antifascist. Han var meget god i sprog og likt av journalistene. Hans far hadde vært ansatt i et engelsk firma her, men var nå død. Sønnen levde i Madrid sammen med moren. Denne februarformiddagen hadde han nettop lest igjennem Donalds telegram med et fornøid utrop og løftet stemplet da de kom og tok ham. Soldater førte ham bort. En av den unge tyskerens kolleger fortalte Donald at han hadde ikke gjort annet enn å sende nokså mange personlige telegrammer i det siste til en søster i Paris. Ved undersøkelser som den spanske ambassaden der hadde foretatt, viste det sig at hennes omgang ikke var av den mest betryggende art, og da broren om natten sendte henne et telegram om at mor var meget syk, hentet de ham om morgenen, for mor var tvert imot meget frisk. Visstnok betydde mors sykdom at divisjonen Campesino dagen før var trukket tilbake fra Madrid-fronten. De trodde at når han skrev hjertelig hilsen, siktet han til Madrids centrum, Puerta del Sol, hvor Donald nå stod, med angivelse av fulltreffere, så fascistene neste dag kunde skyte ennå bedre.

Motivene? Det var ikke godt å si. Han mente formodentlig at regjeringen ikke klarte det, og hans skjebne vilde bli flyktningens. Da husket han kanskje en enkel sannhet: Det er bedre å emigrere til en bankkonto enn til arbeidsløshet.

Det var en hyggelig gutt, tenkte Donald, alltid morsom å snakke med og det var i alle deler utmerket om de tok livet av ham. Han så på de sammenstyrtede husene omkring Puerta del Sol. Det var en behagelig morgen med kulde; om sommeren luktet det lik under stenmassene. Man fikk glede sig over at man i tide stanset folk som av forskjellige grunner ønsket å foreta lignende øvelser. Ruiner med lik under gir ikke sinnet den rette høitid for psykologisk rummelighet, tenkte Donald og stakk avisen i lommen. En granat hvinte inn over byen.

Samme dag som Kolja fikk vite at Lebedeff stod for retten i Moskva, kom nyheten om at et skib underveis fra Odessa med seksti aeroplanmotorer ombord var blitt senket av et ukjent bombefly utenfor Barcelona. Skibet som sank og Lebedeffs svik gikk over i hverandre; det var i bunn og grunn det samme.

Mørke og tause stod mennene på flyveplassen i Reus hvor Kolja den siste måneden hadde instruert spanske flyvere. Alt de hadde var to skolemaskiner og en jager, som nettop var reparert; resten av flyene var ved fronten; ingen visste hvor mange som kom tilbake. De seksti motorene som nå lå på bunnen av havet, var bestemt til denne flyveplassen. – Det er som begge hendene er hugget av mig, sa en spanjer til Kolja.

Det var kommet noe mistenksomt og hårdt over ansiktet til Kolja de siste årene. En gang hadde tillitsfullhet formet dette ansiktet, og dets furer var av strabaser; nå hadde bitterhet modellert det ferdig. Han hadde trodd at fienden var noe en møtte; det var anderledes.

Engang på en flyveplass bak fronten hadde han truffet noen engelske og franske parlamentarikere, radikale folk.

– Hvorfor forråder dere dette folket? spurte han.

– Våre regjeringer . . . ., svarte de med et skuldertrekk.

– Men massene av folket?

– De er for Spania.

Slik var det. Lederne for de store demokratiene utsultet og strupte det spanske folk, de lot fremmede makter føre krig mot det, fascistene fikk endog villig vekk lov til å senke engelske og franske skib, så de hurtig kunde vinne, men man måtte ikke snakke om det, for egentlig var jo demokratiene for Spania. I Sovjet-Unionen, tenkte Kolja, setter man den femte kolonne mot muren, i Vest-Europa i spissen for regjeringen.

For noen mennesker som måtte vokse op i disse landene av skumring og forråtnelse, – splittet og ydmyget fordi de fant sig i å leve i en fortid. De beste skrek ut: Vi er avmektige! De fikk lov til det. Det kaltes frihet.

Ivan Borisovitsj, tenkte Kolja, hørte hjemme i denne civilisasjonen av dobbeltspill; hvor uutholdelig naive og tåpelige måtte han ikke finne at vi var. Han ønsket å føre oss tilbake til en verden hvor hjernene er interessante av råttenskap.

Kolja hadde vært bedrøvet for Ljobas skyld, men hun vilde forstå, fordi hun hadde barn, Pjotr, Natasja og vesle Kolja som han selv ennå ikke hadde sett. Det som det gjaldt var å gjøre jorden til et sted hvor barn som hadde hjerte og tanker, ikke var dømt til å bli bitre.

Sirenene begynte å gjø, langtrukkent og ulende, inne fra byen. Flyveangrep i vente. Luftvernet var skralt, og seksti motorer lå på havbunnen. Kolja gikk bort til den enslige Moscaen som stod med sine brune og grønne kamuflasjekuber på vingene og skroget. – Er den ferdig? spurte han mekanikerne.

– Ja.

– Jeg tror jeg får prøve den.

Han svang sig op i cockpiten, startet og suste bortover sletten, gikk til værs og var borte.

Fascistflyene kom. Det var tre store Junkers-fly, som tungt og langsomt gled innover mot byen. Høit oppe, nesten usynlige, fulgte syv italienske CR-jagere som vakt. Plutselig stupte jagerne nedover, en Mosca jog ut av himmelen lavt over fjellet mot bombeflyene og skjøt gjennem propellen; i brak og flammer styrtet den ene Junkersen mot jorden, svermen av jagere var rundt Moscaen, den falt nedover mellem dem, suste mot bakken og hvislet op igjen, hvirvlet mellem maskingeværkulene frem på skuddhold, en ny eksplosjon rystet himmelen.

Den siste Junkersen kastet bombene på en mark utenfor byen; som en blågrå hval med springere rundt sig vendte den og gled i den cementgrå luften hjemover mot Saragossa; Moscaen jog omkring dem.

Kolja satt i det gjennemhullede flyet og ventet på at propellene stanset. Rundt maskinen sprang de spanske kameratene.

Han så på armbåndsuret.

I Moskva var eftermiddagsmøtet begynt.

Hele det første året i fengslet nektet Ivan Borisovitsj Lebedeff alt. På statsadvokatens kontor i Ljobiankabygningen blev han gang på gang konfrontert med mennesker som tilstod at de på hans opdrag hadde sabotert og myrdet på landsbygden eller forhandlet med fascistiske agenter. Lebedeff satt og hørte på dem med et trett avventende uttrykk; når de var ferdige trakk han på skuldrene og vendte sig vantro mot statsadvokaten: de er jo gale! eller han kunde se spotsk på ham: de lyver og De må best vite hvorfor, Pavel Alexeivitsj.

Han kjente statsadvokaten personlig. Det var en yngre svær mann med rødblondt hår og skarpe blå øine bak brillene. Han tilhørte den nye generasjonen. Flere ganger hadde han og Lebedeff under de tidligere prosessene med forferdelse drøftet de anklagedes kyniske forbrytelser. Til slutt mistet statsadvokaten tålmodigheten.

– De flykter fra sannheten, Ivan Borisovitsj, sa han, som djevelen fra røkelse. Vi har bevisene mot Dem, men det er maktpåliggende at De skal bekjenne. De kan gå tilbake til cellen.

Lebedeff visste nå at planen var at han skulde figurere i en stor offentlig prosess. Først når en fange hadde bekjent fikk han optre i en rettssak. Han hadde selv vært til stede ved flere i de siste årene, det pleide å være innbudte gjester i salen, vesteuropeiske celebriteter som skulde vende tilbake til sine land og vidne om at alt var gått riktig til, men denne gang kom det ikke til å være noe å gjøre for dem.

I fire måneder var han ensom i cellen. Tidligere var han blitt uregelmessig forhørt, undertiden i en time, en enkelt gang i ti timer, men aldri var mer enn 14 dager gått mellem hvert forhør. En dag ut på våren blev han igjen ført til statsadvokaten. Han blev straks mistenksom da han kom inn, han fikk instinktivt et inntrykk av at det var laget en felle for ham. Skrivebordet var plasert på et nytt sted, like borte ved vinduet. Den stolen han skulde sitte på tvang ham til å se nedover gaten. Han satte sig. Gaten var full av glade mennesker på marsj; vindusglasset klirret av hornorkestre. Det var første mai.

I fem timer krysseksaminerte statsadvokaten ham. Hele tiden drog syngende, triumferende ungdom nedover, et endeløst tog.

– Ivan Borisovitsj, De må forstå at De har tapt. Fortell mig nå sannheten, sa statsadvokaten til slutt mildt og inntrengende.

Unge idrettsfolk, gutter og jenter, marsjerte over plassen. På en kjempediskos båret av kraftige armer stod en ung pike. I det øieblikk de passerte G.P.U.-fengslet, vendte hun sig som til kast og stod ubevegelig over menneskehavet som en gresk statue. Kameratene jublet mot den grønne store bygningen med jerngitter for vinduet og soldater med opplantede bajonetter foran: Leve vårt G.P.U.! Leve våre beskyttere! De var fulle av glede over at det inne i cellene satt uskadeliggjorte mennesker, fiender av første mai.

– Jeg har ingenting å fortelle, svarte Lebedeff trett.

Kort efter fikk han vende tilbake til cellen.

Igjen gikk to måneder. En eftermiddag da han kom inn fra en luftetur på gårdsplassen, var det lagt noen aviser inn til ham. Avisene var fulle av beskrivelser av Sovjet-Unionens hjelp til Spania, det eneste landet som gav det kjempende spanske folket våben. Russiske flyvere forsvarte Madrid. Det var billeder av et demonstrasjonstog gjennem Valencias gater, for å hylde Sovjet: «Vår eneste venn i bedragets tid.» Foruten russiske aviser var der også engelske og amerikanske, antagelig fordi han ikke skulde tro at disse nummerne var utelukkende preparert for ham.

Fjorten dager gikk. Vakten i korridoren merket at der var kommet en uro over Lebedeff. Om natten gikk han frem og tilbake på det trange cellegulvet, la sig ned på brisken, begynte å gå igjen. En morgen da vakten kom inn til ham, sa han: Jeg ønsker å bli ført til statsadvokaten.

Et par timer senere stod han i døren til værelset, hvor Pavel Alexeivitsj satt ved skrivebordet.

– Jeg er kommet for å bekjenne, sa han.

Han satte sig og løftet sitt utpinte, bleke ansikt mot den andre.

– Jeg har tapt, sa han, altså er jeg skyldig.

Lebedeff hadde ofte i utenlandske aviser lest at det blev anvendt tortur for å avpresse de anklagede bekjennelse. Han hadde aldri trodd på det. Man kunde ikke pine en mann, selv indirekte ved å true hans families liv, og efterpå våge å sette ham på anklagebenken med hele verdenspressen til stede. Han kunde i tilfelle beskytte sine nærmeste ved å avsløre metodene G.P.U. brukte for å opnå tilståelse. Et mishandlet menneske vilde kunne få sin siste hevn om han ropte ut: De har pint mig! Det måtte være andre metoder i virksomhet for å få de anklagede til på en så merkelig måte å solidarisere sig med sine dommere, ja hjelpe dem. I hans eget tilfelle hadde de slitt tilståelsen ut av ham på en enkel, men velberegnet måte.

Han hadde kjempet for sin opfatning med alle midler. I det siste året før de tok ham, hadde han stadig måttet spørre sig selv: Men seirer ikke de andre i sin kamp? Han skjøv det bort, ennå var ikke alt sagt, sammenbruddet kunde komme. I fire måneders ensomhet hadde de gjort hans sinn til det ytterste mottagelig for inntrykk og hadde så plasert ham ved vinduet første mai, hans egen frihetsdag. Ustanselig hadde glad, sterk ungdom gått forbi og trampet ham ned: du er overvunnet, opgi kampen. Igjen en pause til nervene hans var bristeferdige av ensomhet, og så: nyhetene fra Spania. Hans folk som efter hans vurdering skulde være sprengt og utmattet, kunde hjelpe kamerater langt borte. Men da hadde de andre seiret, og han hadde ingenting å holde ut for.

Han hadde vært ensom i en celle før, under tsarismen. Men hvor dyp og skjønn og modig var ikke den ensomheten, fordi han følte at den bandt ham til folket og fremtiden. Denne gang var hans ensomhet bunnløs, fordi han selv ikke håpet. Han hadde bare en mulighet igjen til å kunne holde sin tross brennende – å forakte massene, å si: dere som går syngende gjennem gatene fulle av hengivenhet for partiet, er villedet eller verdiløse. Jeg i cellen vet sannheten. Men hvilken sannhet? Nederlagets. De var ikke jevnbyrdige motstandere, den ene i som vilde klynge sig til motløsheten og millionene triumferende av tro. Hvis han allikevel fortsatte denne kampen, blev det i menneskefiendskhet. Men i forakten skar han over båndene til alt det som hadde vært ham dyrebart i livet; han kunde ikke finne styrke i dette, år efter år i fengslet. Det var like godt først som sist å overlevere sitt bo.

– Et øieblikk, Ivan Borisovitsj, sa statsadvokaten hjertelig. Det var tydelig at han var meget glad. Han åpnet døren til sideværelset; en stenograf kom inn. Det var en sund, rolig ung kvinne; hun satte sig forretningsmessig ned ved et lite bord. Kanskje hadde hun mann og barn, men når hun kom hjem vilde ingen menneskelig lidelse henge igjen i øinene hennes, i huden eller håret. Når hun et øieblikk streifet Lebedeff med blikket, var det likegyldig eller hårdt. Han var allikevel glad at hun var der, efter cellens forferdelige ensomhet var det som en gunstbevisning at hans ord skulde bli festet ned.

Lebedeff begynte: – Som De vet blev jeg i 1929 ekskludert av partiet for mine høire-avvikelser i spørsmålet om kollektiviseringen. Min analyse av forholdene på landsbygden –

– Ja, Deres analyser, Ivan Borisovitsj, sa statsadvokaten smilende. Lebedeff var først og fremst kjent som teoretiker, og den nye generasjonen som satte sin ære i robust enkelhet: det skal gjøres, hadde ofte betraktet hans vurderinger som et fint utarbeidet, men nokså komisk tidsspille. I sin tid var hans betenkeligheter overfor kollektiviseringen skånselløst overgitt til latteren. Formelen var: når Lebedeff ser en kakerlakk, tror han det er et rovdyr. På talløse karikaturer var han fremstillet som en overordentlig fryktsom skikkelse. Et glimt av tross for over Lebedeffs ansikt, men rolig fortsatte han: – Jeg betraktet det som en umulighet å gjennemføre kollektiviseringen, efter de uhørte anstrengelser som folket nettop hadde gjennemgått. Det måtte ende i katastrofen.

– Men et par år efter, sa statsadvokaten interessert, opgav De fullkomment dette synspunkt og gjorde avbikt overfor partiet. Det var altså ikke opriktig?

– Nei.

– En bedragerisk manøvre?

Lebedeff så ironisk på ham: – Hvis man kamuflerer sig overfor en fiende, står det selvsagt fienden fritt å utbryte: Men vil du da bedra mig?

– De betraktet altså partiet som Deres fiende?

– Nei, svarte Lebedeff heftig, aldri partiet; lederne.

– Men det er dog en kjensgjerning at partiet gang på gang har gitt sine ledere de mest overveldende tillitserklæringer. Nå vel, jeg skjønner at De anser massene for svekket i sin dømmekraft, undtagen når de er enige med Dem. Videre, Ivan Borisovitsj. Uansett Deres lojalitetsløfte bekjempet De altså partiets linje. Fortell om dette.

– Kollektiviseringen begynte. Motstanden blev voldsommere enn partiet hadde tenkt sig. Men jeg blev nektet å si massene sannheten om den pris det kostet.

– De brukte selv billedet: en krig. Ordren var gitt til fremrykning. Midt ute på slagmarken kan ikke et menneske som er berøvet ethvert ansvar få lov til å rope: Saml dere i dette granathull og la oss drøfte om vi ikke bør gå tilbake.

– Fremrykningen fortsatte altså, blandt annet med store G.P.U.-avdelinger. De kjenner til det, Pavel Alexeivitsj?

Statsadvokaten nikket.

– Men det måtte da synes Dem gåtefullt, sa Lebedeff skjærende, frykten for motstand var jo bare et fantom, kakerlakker.

– De tok Dem nær av å bli latterliggjort?

Lebedeff trakk på skuldrene: Det var kanskje litt billig. Han fortsatte: De rapporter jeg fikk de første månedene gjorde mig overbevist om at partiledelsen hadde felt sin egen dødsdom.

– Og De aktet å være med og eksekvere den.

– Min påvisning av det umulige i å gjøre jorden til felleseie på dette tidspunkt hadde gitt bøndene kraft til motstand. Jeg følte at de førte min sak. Jeg besluttet å hjelpe dem. Jeg er nemlig ikke bare teoretiker.

– Ai, ai. Igjen Deres personlige krenkelse, Ivan Borisovitsj.

– Lederne fikk merke mig på en måte de ikke hadde drømt om. Innenfor G.P.U. var det medlemmer av vår gruppe som kartla uropunktene landet over; dit sendte jeg mine folk. De saboterte arbeidet, drepte om det var nødvendig, organiserte oprør.

– De er stolt over å ha trådt ut av teoretikernes krets?

Statsadvokaten så smilende på Lebedeffs spinkle skikkelse og fortsatte: Men allikevel hadde De ikke hell med Dem. Massene av bøndene sluttet op om kollektiviseringen, kulakkene blev slått ned. Hvorledes kunde De med Deres skrupuløse sans for analysen undgå å erkjenne nederlaget?

– Under en fredelig utvikling vilde jeg ha måttet regne med den mulighet at omveltningen på landsbygden var en ugjenkallelig kjensgjerning. I min analyse hadde jeg en faktor som kullkastet enhver tanke på stabilitet.

– Og den var?

– Krigen.

– De klynget Dem til håpet om den. For at ikke revisjonen skulde finne fusket i Deres fallittbo?

– Håp eller ikke håp. Jeg anså den for uundgåelig, og jeg var urokkelig overbevist om at vi måtte tape. Fascismen gikk fra seier til seier i Europa. Ved å slå arbeiderklassen ned gjorde den samfundet strømlinjeformet, til en kampstat. Vårt folk, rystet efter omveltningene på landsbygden, kunde ikke stå imot.

– Tyskland hadde millioner sosialister bak fronten.

– Jeg anså dem ikke for avgjørende.

– De regnet bare med det som passet Dem? Men De stanset ikke ved vissheten om nederlaget, De søkte også å skape forutsetninger om det. De organiserte fabrikksabotasje og planla mord på partiets ledere.

– Bakgrunnen for alt er min vurdering av nederlagets uundgåelighet. Jeg vilde gjøre pinen kort.

– De forhandlet også med fascistene?

– Efter sammenbruddet vilde jeg redde det som kunde reddes.

– De.

– Ja jeg.

– Men ikke før, Ivan Borisovitsj. Ikke i forbitret motstand slik som vi slo intervensjonshærene i revolusjonsårene?

– Feilen i min analyse var at jeg undervurderte vitaliteten i massene.

– Fordi De mangler den selv, utbrøt statsadvokaten foraktelig.

– De har muligens rett, sa Lebedeff med sitt trette forpinte smil. Og kanskje er det den største skjendighet et menneske kan begå i vår tid.

Statsadvokaten hadde reist sig. Den store røslige skikkelsen vendte sig borte fra vinduet mot Lebedeff.

– Det er unektelig en slags linje, en dødslinje i Deres utvikling, sa han rolig. Men ett punkt står igjen. Under prosessene mot en rekke av Deres medskyldige krevde De den mest ubarmhjertige domfellelse av dem. Det var altså likesom Deres avbikt overfor partiet, et bunnløst hykleri for å dekke Dem selv?

– Ikke utelukkende, svarte Lebedeff. Mennesket er dessverre et sammensatt vesen, Pavel Alexeivitsj. Når massene oplevde en seier, fylte det mig med smerte fordi det var dommen over mig selv. Men samtidig med glede, ja triumf. Jeg har gitt hele mitt liv til dette folk. Det var lykke i min fortvilelse da jeg så hvordan dets styrke vokste. Og når jeg skrev mine artikler mot de anklagede, var det i full opriktighet. Jeg hatet dem, jeg ønsket dem tilintetgjort likesom mig selv.

– Nå ja, dette ønsket . . . sa statsadvokaten skjødesløst.

– Jeg vet det, svarte Lebedeff rolig.

– Men hele tiden mens De skrev fortsatte De Deres forbrytelser.

– Jeg opgav ikke håpet –

– Håpet.

– tanken, om De vil, på at partiets linje måtte bryte sammen kanskje om få måneder. Jeg prøvde å tro på min saks seier, jeg kan ikke si min saks rettferdighet, for det var ikke rettferdighet i å vende tilbake til kapitalismen, men strømmen var mot mig, og det var dager for år tilbake da jeg følte at alt var tapt. Så kom igjen rykter som holdt mig oppe. Og jeg kan si: fullt ut forbryter blev jeg først her i fengslet.

– Hvorfor først her?

– Jeg kom til den endelige overbevisning: vårt folk seirer tross alt. De lidelser jeg har tilføid det har vært unødvendige. I det øieblikket massene drepte motstanden i mig med sin tro, blev jeg forbryter.

Lebedeff trakk på skuldrene: – Politikk er skjebne, og jeg har tapt.

I de neste ukene blev Lebedeff ofte hentet til statsadvokatens kontor for å gi detaljene i sine handlinger. Det var ham en kjærkommen avbrytelse i cellelivets monotoni. Når han var ferdig og ventet på at stenogrammene skulde maskinskrives så han kunde gjennemlese og underskrive dagens tilståelse, satt han ofte i timevis og samtalte med statsadvokaten. Han lærte Pavel Alexeivitsj å kjenne som en klok og kunnskapsrik mann.

Prosessen nærmet sig. Noen dager før fikk Lebedeff tiltaleskriftet bragt inn i cellen. Han leste hurtig dokumentet igjennem. Han var blitt forrådt. Hele den rolige, saklige tonen som han var blitt vant til under forhørene var flerret bort. Dette var ikke en anklage, det var en utslettelse. Prosessen omfattet, foruten gamle bolsjeviker, ukjente sjofle eksistenser, gamle provokatører fra det tsaristiske politi, og med grusom voldsomhet fikk han også deres skyld veltet på sig. Han kunde ikke. Han hadde et navn, en ungdom å forsvare.

Morgenen kom da han sammen med seksten andre blev ført inn i den tettpakkede salen, med en G.P.U.- soldat på hver side. Han syntes de lignet en underlig dødsklasse med statsadvokaten som læreren: Vær nå flinke, gutter, så skal dere få dø. Navnene blev ropt op. En efter en reiste sig.

– Skyldig?

– Ja.

– Ivan Borisovitsj Lebedeff.

– Skyldig?

– Ikke i dette! ropte han.

Et gisp gikk gjennem salen. Flere av de utenlandske journalistene manøvrerte sig hurtig ut fra sine plasser og ilte nedover midtgangen for å sende sekretærer til censur og telegraf.

Statsadvokaten festet et øieblikk sine rolige kalde øine på ham, men gikk hurtig over til å skissere sin plan for forhøret. Lebedeff skulde eksamineres tredje dag.

Om kvelden i cellen tenkte han stillingen over. Det forekom ham meningsløst hvad han hadde gjort. Hvorledes skulde han forsvare sig? Hver side i forhørsprotokollen hadde han på statsadvokatens kontor undertegnet med sitt navn. Hvad hjalp det at han ikke hadde tenkt sig det slik, at hans hjelpere hadde benyttet sig av almindelige forbrytere til å utføre hans opdrag. Hvilken rett hadde han til å vemmes over sine medskyldiges mer eller mindre gemene fortid?

Tidlig neste morgen kom statsadvokaten inn i cellen.

– Skal De gjøre det vanskelig for mig, Ivan Borisovitsj?

– Nei, Pavel Alexeivitsj, De kan ha nok å stå i.

– Kan jeg stole på Dem?

– Vær rolig. Jeg skal ikke ødelegge Deres regi.

I formiddagsmøtet tilbakekalte Lebedeff sin nektelse og erklærte sig betingelsesløst skyldig.

Tredje dag kom turen til ham.

– Anklagede Lebedeff.

Han reiste sig.

Efter noen prøvende spørsmål, for å se om Lebedeff holdt sitt ord, løftet statsadvokaten stemmen. Han sprang til som en tiger med tilintetgjørelse i kloen. Lebedeff prøvde å få inn et par ord om motivet, men snerrende avbrøt statsadvokaten: – Dette dreier sig ikke om psykologi, hold Dem til Deres forbrytelse.

Senere sa Lebedeff:

– Jeg begynte altså min virksomhet –

– De mener Deres forbryterske virksomhet?

– Ja.

– Så si det.

– Jeg begynte min forbryterske virksomhet –. Det kom en messende monoton selvpisking over Lebedeff. Hvis han vilde vike unda, var statsadvokaten over ham og klinte hodet hans ned i mudderet.

Som efter en mishandling ravet han inn i cellen om natten. Imorgen kom en ny dag, og kanskje ennå en dag før døden. Var den nødvendig, denne fullkomne mangel på nåde? Han prøvde å spalte hele sin personlige lidelse bort, og vurdere saken som utenforstående med saklig objektivitet. Ja, det var nødvendig. Han stod ikke i retten for å presenteres for massene som et psykologisk fenomen, med trekk som kunde kalle på deres forståelse og derigjennem deres medlidenhet. Han hadde gjort en fiendes handlinger og skulde dømmes som en fiende. Det var folkets hat mot ham som brente i statsadvokatens anklager, og det var som ilden tok fyr i klærne hans og med blødende brandsår så han sig naken. De siste restene av hans hemmelige forsvar falt ned som aske omkring ham. Han hadde hatt en kujons hjerte. Hans analyser hadde vært forsøk på å stanse, i angst for det nye; hans teori om nederlaget hadde vært hans villede flukt tilbake.

Skjelvende satt han på briksen. Han prøvde sitt livs siste analyse: Hvad var denne prosessens politiske hensikt? Å øke folkets hat til forræderne og derigjennem dets forbitrede motstandsvilje. Hans plikt mot det partiet han engang hadde vært lykkelig over å tilhøre og som han hadde sveket så bunnløst, var å tjene denne hensikt. Det gav ham et slags fortvilet mot; usynlig og bespyttet kunde han foran døden ha en følelse av å være på deres side, som han hadde forrådt.

Nesten ekstatisk klynget han sig til denne forestillingen de to siste dagene. Mens statsadvokaten flådde æren av ham, så han første mai-toget gå seierrikt gjennem gatene, og han var med igjen, og hans rett til å tre inn i rekkene var at alle hatet ham.

Til slutt, like før dødsdommen blev lest op, klokken var ett om natten, holdt han en kort tale. Han prøvde å gjøre den så klar og sterk som mulig, han visste at mange venner i Vest-Europa vilde tvile på hans skyld, men inntrengende besvor han dem om å tro det: han hadde fortjent døden. Til slutt bad han som hadde så mange gode kameraters liv på samvittigheten, partiet på sine knær om tilgivelse.

Den gamle mannen med de triste øinene lignet et lite barn som lengter tilbake til morsskjødet.

Fauske orket ikke mer. En høi fiolintone kan få en vase til å springe, og disse brakene når ting han trodde på styrtet sammen, hadde lenge fått det til å dirre farlig i sinnet hans. Verst følte han prosessene i Moskva. Alle avisene sa det var uskyldige som blev henrettet; den siste var Lebedeff; hvert skudd blev tatt vare på og ekkoene blev lenge igjen, syngende og pinefullt. Ingen ordentlig forklaring fikk man. Her hadde menneskeheten efterhånden oparbeidet en psykologisk litteratur som for eksempel evnet å gjøre Judas Iskariot til en forståelig, ja sympatisk skikkelse, mens derimot Jesus stod i et ganske betenkelig lys, og ingenting av dette aktet man på i Moskva, men kom med den mest enfoldige og usammensatte fordømmelse: At mennesker kan synke så dypt! ropte de. Det fikk være grenser. På alle måter så man at reaksjonen rykket frem der borte, de preket engifte og vilde således gjøre ungdommen til de verste nevrastenikere. Og hvad var det som foregikk i Spania: når de virkelig revolusjonære bygde barrikader på gatene mot regjeringen, blev de uten videre skutt ned, og man sa de gikk fascistenes ærender. Var dette en verden for oprørere?

Selv hadde han virkelig nok å stå i, desperate pengevanskeligheter og andre bekymringer og et forferdelig Europa; kunde ikke hans egne meningsfeller, de befridde, skåne ham? En dag smalt det for ham. Han måtte si fra.

Han skrev en glødende protestartikkel; den gikk i korthet ut på at det fantes to muligheter for Sovjet-Unionen: at det var skurker som blev skutt eller skurker som skjøt, selv hellet han nærmest til det siste. Noen triumf for det nye samfundet var det under ingen omstendigheter. Nå var Fauske klar over at det vilde vekke stor glede i borgerskapet om han uten videre erklærte at en sjettedel av jordoverflaten var regjert av gangstere, men å nei! Så lett gikk det ikke. Han sluttet derfor med et inderlig håp om at verdensrevolusjonen snart vilde komme.

Han sendte artikkelen inn til en stor frisinnet borgerlig avis som straks satte den op med sine største typer.

Utpå dagen gikk Fauske innom forlaget og fikk et forskudd på fem hundre kroner for sin nye diktsamling. Han var fremdeles deprimert og bestemte sig for å drikke. Om aftenen havnet han på den store restauranten hvor kunstnerne gjerne holdt til.

Han tenkte på forskuddet. Engang hadde han rodd fiske, men holdt han ikke fremdeles på med det, rodde ikke så godt som alle dikterne fiske? De stod i håpløs skyld til sin væreier, men han tapte på ingen måte troen, han rustet dem ut enda en gang, under jammerrop eller opmuntrende utbrudd som det kunde falle. Og de rodde ut med den temmelig sikre viden om at de ikke vilde tjene nok til å betale tilbake. Men alle kyndige folk sa at bare på denne måten diktet man godt. Fauske tømte glasset.

Nå ja, dikte og dikte. Det var på mange måter vanskelig å være dikter i et lite land under sånne forhold som det trakk op til ute i verden. Selv ens inderligste vræl kunde ikke få noe større antall menn under våben, og man var altså uten videre kulturell betydning.

Fauske så sig om i lokalet. Åndslivet var i ferd med å innfinne sig. Ennå manglet skuespillerne og skuespillerinnene som pleide å sitte her efter forestillingen for å sminke sig av for hverandre. På bordene var små yndige lyserøde lampetter; orkesteret spilte: Alle de duggvåte blomster har sendt solen sitt siste farvel.

I en sofa ruvet en berømt eldre dikterinne omgitt av to yngre forfattere; de vrinsket som hingster mot henne og kalte henne ved fornavn så det drønnet over kaféen. Av og til kastet de i smug et hatefullt blikk på hverandre, da hver især håpet at hun vilde skrive et varmt takkebrev når hun til høsten fikk hans nye bok, hvorav en setning skulde offentliggjøres: «Ikke på mange år . . .» De så det for sig med fete typer, de hatet hverandre og vrinsket videre.

Ved et lite bord satt en ung malerinne og drøftet sin skilsmisse med sin mann som var lektor i stripete bukser.

– Du har tilfredsstillet mig intellektuelt, men ikke kjønnslig! ropte hun og slengte den svarte cuttinglokken tilbake.

Hun var så intens at noen tilreisende vendte sig interessert, men de mer faste gjestene hadde hørt det så ofte at det gjorde ikke inntrykk på dem.

– Jeg er glad at du sier det til mig, sa lektoren rolig til henne og reddet således frisinnet.

Like ved satt en ung kunstkritiker med sin hustru. De talte praktisk talt ikke sammen. Han holdt på å brekke langsomt og videnskapelig i sønder alle fyrstikkene fra opsatsen foran ham. Hver fyrstikk brakk han i fire deler; til slutt lå det en stor haug foran ham.

– Slik har du ødelagt mitt liv, sa han stille.

Orkestret spilte De duggvåte blomster da capo.

Det var visst bra folk de fleste, tenkte Fauske, og kanskje har de gjort noe godt, skapt kunst, i løpet av dagen. Og nå var de slitt ut og satt og åt utsondringene av hverandres tretthet; på denne diet levde de sitt kunstnerliv aften efter aften.

De færreste av dem som var her, hadde råd til det, og blev så forpinte neste dag at de måtte ned igjen for å kvikke sig op, og neste dag blev de ennå mer deprimert og måtte derfor på ny treffe litt morsomme mennesker og så videre i en evig cirkel. Fauske syntes de lignet voksfigurer som var anbragt omkring ved bordene for flere år tilbake.

En del herrer kom nå i gåsemarsj gjennem restauranten underveis til et av selskapslokalene, enkelte med sammenbitte ansikter, andre mer scenevant, jovialt snakkende, mens gjestene efter landets skikk satt og stirret hånlig på dem. Harboe gikk muntert i spissen i ivrig samtale med statsråd Bruvik. De hadde sittet oppe i fiskeridepartementet i en lang konferanse og var gått her ned for å få en pause før de tok fatt igjen. Det gjaldt en øket klippfiskeksport til Italia, utenfor clearingen. Man måtte få italienerne til å legge godviljen til. Planen var at Harboe skulde plasere bestillingen på sin store nybygning ved et italiensk verft og betale med fisk; om dette dreide forhandlingene sig.

Harboe fikk øie på Fauske og tenkte at den mann har jeg gjort urett. Et angrep på Sovjet-Unionen gjorde sig alltid godt, og nå mer enn noensinne. Fikk man almenheten til å vende sig i avsky fra dette land, falt enhver tanke om en ideologisk blokk av såkalte fredselskende stater bort, og tilbake var den velprøvde nøitraliteten hvor handelsflåten virkelig kunde gjøre det godt under en krig. Og var man først nøitral med avsky til begge kanter, kunde man, om galt skulde være, tre inn i krigen på en side som ingen drømte om idag.

Bruvik brøt ut av gåsegangen og gikk bort til bordet for å uttrykke sin anerkjennelse overfor Fauske.

– De er blitt aldeles ville der borte, utbrøt han tilfreds. Da han selv engang hadde brutt med komintern, følte han en hemmelig solidaritet med alle dem som nå efterpå kom i opposisjon, og når man skjøt dem, følte han det personlig som noe overordentlig søkt.

– Jeg kjente jo Lebedeff, sa han alvorlig. Det er jo utenkelig at han har pleid omgang med fascistene. Jeg kan gå god for ham som for mig selv!

Han trykket Fauskes hånd til avskjed, men plutselig fór et litt ondskapsfullt glimt over ansiktet hans.

Den trauste Bruvik var blitt sarkastisk i det siste, en slags utkrystallisering av sårhet hos sig selv. Han hadde det ikke så lett. Det var ikke særlig morsomt å stå dag efter dag på folkemøter og hylde sitt lands frontkjempere i Spania og stadig lese i avisene neste dag at regjeringens politi hadde møtt på kaien og arrestert frihetsheltene. Det var ikke det.

Derfor syntes han det var hyggelig å kunne pine litt videre, idet han gikk. – Du fikk fint utstyr på artikkelen, sa han. Du vet at borgerlige aviser er med nebb og klør imot ethvert forsøk på sosialisering, men verdensrevolusjonen synes de har meget for sig, det er noe ungt og dristig ved den.

Fauske fikk en ny flaske.

En rekke intellektuelle damer og herrer strømmet efter hvert bort til bordet for å lykkønske med artikkelen.

Inntil ganske nylig hadde de vært optatt av hvor fæl siste verdenskrig var: neste gang går vi ikke med! hadde de lovet hverandre. Nå levde de sterkt med i prosessene i Russland. – Det var ikke derfor vi gjorde revolusjon, pleide de å si sørgmodig. Rundt fra bordene kom vennlige nikk til Fauske og hans krets fra mer forsiktige, men overordentlig frisinnede folk. Man kunde aldri vite hvordan begivenhetene kom til å utvikle sig, og de hadde i all stillhet besluttet å stelle sig slik at de ikke kom i konsentrasjonsleir. Fauske drakk i taushet.

Arild Andersen kom nå springende inn i restauranten. Han lyste av lykke. Om kvelden hadde han sittet hjemme og lest en ny illustrert utgave av huldre-eventyrene; plutselig hadde han skjønt hvad huldren egentlig betydde. Han måtte treffe folk. Han ilte hurtig nedover mot centrum, løp et lite stykke, gikk igjen med et aldeles besatt uttrykk over ansiktet. Han visste godt at enkelte mente han var litt gal og likte å styrke dem i denne opfatning. Han hadde aldri merket at dette gjorde dem tvilende på hans forretningssans, tvert imot.

Han ruste bort til det første bordet hvor han traff kjente. I et syn hadde han gjennemskuet huldren, utbrøt han. Gjeterguttene gikk elskovssyke inn på fjellet, alene med kyrne, som eftersom ukene gikk antok mer og mer feminine former. Kuhalen på huldren representerte den triste opvåknen. Han ilte videre til neste bord. Man så beundrende efter denne millionær som hadde så rike kulturelle interesser.

Glad fikk Andersen øie på Fauske og andre venner. Han satte sig og la ut for dem.

Ved nabobordet reiste det sig et ungt nygift par og gikk ut tett forbi dem. Andersen vendte sig hurtig mot de andre og ropte med et overordentlig presist uttrykk at han var den første som hadde hatt den unge fruen. Dette gjorde han på ingen måte for å være rå, men full av glede over å være i stand til å meddele en eksakt oplysning som kanskje kunde øke vennekretsens kunnskapsstoff.

Flere av damene syntes at Andersen nå gikk for vidt. Med hviskende diskresjon begynte de å utveksle erfaringer om de forskjellige herrene rundt i lokalet som de hadde hatt romaner med; de levde i et lite land.

Andersen, som nå var falt litt til ro, takket Fauske i varme vendinger for hans artikkel, en stilistisk nydelse! Han tilføide fornøid: Og de fem hundre kronene vi snakket om, Aksel, skal jeg nok kunne skaffe dig. Har nettop gjort et bra oljesalg til Tyskland. De trenger alt fett de kan få til oprustningen.

Med et brøl kastet Fauske sig over Andersen, bordet veltet, glass knastes, dikteren lå på gulvet og holdt på å strupe sin venn, ikke på mange år hadde man sett make til åndsliv. Fauske blev hurtig ført vekk av resolutte kelnere. Andersen var aldeles begeistret, han sprang ut i garderoben for å stanse Fauske. Han var der ikke.

En rekke av de intellektuelle fulgte nå Andersen hjem, og en rik samtale utspant sig.

Flere, som var sterkt interessert i psykoanalyse, mente at saken var klar. Fauske stod i økonomisk avhengighetsforhold til Andersen og identifiserte ham således med faren; hans raseriutbrudd måtte bunne i hans ganske naturlige kastrasjonsangst overfor gamle fisker Fauske. Andersen fant dette overordentlig interessant. Han hadde hørt så meget om denne videnskap at han ønsket inderlig han hadde stunder til å underkaste sig en behandling, men dessverre hadde han hendene fulle i Tønsberg. Han kjente flere patienter innenfor denne kretsen som kunde fortelle de merkeligste ting. De elsket og hatet analytikeren efter tur, og skrek så det hørtes flere kvartaler borte ved tanken på oplevelser i toårsalderen. Gud i himmelen, dette er noe for mig, tenkte Andersen.

I denne følgende tid drakk Fauske rundt omkring i byen til blodet stod ut av øinene på ham. Kort efter blev han av to ambulansefolk båret ned fra et hotellværelse gjennem baren hvor hele hans omgang intetanende satt og samtalte. Han hadde prøvd å skjære pulsåren over.

Heldigvis kom han sig; med hvite bandasjer om håndleddene satt han i sykesengen og svarte på sympatibrev idet han undertegnet sig: Din forbundne.

Da han blev utskrevet, fikk gode venner ham til å legge sig i analyse. Andersen betalte. Det gjorde Fauske godt. Det var en stor trøst for ham å kunne forlate denne pinefullt splintrende nutiden og føle at alle vanskeligheter lå floket sammen i vesle Aksel som på stutte ben stabbet omkring i stuen på Sunnmøre.

Men en dag kom turen til Andersen. Denne overdådige natur hadde ett sårbart sted: en vill redsel for døden. Krigspsykosen i Europa sendte sine volt gjennem ham; bombardementene i Barcelona fikk ham til å slippe avisen med klamme fingrer. Han søkte militær assistanse og fikk vite at Skjåk i Gudbrandsdalen antagelig var et av de siste stedene som kom til å bli bombet i verden, han opførte på rekordtid en sportshytte der oppe med en garasje av armert betong. Dødstankene slapp ham ikke. Det forekom ham oprørende og fryktelig at Arild Andersen en gang skulde utslettes.

Med sin hurtige opfatningsevne så han menneskene likesom i en tegnefilm bli skutt ut av mors liv, ile voksende bortover mens bukser eller skjørter fløi på dem, rulle sig parvis over ende, gå videre noen adstadige skritt og synke i kisten. Derefter var de ganske sikkert en stund skinndøde, Andersen kaldsvettet ved tanken.

Hans naturfølelse var sterkt bestemt av denne panikk, han så sommerens bugnende marker som begravelsesplasser for blomster og insekter, og det var ingen trøst for ham at andre skulde opstå. Andre? En overordentlig utilfredsstillende tanke.

Sne likte han, den virket varig og velkonservert, han betraktet den gjerne fra sine vinduer. Å gå på ski var ham imot da det var så mange mennesker på ferde som svettet og skulde dø. Våren gjorde ham aldeles syk med de sortbrune forråtnelsesflekker i det hvite.

En sommeraften var han ute i kjøkkenet for å speile egg. Fluene hadde vært på skinken, det krydde av hvite larver. Han stirret på dem som hypnotisert; med et skrik styrtet han ut. Hele natten så han lårene sine myldrende av makk.

Noe annet kom til. Han hadde ikke lenger glede av pikene, og de var heller ikke så forte i vendingen som ønskelig var. En aften da han satt i sin Oslo-leilighet med hjernen høispent av viktige forretninger, ringte han til en mannequin som han ikke kjente personlig, men hadde skaffet sig navn og telefon på.

– De taler med Arild Andersen, sa han. Kunde De ikke tenke Dem å komme hit op.

Hun lo: Jeg aner Dem ikke.

– Visst gjør De så, sa han irritert, Andersen som det står så meget om i avisene. Han med hvaloljen og dikterne. Men kan De ikke skyndte Dem?

Hun la røret på. Dette var ikke noen by for ham, tenkte Andersen forbitret. Av to grunner: for det første har den en helt igjennem ukjønnslig beliggenhet, idet menneskene så å si gratis når frem til distraherende ting som skog og sjø, i motsetning til virkelige storbyer, hvor trær og luft koster flere kroner og menneskene må forlyste sig ved å gni sig brunstig mot hverandre i gatekløftene. For det annet er levestandarden efterhånden blitt såpass høi at det er umulig for en mann hurtig å få tak i en proper pike. Her er ingen elendighet som kvinner behøver å undkomme fra i festing med fremmede. Med sine gode velfødde kropper vil de først og fremst ha en sterk, sund partner, og de finner ham i sitt eget miljø blandt arbeidere og ekspeditører. Således, tenkte Andersen, sitter jeg som ved å skaffe landet valuta har bidradd til å øke det almene velbefinnende alene i denne kveld som et offer for min egen flid og godhet.

Han kniste oplivet ved tanken og besluttet sig til å føre disse synspunktene inn i notisboken dagen efter. Foreløbig tok han en bil, praiet en pike på gaten og fikk henne hurtig hjem i badekaret. Skrubb dig først! ropte han. Men han hadde ingen glede av henne. Om natten lå han med halvåpen siklende munn og tenkte på døden.

Som en trett, forvirret mann gikk han til analytikeren. Han blev uhyre opkvikket, særlig til å begynne med. Han elsket å snakke, og her hadde han en meget intelligent tilhører. Men det smertet ham en del at han måtte betale i dyre dommer for å gi en så interessant fremstilling; hadde han for eksempel leid Universitetets aula, vilde han ganske sikkert ha fått smekkfulle hus til 4 kroner billetten. En kortere tid gjorde han spennende veddemål med sig selv om hvad lægen først vilde klare å få ut av ham: tipsene for hvaloljeprisene eller en barndomsepisode i vedboden i Tønsberg. Efter åtte timer sluttet han fullkomment helbredet. Æren for dette hadde Fauske.

– Skal jeg si dig hvorfor du går og analyseres, sa Fauske en aften, ondt og dempet.

– Gjør det, gjør det, utbrøt Andersen utålmodig, alltid takknemlig når samtalen begynte å dreie sig om ham.

– Fordi du er en bunnordinær kapitalist også når det gjelder kjønn, svarte Fauske. Masser av hval, masser av kvinnfolk, er det eneste du kan begripe. Men respekt for et menneske, hengivelse, skjønner du ikke hvad er. Nå har du mistet appetitten din og vil betale for en snarvei til fornyede gleder fiks kontant.

Et stille, nesten forklaret uttrykk kom over Andersens ansikt. Det var så sant, så sant. Med sin evne til å ta lynsnare avgjørelser besluttet Andersen i samme stund at han vilde gifte sig. Ekteskapet hadde alltid skremt ham ved sin monotoni; men med sine 38 år og ulyst på tilfeldige piker skjønte han at timen var kommet. Inderlighet og renhet, tenkte Andersen ivrig, var noe helt nytt, han vilde sannelig forsøke. Han vilde med den største finfølelse føre sin hustru inn i slektslivet og være henne skrupuløst tro, det var slett ikke umulig at det innebar store verdier. Hun måtte være ganske ung, helst ikke mer enn seksten år, han festet sig straks ved en pike i Tønsberg, Lilleba, som var omkring den kriminelle lavalder. Han ønsket ikke noen dødsfall på det første.

Og han vilde ha barn! Han var begynt å få litt mave og virket såpass slasket at når han med sprengte øine så sin egen kropp i speilet fikk han lyst til å frembringe noe magrere og penere. Hvordan han så ut inni, med lungene grønne av nikotin, torde han overhodet ikke å tenke på. En tynn livlig gutt vilde han ha, med klare øine, som skjøt med pil og bue.

– Takk skal du ha, Aksel, sa han med stille varme og bestemte samtidig at bidragene til Fauske fra nå skulde høre op. Et nytt liv var begynt.

Men siden Andersen i grunnen var et eiegodt menneske, gikk han neste dag ned på forlaget for om mulig å ordne litt op for Fauske. Efter at han hadde ventet en stund i forværelset omgitt av cellulosedirektører og kveghandlere som hadde hørt at et nytt kulturelt fremstøt var under forberedelse, kom sjefen ilende op trappen. Det var en ung mann, kjent som golfspiller og veddeløpsrytter, han tilhørte tredje generasjon av denne forleggerslekt. Han kom hurtig inn fra sin bil med en flyverhjelm i hånden idet han hver mandag blev hentet i fly fra sitt landsted. Straks efter fikk Andersen foretrede.

Han blev mottatt med hjertelighet.

– Hør her De, utbrøt Andersen, det går ikke lenger på denne måten. Disse dikterne Deres –

Forleggeren fikk nå et høitidelig nesten geistlig uttrykk som alltid når samtalen falt på dikternes kår. Han så mildt på Andersen.

– de tjener jo så elendig at de holdt på å bli revolusjonære alle sammen. Noen har måttet underholde dem, det vil si knekke dem, De forstår hvad jeg mener, og ved den levende Gud, det synes jeg De er den nærmeste til.

Forleggeren pekte med linjalen og sa: Jeg vil svare Dem i punkter. For det første: alle dikterne får langt større summer enn deres bøker innbringer dem, i form av forskudd. Vi taper på absolutt alle bøker.

– Hvad sier De, utbrøt Andersen interessert – jeg leser da faktisk årsopgjørene på børssiden, og jeg trodde at forlagsvirksomhet ved siden av rustningsindustrien var blandt de beste papirene vi har.

– Vi tjener på de døde dikterne, svarte forleggeren alvorlig, så var det Deres annet punkt. De snakker om å knekke mine diktere, med min vilje skal det aldri skje.

Han reiste sig og stemmen dirret. – Det er noe som vi nettop i denne tiden skal verne om, herr Andersen, og det er det frie ord.

– La oss gå halvt om halvt med Fauske, foreslo Andersen.

– Her viker jeg ikke en tomme, svarte forleggeren nesten med tårer i øinene, for er det noe jeg akter og ærer –

Andersen lyttet med den distré halvåpne munnen som var hans sikreste kjennetegn på konsentrasjon.

– Jeg er kjøper! ropte han plutselig, skaff mig så mange aksjer jeg kan få. For denne forretningen tror jeg på.

Om aftenen nedskrev Andersen følgende betraktninger: «Ånd er en betydningsløs ting. Først når tanker er fullkomment anerkjente og altså uskadelige, vil de bli distribuert i nevneverdig grad.»

Dette var den siste aforismen som Andersen innførte i sin lille sorte bok.

Lebedeffs henrettelse hadde virket rystende på Leonard. Hadde han hatt noen tvil om sitt syns riktighet, gjorde dette skuddet ende på den. Men undertiden grep han sig i å føle en lettelse; denne grusomme urettferdigheten beskyttet ham, den var et vern om den nye måten han levde på. Han skammet sig. Det skulde ikke være lett. Hvis ikke en manns rolige tilværelse i våre dager var en frontlinje, hadde han ikke rett til den. Hjem, marker, trær, himmel var en stilling som måtte holdes.

Leonards syn på voldens tragiske resultater hadde gjort ham til en overbevist pasifist. Han var klar over at det ikke var populært midt i oprustningen; men han følte trang til ikke å være populær. Hans artikkel mot Sovjet-justisen hadde gått over hele England; bare kommunistene skrek op og spurte hvorfor han ikke holdt sig til Lebedeffs egen bekjennelse. Men det var ikke så enkelt.

Leonard skrev en ny artikkel hvori han gjorde rede for sin opfatning: nektelse under noe som helst påskudd å gripe til våben. Nærmest som et eksperiment sendte han artikkelen til den avisen som hadde offentliggjort hans forsvar for Lebedeff. Til hans store forbauselse trykte dette konservative bladet straks hans innlegg, på samme ærefulle plass som sist.

Leonard polemiserte først mot dem som kaller pasifisme for naivitet. «Kan man i hvert fall tenke sig en større naivitet,» skrev han, «enn å la en del millioner menn sitte i fire år i jordhuler med postkort av Gladys Cooper og Mary Pickford festet med tegnestifterpå kassebretter, med den glade visshet at de innen kort tid vil bli sønderrevet av granater, fordi de i demokratiets navn må løpe hundre meter fremover til noen andre hull hvor det tvert imot er billeder av Henny Porten?»

Ved en rekke eksempler påviste han hvorledes «enhver krig koster så megen lidelse og utløser så megen brutalitet at seierherrene aldri formår å gi en virkelig fred, men bare en avsluttende krystallisering av krigens vesen, som nødvendigvis blir splintret av de undertrykte. Det som skjer er at den forstenede krig (som kalles freden) plutselig blir levende».

Han kom inn på borgerkrigen i Spania. Han beklaget at italienerne og tyskerne brøt non-intervensjons-avtalen, men derfor var det ingen grunn til at England skulde gjøre det. «En krig i verdenshistorien er bestemt til å være den første som ikke skaper nye kriger, og kanskje er dette det spanske folks stolte og forferdelige privilegium. Da – og bare da – vil deres tragedie få sin katarsis.»

Men, fortsatte han, dette standpunktet er ikke bedre enn en skyggeplass under en tyrefektning, hvis vi ikke selv, om timen kommer, gir avkall på våbenbruk. «Hvis det verste skulde skje og angripere vil hærta vårt land, la dem gjøre det. Ingen oprustning kan verge oss mot utallige døde og et land i ruiner. Avvæbning kan i verste fall bety at vi blir «underkuet». Det snakkes så meget om det nye menneske. Kanskje det nye menneske vil vise oss hvad godhet, ubøielighet og klarhet kan utrette. Vi får våge eksperimentet: menneskeånden mot noen garnisoner av underkuere. Hvis menneskeånden taper, har den fortjent det.»

Også denne artikkelen vakte adskillig opsikt. En general som tilhørte frontkjemperforbundet og derfor stadig foretok sensasjonelle reiser til Hitler og Mussolini, fordi disse to statsmenn var mandige nok til å holde krigens idé levende og således gi en bakgrunn for hans egen innsats, rykket ut med en blodfull protest. Han slo fast at Ashley skjendet de døde. Også kommunistene var fulle av forakt. På den annen side fikk Leonard tilslutning fra en rekke kvinner og menn, enkelte meget kjente, som takket ham for hans kjempende humanisme.

Til hans grenseløse overraskelse var Francis meget fornøid med artikkelen.

De to brødrene gikk op og ned i haven.

– Den gjør sin nytte, sa Francis alvorlig. Du vet jeg er uenig i en rekke av dine formuleringer, men vi kan møtes i én ting: vi vil ikke ha krig.

Han tilføide fortrolig: Disse folkene som er så aggressive mot Italia kan ha godt av litt kaldt vann i blodet. Jeg hørte flere i City idag som sa at sånne artikler skulde vi ha mange av. Vi må la Mussolini på sett og vis vinne i Spania. Hvis ikke resulterer det efter all sannsynlighet i det fascistiske styres fullkomne sammenbrudd, og kommer de røde til makten vil Italia bli et nytt Sovjet og utslette all utenlandsk gjeld. Det skulde se nydelig ut!

– Nei, fortsatte han smilende, vi må takke Gud for de to diktatorene. Vet du hvorledes jeg ser på dem? Som et internasjonalt utrykningspoliti i tipp topp stand, alltid beredt til på kort varsel å suse ut og slå arbeiderbevegelsen ned i de landene som rekvirerer hjelp. Vi kan faktisk jage sosialistene over hele Europa ned i hullene sine; og sånne hjelpere skulde vi ikke unne det beste?

Francis så inderlig fornøid ut. Å jo, tenkte Leonard, tross dødsværelser er han den gode gamle.

– Du unner dem antagelig kolonier også, når de krever dem av oss, sa Leonard.

– Det var klart. Vi må gi dem kolonier, utbrøt Francis med varme.

– Jeg skjønner du er glad i dem.

– For eksempel Belgias, sa Francis eftertenksomt. Nå ja, det er meget å ta av.

En dag i London traff Leonard Hugh Redfern, som nå arbeidet i Foreign Office. De spiste lunsj sammen. Ved kaffen bragte Redfern artikkelen på bane.

– Jeg likte dig bedre da du var kommunist, sa han med sitt elskverdige rovdyrglis. Kommunistene er snart de eneste som vil forsvare verdensriket. De siste sahiber. Du er vel klar over at City holder på å handle hele greien bort. En krig kunde gjøre ende på kapitalen. Alt annet enn det. Resonnement overfor fascistene: men dere vil da ikke være umettelige. Ikke noe under at verden er nervøs. Når City begynner å tro på det gode i menneskene, er det verre tegn enn en trehodet kalv og blod på månen. Derimot: hvor vilde ikke våre kommunister bli himmelhenrykte hvis flåten bombarderte den vakre italienske øya Mallorca. Det samme vilde jeg.

– I hvert fall en sikker måte å få en verdenskrig i gang.

– Ja, og så?

– Vilde du ikke betrakte det som en ulykke?

Redfern slapp nå løs sin muntre virtuositet:

– Dere pasifister er så intolerante, utbrøt han klagende. Dere forlanger at menneskene værsgo skal dø av l) tuberkulose, 2) kreft, 3) alderdomssvakhet. Men hvorfor i Herrens navn skal ikke begeistrede menneskemasser som trygler om det, få lov til å dø av giftgass og nikkel gjennem kroppen? Nei! roper dere strengt, aldeles uforsonlig, dere må ha respekt for menneskelivets verdighet, og den består i at legemet langsomt blir deformert av impotens, hår og tenner faller av, åndsevnene sløves, og efter en siste ralling blir nok et kadaver lagt i jorden. Det er selvfølgelig et program, men det opflammer mig ikke videre.

– Men jeg tror gjerne, fortsatte han vennlig, at du personlig vilde bli aldeles utrøstelig hvis de to unge usedvanlig tåpelig utseende mennene ved det bordet der borte, skulde forhindres ved en krig i å forplante sin stupiditet, eller om den nydelige damen som ser så pent på mig, skulde utslettes av en luftbombe, like før hun fikk klimakteriet.

I virkeligheten består hele problemet i noe helt annet, nemlig å finne en splinterny måte å dø på. Jeg har absolutt en idé, men den krever dessverre skaperens medvirkning. Når man har nådd et visst høidepunkt av livskraft, burde man selvfølgelig ikke bli eldre, men yngre. Langsomt, år for år, skulde man gå tilbake til ungdom og barndom, umerkelig skulde kvinnekroppen få barnets spede ynde, gutten skulde gli gjennem pubertetsårene ned i uskyldens lykkelige impotens, og til slutt skulde en liten unge med et siste søvnig skrik lukkes inne i et eller annet mørkt moderskjød. Dette burde Gud forsøke når han skal begynne på nytt efter neste verdenskrig.

Han så på armbåndsuret.

Død og pine, jeg må gå. Jeg skal op i F.O. og redde freden. Slik motarbeidet jeg på det grusomste mine egne planer for en lykkelig menneskehet. Han drakk konjakken hurtig ut, og reiste sig.

– Forresten skal du ha takk, sa han.

– Hvorfor?

– Fordi du ikke sa: Du kan spotte, men jeg har en sønn.

Han messet:

– En sønn, Redfern.

En marskveld da Leonard satt og leste foran kaminen hvor epletregrenene glødet samtidig varmt og syrlig, merket han at Nana stirret på ham. Han så op. Hun var gått bort for å ta et magasin på det lave bordet hvor lampelyset falt nedover en vase av vannklart glass. Hvor hun var vakker, var hans første tanke. Hun stod i en rustbrun kjole som tett fulgte den fine slanke kroppen hennes. Han fikk se ansiktet. Det hadde som så ofte i den siste tiden et uttrykk av apati som kunde bli brutt av et hurtig glimt av mistenksomhet. Hun var ennå slitt efter å ha fått Dick; Leonard blev full av ømhet for henne.

Han lukket boken og smilte mot henne.

Det var første gang hun brøt sin nesten mutte taushet for virkelig å snakke om noe, siden de blev gift. Det var tydelig at her var noe hun var bestemt på å få vite. Hun hadde lest artikkelen hans, men hun var kanskje vel så optatt av noe annet i samme nummeret, den første nennsomme opfordringen fra luftfartministeriet om å grave bombeskjul i hver eneste have i England. Vel var det fred på alle måter, men her var nå målene for en slik gravs dybde og bredde. Avisen bragte navn, adresse og billeder av stolte smilende familier som stod i sitt jordhull, og roste dem for deres raske initiativ. Nana så på Leonard med de gråblå øinene som var kalde og smale.

– Hvis vi blir angrepet, skal vi ikke forsvare oss?

– Nei.

Hun stirret forskende på ham, og han fortsatte:

– Noen må begynne.

– Hvorfor vi?

– Fordi én generasjon må bryte ut av den stupide cirkelen av krigsavlende kriger, og vi er formodentlig såpass civiliserte at vi får ta dette arbeidet på oss.

– Og Dick?

– Ja, hvad med ham?

– Skal han drepes mens du står og ingenting gjør?

– Hvorfor skal Dick absolutt drepes?

– De slipper bomber ned.

– Kjære Nana. Her bor vi i et hus langt ute på landet og gjør ingen mennesker vondt. Hvorfor i all verden skulde noen bombefly utvelge sig barneværelset til Dick?

– Er det derfor vi bor her ute?

– Hvad mener du?

– Hvis vi var fattige, bodde vi kanskje i en bakgård midt i London; og da kunde de i hvert fall drepe Dick. Ikke sant.

Leonard følte han blev rød.

– Jeg tror krig vil undgåes om man tenkte litt mindre på drepte små barn, sa han, og litt mer på barn som lekte og var lykkelige.

Om natten da Nana lå som vanlig søvnløs til klokken tre-fire, visste hun at hun hadde hatt rett, når hun mente å gjennemskue Leonards kjærlighet til sønnen. Han vilde dekke sig bak Dick, barnet representerte livets forsvarsløse godhet, og bak denne forskansning lå nå den voksne mannen og forsikret sig selv om at han var en del av noe ukrenkelig.

Hun fikk plutselig en trang til å se barnet. Hun gled stille ut av sengen og åpnet døren inn til det rummet hvor Dick lå. I halvmørket skimtet hun Leonard, ømt bøid over sønnen.

Hun lukket døren og gikk tilbake til sengen.

Som et kjempedyr i angst og pine skrek Barcelona ut i rummet. Optil ti ganger i døgnet kom de tyske og italienske bombeflyene. De to venner av folkenes selvbestemmelsesrett prøvde å få dette folket til å bestemme sig.

Donald var blitt et ordensmenneske. Hver natt når han gikk til sengs, la han omhyggelig bukse og skjorte frem innenfor rekkevidde. På stolen like ved sengen hadde han lommelykt, cigaretter og fyrstikker. Han følte sig ganske godt utrustet.

Egentlig var det ingenting å gjøre. På et par minutter skjedde alt sammen. Flyene styrtet ned fra stor høide, sirenene gikk, elektrisiteten blev slått av, luftvernet skjøt, bombene falt; det hele i nokså tilfeldig rekkefølge. Så var byen i mørke en times tid, om flyene skulde komme igjen. Som regel blev Donald liggende (slik som praktisk talt alle spanjere i hotellet); undertiden sprang han ut sammen med Burton for å skrive.

En varm søndags morgen traff en bombe huset ved siden av hotellet. Først hørte Donald tvillingen dens falle i nærheten (to bomber blev alltid utløst samtidig), og i samme øieblikket han merket den døivde eksplosjonen mellem luftvernets hurtige, harde smell, hoppet han ut av sengen. I et brak blev vinduene splintret, lufttrykket slengte ham mot veggen, stenbrokker raste inn; luften var tykk av kruttrøk og kalkstøv. Et stykke av en gesims hadde knust nattbordets marmorplate hvor Anns billede stod. Han kastet på sig klærne og sprang ut.

Det lyse høie huset var borte. Bomben var gått gjennem ni etasjer og eksplodert i kjelleren. Bare bakerste vegg stod igjen med en meter gulv stikkende ut. Hvert rum hadde beholdt sin karakter, porselensvask, sofa, kommode, klæshenger stod som i angstklemt op til muren.

I gaten lå det noen døde, enkelte truffet av stenspruten, andre med lungene sprengt av lufttrykket; litt blod kom ut av munnen og ørene. Ambulansene svingte inn; sanitetsfolkene hadde hvite stivede luer med rødt kors malt oppå, som en rørende appell op mot fugleperspektivet. De fikk likene inn i bilene. To menn hjalp op en gammel dame som var uskadt. Det brede ansiktet var gråhvit av støvet, bare munnen var malt blodigrød. Hun skrek som et dyr. Vekteren i kvartalet som Donald gikk bort til, fortalte at hun var på vei ut da bomben falt. Hennes mann og tre barn var drept. Litt over hundre lå under grushaugen hvor forvridde jernbjelker stakk op.

Store lastebiler med hjelpemannskap suste frem. De dannet fire kjeder, som strakte sig oppe fra ruinen ned til gaten. Små sivkurver fylt med sten og sand blev langet ovenfra fra mann til mann og lempet op i bilene.

Donald bestemte sig for ikke å sende noe. Burton var i Madrid, og hans avis kom heller ikke til å ha noe. Han kunde skåne nervene til Ann for en gangs skyld. Sten knuser hustrus billede ved sengen. Nei. Det vilde ikke bli til velsignelse. Men det avgjørende var at et bombardement av Barcelona ikke var noen stor ting lenger. – Vi er virkelig luta lei av å høre om det, sa flere amerikanere med opriktig forargelse sist han var hjemme i Paris. Man krevde å få uretten meddelt som nyhet, man hadde villig funnet sig i å få døde spanske barn på syv og tyve forskjellige måter, men nå fikk det sannelig være nok. I hjernenes krav på friske inntrykk kunde man få tilgivelse for enhver skjensel bare man foretok den ofte nok. Verden hadde efter hvert fått overbærenhet, ja sympati for fascistene, ved å gjespe over drepte barn. Donald sprang op i grushaugen og begynte å grave. Straks han hadde fylt en kurv, blev en tom slengt ved siden av ham. Av og til trodde han at hendene nådde ned til et lik, men det var bare en madrass eller en pute. Da han hadde gravd i fire timer fant han det første liket. Det var ikke noe å gjøre ved det, det var dessverre et barn. Det så ut til å være en liten pike på alder med Joan. En jernbjelke lå over henne og han måtte arbeide lenge før han fikk henne fri. Han løftet barnet op i armene, en bylt av knuste lemmer, grusete klær og blod, og gikk ned til ambulansen.

Med nakne, solbrente, muskuløse overkropper lå to unge menn i gresset på Mallorcas flyveplass.

– Hvor det er skjønt å være ved Middelhavet, utbrøt Erich lykkelig.

Vittorio så utover: Vårt hav! sa han stolt.

– Vi skal lenger, svarte tyskeren. Han la sig ned igjen og tygget på et strå. – Det gemeneste ved de røde, enten de er i Barcelona eller andre steder, sa han, er at de vil ta retten til å herske fra mennesket. Nå har englenderne hersket i flere hundre år og turen er kommet til oss. Men disse jødelistige folkene sier at niggere, kinesere, malaier ikke må utbyttes, de er mennesker, frie mennesker ovenikjøpet. Slik vil de prøve på å snyte oss.

Vittorio smilte dovent med lukkede øine og begynte å snakke om de abessinske pikene.

Sirenen på flyveplassen gav to korte støt. Vittorio sprang op, den brede, litt tykkfalne skikkelsen var plutselig full av liv. – Jeg skal av gårde, ropte han.

– Du er heldig, sa Erich lengselsfullt.

Vittorio drog en tynn hvit overall på sig og sprang bortover gresset mot maskinen, en stor Caproni.

Erich lå igjen i gresset og så den sveve stigende utover det blekblå havet, i følge med fire andre. Han tenkte med litt ondskap på at under den abessinske krigen kalte italienerne to av sine eskadrer som aldri hadde et fiendtlig fly mot sig, for «Den desperate» og «Fordi jeg er løve».

I den disige blå luften gled maskinene inn over kysten, gjorde en bue over fjellene i stor høide, og stupte ned mot Barcelona. Vittorio strakte hånden ut og vinket til flyet på venstre side; Mario lo tilbake. Luftverngranatene sprang minst fem hundre meter borte. På siste turen fikk Mario et hull i skroget, de feiret det med champagne. Vittorio huiet til granatene: Bare kom nærmere! Byen lå under ham som en eneste hvit skyteskive. Her var store hus med mange mennesker i, det kunde det være mening i. Hvor beskjemmende føltes ikke ofte de små abessinske landsbyene med lerhyttene, hvor man ofte ikke så annet enn en død hund efter sitt arbeid. Han elsket Barcelona. Han satt på et skinnsete i blået og hersket over den. Han var bare to og tyve år, og denne kjempebyen stanset med å trekke pusten for hans skyld. Når han trykket med foten og løste bombene ut, utslettet han hundrer av mennesker. Hvilken mann av ånd kunde opleve et sånt sekund? Han ventet så lenge han kunde med å slippe bombene, det var lik et maktfullt samleie som det var godt å trekke ut. Han lot gå. Han så eksplosjonene under sig. Han hadde vært heldig, det var som to jeksler var trukket ut med store hulrum i gaten. Han sang på tilbakeveien utover havet, og sang ennå da han med Mario sprang gjennem gresset ned mot stranden for å bade.

Da mørket falt på hadde de gravd frem seks og tredve lik. Store projektører blev tendt, ruinen lå festlig oplyst. Donalds gjeng fikk avløsning. Han gikk ned i gaten. Under de belyste, dypgrønne teatertrærne, hvor tepper og kvinneklær fra det sammenstyrtede huset lå slengt over grenene, stod en liten flokk av mennesker. De ventet. Ingen sa noe.

En liten gutt, blek og storøid, kom bortover med sin far. – Min venn er død, sa gutten. Igår var han sint på mig. Når vi lekte, vilde jeg alltid være regjeringen, og han var general Franco.

De stod og stirret inn i ruinen.

– Mi amigo, ropte gutten.

Efter at Donald hadde badet og byttet, gikk han ned i kjelleren. De vanlige satt der. Han syntes synd på Ignacio Millán. Han hadde bombesjokk, og holdt alltid til her nede. Han sov her om natten også. De hadde hatt en illusjon om at baren var bombesikker; efter å ha sett kjelleren i nabohuset visste de bedre. Millán kom bort til Donald for å få cigaretter. Det var en høi, tynn mann, det fine smale hesteansiktet var grått med et skjær av grønt i sig; øinene vennlig håpløse. Han gikk som en epileptiker.

Han hadde vært uheldig under et bombardement og kommet for nær; han var blitt slengt i gaten av lufttrykket, sammen med dem som blev drept av stenene. De som ikke kom for nær, var alle sammen modige. Hver gang sirenene gikk måtte han ut og kaste op. En gang var han blitt overrasket oppe i hallen, da alarmen begynte; Donald så hvorledes han krøp sammen bak en palme. Efter at han var blitt slik, hadde han funnet frem en medalje for edel dåd som han hadde fått fordi han for ti år siden i St. Sebastian hadde reddet to smågutter fra å drukne. Han gikk med den i lommen; det hendte også at han festet den på brystet.

Han var pasifist. Under revolusjonstribunalene i Madrid sommeren 1936, hadde han søkt og fått stillingen som forsvarer; nede i kjelleren mellem bombeangrepene fortalte han ofte med glad lysende ansikt om de liv han hadde reddet.

– Å drepe et menneske, sa han engang til Donald, har aldri vært noen løsning.

Overfor denne mannen, hvis hender skalv hele tiden, var det vanskelig å si: Jo det var.

Millán gikk tilbake til sin sofa. Ved siden av ham satt en bitte liten sortklædd skikkelse, en gammel spillelærerinne som kom her hver morgen og drakk tre glass konjakk, dråpevis i løpet av mange timer. Når ferdigsirenene gikk efter bombardementet, sprang hun vevert op trappene til skriverummet hvor flygelet stod, og spilte Chopin en times tid.

Borte i kroken satt Doddie og skrev på maskin. Burton var blitt lei av henne. Nå hadde hun funnet en tykk gresk shippingmann med hornbriller og tilbakestrøket, sølvhvitt hår. Flere ganger var han kommet bort til Donald og spurt inntrengende: Men si mig, hvem er det man skal bestikke? Han var av den art at Doddie ikke var trygg i Barcelona som hans medhustru. De spanske myndighetene var så tilbakeliggende at de anså en ugift kvinne på hotell enten som ludder eller spion. Avisen, som hun sendte artiklene sine til, hadde ikke tatt en linje på et halvt år. Hun måtte gjøre noe. Hun kunde ikke undvære denne byen av menn, bombardementer og drinker. Nå satt hun og skrev brev til alle hun kjente i Statene om at de måtte komme hit som frivillige; censuren vilde da se at hun gjorde et nyttig arbeid. Hun tok en slurk av vermuten og klapret videre.

Donald hadde engang sagt til Ann: Men hun er modig. Ann sa: Helt riktig. Når som helst vil hun gå inn i et kolerahospital fullt av døende menn og ikke for å pleie dem.

Lyset forsvant langsomt; sirenene skrek igjen. Bartenderen, hvis ulne hår begynte midt oppe på det hvite kraniet, tendte noen lys og bragte dem rundt på bordene. Doddie og noen unge englendere satte sig bort til Donald. De fikk nye drinker. Millán reiste sig og gikk hurtig ut på toalettet for å spy. Donald sa til englenderne: Jeg traff en gammel landsmann av dere igår. Han mente fullt og fast at all krig kom av at menneskene var kjøttetere. Det ødela nervesystemet. Han påviste at Jehova, vredens gud, var sprunget ut av et kjøttforgiftet gjeterfolks drømmer. Han snakket meget interessant. I det samme gikk alarmen, fem tyske Junkers slapp bomber. – Hitler er vegetar, sa jeg.

De lo alle, høit og hjertelig. Bomber falt ikke langt borte. En av englenderne begynte å snakke om Østerrike, hvor han hadde vært nettop da riksvernet rykket mn.

– Vi får vel alle emigrantene hit til Barcelona, sa Donald, det eneste stedet i Europa som er trygt for demokratiet.

De lo igjen.

– Bare de vilde ta cigaretter med, sa Doddie.

Ny, høi latter.

En ung spanjerinne stod foran dem:

– Jeg skjønner dere er redde, sa hun, men le ikke sånn. De dør nå, mennesker vi er glad i.

Donald kjente henne: Det gjør oss nok ondt, Ada, om vi ikke viser det, sa han.

Hun svarte: Jeg kjenner dere amerikanere. Å ha drukket en flaske whisky er det samme som å ha et fint sjeleliv. Men ikke le mer.

Hun gikk tilbake til sitt bord og satte sig.

Donald hadde sett henne i Madrid 1936. Hun giftet sig i de dagene med en ung milissoldat, de gikk sammen på barrikadene, i en rus av frihet og kjærlighet. Donald hadde engang spurt om hennes navn. Jeg er døpt Inmaculada, den uberørte, men nå heter jeg Ada, sa hun, og kysset triumferende sin mann. Donald visste at han var på hospital i Barcelone med begge benene skutt av. Hun hadde fått et barn; det lå i et værelse ute i en av forstædene. Hun satt og ventet på at sporvognen skulde få strømmen tilbake, så hun kunde reise ut og se om det var i live.

Ydmyget gikk Donald litt efter op for å lange kurver i ruinene.

Neste morgen fikk Donald et telegram fra sin redaktør: Hvorfor i helvete får vi ikke bombardement når det til avveksling er et ordentlig. Sam. Donalds første tanke var Burton. Han gikk til hans rum. Ganske riktig. Han var kommet tilbake fra Madrid sent på kvelden og laget en god ting ut av det. Tusen drepte. Nattlokalene var blitt besatt av soldater og alle menn kjørt bort i lastebiler for å grave.

Donald tenkte: du er blitt sløv. Du kan ikke se lenger med friske øine, kom dig ut et par dager. Burton skulde kjøre til Perpignan like over grensen for å kjøpe hermetikk. Donald blev med.

I varmt, blåsende solskinn kjørte de veien langs havet. Det var radio i bilen, og fra Toulouse fikk de Carmen mens Pyreneene steg frem. Donald var syk efter å se Ann igjen. Under sitt arbeid i Spania presset han hele sitt følelsesliv tilbake; i det øieblikk han nærmet sig grensen og sinnet kunde åpne sig fordi det ikke var død det skulde motta, sprang lengselen het og åndeløs op efter henne. Han så kroppen hennes foran sig, blond og naken. Han følte munnen hennes, ørene, de gode åpningene inn til henne, han tenkte på brystene, spente og varme mot sin egen håndflate, de blå årene i de magre hendene som holdt så vilt og hårdt om hans, og selve lukten av henne, som av ville blomster, hundekjeks. For et under hun var, hele mennesket, trukket over med spent, levende, søt hud, med hårets yndige silkeskum i nakken og rå tjafser i armhulene, aldri skulde hun komme til å barbere sig der. Han egget Burton til å kjøre fortere.

Men de var ennå i Spania. Burton bremset op: Aviacion. De sprang ut, hoppet over en veigrøft, løp innover marken og kastet sig ned. En Franco-jager strøk lavt over veien og mitraljerte. Bilen var truffet tre steder og et bakhjul punktert. De var tilfredse over å ha vært så nær døden, og begynte å skifte hjul. De hadde ikke jekk; noen arbeidere som kom forbi hjalp dem. De var anarkister og spottet Gud. Trykket av kirken hadde vært så sterkt at menneskene måtte prøve på å fri sig ved eder som bevis på at de stod imot. De løftet nå bilen til følgende opsang:

– Skit på Gud! ropte den ene.

– Og på mor hans, svarte kameraten. Å hei og hå.

De kjørte videre. Et stykke borte stanset de igjen. En ung bondekone lå på rygg med skrevende ben i veien og stirret med et tomt uttrykk op i luften. Håret var stivt av blod. De tok liket op i bilen og kjørte bort til grensevakten. En halv time efter var de i Perpignan.

Donald satt på en stol i kolonialhandelen, mens Burton kjøpte inn. Hyllene bugnet fremmedartet av skinke, pølser, hermetikk, kakao, kaffe, kjeks, røkelaks; den tykke eieren solgte sine varer som en selvfølge. I Spania var kolonialhandlene forlengst tomme, til gjengjeld het de: ultramarinos, fra de fjerne hav.

Han husket at han skulde telegrafere til Ann og gikk bort på telegrafen. Noe av skinkenes abnormitet hang igjen ved menneskene i gaten. Mennene virket slappe og dorske, kvinnene klædde sig som de ønsket å bekjenne at livet var en frekk, omhyggelig utstudert, krenkende bagatell; selv barna vraltet bortover, forspiste og stupide.

Noen mil borte sultet og dreptes mennesker, utlevert til sine lidelser av ufølsomheten. Vi må finne nye ord, tenkte Donald; kall ikke dette fred.

Han syntes han aldri før hadde sett tilfredshetens forferdelige brutalitet som mellem disse husene. Kunde «dikternes republikk» på den andre siden av grensen holde ut mot den? Han husket lyset på en ung milissoldats ansikt ved ordet libertad; den som hadde sett det, visste for resten av livet hvad frihet var. Han så en museumsmann som satt og renset et maleri av El Greco i kjelleren under Pradoen i Madrid, mens granatene falt. Billedet var bragt inn fra en kirke, det var skittent og overmalt, men gjennem århundrers fornedrelse fikk han frem et merkelig brennende ansikt. En av de siste dagene i Barcelona hadde Donald snakket med en gammel embedsmann, uttæret og askegrå, med alt liv som var tilbake samlet i øinenes varme og mot: Jeg må holde ut til vi har seiret, sa han, og det vil bli en lykkelig dag, for da vil jeg legge mig ned og dø.

Hvis dette folket blev utlevert til nederlaget, tenkte Donald, for noen hjerter som vilde briste da.

Ann hadde ringt til avisen som vanlig på kvelden. Nei, Donald har ikke sendt noe. Det hendte ofte.

Om morgenen kom hun op fra metroen ved Operaen. Hun kjøpte en avis: «Grufullt bombardement av Barcelona. Tusen drepte.» Hun tok i rekkverket; det var som underlivet var revet op av en granat; hun holdt på å synke om av matthet og blodtap.

Om eftermiddagen kom telegrammet fra Perpignan. Neste morgen stod han i soveværelset hennes. Barna var ute i parken.

Hun strakte armene op mot ham og tok ham om halsen, holdt det uskadte hodet inn til brystet sitt, lenge.

– Aldri mer skal du tilbake igjen, sa hun glad.

Han slo det bort: Vi venter med å snakke om det til siden, Ann.

Ømheten forsvant fra ansigtet hennes. Hun så nesten hatefullt på ham: Nei. Det er avgjort. Du får velge.

– Mister jeg dig hvis jeg reiser tilbake?

– Ja.

Han lo: Men så finner jeg dig igjen.

– Nei.

– Hvor du er, kommer jeg til dig og tar dig.

– Ikke når jeg har gjort mig fri.

– Det kan du ikke. Jeg kan heller ikke om jeg vilde.

– Det er slutt når jeg har hatt en annen mann.

– Har du tenkt på noen bestemt?

– Ja. Hun så trossig på ham: Lewis.

– Har du hatt ham?

– Da bad jeg ikke dig bli.

– Har du lyst på ham?

– Nei. Men hvis du reiser tilbake, klarer jeg ikke mer. Det er et spørsmål om nerver. Og jeg vil leve videre.

– Med ham?

– Nei, først vil jeg ødelegge for oss to, så du ikke får pine mig mer. Når jeg er ferdig med dig, kan jeg begynne på nytt. Ikke reis, Donald. Ikke gjør den synden mot oss.

– Dette er blackmail.

– Men hvad er det du driver overfor mig? Jeg skal gå her hvert sekund og tenke på at nå rives du i sønder, men når jeg vil følge dig, så binder du mig fast på hender og føtter: bli i Paris. Sannheten er at du er blitt gal. Du synes jeg er foraktelig fordi vi kan være sammen uten at det er bombardement, og du synes i grunnen at Albert og Joan er litt komiske fordi de ikke er drepte spanske barn.

– Hold op. Jeg har lengtet sånn efter dig.

Efterpå skjønte han at det bare hadde vært et desperat forsøk på å holde ham tilbake. Han fikk henne viljeløs igjen: Når du må reise får du gjøre det, sa hun trett.

Om dagen var de sammen med barna. Albert sa forsiktig til faren: Kom snart igjen. Mor har det så fært.

– Neste gang jeg kommer, blir jeg sikkert for godt.

Utpå natten da den dype tunge driften i ham var ebbet ned til et hardere; mer mekanisk begjær, sa han i tretthetens skinnsyke: Hvorfor nevnte du akkurat Lewis?

– Han kom ikke til å bli plagsom.

– Du liker ham?

– Ja.

– Du kan våge dig.

Han tok henne mørkt og hatefullt. Efterpå kysset han hånden hennes og smilte til henne. Han følte sig ren og fri. Legemet og sinnet hans var som et svaberg, nyspylt av sjøen i klar blå luft.

Genia hadde en liten leilighet i Paris hvor Harboe besøkte henne tre-fire ganger om året. Hun var inderlig kjed av ham. Han hadde ingen som helst sosial bakgrunn, selv om hun gjerne trodde at han hadde en posisjon hjemme i det vesle betydningsløse landet sitt.

Selv følte hun sig utenfor. Ikke engang de russiske emigrantene aksepterte henne. I Berlin hadde hun opsøkt en tante av Sergei som mottok henne med omfavnelse og tårer, og neste dag frøs henne ut av huset. Et menneske som var kommet fra Sovjet så lenge efter revolusjonen, kunde ikke være annet enn en agent for G.P.U. Ryktet om henne fløi hurtig videre. Hvitegardistene i Paris skydde henne som pesten. Engang da hun hadde vært i deres kirke, hadde popen nesten mistet bibelen ved synet av henne.

Genia som hadde drømt om et liv i fester, skjønte hurtig at verden hadde forandret sig siden tsarismens kvinner og menn feiret sine muntre orgier i Moskva. Kvinnene krevde sin ungdom forlenget med ti-tyve år, de fant sig ikke lenger i å blomstre hurtig og hektisk, og siden se bittersøtt og allvitende på ungdommen. Den virkelige innerkrets blandt det Europa som moret sig, levde et liv i den mest luksuriøse sundhet: om vinteren i Afrika, på jakt i Kenya eller på hotellene utenfor Kairo, våren ved Rivieraen, sommeren i Paris og London, august ved Lidoen, høsten på engelske, tyske eller polske godser. Livsnydelsen for disse menneskene berodde vesentlig på at den var eksklusiv med resten av menneskeheten utenfor til å forhøie utvelgelsens lykke. Genia visste meget vel at hun, hvis sosiale stilling var en finere russisk prostituert, aldri kunde komme til å tilhøre dette miljøet.

Så snart Harboe var vendt tilbake til gjetostlandet sitt, bedrog hun ham storslått med kvinner og menn uten at det mer enn såvidt adspredte henne. En ny lidenskap hadde tatt makten i Genias liv. Efter at hun hadde hørt at Sergei var skutt, følte hun trang til en annen hensikt med sitt liv enn bare kroppens.

Så meget forstod hun at de russiske emigrantene var mer forhåpningsfulle enn de hadde vært siden revolusjonen. Innen få år regnet de med et tysk korstog mot Sovjet gjennem de baltiske land med et nasjonalt russisk adelskorps i spissen; de kjeklet allerede om lederstillingen. Men i Spania var kampen mot de røde i full gang. Hver gang Franco gikk frem, følte Genia at det var erobret et stykke av et fedreland tilbake til henne. Hun følte at hun hørte hjemme der. Paris med sine demonstrasjonstog av kommunister og sosialister, var ikke en luft for henne å puste i.

Om våren kjørte hun med Harboe ned til Monte Carlo hvor de bodde en uke. En dag spiste de lunsj i en restaurant høit over byen; Middelhavet glitret blått nedenunder med grønne striper trukket omkring forbergene.

Ovenfor strakte La Grande Corniche sig, de européiske luksusbilers blå asfaltvei, gjennem øde fjellstrøk, hvor gjeterne stod med sauflokkene sine. Under sig hadde disse magre fattige folkene Montes forlystelsespalasser, om kvelden funklende med border av gull-lys, som et billede av helvetes blendende prakt. Som gammel sovjetborger tenkte Genia, idet hun forsynte sig av hors d’oeuvren, at det måtte være mektige krefter som holdt de fattige tilbake fra å storme gullbyen og hatefullt jevne den med jorden – gendarmer og prester, brutalitetens og ydmyghetens håndhevere.

Harboe satt taus og så utover havet. Han var blitt meget forandret siden den overspente datteren hans hadde brutt med ham, pirrelig og rå når han ikke sovnet tungsindig av, hun måtte stadig minne ham om at hun ikke var noe ludder. Hun foraktet ham også for hans politiske innstilling; han erklærte riktignok sin opriktige sympati for fascistene, men hvad gjorde han for å slå ned de røde i sitt eget land? Bare ulne talemåter, og «vær ikke hysterisk, Genia».

En bil kom susende opover gruset under appelsintrærne, og to unge menn, spanjere efter sproget, sprang ut og satte sig ved nabobordet. De hadde en schäferhund med sig. Genia kjente straks den ene igjen. Om formiddagen hadde det vært bilrace gjennem Monte Carlo, i de trange, steile gatene som hang nedover fjellsiden hadde lange smale veddeløpsvogner rast av gårde, sklidd i svingene og jagd videre mot neste kurve, det var som ville, drønnende trommehvirvler når de kom. Den ene av mennene ved nabobordet hadde hun sett ved innkomsten. Hans opmerksomhet festet sig nå ved en liten ape som restauranten hadde. Den satt på stenmuren på stupet nedover mot byen. Den var lenket fast til en trestamme med en jernkjetting som kunde være to meter lang. Spanjeren fikk en idé, han kalte på hunden og sprang bort mot apen. Genia kunde nå betrakte hans skikkelse, spenstig og mager, ansiktet var smalt og degenerert, med brennende øine. Han minte henne svakt om Sergei. Apen klavret opover stammen i dødsangst, mens schäferen hoppet efter den. Det kom noe ivrig, infantilt over mannens ansikt, som en besettelse. Hopp! skrek han til hunden, hopp! Schäferen sprang, den nådde nå nesten op til apen, som satt sammenkrøpet på en gren med sitt hvesende gammelkone-ansikt. Spanjeren slo til hunden med en pisk: Høiere! skrek han.

En kelner kom nå hurtig ut fra restauranten, løsnet lenken og bar apen inn som et barn i armene sine, uten å si et ord.

– Uforskammet! ropte spanjeren.

Han gikk tilbake til sitt bord: Fordømte franskmenn, sa han.

Genia syntes at det hele hadde vært meget morsomt og smilte til ham. Harboe fant optrinet ubehagelig. Da han kort tid efter gikk inn et øieblikk, reiste spanjeren sig og gikk ugenert bort til Genia.

Han fortalte henne at han var Franco-offiser på permisjon; han ønsket å treffe henne. Det var en selvfølgelig, nesten hånlig sikkerhet over ham. Hvor bodde hun? Det viste sig at de bodde på samme hotell. Hvilket værelsesnummer?

– 116.

– Jeg kommer ved midnatt.

Om aftenen sa hun til Harboe at hun følte sig uoplagt. De hadde værelser ved siden av hverandre med et bad imellem. Det var ikke første gang hun hadde bedradd ham under slike omstendigheter. Et par netter før hadde hun hatt en ung Oxford-student hos sig helt til morgenen, med ulåst dør, nærmest for å føle en slags spenning.

Hun la sig naken på sengen og så sig tilfreds i speilet, hun lignet et sverd trukket ut av skjeden.

Litt over tolv blev døren åpnet. Spanjeren stod foran henne med en badekåpe av sort silke om den slanke kroppen. Han blev stående ganske stille, med et tynt, torturert smil på sitt asketiske ansikt.

Marki Jesus de Roxas tilhørte en av Spanias mest berømte adelsfamilier. Hans forfedre hadde kjempet mot maurerne, og det var Roxaser med i Mexico og Peru. Med gustne, hårde ansikter hadde de sittet jernklædde på sine hester, mens de vantro blev pint. Fylt av religionens fanatiske visshet om sin rett hadde de erobret sig uhyre rikdommer. På sine godser i Spania hadde de i århundrer hersket som eneveldige fyrster over titusener av bønder; berømte arkitekter hadde opført deres slotter, El Greco, Velazquez, Zurbaran hadde smykket dem med sine malerier.

Ofte hadde Jesus når han som gutt var kommet kjørende hjem til godset i Andalusia gjennem sine inntektskilder, landsbyer som ikke bestod av hus men utelukkende av jordhuler gravd inn i fjellsiden, stått i kapellets kjølige stenrum og sett på lerretenes hemmelighetsfulle skjønnhet, og følt dem som en guddommelig tilkjennegivelse av den avstand som det måtte være mellem de fattige og ham selv.

Det virket derfor som en oprørende, bespottelig frekkhet da det demret for ham at store deler av folket (villledt av utenlandske opviglere) drog selve hans eksistensberettigelse i tvil. Men hans yngre bror Esteban, som efter familietradisjonene var geistlig, bad ham en aften tenke igjennem sin slekts historie de siste 150 år.

Monsignor de Roxas var nettop kommet tilbake fra Mexico, hvor han hadde forfattet en rapport for den hellige stol. Efter en reise blandt brente kirker var hans sinn åpent for historiens bitre muligheter. Bak slektens blendende fasade med store godser og paléer i Madrid og Paris åpenbarte han for broren en eneste uophørlig rekke av nederlag. Det var en slekt på flukt, først fra Syd-Amerika, hvor de mistet sine eiendommer da folket reiste sig, siden fra Cuba, hvor deres bestefar var en av de tapende generalene; nylig var en farbror drept i Marokko da en spansk divisjon blev utslettet. Tilbake hadde de og landets overklasse en siste skanse i Spania, hvor engang deres ærgjerrige drømmer var gått ut og vendt tilbake i invaliditet, og selv denne posisjon blev nå truet av de gudløse innenfor deres eget land. Med smertelig nydelse over sin tankes logikk utmalte Esteban dette forfall som meget vel kunde ende i utslettelsen.

– Men hvorfor dreper vi ikke disse røde? utbrøt Jesus hvit av raseri, – hvad er det vi har en regjering til?

Esteban sa stille: Guds time er ennå ikke kommet.

Republikken blev erklært. Sammen med sin konge forlot de Roxas landet og bosatte sig i Paris. Han stanset arbeidet på godsene; marker og vinberg lot han ligge brakk, bøndene sultet. Selv hatet og foraktet han dette indirekte presset, de opsetsige skulde slåes ned, en gang for alle.

De konservative kom til makten, og de Roxas vendte hjem. Men han følte det som noe uutholdelig at hans maktstilling skulde bestemmes av et tilfeldig pøbelflertall. Tilsynelatende gikk livet på hans gods i Andalusia som før.

I eftermiddagskjøligheten moret han sig ofte på sin private arena; han var en ypperlig tyrefekter. Undertiden, når han hadde en særlig stor, praktfull tyr, var hans hustru og fireårige sønn nede og så på. Med nesten umerkelige bevegelser av kroppen i en plastikk som gjaldt liv og død undgikk han dyret som ruste mot ham. Med iskalde øine og fast hånd stod han rede til det siste støtet og jog klingen til skjeftet ned i nakken på tyren.

Med den samme konsentrasjon stod han overfor sin annen pasjon, gammel malerkunst. I et lynglimt kunde han opfatte hver eiendommelighet ved penselstrøk og farve.

Hans ekteskap var kommet i stand utelukkende av dynastiske grunner for å skaffe en arving. Hans netter med hustruen, som også tilhørte det høieste aristokrati, var en avmektig pine, skjult under et vesen av kulde. Sin vanlige holdning overfor kvinner undertrykte han nesten heroisk for ikke å forderve henne og gjøre henne nysgjerrig efter andre menn. Med omhu holdt han henne borte fra enhver kontakt med livet; når han leste om de rødes planer om kvinnenes frigjørelse, forekom det ham som den mest moralopløsende liderlighet. Hans mor, og særlig Esteban, hjalp ham i å holde syndige tanker borte fra henne. Loven i dette miljøet var at han hadde sin fullkomne frihet såfremt han stod til disposisjon for hustruen når det passet henne. Forpint og hatefull gikk han til henne om natten.

Sitt egentlige erotiske liv hadde han på bordellene. For god betaling fikk han pikene til å gå nakne foran sig; i smerte og begjær så han disse legemer som tjente andre menns latterlige og dyriske potens. Med det gustne magre ansiktet satt han og iakttok deres skamløshet, til han sprang frem og begynte å mishandle dem, pisket og skar i kjøttet deres. Det var ham en nydelse å tilføie smerte, men samtidig følte han sig kallet til å straffe dem.

I Roxasenes palé i Madrid hang et billede av Juan de Valdés Leal, som forestilte et av yndlingsmotivene i spansk kunst: Den hellige Hieronimus som blir pisket av englene. Det hadde tiltrukket ham selsomt fra barndommen av. Helgenen ligger på kne naken og bønnfallende, mens engler med stenansikter svinger piskene over den blodige ryggen. Ufølsom sitter Kristus på sin trone, omgitt av et hav av nyfødte engler som med mørke rynkede bryn i runde babyansikter deltar opmerksomt i torturen. En religiøs følelse av å sitte til doms over menneskenes syndige liv ophisset Jesus de Roxas enn ytterligere når han stod naken over pikene med svøpen.

Da folkefronten seiret ved valgene, visste de Roxas at kampens uundgåelige time var kommet. Med millionbeløp støttet han oprørsgeneralenes forberedelser, og da revolten brøt løs, sloss han som offiser i et adelsregiment de første månedene. I Paris hadde han sett hvorledes det russiske aristokrati, som hadde vært tåpelig nok til å tape, ernærte sig som kelnere og chauffører. Han kjempet desperat med ryggen mot stupet, mellem håpløsheten og en seier som ikke var noe håp. Viva la Muerte!

Siden da krigen var blitt rutine, blev han knyttet som liaison-offiser til det italienske hovedkvarter, efter anmodning fra kirkens høieste hold. Overhodet for denne familien, som alltid hadde vært en av katolisismens støttepilarer, måtte ikke savnes når Spania igjen skulde bygges op. Han var nå på fjorten dagers permisjon i Frankrike. Hans hustru bodde hos sin slekt i England.

Den vakre våraftenen i Monte Carlo da han hadde gledet sig til å se schäferen rive apen i sønder, og man på det frekkeste hadde avbrutt ham i nydelsen, flyttet han hurtig sin interesse over på kvinnen ved nabobordet, for om mulig å dulme sig.

Med sitt sikre instinkt for perversjoner, visste Genia i det øieblikket han stod foran henne i hotellværelset, hvor hun hadde ham. Hun var klar over at det gjaldt å gi hans pinerglede et visst intellektuelt innhold hvis hun skulde klare å holde ham fast, og det var hun besluttet på. Det ophisset ham straks at hun var en russisk emigrant. Da de hadde drukket litt, lot hun ham piske sig med en lærrem hvor det var bundet fast en jernpigg. Det var legemliggjørelsen av den skjebnen som i tilfelle nederlag ventet hele hans klasse i Spania han ramte med sine slag. Genia fulgte med i hans galskap, hun fortalte ham om navnløse redsler som de hvite i hennes land hadde måttet gjennemgå, han holdt inne og hørte på med sitt anspente infantile uttrykk, så slo han igjen. Hun fikk ham til å fortelle alt han hadde gjort med fangene, og hun forvandlet sig i de mishandledes sted, og følte en vill lykke når pisken ramte henne. Til slutt, da han utmattet sank ned ved den blodige kroppen hennes, vugget hun ham ømt i søvn som han var et stakkars sykt barn.

Neste morgen satt hun i bilen med ham, underveis til Spania.

Burgos virket som en rus på Genia. Hele byen var full av militære, unge seierherrer, ulik hennes syngende landsmenn på nattklubbene, italienere som med et blikk rev henne inn til sig og smilte i berettiget intimitet mens de gikk forbi, tyskere med tynne bambusstokker i hendene, lik nonchalante sahiber i et koloniland. Innimellem uniformsmyldret gled de geistlige, sorte, røde, fiolette. På husveggene hang plakater. Franco kjemper for Kong Kristus. En mur hadde følgende innskrift: Betling og banning er forbudt. Som opvokst i en marxistisk stat gledet Genia sig over denne påvisning av sammenhengen mellem fattigdom og gudsbespottelse.

En måneskinnsnatt opfylte de Roxas et løfte som han hadde gitt henne. Hun fikk være til stede ved en henrettelse. Selv hadde han ofte oplevd en religiøs ekstase, drukken av blod. På tyrefekterarenaen i Badajoz hadde han sittet i en losje og sett to tusen arbeidere bli skutt med maskingeværer; da sanden lå full av lik, føltes det som Gud hadde vandret over jorden og tilintetgjort de vantro.

Op mot en hvit lysende mur foran en åpen grav, stod åtte milissoldater. Eksekusjonspelotongen bestod av marokkanere. Med sitt bleke asketansikt kommanderte de Roxas fyr.

Noen hadde ennå en cigarett glødende i munnen, andre ropte noe om la libertad, da skuddene traff dem. En sank ned på kne blandt likhaugen av de andre. De Roxas trakk revolveren. – La mig, sa Genia. De Roxas vendte sig mot marokkanerne. – Denne kvinne er russisk, hennes far er blitt drept av de vantro, sa han kort. Genia tok revolveren og gikk bort til den sårede. Hun stod og så et øieblikk triumferende på det likbleke proletaransiktet. Med vidtåpne øine trykket hun av. Hjernemassen sprøitet på klærne hennes.

Da de kom hjem, følte hun en ny, skarpere ekstase da han pisket henne, hun gned den blødende kroppen mot hans og slikket blodet.

Neste formiddag var Genia til gudstjeneste i katedralen. Det var te deum; for fascistene hadde inntatt en ny by, som deres fly først hadde jevnet med jorden. Gjennem et jublende menneskehav kom general Franco i åpen bil foran kirkens port, omgitt av marokkanere til hest med hvite flyvende kapper og lanser i hendene. Prestene mottok ham utenfor, og i et blendende følge av prelater og generaler skred han opover midtgangen mot den pavelige nuntius, mens orgelet bruste sin seiershymne, under buehvelvets høie, røkelsesduftende skumring.

I sin ærbare spanske kjole lå Genia på kne mot det kjølige stengulvet. Hun stirret på en kirkefyrstes fine bleke ansikt, idet han gikk forbi. Hvilken kirke, tenkte hun, som har kraft til å drepe.

Det var som en salig visshet fylte henne i dette rummet, hvor korguttenes lys funklet i uniformenes gull, at hennes generasjon som var utslettet, skulde få sin gjengjeldelse. Øinene hennes søkte gråtkvalte i inderlig takknemlighet mot kjempekrusifiksets forvridde, mishandlede skikkelse.

Det virket fullkomment idiotisk på Nana når Leonard gav henne bøker om moderne barneopdragelse; selv leste han dem omhyggelig igjennem. Det hele gikk ut på at man skulde la barnet få sin vilje mest mulig; de voksnes inngrep kunde bli noe av et sjokk.

En dag da Dick krabbet rundt på gulvet og vilde stikke en skitten gummiball i munnen, tok Nana den hurtig fra ham.

– La ham heller slikke på den, sa Leonard vennlig smilende. Den risikoen får vi ta; det er verre hvis Dick blir skremt. Det kan prege ham for livet.

Nana sa ikke noe, men hun tenkte sitt. Bekymret og faderlig følte Leonard at barnet var en eiendom som skulde bli kostelig og måtte passes godt på. Det passet ham, det beriket hans liv. Men denne mannen hadde alt utlevert barnet. Det var ikke hans. Det tilhørte en rå, vanvittig verden, som Leonard lot velte frem uten å løfte en hånd. Bomber falt fra himmelen og hus styrtet sammen. Skrem ikke Dick, sa han.

I plommefarvet høihalset pullover, løs tweed jakke og grå flanellsbukser gikk Leonard sin morgentur. Når han således hastet bakke op og bakke ned, måtte han undertiden minnes Kiras ord om renoksen; komisk snøftende rente han omkring og var fredsvenn på markene i England. Også Nana måtte ta avstand fra hans ubegripelige vekhet. Slik var det en munter troika som galopperte av gårde i vårmorgenene, to usynlige kvinner og han selv i midten.

De hadde så rett, så rett: innsatsen på voldens side var unektelig noe mer krevende. Menneskene utstod de forferdeligste lidelser under kriger og revolusjoner, de sprang mot fienden og blev slitt i sønder. Uten bedøvning lå de på operasjonsbordet og fikk armer og ben skåret av. Men var det ikke en del av vanviddet overhodet å akseptere de andres umenneskelige målestokk. Hvor tåpelig var for eksempel ikke skildringen av militærnekternes heroiske holdning når de stod ved muren for å skytes; man fikk det inntrykk at de faktisk var omtrent like modige som krigsdeltagerne. Men hvorfor la oss narre ut i begreper som mot, som de andre kunde spille på i tusen sinnssyke variasjoner? Det var godhet og fornuft som det nå gjaldt.

Plutselig på en natt våknet Nanas morsømhet til liv.

Dick hadde vært syk og ligget en ukes tid med høi feber. Det så ut som han var blitt bra igjen; pleiersken som hadde hatt noen stride døgn, fikk fri noen dager; Leonard reiste til London, hvor han skulde delta i et viktig fredsmøte. Nana og en pike var alene hjemme.

Utpå kvelden kom feberen tilbake; Dick begynte å ynke sig. Stadig tok han sig til hodet.

Nana ringte til doktoren i Gloucester som hadde behandlet Dick. Han var ute i praksis. Hvor? Hun fikk vite det, sprang op i bilen og kjørte av gårde. Det var ensort regnaften med glatte veier. – Vær god, vær flink, sa hun bedende til bilen, og lot den jage fremover. Hun fant lægen.

– La Deres bil stå her, sa hun. – Jeg kjører fortere.

Da han fikk se barnet, sa han: Det er nødvendig å operere. Jeg tør ikke ta ham til hospitalet med denne feberen. Jeg gjør det her. De må hjelpe mig.

Da Dick var bedøvet, sprellet han ennå. Nana måtte holde ham om armer og ben, mens doktoren arbeidet. Det lille ansiktet lå gustent og livløst mens doktoren skar.

Nana satt natten igjennem og stirret på det bandasjerte barnehodet. Da han endelig slo øinene op, bøide hun sig i gråt og smil ned til ham.

– Kjenner du mig, Dick. Det er mor.

Neste dag kom Leonard forferdet tilbake fra London. Nana var glad, nesten triumferende, over at hun hadde fått være alene med Dick den natten.

En måneds tid senere fikk Leonard et bittert anklagende brev fra en av de engelske kommunistene han hadde vært sammen med i Moskva. Følgende efterskrift var klapret ned: «Du vet kanskje at Kira Dimitrovna er død. Hun blev drept for noen måneder siden i Shanghai mens hun gjorde sin plikt. Hun deltok på et møte av streikende kuli-kvinner da en bombe blev kastet inn.» Det var første gang Leonard hadde hørt nytt om henne siden han reiste fra Russland.

Han hadde sittet alene i stuen da piken kom inn med brevet. I et grelt glimt så han sin tilværelses marionetteteater. Dekorasjonene til lykke var stilt op, og selv grep han om dukkene med ivrige hender, kom nå inn, nikk og vær glad. Nana var ikke lett å få til, men hans sønn var snild mot ham. Kiras øine av ild og is så på hans liv.

Han reiste sig og gikk ovenpå. Nana var litt dårlig og lå til sengs, Dick krabbet omkring i sengen hennes. Han satte sig på en stol ved veggen og så på. Han prøvde å stemme sig inn i Nanas sky, avventende vesen for å få henne tillitsfull. Det gikk. Han fulgte hennes reaksjoner overfor barnet, var ganske passiv selv, smilte bare med i hennes smil, og fikk til slutt en slags hemmelig fortrolighet mellem dem. Da han til slutt gikk bort til henne for å si farvel, kysset hun ham glad.

Men om aftenen da han kom op alene, trakk hun sig tilbake igjen. Når han var voksen mann føltes han fremmed for henne. Hun likte ham og var glad i ham når han var ufarlig, og de to kunde være barn som lekte sammen med et ennå mindre barn. Leonard tenkte: helst skal vi møtes i det infantile og holde til der. Hans meninger skulde også være infantile, han skulde gjenta de samme tåpeligheter som generasjoner før ham, og når han hadde sagt dem tilstrekkelig ofte, vilde hun se forbauset på ham: ja akkurat sånn var det! En mann skulde for eksempel drepe i skyttergraver for å verge et barn. Det var vedtatt, altså trygt.

Skremmende tanker og skremmende kjønn møtte hun med samme halvt sky, halvt resignerte fjernhet. Men to legemer er ikke fjerne når de er sammen; resultat for henne: vold. Pasifisten Leonard følte at han begynte godt i det små.

Hensynsfullt trakk han sig tilbake. I stille, nesten babyaktig harmoni gikk et par uker. Leonard holdt mest til i sitt eget værelse, hvor han arbeidet på sin bok: Mot vold. Stille, store trær og grønne marker var utenfor. Kira var død. Et liv i lidenskap var forbi; rett eller urett, men alt var satt inn. Uvirkelige møbler fylte værelset, uvirkelige landskaper bak vindusglasset. En bølge skyllet op over gruset. Bilen kom tilbake. Nana sprang ut.

I sin forpinthet syntes han at det vilde hjelpe om han kunde overvinne Nanas stille stedighet overfor det som optok ham selv. Lidenskapen i hans arbeid (og det kunde kanskje være lidenskap i annet enn å dø) blev latterliggjort ved den barnlige konvensjonelle fantasiløsheten som omgav ham. Et hjem var også en manns innsats. Meget kunde bli bedre om han kunde få revet Nana op, så hun forstod. Han gjorde et forsøk.

Nede i landsbyen var det et slags verksted hvor krøplinger fra siste verdenskrig arbeidet. Efter at de en kortere tid like efter fredsslutningen var blitt fremvist som helter i London, var de blitt fjernet, da moderne storbyer setter sin ære i ikke å ha avfall av noe slag på gatene. Leonard traff dem undertiden når han gikk innom vertshuset «The Golden Boar», og de satte pris på at han rev i øl på dem. Flere av dem så uhyggelige ut, særlig en som ikke hadde hake; en opsvulmet rull av leppe og kjøtt lå inn mot strupehodet; hvor øinene skulde ha vært var to smale røde sår. Den mest dekorerte av dem manglet begge hendene; ved festlige anledninger hadde han kunstige armer, og han virket såpass distingvert at han var utmerket presentabel ved krøplingeparaden i London på Armistice Day; engang hadde prinsen av Wales varmt trykket hans voksfingrer. Dette fortalte de andre Leonard, selv nevnte han det aldri; det var som han satt for sig selv med varme, grå øine og gjemte noe dyrebart.

Hvad de egentlig mente om krigen fikk Leonard aldri vite; men han var også utenfor deres liv, han kjøpte litt munterhet til dem, det var alt. I skjenkestuen vekslet deres opfatninger efter selskapelighetens krav på larmende uenighet, snart var krigen et helvete, snart den beste tiden i deres liv; snart burde man gjøre unevnelige ting med generalene, snart var de visstnok både gode og gamle.

En dag inviterte Leonard dem alle sammen hjem til sig og lot dem hente i fire biler. Han vilde gjerne gjøre dem en glede, og han hadde bruk for å snakke med dem. I sin bok vilde han ha et kapitel om verdenskrigens tyve millioner lemlestede, den utmerkede bruk som civilisasjonen gjør av arbeidsvillige hender og raske unge føtter. Han hadde også planlagt et avsnitt om de krigssinnssyke, resultatet av at man innbyr fint konstruerte, mottagelige hjerner til å tenke inne i en eksplosjon. Det var dette som kaltes livets høieste øieblikk. Men Leonard vilde også at Nana skulde se disse mennene; kanskje hun da vilde begripe hvad krig var.

De var meget takknemlige over å skulle besøke ham; de følte ikke lenger medlidenhet som noe krenkende hvis den medførte en avbrytelse i deres tilværelse. Men da de kom ut av bilene foran det vakre gamle huset hvor Leonard tok imot dem, følte de sig ulykkelig revet ut av sitt livs rutine. De stod i solskinnet og visste ikke hvad de skulde gjøre av sig. En av dem fikk da heldigvis øie på Dick som lå på plenen i sin kurv. Desperate av skyhet hastet hele flokken bort mot barnet, krykker og treben gnurte mot gruset, en mann med jernkrok istedenfor hånd trakk den hakeløse med sig. De samlet sig om barnet, grådig og oplivet som om en drink. De fikk ny sikkerhet ved denne absolutt anerkjente gjenstand for menneskelige gledesutbrudd, og gav den spede, skrøpelige Dick, som stirret interessert på dem, de mest usannferdige navn og sa han var en kjekk liten satan. Leonard stod smilende mellem dem.

Med ett kom Nana hurtig ut fra huset, nikket kort til mennene, løftet Dick op på armen, og gikk inn. Leonard reddet situasjonen ved å rope til barnet at det måtte vinke; alle stirret efter det og ropte begeistret da Dick løftet armen, gurglende av fryd, idet han forsvant inn døren. «Han skal ha mat,» sa Leonard fortrolig. De seende av dem blunket nå megetvitende og mente at en slik liten satan visste å forsyne sig.

Leonard var såret over Nanas hjerteløshet overfor disse ulykkelige; han fikk dem inn i huset og sørget for at de hurtig fikk whisky for at de skulde glemme enhver misstemning. De blev fort muntre; muligens gjorde deres mangel på lemmer at de tålte mindre enn menn som hadde et helt legeme hvor alkoholen kunde fordele sig. Kanskje følte de trang til på denne måten å slippe bort fra den sympatiske unge mannen som så deltagende vilde befingre deres lidelser. De var overordentlig hjertelige overfor sin vert og fant hurtig det eneste fellesskapet hvor de kunde holde sammen mot ham. Glade begynte de å synge viser fra skyttergravene. Den blinde uten hake begynte å le, lydløst; han stotret frem en morsom oplevelse den gang han hadde stjålet provianten fra et annet kompani. Alle hørte takknemlig på ham, da de en uke før hadde skåret ham ned fra loftsbjelken. Mannen med armkroken la fortrolig jernet på Leonards kne og gav ham hviskende tips hvordan de franske pikene skulde ha det. Den dekorerte med de sympatiske øinene satt hemmelighetsfullt for sig selv, som om han blankpusset et dyrebart, usynlig smykke, han var fast besluttet på ikke å fortelle dem om prinsen av Wales.

Nana kom ikke inn. Hun hadde tatt bilen og kjørt av gårde. Dette krøplingebesøket, tenkte hun, var en demonstrasjon av den verdenen Dick skulde vokse op i, hvis ikke Leonard fikk det som han vilde. Men var det noen som spurte ham? Alle andre vilde forsvare sig, og hvad så? Da skulde antagelig «det nye mennesket» settes inn. Hun husket noe han hadde sagt engang: Det verste ved en krig er at ingen får være almindelige mennesker lenger. Vi får valget mellem å være rovdyr eller martyr.

Rovdyr. Stakkars Dick, han var ikke noe rovdyr. Han var så liten og snild. Aldri hadde pleiersken sett et barn som gråt mindre.

Martyr. Det betydde vel at han tålmodig skulde finne sig i all lidelse og alt hat som nå slapp løs over jorden. Det kunde han nok; men de vilde være så onde mot ham, og han hørte ikke engang på det ene øret efter operasjonen. Det var til martyr Leonard vilde bruke ham. Se her hvad dere gjør med små barn, vilde han utbryte, som han tok inn et stikk.

Da Leonard kom inn til Nana for å si god natt, lå hun fullt påklædd på sengen.

– Er du syk? spurte han kjærlig.

– Nei.

Han sa nølende: Jeg tror våre gjester vilde ha satt stor pris på om du hadde hilst på dem.

Hun sprang op; med hvitt, forvridd ansikt og hendene knyttet, stod hun foran ham.

– Du! Du! skrek hun hatefullt.

Hun stod et øieblikk slik; så kastet hun sig igjen ned på sengen.

Leonard sa: Hvis jeg forstår dig riktig, er du nervøs fordi disse stakkars menneskene gikk bort til Dick. Du tar helt feil hvis du tror at han har ondt av et sånt syn, du så ovenikjøpet gutten smilte til dem.

Han blev stående en liten stund foran henne. Hun lå med hodet ned i puten. Til slutt gikk han.

Nana er svært ubalansert, tenkte han. Og fordi vi kommer fra hvert sitt land, har vi vanskelig for å forstå hverandre. Jeg skulde gjerne visst hvordan hennes mor var; faren virket meget likevektig og sund.

En plutselig bitterhet mot Nana skjøt op i ham; men efter å ha vært inne og sett på Dicks rene, bløte trekk, gikk han lettet ned og satte sig ved arbeidsbordet.

Harboe hadde giftet sig igjen.

Han var nærmest lettet da Genia forlot ham i Monte Carlo, og siden ingen visste om det, følte han ikke noen ydmygelse heller.

Hans dype sorg var at hans øiesten Nana var så hård mot ham. Med tunge, triste øine satt han i den ødslige stuen under det store maleriet av henne med det sky ansiktet og den spede kroppen i vinrød kjole. Tomt gungret det under føttene hans når han gikk over hennes steppegulv som aldri var blitt brukt. Han drakk ikke så lite; utpå natten gråt han. Den fysiske spenstigheten som han hadde vært så stolt av, var borte. Han var blitt temmelig svær, og i fuktig vær var det som væskene i kroppen hans tvunget ham ned og gjort ham sløv; han kunde da sove med vidtåpne øine når han satt ute på en restaurant midt i larmen av mennesker og musikk.

Men engang, da det i en hel uke hadde vært tørt, vakkert vær på Finse, gav han sig i kast med et nytt eventyr.

Randi Mehlsom tilhørte en kjent riksmannsslekt. Hun var et par år eldre enn Nana (som hun kjente fra skolen). Hun hadde et praktfullt bløtt, ravnsort hår, et rått tilhugget, blekt ansikt og en deilig kropp; body by Fisher, sa kjennerne. Det var noe av et syn å se henne i hvit stramtsittende silkekjole som glinset om hennes litt overnaturlige bryster og lår. Hun var bak sitt brutale, snøftende utseende et inderlig godt menneske. Som ganske ung pike hadde hun hatt et forhold med chaufføren, nærmest fordi hun var forvirret over all denne legemsprakt og ikke egentlig visste hvad hun skulde gjøre av den. Siden, da de tok ham fra henne, var hun gavmild overfor menn av sitt eget miljø, ingen hårde foreldreord bet på denne snilde frodighet.

Harboe, som en natt fikk følge med inn på hennes værelse, blev varm om hjertet ved å finne en slik forening av kropp og hjertegodhet. I de følgende dager var han stadig sammen med henne. Nå grep familien, som gjerne vilde at Randi skulde falle til ro med en mann som var lignet for seks millioner, diskret inn. Med smil og små, megetsigende ord, omdannet de hotellet til en arena hvor beundrende gjester satt omkring med den innlevelsen som man gjerne føler overfor en rik mann og så Harboe være uimotståelig. Han blev selv grepet av spenningen; til karnevalet fikk han sendt op sin røde engelske huntingfrakk, ingen hadde sett make til mandig skikkelse. Bare en sjelden gang tenkte han at nysgjerrigheten kom muligens til å følge ham og denne unge piken lenge, lenger enn det passet ham. I årene fremover vilde han være elsker i skjærende projektørlys. Hans forfengelighet avviste tanken. Aldersforskjellen mellem dem, tredve år, virket tvert imot som en spore på ham, han følte sig som et brusende undtagelsesmenneske, og var som en storm over henne. En måned efter var de gift.

Fra nå slet han Nana ut av sitt liv. Randi spurte om hun ikke skulde skrive og fortelle Nana om deres ekteskap. Nei, svarte Harboe kort. Han fjernet ethvert minne om datteren; han solgte «Nana II» og fikk navnet utslettet; parkettgulvet lot han fylle igjen. Det var intet ekko av henne i hjemmet.

Harboe kastet sig over forretningen med en kraft som måtte overvelde hustruen; han gikk til modernisering av hele flåten, skiftet ut gamle skib og bygget stadig nye i utlandet, Randi knuste champagneflasken mot baugen. Hele foretagendet lyste lang vei av ungdom.

Men undertiden i vått vær når Harboe plutselig hadde sittet og sovet en fem minutters tid i sin stol, kunde han fare op og nesten i angst betrakte Randis overdådighet. Hvad skulde han foreta sig med alt dette når han for eksempel blev seksti?

Like efter begynte han da gjerne å snakke om Nana, med den hatefulleste kynisme. Randi vilde legge inn et fredelig ord; men Harboe var ubøielig: Nevn ikke hennes navn! ropte han.

Hans hustru, som var så snild, skjønte ingenting. Med Harboe forklarte at han var så gal efter Randi at han vilde ofre allting.

I samme sekund de hadde lagt sig, side ved side, om natten, begynte han hurtig å fortelle Randi om alt han gjorde for hennes skyld, han rev alt ut av sitt hjerte, skjønte hun ikke at dette var lidenskap, besettelse? Han utmalte hvorledes han vilde stenge døren for Nana hvis hun kom tiggende med sitt barn på armen.

Uforstående lå Randi og lyttet; men hun var glad over at hun var gjenstand for slike sjeldne, merkelige følelser; blidt strøk hun ham med sin kjøttfulle hånd. Beroliget sovnet Harboe.

Like efter at fascistenes offensiv mot Katalonia var begynt, fikk Donald et brev fra Ann hvor hun skrev at det gikk ikke lenger. Enten fikk han komme hjem øieblikkelig eller hun var ferdig med ham. Det stod også noe om at hun elsket ham, men Donald festet sig mest ved en setning, som var en ny tone hun aldri hadde benyttet sig av, selv i brev som var oprevne av søvnløshet og sovemidler: Du må huske at jeg er en kvinne av kjøtt og blod.

Lewis, tenkte Donald.

Han sendte henne et telegram: Kommer så snart jeg kan, satte sig ved skrivemaskinen oppe i censuren og slo ned sin skildring av fascistenes gjennembrudd. Burton var også ferdig, de løp ned og kjørte ut igjen til fronten. De var sluttet med å sove og var for trette til å spise; de levde på cigaretter og konjakk. Om dagene var de ute der hvor det hendte, så inn til Barcelona, fikk sendt dagens nyheter og tilbake igjen. Et folk på flukt fra knuste landsbyer strømmet på begge sider av bilen, hvite kvinneansikter, barn som ravet av dødstretthet og blev løftet op av gamle menn, inntil hele toget veltet sig ned i grøften, mens flyene strøk over veien, og så slepte de sig videre, titusener på marsj, undtagen de som satt igjen hos de døde. Verden måtte få vite dette, men Ann vilde at han skulde huske noe annet; at hun var en kvinne av kjøtt og blod. De spanske kvinnene som mistet sine hjem og fikk sine barn drept og aldri visste om deres menn levde neste dag, kunde bruke samme metode og forlange overgivelsen. De gjorde det ikke.

Altså allikevel Lewis. Han kjente litt til ham. En pen ærgjerrig gutt på et par og tyve år. Han studerte i Paris og hadde dårlig med penger. Som estetiker måtte han helst holde sig til andre folks koner, egen hadde han ikke råd til og luddere var ikke delikate. Det var ingenting å si på det. Hele massen av ungdom, som i sine beste år (flere og flere år blev det) var satt utenfor, hevnet sig som spekkhuggere.

Fra Lewis’ synspunkt: hvorfor ikke Ann? Men Ann kunde ha spart dem for dette, trekantens problemer; landsbyer brente i horisonten. Hun hadde gjort dem begge så almindelige, hun var ikke Ann lenger, men en kvinne som hadde krav på mann; når det var så bunnløst billig, var det litt flaut å ile hjem og stå til tjeneste. Om natten fulgte han regjeringstroppene under motangrepet.

Noen dager senere, igjen i bilen ut fra Barcelona, skjønte han at han hadde gjort Ann blodig urett. Hun var syk og forpint; han hadde ofret henne. Han hadde gitt tidens ulykke førsteprioritet fremfor hennes, og han fikk ta konsekvensene av det. Han var ynkelig om han som hadde ignorert hennes lidelser, forlangte rett til å ha sine egne. Hvis hun vilde ha ham tilbake, fikk han avskrive det hun nå drev på med i Paris, og gå videre.

De kjørte nettop gjennem en liten landsby, da chaufføren bråstanset. Bombefly. De sprang ut og la sig inn til en husvegg hvor lufttrykket var minst. Et hus blev knallet ned tyve meter til venstre, et annet ti meter til høire. De reiste sig med munnen full av kalkstøv. Noen lik lå i gaten.

De kjørte videre.

Hvad betydde en oplevelse Ann hadde mot det at hun levde. Tusener av slektledd hadde trengs for å skape henne, utallige dager av hennes eget liv, regnværseftermiddager i barneværelset i Philadelphia, bøker, musikk, svømmetak ut i brenningen, venner og ensomhet; årene med ham selv, da hun hadde gitt ham hele denne ufattelige summen: du eier den, gjør med den hvad du vil. Utakknemlig vilde det være å forkaste alt dette fordi om hun lå noen timer med George Lewis. De var like fremme ved de forreste linjene. Chaufføren vilde stanse.

– Kjør på! Hombre!

En uke efter var offensiven stanset. Regjeringen hadde stabilisert sin front; på noen tid kom ingenting til å hende. Donald var fullstendig slitt ut; huløid med innfalne kinner satt han oppe i en av censurens skinnstoler, for sløv til å snakke.

De var gode mot ham og skaffet ham en plass i flyet. Om eftermiddagen ventet han på en fortausrestaurant i Toulouse til toget skulde gå. Han så ingenting av menneskemylderet som gikk forbi. Han satt ved det åpne kupévinduet de ti timene til Paris. Sort og våt suste natten forbi. Han følte det som noe merkelig da det begynte å lysne, at noe hadde krefter til å forvandle sig.

Han gikk op trappene til leiligheten. Han hadde entrénøkkelen fremme, men la den i lommen igjen og ringte på. Ann lukket op. De gikk inn i stuen. Det var noe trossig og fiendtlig over henne, men det gled bort. Hun så forferdet på ham og siden medlidende. Hun kjente ham nesten ikke igjen. Det var et grått lys over ansiktet hans av all død han hadde sett.

– Ikke si noe, sa han tonløst. Jeg er så trett.

Han satte sig. Det var så stille i stuen. Ann var der. Alt var godt. Hun stod og så hjelpeløs på ham. Hun var ikke hatefull lenger; han fikk lov til å sitte der.

Han så på henne: Du er så snild, mumlet han.

Hun la sig ned på gulvet foran ham og gråt i fanget hans.

Hele dagen klynget de sig til barna. Til slutt kom kvelden; de satt inne ved barnesengene; de blev sittende til Albert og Joan sov. De var alene.

Donald la sig først og slokket lyset. Ann kom inn fra badet og la sig ved siden av ham i mørket. Han tok efter hånden hennes; de lå uten å si noe.

Endelig sa han: Det har vært en ond tid. Men med det samme ønsket han det usagt. – Ikke si noe, sa han og trykket hånden hennes.

– Jo, sa hun hårdt.

– Det er ikke nødvendig, Ann.

Det var stille lenge.

– Jeg har måttet ta bort et barn.

Han strøk henne over håret: Stakkars min egen.

Han tok henne i armene sine og kysset henne. Deres legemer kunde finne hverandre igjen. Hun la sig inn til ham med et klynk som av en dyremor som ikke vil miste ungen sin. Men innerst inne visste Donald at det hun sa var ikke sant. Hun sa det for at han skulde kunne få henne. Hun hadde brukt et billede på at noe som ikke var ham, var hendt med kroppen hennes.

– Stakkars dig, gjentok han.

Litt efter sa han: Jeg må tilbake igjen, Ann. Hun svarte ikke. Hun bad ham ikke bli. Han hadde villet prøve henne. Nå var han helt sikker.

Hjertet hans var livløst og grått, som dekket med støvet av et sammenskutt hus.

Donald visste at han var en kujon. Så lenge han var så trett at han ikke var menneske, klarte han å være god mot henne og stryke henne over håret. Stakkars Ann. Men når kreftene vilde komme tilbake og han skulde vise sin ømhet for henne, vilde han ikke holde mål. Med styrken vilde piningen og fornedrelsen begynne. Han var for meget mann, eller for lite.

Siste dagen satt de på en fortauskafé da Lewis gikk forbi. Han smilte vennlig til dem begge. Ikke noen hjertesorg hos ham, tenkte Donald, om han ser at Ann blir tatt av en annen mann på gjennemreise. På Ann var det ingenting å merke da hun så ham.

Donald kjørte alene til stasjonen og fant sig en kupé. Hvor ofte hadde han ikke reist denne turen. Han kjøpte en avis. Nye bombardementer. Toget begynte å gå. Han følte det som en lettelse. Det var som han skulde få komme hjem.

Leonard hadde leid et hus for sommeren i Bretagne, ikke langt fra Quimper. Det var et eføiklædd stenhus under store almetrær; foran lå en grønn plen, hvor de satte op grinden til Dick. Han var nå såvidt begynt å stavre omkring. Her ute hadde han sengen sin hele dagen. Med blå forbausede øine fulgte han bladenes lek i løvkronene over sig, det var noe der oppe som levde og løp og stanset, hvad kunde det være? Han likte det så godt, for det gikk aldri fra ham. Glad kunde han se på en sommerfugl og strekke sig efter den; men den fløi sin vei. Men alle de grønne der oppe blev alltid tilbake, for å leke med ham.

Til eiendommen hørte en liten sandstrand, hvor han fikk tumle rundt i vannkanten, når faren og moren badet. Nana hadde indianerkanoen sin liggende her; til Leonards nervøsitet tok hun Dick stadig ut i den. Hun var en glimrende svømmer og vant til kajakk fra somrene i sitt eget land. Hun syntes det var en latterlig tanke at hun ikke skulde ha barnet med. Leonard fant sig i det. Mødre har nesten heroisk mangel på nerver når det gjelder deres barn, tenkte han, eller kanskje: mangel på fantasi.

Men Leonard bad henne inntrengende om ikke å ta Dick med på de gale turene hennes i bilen. «Jeg vet jo at du kjører briljant,» sa han på sin vennlige faderlige måte som hun ikke utstod, «men ikke alle andre kjører like godt, og det kan hende en ulykke som du ikke har makt til å avverge.»

Efterhånden kom han til å føle en ny ømhet for Nana denne sommeren; det bunnet i et slags samvittighetsnag. Var ikke dette ensomme livet galt for henne. Hun var knapt tyve år; hun hørte hjemme blandt lykkelig, glad ungdom. Langs kysten lå små badesteder hvor solbrente unge piker og gutter crawlet ut mot horisonten til det brakende messingdrønnet fra strandhotellets orkester hørtes som en fin tynn gresshoppetone og til slutt blev helt borte, og ennå svømte de leende videre. Om kvelden danset de på bryggene, hvor fiskegarnene hang som slør i blekrøde og blekblå pastellfarver, og skjæret fra kaféene falt i margaringule striper ut gjennem mørket på lysklædde skikkelser som myldret forbi.

Han foreslo Nana at hun skulde kjøre over til disse stedene av og til. Han vilde gjerne bli med. Hun så forbauset på ham:

– Det er så mange mennesker, sa hun brydd.

En eftermiddag fikk Leonard se et merkelig syn. Han kom opgjennem haven og blev stående usett inne blandt stammenes mørke. Dick satt gråtende inne i grinden på gressplenen; han måtte ha snublet og slått sig. I sennepsgul strandpyjamas stod Nana rådvill foran barnet. Plutselig begynte hun å steppe, ansiktet var fraværende som hun lyttet efter musikk; hurtigere og hurtigere danset hun. En dyp medynk fylte Leonard; dette innesluttede ensomme mennesket hadde ikke en mors vanlige evne til å manøvrere barnet tilbake fra smerten med dyktige småord. I sin hjelpeløshet prøvde hun å artikulere så godt hun kunde. Hun skottet ned på sønnen. Dick smilte. Med et lite klynk av takknemlighet grep hun ham, løftet ham op og krystet ham inn til sig, men ansiktet var uten smil, spent og alvorlig.

Til Leonards forbauselse var Nana alltid i stuen, hver aften når nyhetene kom gjennem radioen. Hun er blitt meget modnere, tenkte han glad, og begynte å interessere sig for sin tid. En rolig kultivert stemme fortalte dem kveld efter kveld på samme klokkeslett om dagens krig eller dagens episode som kunde føre til den store krig. Nana tenkte: bare mennesker som var sikre på at deres barn vilde bli brutale nok til å greie sig, burde forplante sig i denne blodtiden, hverken hun eller Leonard hadde kraft i sig til å skape et sånt barn. De var unyttige begge to. Alle som ikke hadde et hårdt, almindelig håp for sine barn som voksne (du skal bli ingeniør, offiser, forretningsmann, læge o. s. v.), var unyttige foreldre. Dick var for Leonard og henne bare et barn, frembragt på underskudd; skulde han klare livet, måtte han beskyttes av alt som en rolig, fin kultur kunde gi ham; men i denne verden av sammenstyrtende byer var han bestemt til å mishandles og tape. Selv kjente hun bare ett menneske som bestandig vilde klare sig glimrende, hennes far. Hun så ham oplagt og kampberedt på landeveien, mens den døende klaget under hjulene. Men selv han hadde ikke klart å prestere et barn som var fullt av appetitt på å overleve. Nå hadde han giftet sig om igjen for å gjøre et nytt forsøk. Bedre lykke denne gang, tenkte hun.

Den klare, sirlige røsten henvendte sig til henne: Japanerne jager de sårede ut av kinesiske hospitaler. Hundre skolebarn er drept i Barcelona ved luftbombardementet idag. Nye mord i Nasaret. En sudetertysker er drept og Berlin karakteriserer stillingen som uutholdelig. Like efter hørte de et møte i Tyskland; da menneskemassen blev forespeilet krig, skrek de som ville dyr som lukter blod.

– Briljant, sa Leonard, bevisstheten om den ene døde er så uutholdelig at de er villige til å ta en krig for å hevne ham. Aldeles riktig. Når et par millioner er drept, klarer man absolutt tanken på ham som blev skutt idag.

Nana kjente ham nå: han innkasserte misèren som en tennerskjærende seier for sin egen sunde fornuft; hver gang det hadde vært en særlig uhyggelig nyhet, satt han inspirert og skrev til langt på natt. Alt han kommer bort i, tenkte Nana, suges ned som i en trakt og blir til triumferende håpløshet. Ofte gikk det dager mellem slike utsagn, men for henne virket det som de fulgte ubønnhørlig og pinefullt slag i slag.

Det kunde være en efterlysning. Andrew Smith, som er på biltur i Danmark med en bil, det og det nummer, må melde sig snarest på St. Giles hospital, London, da hans sønn, Robert Smith, er alvorlig syk.

– Det er synd på Andrew Smith, sa Leonard.

– Ja.

– Alle som hører det blir bedrøvet. Det er nok. Det er ikke nødvendig å la et par millioner sønner dø. Vi klarer oss fint med Robert.

Det blev spilt mange militærmarsjer denne sommeren.

– Det er på grunn av trommene.

Hun så mistenksomt på ham.

– For å venne folk til geværskuddene, forklarte Leonard.

En dag var de oppe på et lite fjell som med hvite kalkskrenter stupte rett ned i havet, Øverst stod en statue av Jomfru Maria. På sokkelen var det festet små marmorplater med et navn, en dato og ordene «Merci, Mère». Det var fiskere som takket for sin redning i havsnød. Nana syntes det var vakkert.

Leonard sa: I virkeligheten er det latterlig at overhodet noen fiskere skal omkomme. Hvis menneskene ikke var så sinnssyke og brukte pengene til rustninger, blandt annet for å drepe fiskere, kunde de skaffe sig en helt pålitelig værvarsling og dessuten skape slike kår at ingen behøvde å gå ut når det var livsfarlig. Som en minnelse om menneskenes tåpelighet burde navnene på de forulykkede også stå her, og så: Merci, Mère. Er du ikke enig, Nana.

Hun nikket sløvt.

Leonard var glad over at hun forstod ham. De gikk nedover. Nana vendte sig. Den tålmodige stenkvinnen stirret utover havet gjennem en blekblå sommerhimmel.

Eftersom ukene gikk, blev Nana sikker på at hun skulde ha et nytt barn. En dag kjørte hun inn til Quimper, og lot til sin motbydelighet en læge undersøke sig. Hun var på tredje måneden. Hun sprang inn i bilen og kjørte av gårde. Et sted stanset hun og badet, så raste hun videre, for at farten skulde vaske henne ren for de mannshendene.

Hun var fullt bestemt på at barnet ikke skulde komme til verden. Hun vilde ikke si noe til Leonard, han vilde skinne av lykke ved et nytt barn å klynge sig til; helst vilde han bare avle.

I avsky tenkte hun på det som en læge nå kom til å gjøre med kroppen hennes; heller dø. Time efter time satt hun med hårde hender ved rattet, mens asfaltveien styrtet inn mot hjulene.

Hun kom sent hjem. Leonard satt bekymret oppe og ventet, men sa ikke noe. Om natten fikk hun ikke sove. Hun listet sig ned i nattserken og gikk gjennem haven til en stor sten ovenfor huset; her la hun sig på ryggen med sprikende lemmer, det var som nervene splintret kroppen hennes. Lenge lå hun slik, for å la himmelrummet trekke pinen ut av henne. Det var så stort og høit og rolig at det måtte kunne gi henne fred, kanskje visdom. Ingenting hjalp. Utpå morgenen gikk hun tilbake til huset, kastet noen klær på sig og kjørte av gårde.

En formiddag kort tid efter, da hun var ute og padlet med Dick mellem benene, kom plutselig en tanke over henne. Hvis hun ikke vilde at det nye barnet skulde leve, hvorfor skulde Dick bli igjen. De vilde bli så onde mot ham. Hun hadde gitt ham livet, var det ikke hennes plikt å beskytte ham, når ingen andre vilde. Med langsomme mekaniske tak padlet hun mot land.

Leonard lå på stranden efter badet. Han følte sig lykkelig, selve sommerdagen hadde klart det som ingen tanker kunde gjøre, og skapt en kemi av tindrende lyshet i huden og blodet hans. Han hadde vært langt utpå og følte styrken i brystkassen og lemmene, mens han svømte som gjennem en sval, salt glede. Når han hvilende lå på ryggen der ute, var han alene med en hvit sommersky rett over hodet på sig. Gjennem hånden som skygget for øinene her på den blendende sandstranden, sivet solskinnet ned som gjennem en lyserød kløft, i et mektig fjell-landskap i morgendemring ved verdens skapelse.

Han sprang op da kanoen nærmet sig. Han vasset ut og løftet Dick op. Sammen gikk han og hustruen opover bakken. Nana hadde korte blå silkeshorts og et soltørklæ knyttet rundt brystet, på hodet et skaut med valmuemønster. Kroppen var brun av solen, bare med en hvit huet hudstripe langs tørklæet fra ryggen under armhulen op til halsen; brystenes spente blekhet innenfor var som noe eggende uerobret. Leonard la hånden ømt rundt skulderen hennes.

Om aftenen kom hun inn til ham. Det var første gang hun kom av sig selv. I ordløs lidenskap gav hun sig hen, det var som hun i dødsangst klynget sig til ham. Da hun var gått lå Leonard takknemlig tilbake; kanskje en ny og lykkelig tid var begynt.

Om morgenen var hun ikke i huset. Det lå en lapp utenfor døren hans. Blir borte en uke. Han gikk hurtig inn i barneværelset. Dick lå smilende i sengen sin. Hun var reist av gårde i bilen, bare med en liten håndkoffert.

Han visste ikke et sted hvor et telegram kunde tenkes å nå henne. Det var bare å vente. Trett satte han sig i en stol i stuen. Klokken over den falske kaminen viste fem på åtte. En evighet gikk. Han så op. Klokken var ti over. Ventetiden begynte.

Med lyse silkedønninger skyllet Middelhavet dovent inn mot stranden i en bord av skum. Innenfor lå den internasjonale brigades sykehus. To skandinaviske frivillige satt bleke og uttærte på en benk under palmene i parken. Sårene var læget; granatsplintene var forlengst plukket vekk. Men sjokket av eksplosjonen hadde blåst kraften ut av dem; og syke som de var tålte de ikke den oljete spanske maten. I flere uker hadde de gått oppe. Motløsheten blev verre når de leste avisene som de av og til fikk sendt hjemmefra; ikke-innblandingskomitéen fant stadig på nye tricks for å ramme Spania, næringslivets menn arbeidet for forbindelse med Franco. Mot disse maktene som gled fremover som en klorgul gass, hvad nyttet noen frivillige? En dag sa lægen at de egentlig burde reise hjem. De begynte med iver å lese sportssidene i avisene.

– Arne har gode resultater i diskos.

– Mogens har svømt hundre meter crawl på pen tid.

De snakket om mat de skulde spise, om kamerater og piker de kom til å treffe igjen. Så fikk de meldingen om at de skulde tilbake til skyttergravene; fascistene var brutt igjennem ved Ebro. Alle måtte kastes inn. De gikk til lægen; han minnet dem om at fascistene ved erobringen av Toledo ryddet hospitalene med håndgranater; selv om de ikke var helt friske, måtte de være glade over at de kunde verge sig. Ingenting var gjort for deres hjemsendelse; de måtte under alle omstendigheter bli i Spania ennå noen uker; hvor?

Rundt dem snakket alle om å komme av gårde; det var mest tyske emigranter, men også en del skandinaver. Emigrantene visste at de kanskje om noen måneder vilde bli trukket tilbake og sendt ut av Spania. I beste fall vilde de være uvelkomne i Vest-Europas demokratier, de måtte sitte ganske stille og uvirksomme så ingen skulde merke dem. I verste fall blev de jaget. De hadde drømt om en verden uten grenser, og nå reiste grensene sig og pisket dem videre og andre grenser møtte dem med piggtrådsvøper; blodige løp emigrantene mellem en spissrot av grenser; ikke alle kom fra det med livet. Nå gjaldt det å finne tilbake til sine avdelinger; skyttergravene var det siste sted i Europa hvor de ikke var flyktninger, men mennesker som fikk stå inne for sitt verd. Simon, den jødiske stabssjefen, skjulte sig i en tom ambulanse som skulde ut til brigaden; fornøid lå han der på lerretsbåren, som var sortflekket av blod, med bandasje rundt hodet og vibrerte med neseborene, da bilen svingte ut av hospitalsporten.

De to unge guttene gikk ned til benken hvor de pleide å sitte.

De hørte bilene som rullet inn på gårdsplassen med de første sårede; solskinnet var kvalmt av kloroform. Dønningen slet på dem, hver gang den gled frem og gikk tilbake; den skulde bli igjen.

Slik satt de da Knut fant dem.

– Vi skulde jo få reise hjem.

– Hvad kan vi gjøre der ute.

– Vi vil ikke.

Knut skulde selv av gårde til en annen front om kvelden. Han sa: Vi er ikke kommet til Spania for å reise hjem.

– Det er lett nok for dig.

– Det er det samme for oss alle.

Men med en gang han hadde sagt det, visste han det ikke var sant. Han følte sig ubehjelpelig, gold og treaktig. Han selv passet til dette livet. De to andre gjorde det ikke. De hadde vært totalt uegnet fra første øieblikk de kom ned. De var et par og tyve år og hadde ikke kjent annen tilværelse enn arbeidsløsheten; ingenting hadde livet gitt dem. Allikevel var de reist til Spania, uten noe håp for sig selv, og med døden foran sig, for kanskje å gjøre livet rikere for andre. De kjempet for demokratiet; således forsvarte de beundrede kamerater, Arne som kastet diskos, og Mogens, som hadde forbedret sin egen tid i hundre meter crawl . . . Han syntes han aldri før hadde visst hvor dype, merkelige muligheter mennesket har enn i dette øieblikket, da han så på de to bleke, nervøse ansiktene foran sig. Mot var i meget ferdighet. Den som skjøt godt, kunde være tryggere enn den som skjøt dårlig. Disse to hadde ingen ferdigheter; de var skjelvende efter granatsjokk; de vilde ikke tilbake til fronten, og allikevel følte Knut at de var blandt de modigste mennene han hadde truffet.

Han prøvde å hjelpe dem. De rykket til i mistenksomhet; de vilde ikke ha annen hjelp enn til å reise hjem. Argumentene hans drev dem tilbake til innhegningen hvor de skulde slaktes. Allikevel gjorde hans måte å snakke på langsomt et inntrykk på dem; han som var så modig og dyktig, var ydmyg overfor dem. Midt i deres organiske angst blaffet det op et minne om det de selv følte da de reiste hit ned og visste hvad de gikk til, men sa: allikevel. Nervene deres blev roligere; med en dump ro satt de på benken. Knut fulgte dem til lastebilen; de stod trengt sammen med tredve andre, med gevær og stålhjelm. Bilen kjørte ut på hovedveien.

Inne i en av sykesalene lå brigadens tidligere politkommissær Gustl. Han hadde engang vært moralsk rådgiver for soldatene, hans opgave var å gi dem trygghet og mot. Nå lå han og var polit-kommissær alene for sig selv. Den granaten som hadde revet begge hendene av ham, hadde også gjort ham blind.

Hans kone Helene var kommet. Hennes mor var død; hun hadde kunnet reise fra Paris. Nå arbeidet hun som pleierske på hospitalet. Hun var blomstret op, maten og solen og badingen i Middelhavet hadde gjort henne godt. Hun følte disse månedene før emigrantene skulde tilbake, som en underfull ferie. Når hun satt ved sengen, syntes Gustl at han luktet en rugaker som de hadde gått langs, for lenge siden.

Helene snakket om fremtiden: Vi kommer til å bo i Paris.

Gustl svarte med sin rolige, eftertenksomme stemme: Du kanskje. Ikke jeg. Jeg trenger dig ikke. Jeg er ferdig med dig. Du vet jeg har alltid vurdert kjærligheten mellem mann og kvinne under synsvinkelen: er den nyttig. Den skal få to mennesker til å yde mer. Vi er ikke nyttige for hverandre lenger.

– Jeg har bruk for dig.

– Men jeg ikke for dig.

– Behøver jeg å slikke jorden for dig, om du ikke har hender eller syn? Du tror du er hovmodig, men du er bare ydmyg. Begge deler er laster. Jeg trenger den gode klare hjernen din. Er du redd for at du ikke skal kunne være noe for mig som mann? Det skal vi bli to om. Overhodet ikke vær så frekk og fortell at jeg er ubrukbar.

Noen dager senere satt Helene på den tomme sengen ved siden av ham og bøtte en operasjonskittel. Det var i middagspausen hennes. Et svalt pust fra havet stod inn gjennem de åpne vinduene. Gustl sa: Den borgerlige litteratur har gitt anvisning på hvorledes en mann skal bruke sine armer og øine til private og uinteressante formål, jeg har aldri fulgt deres råd. Man vet også nøiaktig hvorledes min skjebne som krøpling blir, stigende forpinthet, hustru vil være god, men kommer sent hjem, krøpling tenker sitt, venner blir langsomt borte, men han har tennene i behold og kan med dem åpne gasskranen. Jeg kommer ikke til å svare til forventningene denne gangen heller.

Vet du, denne tilstanden min er meget interessant, faktisk spennende. Emigranten Gustl har ikke råd til å få barn. Men jeg har overlistet dem. Jeg har vært som en hermafroditt. Alene har jeg frembragt krøplingen Gustl. Det er i virkeligheten noe aldeles besettende ved denne tanken. Et barn kan falle heldig eller uheldig ut, og det har dessuten rett til sin egen frihet, foreldrene kan ikke alltid få sin mening med dette barnet frem. Men dette nye vesenet er absolutt under min kontroll.

Helene sa leende: Da tror jeg du får glede av ham.

– Det tror jeg og. Unge Gustl får selvfølgelig sine vanskeligheter å løse, men han blir aldri fristet til å bli noen sprellemann. Når jeg tenker på hvor mange mennesker som blir distrahert av sine armer og øine, fatter jeg stort håp. En far har en eneste undskyldning for forplantning: han skal øke, gjøre sterkere, finere, bedre. For noen ærgjerrige år som ligger foran mig. Tenk dig om vi går inn i en periode av nederlag. Da skal min sønn være motet, viljen, alt som ikke er bittert. Han er fysisk ypperlig utrustet til den opgaven. Menn med legemsdeler vil vekke uvirksomhetens utålmodighet og pine hos sine kamerater; min Gustl kan gi dem styrkens ro.

– Jeg er glad jeg skal få leve ved siden av ham, sa Helene.

Knut trykket hodet ned mellem stenene mens han presset ledningen mot tørrelementet. Dalen skalv under braket; broen var gått i luften. Han sprang i mørket opover fjellsiden hvor de andre ventet ham, og videre opover.

De var en partisangruppe på fem mann; foruten ham selv svensken Bertil og tre spanske soldater som var kjent i strøkene her. For syv dager siden var de gått om natten gjennem fascistenes linjer oppe i fjellene, hvor det var grissent mellem vaktene. De lå stille om dagen; når mørket falt på gikk de videre. De kom ikke langt fremover hver natt; de visste aldri hvor fascistene stod og måtte føle sig frem; undertiden måtte de ta omveier på flere mil. Bare én gang var de blitt overrasket av en landarbeider inne i skogen; men de hadde uniformer som lignet italienernes og han var blitt skremt av dem. Endelig var de nådd frem til broen. Jernbanen gikk her; de hadde fått til opgave å ødelegge den. Det var soldater på begge sider; men de holdt ikke ordentlig vakt; det var nesten to år siden regjeringstroppene var drevet herfra. Forsiktig gikk Knut nedover dalbunnen i mørket, la sprengstoffladningen på plass og gled tilbake med ledningen.

Time efter time sprang de nedover, stanset et øieblikk og lydde, og sprang videre. Under dem brente den tørre furuskogen i dalen av gnistene fra eksplosjonen. Det bar hele tiden dypere innover i fiendeland. De var klare over at hele området øst for broen, tilbakeveien mot regjeringslinjene, vilde bli gjennemsøkt; de måtte holde sig skjult bak jakten og vente.

I tre døgn lå de mellem noen kampestener oppe på fjellet. Rasjonene blev små av mat og vann. Det var brennende varmt om dagen; de la sig rundt stenene eftersom skyggestripen gikk; under dem flimret det rødgule landskapet støvet av hetedis. Nettene var bitende kalde, med en vind som knivet gjennem brystet. Hver dag så de fascistpatruljer omkring i fjellet; en gang gikk åtte mann ikke femti meter fra dem. Fjerde natten gikk de videre; det var gått lang tid, og de måtte videre for å finne vann. Ut på eftermiddagen blev de opdaget. De hadde ligget ganske godt skjult og følt sig ikke verst trygge; de hadde utsikt nedover mot dalen og en halv mil innover fjellene, det så rolig ut. Bertil hadde veltet sig inn i skyggen, naken til beltestedet. En av spanjerne betraktet med interesse hans tatoveringer; på det ene skulderbladet var tatovert Vårherre og på det andre djevelen; midt på ryggen trakk de krok. Foran på brystet var tilværelsens mer verdslige sider behandlet.

Knut lå og samtalte med en annen av spanjerne for å belæres. Han vilde til bunns i det sosiale innhold av tyrefektningene; han arbeidet lenge og fikk forskjellige løsninger, inntil han festet sig ved den han ønsket: fattigdommen. Op fra bunnløs uvidenhet og nød hadde massene hatt én chance til å hvisle op som en rakett i kraft av fysiske egenskaper; spenstigheten tett innved døden blev godt betalt og gjort eventyrlig av silke. Toreadoren var armodets under. Fornøid la Knut sig på ryggen, da han hørte summingen av et fly over fjellet. Det kom nærmere; det strøk ganske lavt over vidden. Det tok sig god tid. Det var tydelig at det var ute for å lete. Flyet strøk lavt over dem og fortsatte, med ett var det tilbake igjen lik en rovfugl som slo ned, i et drønn og mørke, det var som vingene måtte ramme dem. Det kom tilbake igjen og skjøt. Klokken var fire på eftermiddagen.

Knut tenkte at det var et håp om at tropper ikke vilde nå frem før i skumringen. I dagslys slapp de ikke bort. Et annet fly kom til; efter tur jog maskinene ned på dem og mitraljerte. Klokken fem fikk de se de første soldatene komme opover fra dalen. En halv time efter var fjellet omringet. Skytningen begynte. Partisanene hadde et lite, lett maskingevær av amerikansk modell foruten en revolver til manns. Da mørket falt på lå soldatene rundt dem i en cirkel hundre meter borte.

De holdt råd. Å bli her var utelukket. Deres eneste chance var å slå sig igjennem. Knut foreslo at de skulde prøve å nå ned i dalen; der slapp de flyene. De blev enige om det. Det var en skyløs stjernehimmel med nymåne. De krøp bort til skrenten og begynte å gå forsiktig nedover. De skimtet vaktposter med en luke mellem sig av tyve meter. Fot for fot steg de nedover uren mot tomrummet, med revolveren i hånden. En soldat skrek op, de så den gulrøde flammen glimte ut av geværløpet; de skjøt til høire og venstre. Hele mørket var fullt av skrik og skudd; de sprang nedover. De var igjennem. Knut stanset. Hvor var Bertil? De løp tilbake. Han lå skutt gjennem ryggen. Han levde ennå. De fikk maskingeværet i stilling og holdt fascistene tilbake. Knut fikk den sårede slengt op på ryggen og gikk nedover. De andre fulgte, mens de skjøt bakover. De klarte å komme ned i skogen. De la sig i en grop. Fascistene sprang skytende videre nedover. De hørte noen som ropte til hverandre om blodhunder. Knut fikk skåret trøien av Bertil; kulen var gått ut gjennem brystet. Han kunde ikke leve, og de hadde minst seks døgn tilbake til sine egnes stillinger. Ovenfor dem og nedenfra og på høire siden inne i skogen hørte de fascistene. Bertil var svimt av et øieblikk; de andre snakket hurtig og hviskende om hvad de skulde gjøre. – Vi kan ikke ta ham med oss, sa Knut, men vi har lovt hverandre at ingen skal bli levende igjen. (De hadde sett lemlestede kamerater før.) Best for mig vilde det være om vi blev igjen her og gjorde op med så mange av fascistene vi kunde. Men jeg stiller spørsmålet slik –

Knut løftet sin høire hånd og presset tommelen mot fingertuppene, mens det bleke ansiktet så strengt på de andre: Vår opgave er ikke å dø, men å komme tilbake. Vi har andre ting å utrette. Vi må gå fra Bertil . . . , når han er død. Men et skudd nå vil få dem over oss. Han stanset.

En av spanjerne så på kniven han hadde ved siden; en kniv var stille.

– Nei, sa Knut. Det er ikke sikkert. Det følger angst med et knivstikk. Det skal ikke være det siste Bertil føler. Hvis dere er enige med mig går dere andre nå. Dere kommer kanskje usett igjennem. Hvis ikke, har dere maskingeværet. Jeg blir hos Bertil ennå en stund.

De så på stjernebilledene, blev enige om retningen og tok farvel med hverandre. Knut blev liggende og lytte ut i mørket. Fottrinene tapte sig. Da ti minutter var gått visste han at de hadde klart sig. Klokken var ett om natten.

Bertil var våknet til bevissthet.

– Er du der, Knut?

Rolig lå han uten å si noe. Han lukket øinene, av og til jamret han sig litt; så blev han stille. Knut hørte pusten hans. Med revolveren i hånden satt han og våket over ham. Det var hans beste kamerat i Spania. Fra mørket kom rop; skogen var kringsatt.

Timene gikk langsomt. Bertil hadde store smerter. Knut holdt ham i hånden. Hvorfor døde han ikke? Snart kom morgenen, og før det blev lyst måtte han prøve på å berge sig vekk.

Bertil lå med vidåpne øine og så på ham. Han begynte å snakke om sin mor og sine søsken og en pike han hadde et barn med.

– Hils dem fra mig.

– Ja, Bertil.

Klokken var fire. Det var et svakt lys på østhimmelen.

Bertil sa: Hils kameratene fra mig. De er gode . . . De vil aldri miste motet . . . .

Han lukket øinene og smilte.

Knut skjøt ham gjennem hodet.

Syv dager senere svømte Knut om natten over Guadalquivir. Han sjanglet op på bredden. De republikanske vaktpostene fant ham om morgenen. Han var såret i skulderen og armen. De bragte ham til nærmeste feltlasarett.

Han svarte ikke når de snakket til ham, lukket bare øinene. I søvne klaget han sig som et barn. Når han var våken lå han med et gustent, treaktig ansikt. Langsomt blev sårene bedre. De vilde at han skulde stå op. Mekanisk lystret han. Med et søvngjengeraktig uttrykk gikk han ut. Han satte sig på en sten utenfor, og blev sittende. Han gikk aldri lenger. – Prøv å gå litt omkring, sa lægen vennlig. Han gjorde som det blev sagt. Honningduftende marker lå rundt landsbyen under en blå sommerhimmel. Han gikk de skrittene han måtte og vendte tilbake til stenen. Han satt time efter time med tomme øine.

En aften var han kommet bort til landsbytorvet. Han gikk bort til brønnen, hvor en blågrå vannstråle sprutet ut av muren. En ung pike stod inne i en firkant av sten, som hadde akkurat plass til en, og fylte lerkrukken sin. Det var en rank stolt ynde over den spede kroppen, hodet med det sorte skinnende håret satt fint på den brune, tynne halsen; de tålmodige hendene holdt om krukken. Vannstrålen fosset ut. Langsomt begynte noe å leve inne i ham.

Hun trådte ut av firkanten.

– Gracias, sa han.

– Nada, svarte hun alvorlig.

Han tok hennes plass og drakk.

Med krukken på hodet gikk hun nedover veien.

I den tiden da Leonard gikk og ventet på at Nana skulde komme tilbake, følte han sig bitterlig ensom og forpint. Dick var god og kjærlig som alltid; det var som han prøvde å hjelpe så godt han kunde. Men det var med Nana at Leonard måtte få snakket ut.

De vakre sommerdagene hjalp ham ikke. Naturen har ingenting med menneskene å gjøre, tenkte han. Mann mot kvinne, mann mot mann med våben i hånd, hører til i en annen verden enn trær og jord og hav.

En eftermiddag fikk han besøk. Det var en eldre franskmann som med den største respekt hadde lest hans innlegg for freden. Selv arbeidet han på samme front. Det gjaldt å begynne i det små, og her i Bretagne levde et folk som i rase og tradisjoner var en enhet for sig selv. Fredsbevegelsen måtte knyttes sammen med deres uavhengighet; Slik vilde de være løst fra det imperialistiske Frankrike når krigen brøt ut. Han talte med lidenskap og skjønnhet fredens sak, og bad englenderen gjøre rede for dette forsøket i sitt hjemland. Leonard følte sig litt oplivet.

Et par dager efter fortalte hans franske kokke, mens hun stirret mistenksomt på ham, at hans besøkende var arrestert som tysk agent. Samme aften kom politiet for å forhøre Leonard; de blev tilsynelatende helt beroliget.

Tysk agent. Hvem vet. Kanskje en dag blev enhver som nektet å være med i krigen, utnevnt til tysk agent.

Det var også mulig at den fredsentusiastiske franskmann var det som de sa. Nå vel, Leonard hadde vært i dårlig følge før, hans bror Francis, City og de italienske bombeflyverne hadde betraktet ham som en verdifull forbundsfelle. Det fikk ikke hjelpe. En manns plikt var å tenke så klart og hederlig han kunde; det var den eneste diamanthårde loven som ikke motstand eller endog tilslutning kunde røre ved.

Men Leonard følte sig nå så hudløs og oprevet, at selv den minste godhet gjorde ham takknemlig. Når han padlet ut om kvelden i Nanas kajakk, stod det en gammel måke på et skjær ute i bukten. Nebbet lå tungt ned på det svulmende hvite brystet. Ofte fløi den op, men undertiden blev den sittende, og da følte Leonard som om noen allikevel vilde ham vel.

Den åttende dagen om morgenen kom Nana tilbake.

Han gikk vennlig imot henne som om intet usedvanlig var skjedd, og bar kofferten inn i huset.

– Hvor har du vært, spurte han og prøvde å smile.

– Hos en venninne, svarte hun.

Siden fikk Leonard høre at hun hadde besøkt en jevnaldrende fransk venninne fra klosterpensjonen; hun var kommet overraskende og fylt huset med munterhet. Hun hadde spilt tennis, steppet og kjørt en efter en av familien på deres livs biltur. Selv fortalte hun ingenting. – Lov mig at du aldri gjør noe sånt mer, sa han lett. Du må skjønne hvor vondt det er for mig, og –

Han vilde tilføid: «og Dick», men det siste var i sannhetens navn ikke helt nøiaktig og han stanset.

Nana svarte ikke.

Forbitret over hennes hensynsløshet blev han nødt til å ta nøklene til bilen fra henne; en merkelig dump håpløshet kom op i ansiktet hennes; det var som han gjorde det verste et menneske kunde gjøre mot henne. – Det er til ditt eget beste, Nana. Han forbød henne også å ta Dick med i kanoen.

Dagene gikk, og Nana falt tilsynelatende til ro. En eftermiddag satt hun og Leonard i stuen og hørte værmeldingen: Imorgen, pent vær.

Leonard sa: Kanskje vi skal opleve år da den meldingen aldri blir sagt.

Nana satt i sofaen i en kulidrakt av blå silke, hvor benklærne bare rakk til midt på leggen. Den store sivhatten holdt hun slapt i hånden.

– Hvorfor det, spurte hun.

Leonard så på henne, der hun satt nydelig og tankeløs i sin elegante kinesiske fattigdom. Han følte trang til å rive i sønder apatien hos dette menneske som hadde gjort ham så meget vondt.

– Når krigen kommer, svarte han, vil en melding om pent vær bli som en invitasjon til bombeflyverne.

Fornøid over denne bitre tanken slentret han ut.

Efter en liten stund fulgte Nana efter. Hun så sløvt ut i sommereftermiddagen. Her skulde ingen undkomme.

Ansiktet hennes fikk et listig uttrykk. Hun gikk langsomt bort til grinden hvor Dick lå og sov. Hun så sig om til alle kanter. Leonard var gått innover mot hovedveien. Pleiersken var inne i huset. Hun tok gutten op. «Jeg må beskytte ham,» tenkte hun, og gikk hurtig nedover bakken mot sjøen.

Hun satte ham mellem benene sine i kanoen og padlet utover alt hun orket. Dick var våknet og smilte til henne.

Det var brennende varmt. Det var som sjøen utskilte petroleum i middagsheten, men det var bare olje som en tankbåt hadde tømt ut da den gikk forbi. En fugl hadde fått vingefjærene klistret sammen da den gikk ned på sjøen; i mange timer hadde den kjempet for å komme op; nå drev den død i den svake dønningen. Noen måker, skrikende som hunder, fløi over den. Nana var kommet langt ut; det var ingen på sjøen; bare et rødt fiskerseil i horisonten. Hun grep barnet og veltet sig ut av kanoen. Da vannmassene slo over henne, vilde hun instinktivt fri armene for å svømme. «Jeg må beskytte ham,» tenkte hun og presset Dick tett inntil sig, mens hun sank.

Leonard kom tilbake fra turen. Da han gikk op gjennem haven, hørte han at radioen fremdeles stod på. Det var musikk nå: Bachs messe i b-moll. Det var som selve huset stod og spilte i sommerkvelden. Kanskje sitter Nana og Dick og hører på, tenkte han smilende. – Jeg må bli kjærligere mot henne, forstå henne bedre. Det er så meget underlig og ubrukt i Nana.

Han stanset forsiktig. På stenkanten av et rosenbed stod en linerle, så ubevegelig som den var i stand til; den vippet bare lite grand med stjerten. Den stirret i retning av musikken; det var som den lyttet til Bach.

Til slutt fløi den.

– Vi må lære å glede oss mer over livets små ting, tenkte Leonard og gikk inn i huset.

Med sitt elegante strømlinjeformede skrog skjøt «Vesuvius» med 21 knop frem gjennem Middelhavets blå godværsbølger. Bak skibet lå en sydende flate som av grønnhvitt marmor, revet op av propellene.

Bruvik stod ved rekken. Han var glad konen hans hadde fått denne turen. Gunvor hadde aldri vært utenlands før. Igår var skibet blitt overtatt i Genua, hvor purpurklædde prelater anført av små korgutter med svære brennende lys i hendene gikk omkring og skvettet vann på dekket. Personlig var han glad over å være kommet på sjøen, det var ikke videre morsomt å måtte holde taler og bli kalt excellense. Samværet ombord var ganske anderledes utvungent, man kunde ikke si annet enn at Harboe var en utmerket, omtenksom vert. Hele skibet var fullt av tilfredse gjester, nordmenn og italienere.

Bruvik så fornøid bortover. Det var et endog sjeldent pent skib. Han følte en slags glad delaktighet der han stod og følte under benene det som engang hadde vært et tåket projekt. Alle parter hadde lagt godviljen til; noe var blitt utrettet.

Det hadde vært vanskeligheter som måtte ryddes av veien; italienerne forlangte således at erobringen av Etiopia skulde anerkjennes; nå var det skjedd. Bruvik likte det ikke. Han hatet det. Hadde han ikke på mangt et møte stått op og sagt fra når det gjaldt dette skamløse rovet? Hvilken av de små stater blev det neste gang? Men man måtte også tenke på fiskerne, eksporten, levestandarden. Man måtte overhodet ha evnen til å kunne se en sak fra flere sider. Bruvik begynte nå å tenke på noe annet; det var et pent skib og han var glad Gunvor fikk denne turen.

Spenstig og yngre enn noensinne kom skibsreder Harboe mot ham. Han hadde gjennemgått en avmagringskur, bare kjakene hadde vært motstridige, det dirret litt av fett nedover kinnene, som når refleks av sjø skjelver på veggen inn koøiet. Han så briljant ut i hvite bukser og blå pjekkert; den høire hånden holdt han, sin vane tro, i jakkelommen. Det var en ganske overordentlig tilfredsstillende følelse å eie et stort passasjerskib, med et helt lite folk i sitt brød, sjøfolk, fyrbøtere, restaurantpersonale, offiserer og øverst skipperen med fire gullrender rundt pjekkerten, og over alle igjen han selv i enkel blå jakke. Men hvorfor fant ingen på å kalle ham commanderen, tenkte Harboe ofte, menneskene har i grunnen ingen fantasi.

– De har det godt, De, Bruvik, utbrøt han, som kan ha konen Deres med. Og så en sånn pen kone, tilføide han klagende. Han snakket ikke sjelden til Bruvik om de savn som hans cølibat voldte ham.

– Jeg har det ikke lett, sa han med fortrolig mannfolkpatos.

Men gjennem alt skinte hans stolthet over at han måtte la konen bli tilbake. Sjelden hadde en fire og femtiåring hatt en ærefullere ensomhet. Randi skulde ha barn. Hans tanke streifet av og til Nana, med en følelse av triumf; det var sgu ikke bestefar han var.

Spretten og oplagt som ung far deltok han gjerne i alle slags leker ombord, og nå vilde han ha Bruvik med på dekkstennis. Gunvor kom til, skarpt forfulgt av en italiener som var aldeles betatt av hennes blonde, fyldige skjønnhet.

– Op og slå han Harboe! ropte hun på nordlandsk som et lyst måkeskrik i forbifarten. De gikk et dekk op og begynte å spille. Det var brennende varmt, Harboe kastet jakken; sprek sprang han rundt helt i hvitt. Bruvik var glad over at han i hvert fall hadde gummisko; den tykke mørke dressen hindret ham, Harboe slo ham gang på gang.

Arild Andersen kom nå dansende bortover dekket. Harboe kastet et misbilligende blikk efter ham. Det var et slett råd man hadde gitt ham, når man sa at han måtte invitere Andersen og frue med på denne turen, fordi han med sine radikale anskuelser vilde være et sånt nyttig bindeledd mellem sosialistene og de andre. For det første var Bruvik og hans kolleger meget greie og liketille folk som han satte høit, menneskelig og efterhånden også politisk. For det annet gjorde ikke Andersen det ringeste nytte for sig, bare spiste og drakk på hans regning.

Andersen hadde det ikke så lett. Denne turen var bryllupsreisen hans, og han hadde vært fast bestemt på å følge sin plan og vise både troskap og fin erotisk tilbakeholdenhet overfor hustruen. Men dessverre hadde han ombord fått øie på en aldeles deilig italienerinne med bryster som faste vannmeloner, med rå stemme og en rød kam som et blodhugg oppe i det blåsvarte, oljeglinsende håret. Han tenkte adskillig på henne, og derfor hadde han, da han la sig med sin brud, i ren distraksjon kommet til å henfalle til noen variasjoner fra gamle dager. Han kunde ha slått sig selv for sin glemsomhet. Nå, hans hustru viste sig bare interessert, men hun tapte i verdi for ham, og skulde det være på den måten, tenkte han forbitret; kunde det like godt være italienerinnen. Han var nå efter henne overalt for å gi henne et innblikk i sin vitalitet.

Harboe og Bruvik spilte på ny et par spill med samme resultat. – Hør her, sa Harboe, De har tyngre klær enn jeg, og det er ikke rettferdig. Jeg tror jeg har et par ekstra bukser med mig. Jeg løper ned og ser efter, og legger dem inn i Deres lugar.

Bruvik som, nå hadde fått blod på tann, gikk efter, fulgt av Gunvor. På sengen hans lå et par kremhvite, omhyggelig pressede benklær, med et fint bløtt beigefarvet lærbelte stukket gjennem stroppene rundt livet.

Bruvik tok dem hurtig på. – Du er den peneste av dem alle sammen, sa Gunvor, og kysset ham. Han sprang op på dekket, han følte sig lett og behagelig, og var som et uvær over Harboe, han vant hvert eneste sett. Rundt stod en gruppe av gjestene som applauderte ham på flere sprog. – Personlig er italienerne meget elskverdige folk, tenkte Bruvik. Efter kampen tok han sig en drink med Harboe. De følte større gjensidig respekt, nesten vennskap, efter at de begge hadde overvunnet hverandre. En kjekk, kraftig kar, tenkte de.

Siden satte de sig i hver sin dekkstol.

Harboe sa jovialt: Når skal dere anerkjenne Franco da, Bruvik?

– Aldri, svarte Bruvik forbitret, med den samme avvisende kraft som han hadde vent sig til i den tiden spørsmålene gjaldt Etiopia.

– Men hvis han fortsetter med å seire, hvad så?

Bruvik stirret på ham med et jernblikk: Vi vil treffe åtgjerder, utbrøt han. Han følte at den tillit han hadde vist Harboe ved å låne buksene, var blitt misbrukt; hvad skulde slike spørsmål være godt til, sommers dag!

Harboe satte sig nå velbehagelig til rette; tok solbriller på og fikk stuerten til å hente en bok nede i lugaren.

Han var en varm venn av litteratur; i hans eget land var det virkelig flere forfattere man måtte glede sig over. Hamsun var således erklært fascist og fru Undset brennende katolikk, det virket godt i en tid da kirken velsignet bombeflyene før de drog ut. Virkelig store diktere, tenkte Harboe ærbødig, holder sig utenfor politikk. Med et vennlig nikk til stuerten tok han boken. Det var en reiseskildring fra det nordlige Norge. Siden turen på en måte stod i denne landsdels tegn, med klippfisk i bytte for tonnasje, hadde han tatt boken med som en opmerksomhet overfor Bruvik. Det var ingen almindelig bok, den var skrevet av landets skarpeste biskop og utkommet i et rekordoplag, folk var umettelige efter den. Harboe gjorde en hurtig kalkyle og åpnet boken med et varmt, mottagelig sinn.

Litt efter lot han den synke. Blikket var blitt dugget bak de grønne brillene. Det var så vakkert.

Han vendte sig til Bruvik som i nabodekkstolen satt i stigende ubehag over sine hvite bukser, og utviklet sine tanker høit for ham: Her er et kapitel i denne boken fra fiskernes liv, sa han, som jeg må tilstå har gjort et ganske sterkt inntrykk på mig. Biskopen forteller hvorledes han blir beveget over et lite barn som leker så tillitsfullt med gullkorset hans, mens han døper det. Han forærer derfor den nyfødte en bankbok. Noen tid efter skal biskopen ha overhøring i en annen menighet, som er fanatiske tilhengere av voksendåp og mener at barnedåp er meningsløs. Han spør da en pike: Kan et nyfødt barn ha tro? Nei, svarer piken, og han ser hele menigheten er klippefast bak henne. Da ber han til Gud, og Gud inngir ham disse ordene: Kan et nyfødt barn ha bankbok? Nei, svarer piken like bestemt. Jo, svarer biskopen, nå har jeg dig! Jeg skal fortelle dig om et nyfødt barn som har bankbok, og han forteller historien, og da han er ferdig sitter menigheten åndeløs og henrevet; til slutt gjentar han triumferende: Kan et nyfødt barn ha tro? og da går det som et brus gjennem hele kirken: Ja!

Harboe hadde fått tårer i øinene: Det er en sånn menneskelig historie, sa han.

Bruvik satt stille og sa ingenting, mens Harboe snakket. Han så menigheten for sig; han kjente disse folkene. De hadde tilkjempet sig en dyrebar overbevisning, enten den var rett eller vrang. Men så kom biskopen og fristet dem med bankboken. De var så håpløst fattige, slet så fortvilet for livet; de måtte gå ut i det verste vær for å skaffe føden til sig og sine, kanskje satte de redskapen til, kanskje livet. En bankbok? Hvem hadde en bankbok av dem? Dette miraklet kunde de ikke stå for.

Bruvik blev nå mer og mer ophisset; det var krefter på ferde, tenkte han, som på den uheldigste måten allierte sig med kapitalen; blandt dem var kirken på ingen måte den ringeste. I demokratiske land prøvde den å tilsløre uretten; i land hvor kampen var brutt ut, skjøt den på folket. Han hadde derfor god greie på hvorfor Harboe var så rørt over denne historien, og dessuten: hvilken tro måtte ikke han være i stand til med en slik bankbok! Plutselig kvakk han til.

Under den siste delen av skibsrederens fortelling var Andersen kommet listende bort til dem på lydløse gummisko; med sin hurtige forstand snappet han pointet av historien.

– Men om banken ikke er solvent? ropte han triumferende. – Jeg tror faen skjære mig banken ikke er solvent.

Harboe blev forbitret og skulde gi et skarpt svar, men husket at han var vert og behersket sig.

– Annersen, sa han vennlig og dvelte med nydelse på dette almindelige navn, Annersen, De skal alltid respektere andres meninger,

Henrykt sprang Andersen videre, som en Puk i fullt dagslys, for usett å kaste sig inn i samtalen ved nye dekkstoler. Bruvik knegget efter ham, noe opkvikket, og gikk ned for å bytte.

Harboe fulgte ham med øinene, mild og hjertegrepet ved synet av sine benklær: det som forener, sa han stille til sig selv, er nå sterkere enn det som skiller. Han kom til å tenke på at han i den siste tid hadde fått de mest inntrengende anmodninger om å være blandt innbyderne til et humanistisk akademi; en mann han kjente, som delte sin interesse mellem sine millioner og middelalderske glassmalerier, hadde nylig holdt ham i knapphullet i tre timer på gaten, for å sikre hans deltagelse. Harboe tok nå spørsmålet op til drøftelse; og da det var ganske tørt i været, arbeidet hans hjerne hurtig og klart. Vi i Norden må være humanister, tenkte han avgjort. Vi går visstnok krigstider i møte; de nordiske folks hovedopgave blir å selge sin tonnasje, sin malm og sine fettstoffer på en hensiktsmessig måte; det hele vil gli overordentlig meget glattere hvis man i tide lærer folk op til å forstå at det er noe som er større enn politiske og internasjonale sympatier, nemlig det menneskelige.

Eftertenksomt grep han igjen biskopens bok, beveget ved tanken på alt det gode som ventet ham.

Mørket falt på. «Vesuvius» skummet av gårde gjennem en kullblå natt. Det var mangefarvede lykter på dekket; latterhvin lød fra baren, og i selskapsrummene hvor ungdommen danset spilte skibsorkesteret en munter hot; bare inne i røkesalongen hersket det ro og saklighet. Bruvik satt og spilte bridge med Harboe som makker, mot to italienere, direktøren for utenrikshandelen og hans sekretær. Bruvik følte sig lettet over å være i sin egen smoking. Whiskyglassene kastet et festlig gjenskjær i veggenes lyspolerte bjerk.

Fru Bruvik stod bøid over sin mann. Hun var flyktet inn fra baren: En av italienerne har sett mig i øian en halv time! ropte hun, og nå klarer jeg ikke å bedre handelsforbindelsen på en lang stund.

Harboe som var blindemann satt tankefullt og betraktet de brune hendene sine. Mange skibsredere som hadde vært til sjøs, hadde to små blå prikker tatovert inn på hånden i kløften mellem pekefingeren og tommelen. Det var folk med fremdrift, som ikke vilde vansire sig med nakne piker og troskapsnavn, men dog ønsket et lite kjennetegn på sitt yrke. Harboe grep sig i å misunne dem; tanken på å la sig diskret tatovere neste gang han var i Antwerpen, streifet ham; i denne samarbeidets tid vilde det virke meget tiltalende.

I en pause i spillet hvor herrene tendte sine cigarer, sa den italienske direktøren smilende til Bruvik: Nå, hvad skal neste byttehandel gjelde?

– Jeg vet, svarte Bruvik, at vi trenger noen bombefly. Da han inntil nylig hadde vært antimilitarist, så han barskt på den andre: Lette bombefly, utbrøt han.

– Vi har noen typer, svarte italieneren, som vi nylig har gjort gode erfaringer med.

Oppe på broen hadde skipperen stanset sine skritt. En fin dur trakk over stjernehimmelen. Purseren kom ilende op: Skal jeg be passasjerene komme på dekk, kaptein; det vil kanskje interessere dem.

– Jeg tror faen plager dere alle sammen, svarte kapteinen. Det var en eldre gråsprengt mann med et vakkert ansikt, skarptskåret av sjøen og rundslipt av representasjon. Lyset fra styrehuset falt på hans hvite stivede skjortebryst med smokingslipset. – Isted kom telegrafisten og spurte om han skulde sette i radioavisen at han hadde opfanget et S.O.S. fra et norsk skib utenfor Gibraltar, mens det blev bombardert av italienske fly, og her kommer De –. Man skulde ikke tro dere visste hvad for et skib dere er ombord i!

Motordrønnet kom nærmere; eskadren av fly var snart over mastetoppene, underveis til nattens bombardering av Valencia.

To italienere like under broen viftet ekstatisk opover mot sine landsmenn: Squadriglia bombardementa notturno, ropte de glade som de hadde grepet en ørnefjær i flukten.

Andersen stanset i leideren. Han var underveis op på øverste dekk for å drive legemsøvelser før natten, man kunde aldri vite hvad som kunde hende. Han så bortover det festlig oplyste skib hvor latteren fra glade mennesker blandet sig med musikken, mens aeroplanduren langsomt døde bort: Demokratiet seiler langs spanskekysten, fniste han og sprang videre.

Med et distré, men samvittighetsfullt uttrykk over det bleke ansiktet stod Andersen på båtdekket med hendene i hoftefest og gjorde knebøi under stjernene.