I
Sammen i sensommerkvelden stod vi på Tingvellirs slette, –
her hvor en havstrand var høyfjell, og måkene skrek over vidden.
Dampen av kokende kilder med skrånende solstråler bak seg,
lyste mot fjellet som svartnet. Men iskallt i sprekkene nær oss
steg vannet, grønklart og renset av lavaens dødsgolde filter.
Klart mot den kjøligblå himlen stod fjellringen, skogløs og naken,
Sjaldbreidur, Hrafnabjørg, Hengill, i skapelsens ødslige fjernhet.
Alltid når folket hernordfra kommer til fremmede kyster
synes dem selsomt uryddig at blomster og skog har kledd fjellet.
Da må de minnes sitt hjemland, med uslørte, strengere linjer,
slik som en billedhugger helst føler det nakne som sannhet.
Men om de andre fikk veksten, ble fjelløya her sjenket lyset, –
havlys som leker med fargen i underfull evig forvandling.
Ofte når flygerne vendte om vinteren tilbake fra sjøen,
stod skyenes bjerger av kobber, fastfrosne, høyt over Esja;
og når vi dro våre skispor i skodden på Vindheimar–jøklen,
falt solen på snøen, og alt var en blussende, isende lyngmark.
Midtsommerskjæret som bryter i lavaens gråsvarte masser,
vekker den størknete gløden til live i flammende frihet.
Lyset kan så eller høste. Kornakre bølger fra steinen,
og fra det fjerne står mot oss en fuglestum aftenskogs blåner,
– inntil igjen er om fjellet en livløshets rolige godhet,
slik som en far er i døden bestandig å finne for sine.
Bortenfor sletten vi stod på, reiste seg Lovbergets bakke,
her hvor for tusen år siden folket kom sammen, med viljen
til å la ånd styre livet mere enn bråsinnets sverdhugg.
Fjellene her har sett visdom og menneskets hat til fornuften.
Nå er her øde, og aldri rir væpnete flokker til tinget.
Nå sitter Altingmenn sammen innendørs inne i byen
(bare med spyd–odd i ordet og bare med blodøks i tanken.)
Under elektriske lamper skiller de, Sturlunga–biske.
Men i den grønne augustkveld var småbarn i lek oppi berget.
Har ikke islandske onger en egen og vennesel godhet?
«Brodur minn! Godi minn!» hauket en søster som savnet den minste.
To hadde funnet seg hester, en blakk og en kritthvit, ved elven,
slengte seg oppå og drønnet, salløse, innover vidden.
Sølvkilder sprutet i solen når hovene ramte en vass–pytt.
«Elskan min!» kalte det, til hun holdt armene trygt omkring broren.
Barndom og fred … I ens hjerte steg det en ømhet for livet,
fra søskenflokken i bakken til havlandets ytterste grender, –
gla for at noen var skånet for ondskapen, volden og nøden.
Dog, – var de utenfor krigen, gikk folkets sinn mot det fjerne,
til hver som kjempet for frihet; og hjelp ga de aldri vår fiende.
Slik følte vi at vi møtte en fred som var ikke forgiftet.
Utenfor krigen – men med i en tusen års krig mot naturen.
Bråttene gliste i tåken med smadrende kraft over båten.
Snøstormen tok i sitt dødsgrep den sau–nærende vidden.
Ildmørjen seg gjennom dalen. Igjen ble en rykende steinmark.
Men folket, glemt i et Ishavs mørketid, bøyet seg ikke.
Slektledd på slektledd sloss her, og verget en utpost for livet,
og deres arrete hender klappet et barnehårs silke.
Mere enn det. Dette folket rakte en gave til verden.
Over en frysende hverdag sprang som en regnbue, ordet.
Veiløst og værhårdt var landet, så kunst måtte bæres i sinnet.
(Lerreter krever å skjøttes, og steinstøtter kan ikke fraktes.)
Men der en mann kunne hugge sin isbrodd i skrenten av jøklen,
og der han klarte å drive sin hest i den flommende elven,
kunne den ensomme bringe med seg en verden, i ordet.
Håpløst var ikke livet, når tanke og dåd kunne huskes.
Flere var de på vidden, når fortidens døde var hos dem.
Alltid var følelsens velde, til godt eller ondt, det de søkte.
Vennskap mintes de: barn som i sommerlys lekte i fjæren,
og blodige verget hverandre som fostbrødre fjernt fra sit hjemland.
Kjærlighet: mannen og kvinnen, som ga hverandre sin ungdom,
og sammen gikk, som et kjærtegn, i hvithåret troskap i døden.
Men også det splittedes styrke tok de imot som en rikdom:
sinn som aldri fant hvile, i dragsug av utferd og hjemvé,
hjerter som skulle vært sammen, men alltid ble uforsonte,
i brennede atterå og avmakt, som kalde og kokende kilder;
den vrakedes hat og villskap som bare ble slukket i hevnen.
Og siden: et skyggestilt samliv med ham som hun elsket og drepte.
Kanskje århundreder etter satt de i fjellgårdens øde,
og lyttet, stoltere, over at menneskets liv var så selsomt,
og de var også en del av et uutgrundelig mønster.
Selve den frostbitte øya med fjorder og daler og jøkler
fikk som en åndende nærhet av navner fra kvad og fra saga.
Liksom lyset fra havet strøk inn for å omforme steinen,
kom ordet fra menneskets indre. Et fedreland skaptes av landet.
Her, midt i hjertet av Island, på Tingvellirs hellige slette,
har folket bygget en gravplass, hvor deres største skal hvile:
de som har etterlatt ordet klarest og sterkest og skjønnest.
Den første av dem er lagt her under det frodige grønnsvær.
Nedenfor gravsirkelen lyser en stripe av fintknuste havskjell.
Men gjennom gresset er skåret et korstegn av sortnende lava.
Natten falt på. Over vidden stor nordlysets flakkende bue,
fra fjell til fjell mellom stjerner, med is–skjær fra høsten i himlen.
Det gikk en flokk unge piker i gruskorset oppe på graven.
Kanhende var det de samme som stod på en solforblåst brygge,
imorges, hundrede av dem, og slet med den blodete fisken,
med gummistøvler til livet og glorete skaut på hodet,
med knallgule oljeforklær og rop gjennom havmåle–skriket.
Nå gikk de sommerlyst kledde i fjellviddens ensomme velde.
De sang. De gikk og var livet, med øynene, munnnen og huden,
og håret, frodig av regnblæst, i brus opp fra kraniets strenghet.
Med blodets spill gjennom kroppen ga de sin varme til korset.
De gikk og var sangen over den dødes benbleke stumhet.
II
Men mens jeg tenkte på Island, var tankene dine hos Norge.
Hvor ofte, ned gjennom tiden, har tanken gått dit over havet!
Sagnet forteller at dengang de første landsmenn kom her,
savnet de fossene hjemme; da ledet de innefra vidden,
elven, som stilt fløt mot sjøen, utover stupet ved tinget.
Siden hjalp det mot lengslen, når de fra hesten, langt borte,
så fossens sølvtråd i fjellet, som fjernt i det blåndende Sunnfjord.
Men aldri slapp de i sinnet den jorden de måtte dra bort fra,
fordi at friheten veiet mere enn korntunge akre.
Slekt etter slekt måtte seile i trekkfugle–drift over sjøen,
til gjensyn med landet de tapte; forske det, spore dets skjebne.
Klarere så de enn andre, med øynene kjærlighets–bitre.
Og langsomt, hjulpet av fjernhet, steg i en høvdinge–hjerne,
i Ishavets øde vintrer et ørnesyn utover Norge …
Men det var et annet Norge tanken din gikk mot i kvelden,
smertens og fengslenes Norge, kampens og frihetens rike –
hvor stridbare sinn står sammen, som båer og skjær kan i stormen
bli til en havmur som sperrer en fremmed på ferd inn i fjorden.
Smertelig, søkende sa du:"Så ofte jeg tenker på Norge,
på all den storhet og styrke som krigen har skapt, må det slå meg,
hvor grusomt og ondt det høres: at også mit land hadde godt av
å renses i samme ilden og finne sin sjel og sin frelse."
Sikkert sprang ordene dine opp fra en ydmykhets varme,
men også blant mine landsmenn møter en stundom den tanken,
at krig er noe vi trengte; og hvor dere, tror jeg, har urett.
Den som må lutres ved krigen, får heller gå, ubegrått, under.
Altfor dyr er den frelsen, ved myrdete småbarn og gamle.
Krenkende også er tanken: å finne din sjel ved et møte
med råskap som vi forakter, med trampende, blodsmurte klovner.
Det er vår fiende som kaller en krig for et styrkende stålbad,
og river freden i søder, hvert tyvende år, for å renses.
Men har ikke krigen vidnet om menneskets styrke og storhet?
Jo. Hver dag har vi sett det: En sjømann som fra torpedering
går, navnløst, bortover kaien til sin neste bensin–båt,
flygerens klynger som driver fra Kingston House ut i solen;
med annen ro skal de kanskje inatt sette kurs over Tyskland,
og som en smertespent bue går motordrønn høyt over Surrey.
Og en må og alltid minnes: den syke i fengslene hjemme.
(Hvor steltes godt med den syke, da folket vårt rådet i landet.
Lege ble budsendt, og alle måtte gå stille i trappen.
Matbrettet dektes med omhu; sengen ble redd og gjort kjølig.)
Nå blir han sparket fra briksen ut i den regnklamme dagen.
Vokterne hisses av blodsmak, fordi han er syk; han er bytte.
Timevis driver de med ham, inntil han ligger urørlig,
med klærene klistret av søle og blod til den utpinte kroppen.
Rundt dem står åsenes disgrå rolige linjer i regnen.
Så skimter de liv, og smeiser med køllene over hans ansikt.
Dette skal aldri ta ende; for her er et sinn de må bryte.
Hvem vil bebreide soldaten i krig om han oppgir å kjempe,
når skutt er siste patronen, og han er alene med fienden?
Men den som har åndens våpen har ingen håpløshets hvile,
og bøddelslagene faller på håpets blodige nerver,
og overgivelsens time kan ingen feltherre gi ham.
Har ikke krigen skapt storhet! Den skapte den ikke. Den var der.
Hva håp ble igjen for verden, for slekten hvis fremtid vi verger,
om storhet skapes ved terror, men dør hvis den lates alene?
Det var der, midt i vår hverdag, men stridbare hjerter, og milde,
i sinn hvis vesen var klarhet, i sinn som ble hete ved urett.
De som har kjent og forstått dem, moren og hustruen, lærte
ikke om styrke og storhet, først i en dødslistes smerte.
Vi andre hadde så meget annet å se, enn det gode.
Men alltid var de omkring oss, med rolige ukjente krefter.
Det var det krenkende i dem som hvileløst drev dem til kampen.
Krigen skapte den ikke; de skal ikke stanse ved krigen.
I sine levende brødre skal de gå fryktløse til freden.
De som stod sterke mot volden, de hardføre, byggakerstride,
tror seg istand til å tåle den solvarme blæsten av frihet.
De har en styrke å dele, de har en godhet å gi oss,
bare vi fatter vår hverdag med seende, elskende øyne.
Og er ikke freden også en tid da folket kan prøves?
Da har vi lov til å huske: at håpløshet alltid hjalp fienden,
håpløshet som i sin glanstid maskerte seg ofte som klokskap,
var vittig blant sine venner og utstrålte hygge ved bordet,
av han er masken blitt flerret, og bak var en sviker mot livet:
Besnærende matematisk var det ham kjært å bevise
i nederlagsmørke dager hvor seiren for oss var umulig.
Nå glir han, lydløst, tilbake, med sekkestri viklet om åren.
Se, hvor det blinker av morild i hjemlandets høstlige fjorder!
Når vi skal prøve å bygge en fremtid med rettferd for alle,
da vil han være tilstede, og hva blir dennegang masken?
Men de som ventet i dekning og lyttet til fottrin i trappen,
og de som stirret mot ubåt mens skibene brant over havet,
kan vel, med skjerpete sanser, få funnet hans stripete hjerte.
Og hva er han mot de tusen, hvis eneste liv har vært håpet?
(England, oktober 1943. Trykt første gang i London–regjeringens organ Fram, 16. september 1944)
